Foto: Paal Audestad
Laila Ingrid Rasmussen, født 1960, er forfatter til en række anmelderroste romaner og noveller, heriblandt Stjernen, Tordenkaffe, Mit kvarter og En skærsommerdag.
Digtet Klimakonference indgår i værket 12. togtben, en slags poetisk logbog forfatteren skrev i forbindelse med sin deltagelse i Galathea 3-ekspeditionen:
Foto: Benedikte Skarvik
Kaisa Aglen er lyriker og født i 1985 i Volda. Nå bor hun i Trondheim hvor hun har studert filosofi. Hun debuterte med Kvar i kroppen sit ingenting (2012) og har siden gitt ut Mellom krig (2016), begge på Samlaget som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for nyskrevet dikt!
Tony Barnstone teaches at Whittier College and is the author of 19 books and a music CD, Tokyo’s Burning: WWII Songs. His books of poetry include Pulp Sonnets; Beast in the Apartment; Tongue of War: From Pearl Harbor to Nagasaki; The Golem of Los Angeles; Sad Jazz: Sonnets; and Impure. He is also a distinguished translator of Chinese literature and editor of world literature textbooks. Among his awards: the Poets Prize, Grand Prize of the Strokestown International Poetry Contest, Pushcart Prize, John Ciardi Prize, Benjamin Saltman Award, and fellowships from the National Endowment for the Arts, the National Endowment for the Humanities, and the California Arts Council. His website is https://www.whittier.edu/academics/english/barnstone.
NWCC says thank you for the poem!
Foto: May B. Langhelle / Klikk på «Les mer» for bedre lesbarhet –
SOL OG SEIL
Kan hende er vi drevet av seil
eller ei rød sol, kan hende sitter det
en frossen frelser i baugen eller en erfaren los
ved roret. Det er bølgene som slår
og himmelen som revner, ved neste bølgetopp
stirrer vi kan hende enda lengre ned
i den neste oppstandelsen.
Det er i de år bisonerne har fået frit løb. Hegnet er blevet fjernet. De har spredt sig. Nu har skovene fået deres dybe bastone tilbage – bulderbrummen fra oksens hals – som om vi er tilbage i tiden før der fandtes mennesker her, og det var urokser der gik græssende rundt og væltede bøgetræer og gnubbede bark af med deres hårede krumhorn. Det er ikke længere skovfogedens blå og gule ruteanvisninger malet på en stamme eller en sten, men store og hvide kradsemærker, der viser hende vej gennem lianflettede efeuranker og hen over væltede stammer.
Foto: Katharina Barbosa
Hans Petter Blad er født i 1962 og har bak seg et mangslungent forfatterskap som inkluderer både prosa og poesi. Hans siste utgivelser inkluderer romanen Kart over ømhetens rike (2017), diktboka Clair-obscur (2016) og romanen Å leve biografisk (2015), alle utgitt på Oktober forlag som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for nyskrevne dikt!
Les mer «Hans Petter Blad: Dikt fra Fuglekatalogen i den framtidige samlingen Tilfeldig musikk»
Congratulations on purchasing the NuVenture™ TEMPO-L, ChronoCorp’s best-selling, highest-rated, economy-class time machine! Whether you’re seeking the latest thrills or the next great family-friendly vacation, the TEMPO-L offers the perfect mix of premium time-jumping experience, no-stress upkeep, and prime fuel efficiency for any budget-conscious traveler. Embark on your first set of adventures today, courtesy of the folks at ChronoCorp!
Les mer «NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Isaac Yuen»
1
Den dukker op af det yderste hav som en ø, altid dér for enden af forestillingsevnen, den dukker frem af disen, det er som om der er en glorie rundt om, mange stråler, måske er den farveløs, i sig selv, den tager farve af forhåbningernes stråler, alle tings fegudmoder, den violette fe, den isblå fe, den dunkelorange, pudderrosa fe. Kanariegule. Drømmen brydes i luftens prismer for enden af hvert menneske, hvert menneske er en ø der dukker frem, hvert menneske dukker frem som en ø på sin egen yderste horisont. Omgivet af stråler. Enhver er isoleret, og hver enkelt er del af det samme system, det er menneskeheden som arkipelag, en krans af øer der dukker op, perler for enden af hvert menneske, følelsen af at have betalt er den tråd som binder kransen, vi kan se hinandens drømme på himlen om aftenen. Når vi sidder stille. Vi bør sidde helt stille, så stille, stille som muligt.
