Jon Fosse / Nobelførelesing, 2023 / Nobel lecture in literature

Eit taust språk

Då eg gjekk på ungdomsskulen skjedde det brått. Læraren bad meg om å lesa høgt. Og som frå ingenstad kom brått ei redsle over meg som heilt overvelda meg. Eg liksom forsvann inn i redsla og var berre den. Eg reiste meg og sprang ut or klasserommet.

                  Eg merka dei store augo til elevane, og til læraren, følgja meg ut or klasserommet.
                  Etterpå freista eg forklara den merkelege åtferda mi med at eg måtte på do. Eg såg nok på andleta til dei som laut høyra på at dei ikkje trudde på meg. Og vel helst tenkte at eg hadde blitt sprø, ja var i ferd med å bli galen.

Denne redsla for høgtlesing følgde meg vidare. Etter kvart fekk eg mot til å be lærarane om å lata meg sleppa lesa, sidan eg var så redd for det, somme trudde på meg og lét meg sleppa, andre trudde at eg på eitt eller anna vis dreiv gjøn med dei.
                  Eg lærde noko viktig om menneske av denne røynsla.
                  Og eg lærde mangt anna.
                  Ja faktisk truleg òg noko som gjer at eg i dag kan stå og lesa høgt for ei forsamling. Og no nesten heilt utan redsle.
                  Kva var det eg lærde?
                  Det var på ein måte som om redsla tok språket frå meg, og at eg så å seia måtte ta det tilbake. Og skulle eg klara det kunne eg ikkje gjera det på andres vilkår, men på mine eigne.
                  Eg byrjar skriva eigne tekstar, små dikt, små forteljingar.
                  Og eg opplevde at å gjera det gav meg tryggleik, gav meg det motsette av redsle.
                  Eg fann liksom ein stad der inne i meg som var berre min, og frå den staden kunne eg skriva det som var berre mitt.

No, kring femti år seinare, sit eg framleis og skriv – og eg skriv framleis frå denne hemmelege staden inne i meg, ein stad eg sant å seia ikkje veit så mykje meir om enn at han finst.
                  Den norske poeten Olav H. Hauge har skrive eit dikt der han jamfører det å dikta med å vera barn og byggja lauvhytter i skogen, og så krypa inn i dei, tenna stearinlys og sitja der og kjenna seg trygg i mørke haustkveldar.
                  Eg synest dette er eit godt bilete på korleis eg òg opplever det å skriva. No – som for femti år sidan.

Og eg lærde meir, eg lærde at det, i alle fall for meg, er stor skilnad mellom det talte og det skrivne språket, eller mellom det talte og det litterære språket.
                  Ofte er det talte språket monologisk formidling av ein bodskap om at noko skal vera slik eller slik, eller det er retorisk formidling av ein bodskap med overtaling eller overtyding.
                  Det litterære språket er aldri slik – det formidlar ikkje, det er meining heller enn kommunikasjon, det har sitt eige være.

Og slik sett er sjølvsagt god dikting og all slags forkynning motsetnader, anten forkynninga er religiøs eller politisk eller kva det no måtte vera.

Gjennom angsten for høgtlesing gjekk eg så å seia inn i den einsemda livet til det skrivande mennesket er – og der har eg halde meg sidan.

Eg har skrive mykje både prosa og dramatikk.
                  Og det som særkjenner dramatikken er jo at den er ein skriven tale, der dialogen, sam¬talen, eller ofte freistnaden på samtale, og det som måtte finnast av monolog, alltid er del av eit dikta univers, er del av noko som ikkje formidlar, men som har sitt eige være, som er.

Og når det gjeld prosa har Mikhail Bakhtin rett i at sjølve utsegnsmåten, sjølve det å fortelja, har i seg to røyster.
                  For å forenkla litt: røysta til den som fører ordet, den som skriv, og røysta til den det blir fortalt om. Desse røystene glir ofte slik inn i kvarandre at det er umogeleg å seia kven som fører ordet.
                  Det blir rett og slett ei dobbel skriftrøyst – og den er sjølvsagt også del av det dikta universet, av logikken i det.
                  For kvart einaste diktverk eg har skrive er så å seia eit eige fiktivt univers, ei eiga verd. Ei verd som er ny for kvart stykke, for kvar roman.

