KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC
Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
TJUGOTREDJE RUINEN: Blomster i februariisen och i leran
.
Länge sedan blommans skede rådde
Så länge jag det allra minsta hänger kvar i livet
förblir barnen bundna
till leran
Om en växt är oavhängigt ljus
vad är då mörker
.
De tillhör leran
Bäst att ej belasta
den nedisade båren
Med brutna bakben
måste mången backa
Inget brinner såsom elden
Is the Western world mentally dizzy and socially desperate after months of lock-down among all of us, and amongst the vulnerable, even break-down? While humans held their breath, nature was breathing deeper.
Refugees and poor people are still suffering more than most of us can understand under this “climate pandemic”. It is among these individuals and groups that all of us can learn about surviving and hope. Take note of it. This learning can only take place when we resolutely stretch out our hand and share of our time and money. Etymologically “suffering” means to “bear, resist, undergo”, so we must bluntly declare our will to co-suffer with both man & nature. Otherwise we will stop to mature and grow, and there will be no peaceful revolution. How come?
Continue reading “The game is over.”
I was an artist in residency in Kjøllefjord, Norway for 6 weeks.
During my artist in residence, I investigated the possible use of materials found in the local environment in textile design and art. When I arrived, there was still snow and frost. So, the landscape was covered up. But as it started to melt, the landscape and materials started to appear. I soon became aware of the fact that in the north of Norway they are also challenged with plastic waste, as the Faroe Islands is. This is a global issue. But what is plastic? When did it start as a material? How is our behaviour as humans towards and with this material? We are the one who created the material, so is it not our responsibility. There were lots of questions that I needed to address. I set out to start PLASTIC DIALOGUES where I engaged a conversation with my hands in the material.
The residency was supported by Nordic Culture Point and was organized by Arctic Culture Lab.
.
In the maritime setting of Fredrikstad, at the mouth of the Glomma, Norway’s longest river, a unique building is now floating on a raft. It bears the name of the Hope Cathedral and is an interfaith, sustainable art project, led by the artist Solveig Egeland.
“Inspired by Norway’s famous stave churches, the structure rises majestically on its 120 m2 barge made of timber and roots and built in traditional fashion. The roof is a 300 m2 multi-coloured work of art made of plastic taken from the ocean and subjected to an innovative transformation process. More than 1000 fish boxes have been washed, granulated and turned into 4000 roof tiles in more than 50 different colours.
Our point of departure is the ocean, which is borderless and binds us together – nations, continents and people, regardless of our religion. Hope and the ocean belong to us all!” (Source: https://www.hopecathedral.no)
Here you can read the sermon given under the Inauguration by the Dean of Fredrikstad Cathedral, rev. Kari Mangrud Alvsvåg:
Continue reading “Hope Cathedral / Sermon by Kari Mangrud Alvsvåg”
Så går jeg alene tilbake inn i den natten jeg en gang kom fra, hvor ingen frø kan gro. Det har noe med tid og kvinnenes menstruasjonssyklus å gjøre, men er i første rekke et spørsmål om temperatur. En tiltagende kulde. Vi snakker veldig kjølig. Dette er en long shot, og det må det nødvendigvis være, selv om absolutt alt ligger nøyaktig like langt unna, sånn egentlig. Men sånn er det, ikke bare temperaturen, men også avstanden, er vesentlig. Jeg er født i november 1963, og innenfor astrologien er det Pluto som styrer Skorpionens tegn. Av det kan man trekke slutningen at det ikke var noen styring i det stjernetegnet før 1930, da man oppdaget Pluto, eller at man tenkte annerledes om hvem eller hva som eventuelt styrte denne faenskapen før det. Man kan og, med rette, stille spørsmål om hva forskjell det eventuelt vil gjøre for et medfødt stigma av sex, død og mørk pasjon.
Continue reading “Dvergenes planet / Tommy Olsson”
// Melissa Helton Jørgenrud was born in the Great Lakes region of the US and lives in the Appalachian Mountains of Kentucky, where she writes, teaches, and raises a family. Her degrees span from environmental studies, to creative writing, to education. Her work has appeared or is forthcoming in Anthology of Appalachian Writers, Shenandoah, Still: The Journal, Appalachian Review, and more. Her chapbooks include Inertia: A Study (Finishing Line Press, 2016) and Forward Through the Interval (Workhorse, 2021). She is a dual citizen in the UK and her great-grandparents emigrated from Norway to the US in 1904.
