Hvis vi skal redde demokratiet ved å temme naturkreftene, må vi våge å stille uortodokse spørsmål og tenke uhørte tanker.
Unge folk er i krise, gjentas det ofte, mens andre stedig hevder at det går de unge «forbausende bra». At pandemien forårsaket psykososiale utfordringer for en hel generasjon, er likevel hevet over tvil. Hva om kriser tross smerte og lidelse i dag er et sunnere tegn enn en viss tilfredshet ville være?
Betingelsen for påstanden er at vi alle trenger kriseerfaring i tiden som kommer. Nylig fremstilte Climate Forecast System en graf som viste en temperaturøkning globalt på 0,9 C – i løpet av tre uker. Er vi midt i tippepunktet, slik forskere begynner å tro (The Guardian, 22.juni)? Ved Persian Golf International Airport ble det målt 66 C 17. juli 2023, og i Kina 54 C en uke tidligere. India opplever igjen dramatiske heterekorder. I Texas og andre amerikanske byer ble det målt 46 C i uke 26. Selv i kjølige europeiske land står landbruket foran kritisk tørke og svikt i matproduksjon. En ny undersøkelse viser at vårt eget kontinent oppvarmes dobbelt så raskt som resten av verden, og nå følges hetebølger av regn, flom og jordras. Havenes oppvarming er kanskje det mest skrekkinngytende, for hvilket monster kan møte oss der? Ad fontes! I Athen år 528 fvt. vant Evripides´ «Hippolytos» førsteprisen i det årets konkurranse om beste tragedie, her med et utdrag fra George Theodoridis engelske gjendiktning (1190-1210):
«Eventually we arrived at some deserted spot, outside our territory, near the shores of a headland that’s jutting out into the Saronic Sea. Just there we heard a tremendous, horrible groan, roaring up through the earth, a groan that made us shudder, a groan that sounded like Zeus’ thunderbolts! It got the horses shooting their heads and ears up towards the heavens and us servants terrified. We couldn’t work our where that horrible noise came from; that is, until we looked towards the wave-beaten shore. That’s when we saw a huge wave, reaching up high and deep into the sky. So high was this wave that I couldn’t look past it to see the shores of Skiron, nor the Isthmus and not even the rock of Asclepius!
And then this wave just surged up and swelled and splashed about and spewed out a whole lot of foam which came out onto the shore where we and the chariot with the four horses were. And then this huge wave, suddenly swelled up even more and became a ghastly bull. A vicious bull whose ferocious bellow filled the whole land. The roar echoed everywhere around us…»
Spørsmålene trenger seg på. Hvordan endre virkelighetsforståelse i møte med naturens voldsomme fremtredelser? Hva kan en ur-gammel forestillingsverden si oss? Duger det konvensjonelle språket, de sedvanlige begrepene? Kommer den greske tragediens forvandlingspråk i ny og ung tilskikkelse, slik at vår forestillingsverden kan renses for miljøskader?
Unge folks endringskapasitet har noe å lære bort til oss eldre. En mer intens mottakelighet må til for å vekke omgivelsessansene, slik at vi kan sense hvordan bier og blomster, pattedyr og villmark, medmennesker og fellesskap vil lide under ville branner, sinnsyke oversvømmelser, eroderte demokratier og en oljedrevet krigsøkonomi. Beskrivelsen i foregående setning er ikke utelukkende basert på scenariene fra FNs klimapanel, men er også et uttrykk for en lesning som sammenfører tekst og natur.
Hva kjennetegner folk som lever tett på naturen? Vitenskapens svar er utallige, men i lesningens historie kan det være nyttig å forstå naturnærvær som en tidlig form for lesekunst og tegntolking. I samliv med barn, villdyr, fjellstup og fossefall må naturens menneske kunne skifte perspektiv alt etter omgivelsenes karakter. Altså skifte mellom «nærlesning» av umiddelbare trusler og muligheter, «langlesning» av landskap og bevegelse, «hvilelesning» sammen med flokken foran bålet der også fortellingene kan gløde. Naturhendelser er i seg selv opphavet til skapelsesmyter og fortellinger. Min allegoriske fremstilling skal tjene til å fremheve det jeg kaller «den instinktive lesningen». Naturleseren må kunne skifte raskt mellom hendelser og tegn for å overleve.
Naturleseren må kunne skifte raskt mellom hendelser og tegn for å overleve.
Etter mitt skjønn er det nettopp en slik «naturlesning» som kjennetegner unge folks lesekultur, om aldri så urban og teknologisk betinget. Og den ville naturen er i vår tid representert av klimaomveltningenes villskap.