Foto: Maja Hattvang
Hvor store ødeleggelser av naturen og den humanistiske tradisjonen er enkeltpersoner og sivilsamfunnet villig til å godta i all stillhet?
Algoritme har blitt det nye moteordet. På alminnelig norsk betyr begrepet en serie matematiske operasjoner som styrer f.eks. programmene på en datamaskin.
HELHETSBILDET
Frankfurter Allgemeine Zeitung har i det siste hatt flere artikler der avisens medarbeidere undersøker hva Big Brother vet om oss gjennom datateknologien, og hvordan algoritmene og overvåkningen truer demokratiet. Her er noen av funnene som indikerer at vi forlengst har blitt det jeg kaller «teknaturer»:
The Norwegian Writer’s Climate Campaign is honored to say that the American poet Jorie Graham wrote the following two poems for us. In them is steeped the bittersweet grief that comes from loving a world that may soon pass, from holding a fig plucked from a tree that now must only exist in the past. With complex accuracy, these poems demonstrate the deep psychic burden of climate change by asking the hard questions: How might we love a world that may soon die at our hands? And how can we enjoy the taste even of the sweetest fruit laced as it is now with bitterness and grief?
About her work, James Longenbach wrote in the New York Times: “For 30 years Jorie Graham has engaged the whole human contraption—intellectual, global, domestic, apocalyptic—rather than the narrow emotional slice of it most often reserved for poems. She thinks of the poet not as a recorder but as a constructor of experience. Like Rilke or Yeats, she imagines the hermetic poet as a public figure, someone who addresses the most urgent philosophical and political issues of the time simply by writing poems.”
Critic Calvin Bedient has noted that Graham is, “never less than in dialogue with everything. She is the world champion at shot-putting the great questions. It hardly matters what the title is: the subject itself is always ‘the outermost question being asked me by the World today.’ What counts is the hope in the questioning itself, not the answers.” In these two poems, she’s asking some very important and difficult questions, and we hope you’ll spend time with them and allow their interrogations to open within you.
You can read the poems here:
Tree
From The Transcience
Foto: Baard Henriksen
Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.
Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.
Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.
Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.
Les mer «Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen»
Für meinen Sterbetag wünsche ich mir, daß der Fjord weithin bis zum Meer marineblau ist und glatter als Seide. Dazu will ich Silberwellen, die allerkleinsten, über eine große Fläche. Niemand soll sie sehen können, doch sollen sie zittern und beben. Nicht schlimm, sagen die Leute, er verschwand unten im Tang.
/ Foto: Terje Rudi
Avfallssortering
(utopi)
All brukt skepsis
ned i den grå restavfallsdunken.
All brukt tillit
ned i den blå papiravfallsdunken.
Alt brukt liv
ned den brune bioavfallsdunken.
Kan det bli betre?
Nei.
Foto: Lærke Posselt, 2016.
Feber
Ind i tidløsheden. Ind i uendelig stilhed. Ind i udtørrede flodlejer. Ind i ophedede luftrum der trækker sig sammen og udvider sig, udvider sig og trækker sig sammen med klodens feberåndedræt. Månens døde øjenhuler stirrer ligegyldigt på katastrofelandskaberne. Uberegnelige temperaturstigninger. Polernes nedsmeltning. Forhøjet vandstand. Øsamfund på Stillehavets bund. Påklædte kroppe drevet med vandmasserne rundt i gaderne. Dræberorkaner navngivet som søskenderækker af onde børn: en pige, en dreng, så en pige igen, så en dreng igen. Orkanyngel der knækker træernes århundredergamle stammer. Skyller de opløste lig gennem brudte diger videre ud i oceanerne. Hvor plastikkontinenter er klar til invasionen fra det ydre rum.
Lisa Zerkle’s poems and reviews have appeared in The Collagist, Comstock Review, Southern Poetry Anthology, Broad River Review, Tar River Poetry, Nimrod, storySouth, poemmemoirstory, Cider Press Review, and Main Street Rag, among others. Her poem “Relics of the Great Acceleration” won the North Carolina Writer’s Network 2017 Randall Jarrell Poetry Competition. She is the author of Heart of the Light and a former editor of Kakalak. She lives in Charlotte, NC where she is the curator of 4X4CLT, a public art and poetry poster series, for the Charlotte Center for Literary Arts.