Continue reading “Two poems / Melissa Helton Jørgenrud”
Alle ting rundt mennesket er produsert et sted og skal sorteres og kastes et sted, samles i forskjellige søppelberg langt unna. Like deilig som å kjøpe noe nytt, er det å rydde bort noe gammelt, kjøre til korpsets loppemarked med en henger med møbler og klær, å vite at restene fra markedet kjøres i trailere til land lenger nede i Europa og kommer til nytte der, er det plass til nye gjenstander i stuene her. Alle mennesker har noen gjenstander rundt seg, og plagg på seg, alle mennesker må spise mat for å overleve, må tisse og bæsje den ut. I størstedelen av verden forsvinner kroppens avfall fra bevisstheten idet knappen på toalettet trykkes ned og ti liter vann skyller avføringen bort. Vannet etterlater doskålen hvit og innbydende til den neste som må bæsje eller bare kaste fra seg noe snytepapir, kunne vært brukt til så mye annet. Jeg prøvde . ikke tenke på det mens jeg håpet det snart kom et alternativ til vannklosettet, kom det snart, ville det komme våtservietter som kunne oppløses til luft etter bruk, bare forsvinne helt, kom det snart.
Det finnes kun minner fra den tida, ingen fotografier. De fleste er omskiftelige, løser seg opp og samler seg, løser seg opp igjen. Nesten ingenting av det som fantes da, varte. Et av de klareste minnene jeg ennå har fra da vi var naboer, er av henne i badekaret. Hun snur seg mot meg som står i den lille gangen rett utenfor baderommet. Brystene flytende i det melkehvite vatnet, hofta ei øy for seg selv. Hun smiler. Jeg hadde gått opp vindeltrappa fra min etasje da det sluttet å regne, banket på ytterdøra, ventet mens ei ny byge kom drivende, pisket opp jord i de vintertomme pallekarmene i hagen nedenfor. Hun ropte kom inn, og da jeg åpnet døra og gikk inn i gangen, kunne jeg se henne der, på badet, smilende i vatnet. Det lange svarte håret hennes hadde allerede da fått noen sølvfargede striper. Jeg tenkte alltid at hun var så mye eldre enn meg, og først da jeg selv ble eldre enn hun var, forstod jeg at hun slett ikke var gammel den gang. Det var bare jeg som ennå ikke hadde noe begrep om tid, eller at de grå hårene hennes kunne ha andre forklaringer enn aldring.
Continue reading “Echelon-svømming / Rannveig Fern Leite Molven”
Nothing has worked. It’s time for political revolution.
Dear fellow citizens of Earth.
We invite you to do something which governments and supporters of the status quo traditionally fear and hate. We invite you to join a political revolution. With other paths closed and all other options exhausted, we see this as the only way to catapult humankind onto effecting change on the grand scale our planet requires.
We all know what led us to where we are. For the last four decades, governments have failed to halt the almost constant rise of greenhouse gases in the atmosphere. As a result, the last six years have been the hottest on record.
In 2019 the UN Environment Programme came to the discouraging conclusion that the last ten years have been “a lost decade”. We have done far, far too little – and as a consequence, the world is heading for 3.5°C of global warming by the end of the century. This is far beyond the limits of the Paris Agreement. If the signatory nations were to meet the stated goal of limiting warming to 1.5°C, they would need on average to quintuple the climate pledges they made in Paris.
Continue reading “Citizens of Earth, unite! / Call for a new system of government”
En art som er kreativ og brutal nok til å fyre med pingviner, for å lage lampeolje av hval, en art som opplever kraftigere ereksjon dess mer utrydningstruet hornet, pungen, pikken den spiser er, bør være forberedt på at artens væren i verden, får konsekvenser.
Continue reading “Uten oss / Johan Mjønes”
Siri Amalie Oftestad (f. 1976) bor i Oslo, er lyriker og skolebibliotekar. Hun ga ut første diktsamling i 2005 under tittelen De andre sirkler, og jeg en strek. Har etter det utgitt tre diktsamlinger. Den siste, Soloppgang i Nord, var inspirert av Nord-Korea med dets store leder og hvordan mennesker kan ha det i et totalitært samfunn. Ellers har Oftestad vært med i antologien Bibeldikt (Verbum forlag).