Men også eit godt dikt, for eg har òg skrive ein god del lyrikk, er òg sitt eige univers – det relaterer hovudsakleg til seg sjølv. Og så kan den som les det koma inn i det universet diktet er – ja det er meir som ein slags kommunion enn som kommunikasjon.
                  Forresten gjeld nok kanskje dette alt eg har skrive.

Sikkert er i alle fall at eg aldri har skrive for å uttrykkja meg sjølv, som det heiter, heller for å koma meg bort frå meg sjølv.

At eg enda opp som dramatikar – ja kva skal eg vel seia om det?
                  Eg skreiv romanar og dikt og ønskte ikkje å skriva for teater, men gjorde det i si tid fordi eg – i ein offentleg finansiert freistnad på å få skrive meir ny norsk dramatikk – vart tilboden ein for meg, fattig forfattar som eg var, god slump pengar for å skriva opninga til eit stykke, og enda opp med å skriva eit heilt stykke, det første og framleis mest spelte stykket mitt, Nokon kjem til å koma.

Det for første gong å skriva eit stykke var den største overraskinga i heile mitt forfattarliv. For både i prosa og i dikt hadde eg freista skriva det som på vanleg vis – på vanleg talt vis – ikkje kan seiast med ord. Ja nettopp. Eg freista skriva fram det useielege, slik det vart sagt i grunngjevinga då det vart kunngjort at eg skulle få Nobelprisen.
                  Det viktigaste i livet kan ikkje seiast, berre skrivast, for no å vri litt på ei velkjend utsegn av Jacques Derrida.
                  Eg freista altså la den tause talen koma til orde.
                  Og når eg skreiv dramatikk kunne eg nytta den tause talen, togna, på ein heilt annan måte enn i prosa og dikt. Eg kunne berre skriva ordet pause, ja så var den tause talen der. Og i dramatikken min er ordet pause utan tvil det viktigaste og mest nytta ordet – lang pause, kort pause, eller berre pause.
                  I desse pausane kan det vera så mykje, eller så lite. At noko ikkje kan seiast, at noko ikkje vil seiast, eller at det best blir sagt med ikkje å seia noko som helst.
                  Likevel er eg rimeleg sikker på at det som mest talar gjennom pausane er stilla.

I prosaen min har kanskje alle repetisjonane ein liknande funksjon som pausane i dramatikken. Eller eg tenkjer det vel kanskje slik at medan det i stykka er ein taus tale, så er det i romanane eit taust språk bak det skrivne språket, og skal eg skriva godt så må dette tause språket også skrivast fram, til dømes er det i Septologien dette tause språket, for no å ta eit par enkle, konkrete døme, som seier at den første Asle og den andre Asle godt kan vera den same personen, og at heile den lange romanen, på rundt tolv hundre sider, eigentleg kanskje berre er ei framskriving av eit utdrege no.

Men mest talar ein taus tiltale, eller eit taust språk, frå heilskapen i eit verk. Anten det er ein roman eller eit stykke, eller ein teaterproduksjon, så er det ikkje delane i seg sjølv som er viktige, det er heilskapen, som også må vera i kvar minste detalj – eller kanskje kan eg våga meg til å snakka om heilskapens ånd, ei ånd som talar liksom både nært og fjernt.
                  Og kva høyrer ein då, om ein lyttar godt nok etter?
                  Ein høyrer stilla.
                  Og slik det har blitt sagt, så er det berre i stilla ein kan høyra Guds røyst.

Kanskje det.

For no å koma seg attende til jorda vil eg nemna noko anna det å skriva for teater gav meg. Det å skriva er ein einsam ting, som sagt, og einsemda er god den – så lenge vegen attende til dei andre er open, for å sitera eit anna dikt av Olav H. Hauge.
                  Og det som greip meg då eg for første gong såg noko eg hadde skrive framført på ein scene, ja det var nettopp det motsette av einsemd, det var fellesskap, ja å skapa kunst gjennom å dela kunst – og det gav meg ein stor glad tryggleik.
                  Denne røynsla har følgt meg seinare, og har nok gjort at eg med fred i sinnet ikkje berre har halde ut, men òg hatt ei slags glede sjølv av dårlege produksjonar av eigne stykke.

