Ingeborg Annie Lindahl /
Nå husker jeg ikke lenger navnet, men, for fryktelig mange år siden – jeg var fortsatt midt i tenårene – hadde et av de den gang fortsatt noe anstrengte og høyspente kulturprogrammene på svensk tv et innslag på noen få minutter med en litt vill, rufsete, neoekspresjonistisk maler, i anledning en utstilling. Han liknet på den mannen jeg etter hvert selv kom til å bli, men det visste jeg ikke da. Og de stilte ham det djevelske tabloide spørsmålet; hva i alle dager handler dette her om? Konfrontert på den måten vil mange kunstnere bakke to skritt og gå i vranglås, siden det ikke bestandig lar seg gjøre å lokalisere verken narrativ eller noen særlig klar beskjed i arbeidet deres. Det er heller ikke kunstens jobb å forklare seg selv, og i hvert fall ikke kunstnerens. Det «handler» sjelden om en begrenset ting, men åpner som oftest opp mot det ubegrensede. Det blir det samme som når nyprovoserte publikummere, etter å ha fått sine parametere utfordret nok, i sinne spør «Ja, hva ER kunst da?». Og det er nettopp et aspekt av hva kunst faktisk er; en kontinuerlig utfordring av det du tror deg å vite. Men, selvsagt, det er jo ikke bare det. Det er kun en barnål fra en maurtue av mulige svar på spørsmålet. Et annet svar kom fra denne maleren, som det saktens irriterer meg å ikke vite navnet til, i det han litt bakoverlent og grinete mutret frem sin respons; at kunstnerskap på en måte er som trær, hvor det nyeste arbeidet representerer den ytterste årringen. Sagt av en kunstner som bar spor av levd liv, plassert foran maleriene sine – som dirret av impulser og konsekvenser av det samme livet – virket det øyeblikkelig riktig. Made perfect sense. Så får det være en annen ting at denne liknelsen ikke lar seg applisere absolutt overalt til enhver tid. Det funket der.
Og det funker her. I et her og nå er det jo også en grunn til at jeg kom til å huske dette. Fordi hintet til et kunstnerskap som noe organisk, med faktiske, fysiske, røtter, i kontinuerlig vekst og bevegelse, er noe som gir mening i møte med arbeidene til kunstneren Ingeborg Annie Lindahl. Denne stadig registrerende og problematiserende progresjonen i tid og rom, hvor spennvidden strekker seg fra varigheten til en stein, til forgjengeligheten i ufiksert hvitt kritt på en svart, noen ganger mørk grønn, skoletavle. Det er i hovedsak sistnevnte som har utgjort det bærende elementet i noe sånn som et tiår. En svær og møysommelig gjengivelse av – som oftest – et ellers uforstyrret fjellandskap. Manet frem med hvitt skolekritt, og sårbart eksponert for muligheten til å viskes vekk på no time – hvis noen kommer borti det. En praksis som ikke ligger veldig langt unna en daglig øvelse for kalligrafer i kloster, å gjengi Mount Fuji i tusj hver morgen, bare for øyeblikkelig å hive resultatet i søpla. Eller, for så vidt, siden det er temporære arbeider, og noen bestandig vil gå for nært – disse tegningene blir jo faktisk borte, de viskes vekk til slutt og kun dokumentasjonen står igjen – en parallell til Sisyfos som bakser steinen opp på fjellet bare for å se den rulle ned igjen. Og igjen, og igjen.