På de følgende sidene kan du lese og høre to dikt hun har skrevet for oss. Vi takker Fritt Ord for støtten!
…
Continue reading “Siri Amalie Oftestad / Dikt”
Det er en tid for uro. Er det en tid for sivil ulydighet?
«Det er på tide at steinen gir seg til å blomstre,
at uroen slås av et hjerte.
Det er på tide det blir tid.»
Jeg kom til å tenke på disse linjene, som er fra Paul Celans dikt «Korona» (1952), fordi de formidler en form for rastløs uro som jeg tror mange kjenner på i møte med klimaendringene. En uro som er rettet både mot framtiden og mot samtiden. Hva kan vi frykte i morgen og hva skal vi gjøre i dag? Det er på tide med et eller annet, men hva? Nytt stortingsflertall? Klimatoppmøte? Sivil ulydighet?
Continue reading “Lydighet og dydighet / Marius Mikkel Kjølstad”
Mørke.
– Pas lige på…
Et sammenstød.
– Hov. Undskyld…
Lyskegler. Mennesker kommer til syne. Og en lille kasse.
– Hvad er det?
– Det er krisen… kom nu, bare syng.
– Krisen? Er dét krisen?
– Det er krisen.
– Altså… dén krise?
– Krisen!
– Er dét… virkelig?
– Ja.
– Okay… Det er bare… Jeg er skuffet! Jeg havde troet, den var større…
– Den er lille i starten. Men så vokser den.
– Men den er pænere end jeg havde forestillet mig!
– Tager du pis på mig? Tager du PIS på krisen?!
– Nej, nej, det er bare… Jeg har bare aldrig troet på den…
– Den står lige der.
– Der er blevet talt og talt og talt om den krise…
– Og nu er den her. Endelig er den her. Kan du ikke mærke det? Den er så…
den kraft den har… den bringer os tættere og tættere på. Den er så dragende, den kalder på os, den hvisker…
– Ih, dog. Hvad siger den?
– Den siger… den siger…
Continue reading “The Falling Man / Joan Rang Christensen”
/ Portrett: Colin Bojer
XR er et fremtredende eksempel på en gruppering som bruker sivil ulydighet som virkemiddel i en politisk strid. Siden de første store demonstrasjonene i London i påsken 2019, som gjorde bevegelsen kjent i hele verden takket være stor medieoppmerksomhet, har myndighetenes respons vært den samme: arrestasjoner og bøtlegging.
Hva kjennetegner sivil ulydighet?
Det er aksjoner deltakerne anser som en siste utvei etter at alle ordinære måter å protestere på er prøvd, men uten resultat. I vår type demokrati innebærer det stemmegivning ved valg samt benyttelse av retten til å ytre seg, det være seg i offentlige medier eller direkte overfor myndigheter og folkevalgte. Det som formidles er kunnskap som tilsier at gjeldende praksiser må endres dersom en uønsket – urettferdig, farlig – utvikling skal stanses i tide.
Continue reading “Erling Kittelsen / SAMLING RUNDT ET HØL”Erling Kittelsen debuterte med diktsamlingen Ville fugler i 1970 og har utgitt dikt, fabler, et par romaner, gjendiktninger og dramatikk. Han har fått mange litterære priser og utmerkelser. Hans seneste diktsamling, Diktet løper som en by, utkom i 2010, og i 2013 kom romanen Jeg, Jako. Kittelsen er kalt motstandsdikter, at han kommer med nødvendig motkraft til vår økonomiserte kultur. Samtidig finner han innganger til mytologi og urgammel erfaring som bærer og viderefører vår menneskelighet. Det mørkeste sted er der det skjer, midt i verden, sier han. Han peker på det som kan bli framtidas kollektive bilder, det som binder folkeslagene sammen.
Han har vært en pionér når det gjelder samarbeid med eksilpoeter og har gjendiktet deres lyrikk til norsk. I tillegg har han gjendiktet sammen med språkeksperter, latvisk folkediktning og klassiske tekster fra persisk, sumerisk og koreansk. Sentralt i forfatterskapet står hans litterære dialoger med egne gjendiktninger av norrøn poesi. Erling Kittelsen er aktuell med utgivelsen Dikt i samling (2021). / Forfatternes klimaaksjon takker!