Teater er jo eigentleg ei stor lytting – ein instruktør må, eller bør i alle fall, lytta til teksten, slik skodespelarane lyttar til den og til kvarandre og til instruk¬tøren og slik publikum lyttar til heile framsyninga.

Og det å skriva er for meg lytting: når eg skriv tenkjer eg aldri noko ut, eg planlegg ingenting, eg lyttar meg framover.
                  Så skal eg nytta ein metafor for det å skriva må det altså bli å lytta.
                  Og dermed minner nesten sjølvsagt dikting om musikk. Og i si tid, i tenåra, gjekk eg så å seia direkte frå berre å vera oppteken av musikk og til å skriva. Eg slutta faktisk heilt både å spela sjølv og å lytta til musikk og byrja skriva og i skrivinga freista eg å skriva fram noko av det eg opplevde då eg spelte. Det gjorde eg den gongen – og det gjer eg framleis.

Noko anna, kanskje litt merkeleg, er at eg alltid når eg skriv ein eller annan gong får ei kjensle av at teksten alt er ferdigskriven, der ute ein eller annan stad, ikkje inne i meg, og at det berre gjeld å skriva han ned før teksten forsvinn.
                  Av og til kan eg gjera det utan å endra, andre gonger må eg liksom leita meg fram til den teksten med å skriva om, stryka, med varsamt å freista finna fram til den alt ferdigskrivne teksten.

Eg som ikkje ville skriva for teater enda opp med i om lag femten år berre å gjera det. Og stykka eg skreiv vart til og med spelte, ja etter kvart har det vore ei mengd produksjonar i mange land.
                  Eg skjønar det framleis ikkje.
                  Livet er ikkje til å skjøna.
                  Slik det heller ikkje er til å skjøna at eg no står her og freistar seia nokre meir eller mindre forstandige ord om det å dikta i samband med at eg blir tildelt Nobelprisen i litteratur.
                  Og at eg har blitt tildelt prisen har, så langt eg skjønar, både med dramatikken og med prosaen min å gjera.

Etter å nesten berre ha skrive dramatikk i mange år kjendest det brått som at nok var nok, ja var meir enn nok, og eg bestemte meg for heilt å slutta skriva dramatikk.
                  Men det å skriva har nok blitt ein vane eg ikkje kan klara meg utan – kanskje kan ein med Marguerite Duras kalla det ein sjukdom – så eg bestemte meg for å gå attende til der det byrja, til å skriva prosa og eitt og anna diktet, slik eg hadde gjort i godt og vel eit tiår før eg debuterte som dramatikar.

Og dei siste ti-femten åra har eg gjort det. Då eg for alvor byrja skriva prosa igjen var eg usikker på om eg framleis fekk det til. Først skreiv eg Trilogien – og opplevde det som ei stor stadfesting på at eg hadde noko å koma med også som prosaist då eg fekk Nordisk råds litteraturpris for den romanen.
                  Deretter skreiv eg Septologien.
                  Og under skrivinga av den opplevde eg nokre av mine lykkelegaste stunder som forfattar, som til dømes då den eine Asle finn den andre Asle liggjande i snøen og slik reddar livet hans. Eller slutten, då den første Asle, hovudpersonen, legg ut på si siste reise, i ein båt, ein sjark, saman med Åsleik, den beste og einaste venen sin, for å feira jul saman med syster til Åsleik.
                  Eg hadde ingen tanke om å skriva ein lang roman, men romanen skreiv seg så å seia sjølv, og det vart ein lang roman, og mange strekk skreiv eg i så fin flyt at alt vart rett med det same.
                  Og det er vel då eg er nærast det ein kan kalla lykke.
                  Heile Septologien har i seg minningar om mykje av det andre eg har skrive, men sett i eit anna lys. At det ikkje er med eitt einaste punktum i heile den lange romanen, er ikkje noko påfunn. Romanen skreiv seg berre slik, i ein flyt, ei rørsle, som ikkje kravde punktum.

I eit intervju ein gong i tida sa eg at det å dikta var ei slags bøn. Og eg skjemdest godt då eg såg det på trykk. Men noko seinare las eg, til stor trøyst, at Franz Kafka hadde sagt det same. Så kanskje – likevel?

