8

Når får jeg bli ett
med mitt hjertes menneske?

Natt og dag
som en svale
ser jeg etter den svarte månen

for å bli dens tjener.
Men dette er ikke gitt meg.

Slik en lynflerre forsvinner i skyen
og ikke lenger er til å spore,
akkurat slik blir min elskede Kala borte.

Brått mistet jeg den jeg så i et syn.

Når jeg husker dette synet,
faller frykten og skammen fra meg.

Arme Lalan gjentar for bestandig:

Å, det er den som elsker, som vet.

32

Hvem er det
som besøker huset mitt så barmhjertig?
Jeg har aldri sett ham, ikke en eneste gang.

Han beveger seg frem og tilbake

i det nordøstlige hjørnet
av rommet.

Han er lett å merke og eier

hver markedsplass
i hele verden.

Jeg kan ikke se ham med øynene,

og om jeg grep etter ham,
kunne jeg ikke fanget ham.

Alle sier det er sjelefuglen.

Jeg sier ingenting
og nøyer meg med å lytte.

Vann eller ild, jord eller vind.

Folk snakker og snakker,

men kan ikke se.

Jeg kjenner ikke meg selv,
men ønsker å kjenne en annen.

Lalan spør: Hvem er den Andre?

Er den Aller-Høyeste denne Andre?

Hvilken form har han,
og hvilken form er da min?

44

Det virkelige falt fra meg, jeg ville bare tjene penger.

Jeg lempet altfor tunge varer oppi den skjøre båten.

Kraften ble borte i det forslukne strevet.
Jeg har ingenting å øse vann fra båten med.

Bunnen i båten har revnet,
det som var gjenlimt, har løsnet,
det som var skrudd fast, har falt fra hverandre.

Det er ikke mulig å tjære denne båten.

Jeg har kalt på mange reparatører.
Å, om de bare kunne skjøte sprekkene
i det skrøpelige fartøyet mitt.
Brutte planker har jeg prøvd å snekre sammen.

Hull etter hull har vist seg på nye steder.
Å, om bare mesteren, han som laget båten,

kunne kommet, klager Lalan.
Da ville jeg latt båten bli værende igjen hos ham.

HJERTETS MENNESKE / Forutsetninger for en oversettelse

Da jeg for første gang hørte og så bauler synge og danse, i 1992 under en årlig festival i Kenduli nord for Kolkata, skjønte jeg så klart ikke ett ord. Likevel var oppmerksomheten min helt samlet, også den sjette sansen, som rytmen sies å være. Det var som å miste eller slippe det gamle retnings- og ordenspåbudet og gi seg over til noe som – for europeeren jeg også er – kunne kalles fremmed. Men hadde ikke dette fremmede svart til en bønn i meg selv og stemt med en gammel klangbunn, ville det neppe slått inn som det gjorde. Slik lød meldingen fra innsiden: «Dette er adressen din.»

Det var ikke Lalans navn som dukket opp for meg 14. januar det året. Det var navnet baul. Baulene jeg så og hørte, kan ha sunget Lalan-sanger selv om jeg ikke var klar over det. På dette tidspunktet, før det indiske markedet ble åpnet og litt etter litt globalisert, ble gamle og krevende sanger fremdeles sunget. Jeg begynte noen år senere å lære bengali og etter få år å oversette, blant annet sanger av Fakir Lalan Sain. I gåtefullhet og metaforer minner disse om de aller første sangene skrevet på bengali: caryapad. Bengali er et språk med et stort tilsig av persisk, urdu, assamesisk og odiya. Morspråket er sanskrit. Ordet baul henger etymologisk sett sammen med ordet for vind, bayu. For baulenes meditasjonsmetode, som for enhver annen yogisk metode, er åndedrettet, vinden-i-kroppen, det som skal mestres. Baulenes praksis er sexo-yogisk. Navnet er yugal sadhana: parets yogiske øvelser, der pusten er navet. Baulen skal ha en partner. Men baulen skal ikke, eller bare med mesterens velsignelse, unnfange barn. Fakir Lalan Sain unnfanget ikke barn. Paret Lalan og Bishaka skal ha tatt til seg en fattig enkemanns datter. Jentebarnet Pearessa lærte å synge og spille det enstrengede instrumentet ektara.

Om baulenes tradisjon, livspraksis og sanger har mange skrevet, også jeg. Marfatienes sanger hørte jeg, som nevnt tidlig i dette etterordet, første gang på en øy i Brahmaputra i 1998. Det skulle vise seg at de alle hadde en pir, en åndelig veileder i Fakir Lalan Sains trakter i Kusthia. De hadde den samme veilederen som ektemennene sine.

Lalan-sangene er kontekstuelle i kroppslig, sosiologisk og doktrinær forstand. De stammer fra erfaring og blir gitt eller sunget for å åpne andres erfaring. Tekstene er både gåtefulle, lærde og har stadige henvisninger til planter, fugler, elveløp, båter, alt dette som utgjorde og utgjør de fysiske og hverdagslige koordinatene i enhver landsbybengalers tilværelse.