Det bekymrer mange forstandige kulturaktører at boklesingen er på retur, og kanskje med rette. Kan boklesingens salongtradisjoner ha vært mer avspaltet fra naturomgivelsene enn samtidslitteraturen tenker over? Unge folk leser bøker, pornografi, tekstmeldinger, Tik-Tok, nettbrett, dataspill, korthugne serieformater and what not. Hvis dette fører til sosial isolasjon og firkantsyn, er aktivtetene neppe naturvennlig og helsebringende. Rytmen og den springende leseevnen minner likevel om en kulturell forberedelse til et samfunn der nettopp naturkreftene skal utfordre vår overlevelseseevne og tolkningsberedskap. Når hele vår kjente verden er rystet av naturkrisene trenger vi utvikle evnen til å lese sammenhenger som ikke er forventet eller forutsigbare. Den økende interessen for naturfolks erfaringer kunne også innbefatte seksualiteten:
EROS OG NATURLESNING
Sex-industrien utgjør en brutal krenkelse av unge menneskers verdighet, men hvis jeg har rett i min tolkning av den unge generasjonens lesekulturer, herunder pornografien, kunne det være at leserbefolkningen ubevisst peiler inn forbindelser til antikkens Eros-skikkelse, som slett ikke tilsvarer vårt begrep om «erotikk». Eros kan stå som kroneksempel på en menneskeskapt myte som korresponderer med vår forvirrede tid, med et kobbel av foreldre i ulike kulturelle settinger, i tillegg til status som foreldreløs og selvskapt. Det siste virker kanskje kjent? Hens hovedattributt er naturfolkets pil i ulike former og funksjoner, et tidlig eksempel på resolutt «speed-dating». Temme ville dyr kunne ynglingen også, og det var som ungdommelig skjønnhet billedhoggeren Praxiteles portretterte Eros.
Hva skal unge mennesker kunne temme i dag? Kan sex-presset avta ved å lære om erotikk som den naturlige drivkraften i kjærlighet, språk, vennskap og engasjement?
Sex er øyeblikkenes opphevelse av vår nedarvede splittelse; Eros er hele kjærlighetshistorien. Den gudommelige erotiske energien lærer mennesket å elske naturens vekslinger i vind, sol og regn, den angende skogbunnen der vi sanker sopp og bær, stupets barnlige fryd når kroppen glir inn vannets dyp og streifer sin amfibiske opphavsmyte. Hvis sex er et ligg, er Eros et inspirert sanseapparat som er rede til å elske mennesker og natur.
I så måte er det en kultivert erotikk som er virksom når vi sier vi er «ett med naturen». Billedlig talt kunne vi si at Eros-kraften forener følelser, tanker og instinkter f.eks. der vi kjenner en sitrende ærbødighet for en kronhjort, en slange eller en flokk med svaler i rytmiske formasjoner; dermed også en mulig integrering av angsten vi uvilkårlig vil kjenne for naturens mektige krefter. Det er muligvis Eros som slører blikket når kjærlighetslyrikeren Sapfo myser mot nattehimmelen og ser månestrålene flyte i hverandre gjennom et svakt rødlig skjær. Eros er ikke bare poesiens og språkets kjærlighetskraft, men selve den mytiske energien i menneskets lengsel etter å uttrykke seg konsistent og (tidvis) formfullendt.
Eros er ikke bare poesiens og språkets kjærlighetskraft, men selve den mytiske energien i menneskets lengsel etter å uttrykke seg konsistent og (tidvis) formfullendt.