Dei første bøkene mine fekk temmeleg dårleg kritikk, og eg bestemte meg for at eg ikkje skulle høyra på kritikarane, eg skulle stola på meg sjølv, ja halda fast ved mitt. Og om eg ikkje hadde gjort det, ja så hadde eg slutta skriva etter at debutromanen Raudt, svart kom ut for førti år sidan.
                  Seinare fekk eg helst gode kritikkar, og eg byrja til og med å få prisar – og då meinte eg at det var viktig å halda fast ved den same logikken, om eg ikkje høyrde på dei dårlege kritikkane så skulle eg heller ikkje la medgangen påverka meg, eg skulle halda fast ved mitt, halda fram med mitt.
                  Og det meiner eg at eg har klart å gjera, og eg trur sant å seia at eg skal klara det sjølv etter å ha fått Nobelprisen.

Då det var kunngjort at eg skulle få Nobelprisen i litteratur fekk eg ei mengd epostar og gratulasjonar, det gledde meg sjølvsagt, dei fleste helsingane var nøkterne og glade men somme skreiv at dei hadde skrike av glede, andre at dei hadde teke til tårene. Det rørte meg mykje.
                  Det er fleire sjølvmord i diktinga mi. Fleire enn eg likar å tenkja på. Eg har vore redd for at eg slik kan ha vore med på å legitimera sjølvmord. Så det som rørte meg aller mest var dei som med reine ord skreiv at diktinga mi rett og slett hadde redda livet deira.
                  Eg har for så vidt alltid visst at dikting kan redda liv, kanskje har den til og med redda mitt eige. Og om mi dikting også kan hjelpa til med å redda andres liv, ja så kan ingenting gleda meg meir enn det.

Takk til Svenska Akademien for å ha gjeve meg Nobelprisen i litteratur.

Og takk til Gud.

A Silent Language

When I was at junior high school, it happened without warning. The teacher asked me to read aloud. And out of nowhere, I was overcome by a sudden fear that overpowered me. It was like I disappeared into the fear and it was all I was. I stood up and ran out of the class room.
                  I noticed the big eyes of the students as well as the teacher following me out of the class room.
                  Afterwards I tried to explain my strange behaviour by saying I had to go to the toilet. I could see on the faces of those listening that they didn’t believe me. And they probably thought I’d gone mad, yes, was on my way to becoming crazy.

This fear of reading aloud followed me. As time went by, I found the courage to ask the teachers to be excused from reading out loud, as I was so afraid of it, some believed me and stopped asking me, some thought that in one way or another, I was pulling their leg.
                  I learnt something important about people from this experience.
                  I learnt many other things.
                  Yes, very likely something that enables me to stand here and read aloud to an audience today. And now almost without any fear.
                  What did I learn?
                  In a way it was as if the fear took my language from me, and that I had to take it back, so to speak. And if I were to do that, it couldn’t be on other people’s terms, but on my own.
                  I started to write my own texts, short poems, short stories.
                  And I discovered that doing so, gave me a sense of safety, gave me the opposite of fear.
                  In a way I found a place inside myself that was just mine, and from that place I could write what was just mine.

Now, about fifty years later, I still sit and write – and I still write from this secret place inside me, a place I quite honestly don’t know much more about other than that it exists.
                  The Norwegian poet Olav H. Hauge has written a poem where he compares the act of writing to being a child, building leaf huts in the forest, crawling into them, lighting candles, sitting and feeling safe in dark autumn evenings.
                  I think this is a good image of how I, too, experience the act of writing. Now – as fifty years ago.
And I learnt more, I learnt that, at least for me, there is a big difference between the spoken and the written language, or between the spoken and the literary language.
                  The spoken language is often a monological communication of a message that something should be like this or like that, or it is a rhetorical communication of a message with persuasion or conviction.
                  The literary language is never like that – it doesn’t inform, it is meaning rather than communication, it has its own existence.

And in that sense, good writing and all kinds of preaching, obviously contrast each other, whether the preaching is religious or political or whatever it might be.

Through the fear of reading aloud I entered the loneliness that is more or less the life of a writing person – and I’ve stayed there ever since.

I’ve written a great deal of both prose and drama.
                  And of course, what characterises drama is that it is written speech, where the dialogue, the conversation, or often the attempt to speak, and what there may be of monologue, is always an imagined universe, is a part of something that doesn’t inform, but that has its own being, that exists.