Noen ord blir gjentatt. Et av disse er «hjertets menneske». Ordet jeg her oversetter med «hjerte», er mon, som mer presist burde oversettes med «bevissthet». Ordet for «følelseshjertet» er hridoy på bengali. Lalan og enhver fakir og baul i Lalan-tradisjonen leter etter sitt «hjertes menneske». Hvor kunne det være å finne, og hvordan kan jeg vite at det virkelig er det jeg finner, når jeg tror at jeg finner det? I yogisk forstand er hjertets menneske én. Men termen moner manush kan også anvendes om de få i verden som en kjenner et umiddelbart og varig slektskap med, eller et menneske som kan være en annens moner manush.

Sangerpoeten vet, eller lager seg et lyrisk jeg som vet, at han ikke er nok for seg selv. Han behøver det han selv ikke er: en annen som har eller er nøkkelen inn. Den første nøkkelen er mesteren. Så behøves en nøkkel til. Det er partneren som moner manush. Partneren holder oppe et speil der sangens jeg litt etter litt kan se seg selv. I en innvidd sammenheng er det partneren som bistår det yogiske jeget i dets selverkjennelse. De fleste er menn. Kvinner og andre er med, oftest som mannens nøkkel. Noen få kvinner er også det første jeget.

Fakir Lalan Sains sanger er poetiske sanger for erkjennelsens skyld. Det dreier seg om ord, linjer, metaforer og rytmer fra en annen tid og grammatikk enn denne og et annet metafysisk univers. Mot semantiske betydninger har jeg, som gjendikter, prøvd å være lojal. Hva rytme og klang gjelder, har jeg gjendiktet til norsk. Jeg ville kunnet dykke enda lenger og mer nyansert inn i sangtekstene om jeg hadde holdt på til døden.

Hvorfor gjendikte for papir noe som ikke ble laget for papir? Hvorfor gjendikte på norsk tekster som ble og blir sunget på bengali? De kan være dikterisk gode. De er noe Annet. De tilhører andre menneskers minne. I en norsk litterær, kulturell, religiøs og sosiologisk sammenheng er disse sangtekstene fremmede. Fordi de er fremmede, skal vi undersøke dem. Gjør vi det, kan vi utvides. Vi kan måtte gå lenger inn.

En annen norsk dikter ville neppe ha gjendiktet disse sangene, kanskje ikke engang om denne hypotetiske gjendikteren kunne gjendikte fra bengali. En beslutning om å gjendikte er ikke bare av lingvistisk og poetisk art. Klangbunn er nødvendig. Det samme er åpenhet og nysgjerrighet for det nye språklige landskapet. I tillegg til at det må være mulig å gjendikte en tekst, må det kjennes viktig. Det må foreligge en eksistensiell, metafysisk og kognitiv tiltale som det er grunn til å vurdere å svare på. Om denne ikke foreligger i utgangspunktet, må den bli til i løpet av den språklige prosessen. Når det gjelder Lalan-sanger, tror jeg ønsket må foreligge fra første bokstav.

Det kan dessuten finnes tilleggsgrunner av mer kulturell art til å gjendikte en språklig sett stor regions viktige tekster og sanger. Regionen er den bengalske, og den omfatter nåværende Bangladesh og den indiske delstaten Vest-Bengal, samt en stor diaspora. I den bengalske språkregionen regnes Lalan-sangene for å være viktige for selverkjennelse, myndighet og det som kan kalles regional identitet. For oss som bor i Norge, langt borte fra det som ikke er skandinavisk og engelsk-amerikansk, er det grunn til å minne seg selv på at det fins andre språk og andre måter å navigere i eksistensen på enn vår. Jeg vil gjerne sy en fremmed tråd inn i det norske stoffet. Disse sangene tilhører den store veven av poetiske visdomstekster på jorden og synges med mange former for musikalsk akkompagnement, fra den enstrengede ektaraen til synthesizere og elektrisk gitar. Lalan-forskerne er mange og bor i mange land. De er musikere, språkforskere, antropologer, teologer, oversettere og filosofer. Lalans sanger er de innviddes sanger. Bare de som vil inn og derfor velger en smal motstrømsvei, kommer inn. En kunne driste seg til å antyde at disse sangene slik er nær margen i det evangeliske språket. Når jeg gjendikter Lalan-sanger, klinger evangelieord ofte med. Det skyldes pregnansen, den rå muntligheten, det opprørske blikket og den utvetydige kjærligheten til selve kjærligheten.

Bionote

Wera Sæther har valgt ut og gjendiktet 53 Lalan-sanger fra bengali til norsk. Disse sangene kan med sikkerhet tilskrives Fakir Lalan Sain. Dette er det første store utvalget som er oversatt til noe europeisk språk. Sangene ble sunget for å veilede og opplyse dem som hørte på. De er som hellige tekster for dem som elsker dem.

Bokomslag

Annika Linn Verdal Homme og Tonje Lona Eriksen 

Lenker

https://loforlag.no/hva-sier-jeg-er-fremmed

Hva sier jeg er fremmed. Sanger av Fakir Lalan Sain