Rundt Lemströms kanal
Wikipedia påstår at tsaren
brukte finske fanger
for å grave ut kanalen
og det var for å styre handelen bort fra Sverige
østover mot Russland
i biblioteklyset som ikke
glor på meg worldwide, bare her i Mariehamn
blir begge deler feil
for det fins fortsatt bøker
minskende snøflekker i januar, regnmørkerød grus
bøker som er så nøyaktige
at det riktige blir feil
og det feile riktig
«bilden ovan viser kanalen under byggnad»
ingen grå fangedrakter på fotografiet
de går i vanlige mørke klær
og glimt av noe hvitt
skjortesnippen han utfordrer med
store rallarhatter, ei skipperlue
ikke skremt inn på geledd av den russiske bjørnen
står de og går de her og der, snur seg hit eller dit
rundt de slake breddene de steinsetter med rosa rapakivi
går ned eller opp en langstrakt plankesti i siksak
«ett fästningsarbete» sier en arbeider
altså et tungt arbeid, men han er ingen fange
halvparten av kanalarbeiderne truer med streik sier bøkene
om de ikke får høyere lønn
2
Mariehamns postmester med sin håndskrevne avis
liker ikke slike arbeidere
han feirer kanalens åpning på Societetshuset
«en splendid middag», 2061 mark og 10 penni
arbeidere ingen adgang
bare de fine, rangpersonene fra Åland, Finland, Russland
to senatorer, en greve, men generalen uteblei
for det var heller ikke tsaren
som ville ha kanalen anlagt
men borgerne i Mariehamn
som ville lokke til seg dampbåter
fra byene i øst
Åbo, Helsingfors, Kronstadt, St. Petersburg
båtnavn skal flette Østersjøfremmede sammen:
«Åland», «Sven Dufva», «Stella», «Boris»
røde steiner lagt flatt og fletta i hverandre
samme stein som grusen flytter rundt i byen
til gangveien mellom lindetrærne
mellom Stora gatan og Norra Esplanaden
en russisk byplan for å hindre brann i å spre seg
samme stillhet blir frakta rundt av den
tsaren bare godkjente kanalen deres «i ett nådigt brev»
den «uforglemmelige» tsar Aleksander som Mariehamnborgerne sa
vi er i det gullbroderte moderne
overklassens nittende århundre
som på gruppebildet av badegjester, varmbadehuset
den russiske offiseren i graset til høyre foran
med den spesielt vide uniformslua og hvit gallauniform
3
med kone og barn
den vestlige utkanten av et annet imperium enn vårt
de varer alltid evig, imperiene, men så plutselig
kanalen snitta en fin snarvei
ei tid for å kunne bedre og bedre
med perfekte blyanter, penner, tjenere i stivetøy
fra tegnebrettet gjennom neset på det smaleste
1880-tall: ikke annet enn fred så langt øyet kunne se
stille bjørker som et russisk maleri
etter at bussen forlot meg
og plutselig i bjørkekrattet
har Ålands egen landskapsmaler
monumentet sitt, skulpturblindt, svart blikk, var munnen åpen
som en protest i søvne
havvann gjort lite på begge sider
av det bomullsgrå villnisset
av lave øyer eller nes
i blank vinterstillhet
brutt og ikke av bilene
stillheten løfta utover av ender til den ene kanten
ei svane til den andre
Foto: Stine Friis Hals
Jo Eggen (f. 1952) er anerkjent både som lyriker og gjendikter. Han debuterte i 1980 med diktsamlingen Ting og tings skygger, som han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Eggen har gitt ut ti diktsamlinger og tre gjendiktinger. Hans seneste diktsamlinger Stavkirkedikt (2010), Øydikt (2013), Ruindikt (2017) og Dikt om Sverige (2020), har alle reisen som utgangspunkt. Neste bok kommer i 2023, Islandske dikt.
/
Vi takker Aschehoug for honorarstøtte!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 