I stedet for terpingen på følelser og emosjoner, er det mulig å utvide forståelsen av vårt sanseapparat der tanker, følelser og instinkter sammen danner muligheten for en utvidet forståelse som også innebærer smerte og lidelse? Det siviliserende greske språket skilte bl.a. mellom filia (φιλία), agape (ἀγάπη) og eros (ἔρως), altså tre nivåer av kjærlighet. I vår seksualiserte tid utfolder krisetilstanden seg på instinktnivå, og jeg spør om dette innebærer en naturhistorisk læreprosess der det blir naturlig å gjenkjenne og oppdage naturlesningens romlige kategorier, oppdatert fra instinkt til en mer pasjonert identifisering med våre (natur)omgivelser. Når teknologiinvaderte mennesker skal gjenlære å lese naturomgivelsene, for å ta inn over seg de voldsomme naturendringene, kunne en naturvennlig Eros-holdning kanskje gjøre oss til mer bevisste og sansende lesere. Ja, både lesere og språkarbeidere kunne trekke pusten dypt og reflektere nærmere over forbindelsen mellom bokstav og ånd og Eros, slik Ann Carson gjør i «Eros. The bittersweet»:
When we think about this remarkable invention of the Greek alphabet and think about how a human mind operates when it uses the alphabet, the remarkable operations of eros stands forward for comparison. We have already detected an ancient analogy between language and love, implicit in the conception of breath as universal conductor of seductive influences and of persuasive speech (p. 54-55).[1]
LESNINGENS SAKPOESI
Som forfatter tror jeg på novellen som litterær forfører under naturomveltningene, i det minste alle slags kortformer, herunder pamfletten, essayet og den dagsaktuelle artikkelen, i særdeleshet satiren og poesien, sistnevnte som lyrikk: pustens puls og stemmens hjerterom. Kortformenes potensielle vekslinger i lesningens pusterytme gjør det mulig å skape nye helheter og forståelsesformer som allerede er beslektet med unge folks leseegenskaper. Etter å ha utprøvd kortformenes kombinasjoner noen tiår valgte jeg sjangerbetegnelsen sakpoesi, et begrep som den senere tid har fått en visst utbredelse (Sakprosa nr. 1/2023). Sakpoesi er ellers noe mer enn sakprosa med bestemte stilistiske og poetiske virkemidler. Det er et forvandlingens språk som inviterer leseren til å sanse sine omgivelser mer enn å fotgå sine opplevelser og faktakunnskaper. Det er med slike menneskelige leseerfaringer at vi glimter til over hjernebroen corpus callosum og allerede der forbinder oss med naturen. Sakpoesien kan bli vår Vergil mellom venstre og høyre hjernehalvdel, en naturlesning som utvider den sedvanlige leseakten. Denne er et begjærsforhold der «spenning», «spenningsutløsning» og «leseropplevelse» har vært kulturelle markører som åpenbart også korresponderer med en mer omfattende forbrukskultur. Den naturlige leseakten er mer springende og kreativ, ikke ulikt det unge folk lett får stemplet som «overflatisk».
FORANDRINGENS SPIRIT
Når den amerikanske borgerbevegelsen oppnår historiske seire gjennom store menneskelige tragedier og et kjempende samhold, er det ikke bare fordi dens ikoniske forkjempere hadde eksakte kunnskaper og solide argumenter, slik miljøbevegelsen også har satset på. Tross briljante jurister og enestående oratorer som Martin Luther King, var det den spirituelle fellessangen og bønnen som var borgerrettsbevegelsen hjerte. Dette kunne kalles fellesskapslesning der hver og en leser seg selv i lys av de andre. Uten sammenligning forøvrig har Norge både en arbeiderbevegelse, kirke og kvinnebevegelse der fellessangens kraftfulle samlingsrom fikk det til å bølge i hjerteområdet. Sangbøker, musikere og salmebøker har hatt en vesentlig innflytelse på norsk identitet. Miljøbevegelsens aksjoner og demonstrasjoner er både heltemodige og nødvendige, men har til sammenligning sørgelig liten sosial kraft og performative opptrinn som virker amatørmessige.
Støtt aktivistene med kor, band, regissører og pasjonert poesi!
Demonstrasjoner og aksjoner kunne også ta i bruk stillhet og korte kollektiv meditasjoner for å samles på et dypere nivå enn kunnskapene og slagordene. Tenk på hvilket sosialt budskap f.eks. Tai Chi uttrykker i parker og andre offentlige områder verden over, for vi leser hverandres sosiale aksjoner som en åpen bok. Stillhetsarbeidet vil gi selv protestrop sterkere resonans. Jeg stiller opp hvis aksjonistene vil lære en enkel metode for kollektiv meditasjon.
I høyfjellslandet Norge er stillhet en del av vår kultur. Når kloden koker kan dette nedkjølende verdighetsspråket settes i arbeid og utvikles. Mange glemmer aldri det stille folketoget gjennom Oslos gater etter det fryktelige drapet på Benjamin Hermansen, ei heller Rosetogene en generasjon senere. Å arbeide med stillhetens menneskelighet er likevel et personlig ansvar som tas i en gruppe mennesker. Omfanget av Yoga-klasser og andre meditasjonsformer indikerer etter mitt skjønn en samfunnsendring der vårt menneskebilde endres. Flere kan bli sensitive og engasjerte naturlesere fra et dypere kroppslig nivå. Den amerikansk-indonesiske poeten Li-Young Lee skriver diktet «One Heart»:
Look at the birds. Even flying
is born
out of nothing. The first sky
is inside you, open
at either end of day.
The work of wings
was always freedom, fastening
one heart to every falling thing.