NWCC says thank you!
Foto: John Erik Riley /
Men hadde det ikke egentlig vært til det beste, hadde det ikke vært befriende, når alt kom til alt; la oss innrømme det først som sist, for oss selv, langt der inne i våre svarte, råtnende hjerter, at det hadde vært ualminnelig rensende og etterlengtet bare å gi slipp, la det fare, laissez-faire, åpne alle vinduene og fyre for kråkene med all verdens tømmer, la redwoodskogene gå opp i røyk med morgenkaffen, svi av all mahogni og ibenholt, gummitrær og palmer, alle de fire hundre milliardene trærne i Amazonas, bare la det bli borte i et voldsomt flammehav og sette fyr på alt fossilt brennstoff samtidig, se himmelen mørkne fra bak sotede ruter i biler på tomgang i alle verdens hjørner og avkroker, eller legge oss ned på våre sofaer og se isbjørnen bli utryddet minutt for minutt på NRK, til trøstende toner fra Sigmund Groven, kaste alt søppel i samme pose og aldri mer skylle en eneste melkekartong, la gruvene gå dypere enn noensinne og utminere hele nasjoner, manipulere alle aktive vulkaner til de mest fantastiske utbrudd og pumpe den satans atmosfæren så full av CO2 at den revner til slutt, selv om den satans atmosfæren ikke kan revne, men likevel gjør det og himmelen gnistrer om nettene på spektakulært vis og vi ser det fra flyene med fastmonterte tanker under buken, fulle av agent Orange som pøses ut over matjorden og all verdens nasjonalparker hvor de ynkelige dyrene som for lengst og for lenge har lært seg å se lengselsfullt og anklagende mot oss hver gang et fjols av et menneske har funnet det for godt å rette et kamera mot dem, men som ikke har tatt to flate øre for å rive hverandre i blodige filler i sine pels- fjær- og skjellkledde kumpaners påsyn.
Les den norske gjendiktningen ved Lars Haga Raavand her.
/
Il vaut mieux qu’il pleuve aujourd’hui plutôt qu’un jour il où il fait beau
Les mouches piquent davantage avant un orage – au moins 5000 par jour et Dans le climat fait l’homme, le Dr Mills affirme que les sons, les couleurs, les mouvements, le temps et surtout les vents persistants ont une influence sur le comportement humain, la musique adoucit, le vert calme, les voyages inquiètent, le foehn déprime et le levantin oppresse. «C’est précisément pendant un coup de vent d’est, répéta le docteur à Voltaire, que Charles Ier fut décapité et que Jacques II fut déposé». L’air dans sa course apparaît d’une manière, souvent d’une autre
Mareograf
2018
(for English, please scroll down)
Mareograf er et to-delt prosjekt som inngår i kunstneren Cecilia Jonssons utforskning av marine miljøer og hvordan havet tilpasser seg de vekslende gravitasjonsvirkningene mellom jorden, månen og sola.
/ Foto: Tom Egil Hverven
Endringene skjer i så stor skala og i et slikt tempo at vår tid skiller seg kraftig fra tidligere epoker.
Idéhistoriker Trond Berg Eriksen skriver: «Det som alltid er seg selv likt, er natur. Det som også kunne vært annerledes, er kultur».[1] Naturen er stabil, kulturen er foranderlig. Naturen er gitt, kulturen skapes av mennesker. Slik har mennesker oppfattet naturen i lang tid, men dette er i økende grad feiloppfatninger. I løpet av de siste årene har begrepet antropocen steget opp fra bassenget av ukjente vitenskapelige ideer og festet seg som betegnelse på vår tids epoke. Den menneskelige påvirkningen på jorda er blitt så stor at vår tid skiller seg markant fra holocen – epoken som begynte ved slutten av siste istid, for 11 700 år siden. Antropocen kan oversettes med menneskets tidsalder. Ordet antyder at våre fotavtrykk på jorda er blitt så markante at de kan sammenlignes med en naturkraft, på linje med meteoritter og store vulkanutbrudd.[2] […]