And when it comes to prose, Mikhail Bakhtin is right in arguing that the mode of expression, the very act of telling, has two voices in it.
                  To simplify: the voice of the person who speaks, who writes, and the voice of the person who it is spoken about. These often slide into each other in such a way that it is impossible to tell whose voice it is.
                  It simply becomes a double written voice – and that is of course also part of the written universe, and the logic within it.
                  Each single work I have written has, so to speak, its own fictional universe, its own world. A world that is new for each play, for each novel.

But a good poem, because I have also written a great deal of poetry, is also its own universe – it relates mainly to itself. And then someone who reads it can enter the universe that is the poem – yes, it’s more like a kind of communion than a communication.
                  As a matter of fact, this is probably true of everything I have written.

One thing is certain, I have never written to express myself, as they say, but rather to get away from myself.
That I ended up as a dramatist – yes, what can I say about that?
                  I wrote novels and poetry and had no desire to write for theatre, but in time I did it because – as part of a publicly funded initiative to write more new Norwegian drama – I was offered what was to me, a poor author, a good sum of money to write the opening scene of a play, and ended up writing a whole play, my first and still most performed play, Someone Is Going to Come.

The first time I wrote a play turned out to be the biggest surprise in my whole life as a writer. Because in both prose and poetry I had tried to write what usually – in usual spoken language – cannot be said in words. Yes, that’s right. I tried to express the unsayable, which was given as the reason for awarding me the Nobel Prize.
                  The most important thing in life cannot be said, only written, to twist a famous saying by Jacques Derrida.
                  So I try to give words to the silent speech.
                  And when I was writing drama, I could use the silent speech, the silent people, in a whole other way than in prose and poetry. All I had to do was to write the word pause, and the silent speech was there. And in my drama the word pause is without a doubt the most important and the most used word – long pause, short pause, or just pause.
                  In these pauses there can be so much, or so little. That something cannot be said, that something doesn’t want to be said, or is best being said by saying nothing at all.
                  Still, I’m fairly certain that what speaks most through the pauses is silence.

In my prose, perhaps all the repetitions have a similar function as the pauses do in my drama. Or perhaps this is how I think of it, that while there is a silent speech in the plays, there is a silent language behind the written language in the novels, and if I’m to write good literature, this silent speech must also be expressed, for instance in Septology, it is this silent language, to use a couple of simple, concrete examples, that says that the first Asle and the other Asle may well be the same person, and that the whole long novel, of around 1200 pages, is perhaps just a written expression of one extracted now.

But a silent address, or a silent language, speaks mostly from the totality of a work. Whether it is a novel or a play, or a theatre production, it is not the parts themselves that are important, it is the totality, which also must be in every single detail – or perhaps I may dare to talk about the spirit of the totality,
a spirit that in a way speaks from both close and far away.
                  And what do you hear then, if you listen closely enough?
                  You hear the silence.
                  And as it has been said, it is only in the silence that you can hear God’s voice.

Maybe.

Now to get back to earth, I want to mention something else that writing for the theatre gave me. Writing is a lonely profession, as I said, and loneliness is good – as long as the road back to the others remains open, to quote another poem by Olav H. Hauge.
                  And what gripped me the first time I saw something I had written performed on a stage, yes, that was exactly the opposite of loneliness, it was companionship, yes, to create art through sharing art – that gave me a great sense of happiness and security.
                  This insight has followed me since, and I believe has played a role in that I haven’t simply persisted, with a peaceful soul, but I have also felt a kind of happiness even from bad productions of my own plays.

Theatre is really a large act of listening – a director must, or at least should, listen to the text, the way actors listen to it and to each other and to the director, and the way the audience listen to the whole performance.

And the act of writing is to me to listen: when I write I never prepare, I don’t plan anything, I proceed by listening.
                  So if I should use a metaphor for the action of writing, it has to be that of listening.
                  Thus, it almost goes without saying, that writing is reminiscent of music. And at a certain time, in my teens, I went more or less directly from only being engaged with music, to writing. I actually completely stopped both playing music myself and listening to music, and started to write, and in my writing, I tried to create something of what I experienced when I played. That’s what I did then – and what I still do.