Travle eller langsomme liv, vi kan lære av engasjerte unge mennesker og vedstå oss en større følsomhet overfor naturomgivelsene. Av Nordahl Grieg som skrev «Ung må verden endnu være» kan vi lære engasjement og kamp mot fascismen, men det er ikke nok lenger. Vår tids fascisme tyter frem fra en overflatisk aggresjon der identitet er signalflagget. Vi må se dypere:
Flere tradisjoner fremstilles kroppens sanseapparat som et øye. I den kontemplative tradisjonen heter det «hjertets øye». Hjertene vår kan også skjule grusomheter, og om hjertets øye hverken ser eller sanser, holder det åpent hus overfor den du elsker og dem du elsker, overfor naturomgivelsene og stille øyeblikk. Det er ikke først og fremst et romantisk hjerte, og det er mer enn hjertets hormonproduksjon. Hjertets øye er en romlig dimensjon ved mennesket flere kunne utforske og erfare, en evigung natur i oss, alt mens fremtiden haler innpå og barbarene herjer i Europa. Ja, mens flyktningene og deres grunnleggende livshåp drukner i Middelhavet og terroriseres i Ukraina med oljeindustriens maktmidler, og en verden i instinktiv angst og aggresjon undertrykker ropet etter en human skaperintelligens, må kunnskap omdannes til en skjerpet følsomhet, og følsomhet til resolutt handling.
Ja, mens flyktningene og deres grunnleggende livshåp drukner i Middelhavet og terroriseres i Ukraina med oljeindustriens maktmidler, og en verden i instinktiv angst og aggresjon undertrykker ropet etter en human skaperintelligens, må kunnskap omdannes til en skjerpet følsomhet, og følsomhet til resolutt handling.
Trettito år etter den første klimarapporten fra FN har utslippene av CO2 økt med 60% globalt. Med tonedøv optimisme og spekulativ grønnvasking driver verdens nasjoner dette århundret viljeløst mot en temperaturøkning på 3-4 C og en absolutt katastrofe, ifølge en av de fremste britiske klimaforskerne, professor Kevin Anderson. Sindige forskere verden over hever røsten og vil motivere fremtidsfeige styresmakter som f.eks. midt under den oljedrevne verdensbrannen utlyser nye leteblokker i Nordsjøen og åpner for gruvedrift på havbunnen.
Jeg tror den snedige lengselen etter fortidens trygghet er vår mentale miljøkrise. Derfor må sivilsamfunnet i økende grad bli en human motstandsbevegelse som erstatter fortidslengsel med tradisjonsbevissthet, og slik kombinerer protest og fordypelse:
Hjertets øye er et romlig blikk som er nysgjerrig på all ulikhet. Hjertets øye gir et samhold som langsomt, men sikkert endrer fremtiden nedenfra. Hjertets øye tilhører en leser som utvider sansningen og fornyer perspektivene.
[1] «This analogy between the nature of eros and the Genius of the Greek alphabet may seem a fanciful one to literate, modern judgements; but it seems likely our judgements in this area have been blunted by habit and indifference. We read too much, write too poorly and remember too little about the delightful discomfort of learning these skills for the first time.” (p.55).
//
Freddy Fjellheim, poet, editor-in-chief of Norwegian Writers Climate campaign, was born 1957 in the city of Fredrikstad, Norway. He earned a BA from the University of Oslo, 1982, and studied the History of Antiquity at The Norwegian Institute in Rome, 1980-81. Fjellheim made his literary début with 1st Olsen´s Book in 1983 and has since published 13 books. His works are characterized by a widespread experimentation and integration of different literary forms: poetry, prose and essays – all in mixed genres under the label sakpoesi (slightly related to the concept of nonfiction poetry). He is an outspoken participant in current literary debates, and his essays and articles are widely published. He is also a recognized literary critic, currently in the Oslo daily Vårt Land. From early on Fjellheim embarked on a ecopoetic way of writing, e. g. in Smaragden (The Emerald /Se quences, 1989.) «Language=Environment=Literature” is one of his grounding perspectives. Pressing eco-social issues set him on track for the new genre ”essayistic action”, and ecological matters in different forms and levels are always central to his essays and articles– many of them collected in Community Arts (2010). In his literary criticism he has for many years promoted a reading which takes climate crisis into account; its consequences and new premises for all modes of communication. In 2011 he established the festival Poetry at the Borders. In 2013, he directed the initiative group for The Norwegian Writer´s Climate Campaign and served as NWWR´s first Chairman of the Board. He established this webpage in cooperation with Martin Fjeld. Fjellheim is a member of the Norwegian Writers Association, The Norwegian Non-Fiction Association and The Norwegian Critics Association. In 2001, he received a lifetime grant from The Norwegian Arts Council. His last book is an interactive series of texts at the webpage of Varslerens ansikt / rikdommens speil (The Face of the Whistle Blower/ in the Mirror of Wealth). In this literary work the reader is integrated in the oeuvre, both through their suggestions for changes to the texts, and in the character of a modern ghost-writer who is working with a similar book in a parallell universe. / A shorter version of this essay originally appeared at Klassekampen.
Featured photo: Internet Archive Book Images.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 