Forgjengeligheten – og frykten – som på denne måten gnis inn, gjør det umulig ikke å reflektere over sine egne begrensninger, men tar i ytterste konsekvens sikte på varigheten til verden slik vi kjenner den. Eller, for all del, verden – den kjenner oss tross alt bedre enn vi kjenner den; den så langt ennå levende planeten, omgitt av mørke og avhengig av en sol som heller ikke er av uendelig varighet. Alt det der du ikke orker reflektere over når du går på tur i marka. Fordi hver og en av oss er ikke stort mer enn noen vanndråper lukket inne i et avgrenset tidsrom – vi kan mene noe om det, og om resten, men planeten gir virkelig faen i hva vi måtte mene om noe. Den er pefekt, og den har kvittet seg med langt større problemer enn menneskeheten, så noe gjør vi tross alt riktig. Det kan se ut som arbeidene til Lindahl, og kanskje i særdeleshet de med begrenset levetid, hvor alle spor før eller siden forsvinner, grunnlegger en form for økologisk ground zero hvor det vi lærte på skolen ikke nødvendigvis stemmer med faktiske omstendigheter. Måten vi henger sammen med resten på er da også stadig mer akutt, diskutert, uten at det ser ut til å få noe særlig gjennomslag i en markedsliberal forståelse av hvordan et samfunn i første rekke har funksjon som et åpent marked. Herregud, vi vet ikke helt hvordan vi henger sammen med naboen liksom. Det forhindrer ikke at dette her potensielt påvirker deg i dybden, på linje med mye annet, som en personlig, individuell beskjed fra kosmos, men timingen gjør det til en del av en større diskusjon, utenfor samtidskunstens noen ganger svært interne – andre ganger direkte tullete – faglige samtaler.
Samtidig er dette kunstnerskapet ikke noen uttalt form for aktivisme, praksisen legger seg i grunn innenfor landskapstradisjonen, bare i kombinasjon med markører for vår egen begrensede varighet – etablerte vanitassymboler er bestandig mer eller mindre til stede. Noe som, når det kommer til stykket og alle har fått det inn med teskje, og, forsiktig sagt, er en etablert størrelse innenfor både den nære og fjerne kunsthistorien. Arbeidet til Lindahl tar utgangspunkt i noen konstanter, og trekker til tider veksler på en gammel-akademisk praksis. Figurativ tegning. I grunn veldig basic, men oppgradert til en realitet dominert av Kunstig Intelligens og en vedvarende informasjonskrig, i tillegg til realitetene i de faktiske krigene som herjer. Bedre, hvis man tar innover seg valg av materialer og metode, og den faktiske kunstneriske praksisen, er det jo også noe arkaisk som foregår i spennet mellom skoletavler og den smadrete fronten til en Tesla. Et sted mellom oppsamlet førstehåndserfaring og et veldig gammelt fotoalbum. Forfedrene som våkner til larmen av droneattakker, og smartphones. I andre enden av skalaen manifesteres det som ikke lar seg viskes vekk. Noen av oss har hatt sex på motorpanseret til bilen en mørk natt et sted langs veien, uten å markere det med å riste det inn i panseret etterpå. Det betyr ikke at det ikke skjedde, men stilt ovenfor dette universet – eller for all del; stilt ovenfor hele universet – og underkastet loven om årsak og virkning, må vi før eller siden gjøre opp status for oss selv, i forhold til hva vi velger å holde diffust og hva vi velger å dokumentere for ettertiden. Nøyaktig hva er dette som underveis blir visket vekk? Hva er det vi prøver å skjule, sånn egentlig? Ingeborg Annie Lindahl kartlegger et på samme tid ytre og indre landskap, i en tid hvor begge er under tiltagende press. Noen spor etter disse aktivitetene eksisterer i ettertid bare som dokumentasjon, likesom vi alle ender opp som minnesider på facebook. Fremgangsmåten er i første rekke å forstå som performativ, og det faktiske fjellet står jo der fortsatt. Så lenge det nå varer.
Verkene som gjengis i denne epistelen er som følger:
//
Silent spring – This is it
Nitja Senter for samtidskunst 2023
Storskala kritt-tegning på lerret: 4,2m x 10m
/
Is this it
Kunstbanken 2022
Statens 136. kunstutstilling, Høstutstillingen, Kunstnernes Hus, Oslo 2023
Ristning i lakk på bilvrak: 1,4m x 3,5m
Publisert med støtte fra Kulturdirektoratet.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 