Something else, perhaps a bit strange, is when I write, at a certain point I always get a feeling that the text has already been written, is out there somewhere, not inside me, and that I just need to write it down before the
text disappears.
                Now and then I can do it without making any changes, at other times I have to search for the text by rewriting it, cutting and editing, and carefully try to bring out the text that has already been written.
And I, who didn’t want to write for theatre, ended up doing only that for about fifteen years. And the plays I wrote were even performed, yes, as time passed, there have been a lot of productions in many countries.
                I still can’t believe that.
                Life is not really believable.
                Just as I cannot believe that I’m now standing here trying to say some more or less sensible words about what it is to write, in connection with being awarded the Nobel Prize in Literature.
                And that I have been awarded the prize has, as far as I understand, to do with both my drama and my prose.

After having written almost only plays for many years, it suddenly felt as if enough was enough, yes more than enough, and I decided to stop writing drama.
                But to write has become a habit and one I can’t manage to live without – maybe like Marguerite Duras, you can call it an illness – so I decided to go back to where it all began, to write prose and other kinds of writing, the way I had done for more or less a decade before my debut as a dramatist.

That is what I have done for the last ten-fifteen years. When I started to seriously write prose again, I was uncertain whether I could still do it. I wrote Trilogy first – and when I was awarded the Nordic Council Literature Prize for that novel, I experienced it as a great confirmation that I did have something to offer as a prose-writer as well.
                Then I wrote Septology.
                And during the writing process of that novel, I experienced some of my happiest moments as a writer, for instance when one Asle finds the other Asle lying in the snow and thus saves his life. Or the ending, when the first Asle, the main character, sets out on his last journey, in a boat, an old fishing boat, with Åsleik, his best and only friend, to celebrate Christmas with Åsleik’s sister.
                I had no plan to write a long novel, but the novel more or less wrote itself, and it became a long novel, and I wrote many parts in such a smooth flow that everything was immediately right.
                And I think that’s when I’m closest to what you can call happiness.
                The whole Septology has memories within it about much of the other works I have written, but seen in another light. That there is not a single full stop in the whole novel is not an invention. I just wrote the novel like that, in one flow, one movement that didn’t demand a full stop.

I said in an interview once that to write is a kind of prayer. And I was embarrassed when I saw it in print. But later I read, to some consolation, that Franz Kafka had said the same. So maybe – after all?

My first books were quite poorly reviewed, but I decided not to listen to the critics, I should just trust myself, yes, stick to my writing. And if I hadn’t done that, yes, then I would have stopped writing after my debut novel, Raudt, svart (“Red, Black”) came out forty years ago.
                Later I received mostly good reviews, and I even started to receive prizes – and then I thought that it was important to continue with the same logic, if I didn’t listen to the bad reviews, I also wouldn’t let success influence me, I would hold fast to my writing, hold on to, hang on to what I had created.
                And I think that’s what I’ve managed to do, and I really do believe that I’ll keep doing that even after having received the Nobel Prize.

When it was announced that I had been awarded the Nobel Prize in Literature, I received a lot of emails and congratulations, and of course I was very pleased, most of the greetings were simple and cheerful, but some people wrote that they were screaming with joy, others that they were moved to tears. That truly touched me.
                There are many suicides in my writing. More than I like to think about.
I have been afraid that I, in this way, may have contributed to legitimising suicide. So what touched me more than anything were those who candidly wrote that my writing had quite simply saved their lives.
                In a sense I have always known that writing can save lives, perhaps it has even saved my own life. And if my writing also can help to save the lives of others, nothing would make me happier.

Thank you, Swedish Academy for having awarded me the Nobel Prize in Literature.

And thank you to God.

Translated by May-Brit Akerholt

Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Stor takk til Jon Fosse.

Gjengitt med tillatelse fra Svenska Akademien.

Published with permission from Svenska Akademien.

The Nobel Prize in Literature 2023 is awarded to the Norwegian author Jon Fosse, “for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable.”

Jon Fosse was born 1959 in Haugesund on the Norwegian west coast. His immense œuvre written in Nynorsk and spanning a variety of genres consists of a wealth of plays, novels, poetry collections, essays, children’s books and translations. While he is today one of the most widely performed playwrights in the world, he has also become increasingly recognized for his prose.