1.
I paint flowers so they will not die.
— Frida Kahlo
I have always been deeply fascinated with the natural world and its phenomenon. I have vivid memories of devouring issues of the National Geographic magazine as a child, collecting their wonderfully detailed fold-out maps, watching Carl Sagan and David Attenborough’s documentaries on the cosmos, wildlife and our planet. I marvelled at how solar and lunar gravitational pulls choreograph the seasonal orchestra — how the wind’s slipstreams dance, the oceans churn, and earth’s tilted rotation creates the vicissitudes of tides.
Continue reading “Sudeep Sen / “The role of the artist is not to look away””
I lys av nederlaget i klimarettsaken mot den norske staten og regjeringens insistering på fortsatt oljeutvinning i mange tiår framover, synes både rettens og demokratiets veier uegnet til å oppnå en ansvarlig klimapolitikk i Norge. Sivil ulydighet byr seg dermed fram som et viktig alternativ, selv om – eller kanskje nettopp fordi – denne typen opprør blir slått uvanlig hardt ned på i Norge den siste tiden, med bøter som har det uttalte formål å holde folk unna sivile ulydighets-aksjoner.
Viktige aktører innen de tre statsmaktene – utøvende, lovgivende og dømmende – aksepter riktignok i teorien at klimaendringene er alvorlige og at de må tas på alvor, men i praksis er de politiske arenaene lukket for effektiv klimakamp. Klimaforkjemperne nå er henvist til protest innen den fjerde statsmakten, media – den åpne offentlighetens arena og teater. Målet blir dermed ikke bare å presse på for klimatiltak, men å skape hendelser som avdekker det moralsk uforsvarlige skillet mellom teori og praksis innen statens maktsektorer. Dette har også blitt hovedbudskapet tilde internasjonale gruppene Extinction Rebellion og Youth for Climate og Natur og Ungdom som saksøkte den norske staten.
Continue reading “Teori som praksis / Anders Dunker”
Kristin Berget (f. 1975) debuterte i 2007 med diktsamlingen loosing louise. Hun har siden det gitt ut fem diktsamlinger, samt miniatyr-romanen Sonja Sacre Coeur. Kristin Bergets poesi er oversatt til en rekke språk. Hun har vært innstilt til flere litterære priser, bl.a. Brage-prisen i 2017 for samlingen og når det blir lyst blir det helt fantastisk. I 2012 mottok hun Tanums kvinnestipend, og i 2014 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris.
Over kan du høre poeten lese diktene hun har skrevet for Forfatternes klimaaksjon, og på de følgende sidene kan du lese dem. Vi takker Fritt Ord for støtten!
Are you ready?
Gitte Sætre og Frans Jacobi
Webserie i 7 episoder
Jeg var overbevist om at det kunne lade sig gøre. Mit kamera er ikke verdens bedste, men heller ikke verdens dårligste. Selv i mørke kan det ofte tage interessante billeder. Selvfølgelig skulle jeg tage billeder af fuldmånen. Omkring halv elleve sejlede den op over horisonten og hang dekorativt omfavnet af de sorte træer. Jeg forsøgte to nætter i træk. Til sidst ville naboens hund ikke finde sig i denne uorden mere og bestemte sig for at vække nabolaget med sine højlydte, kritiske kommentarer. Jeg så skuffet de mange billeder igennem; der var en del interessante fejl og spontan impressionisme, men jeg endte alligevel med at aflyse projektet. Det alternative – og mere interessante – projekt, at gå ind i den mørke skov uden kamera, blev heldigvis også aflyst.
Continue reading “At hyle af månen for Wittgenstein / Susanne Christensen”
Canisia Lubrin is a writer, editor, and teacher. Her work is published widely and has been frequently anthologized, including translations into French, German, Italian and Spanish. Lubrin’s most recent poetry collection, The Dyzgraphxst, was awarded the OCM Bocas Prize for Caribbean Literature, named a finalist for the Derek Walcott Poetry Prize and the Griffin Poetry Prize, and longlisted for the Raymond Souster Award and the Pat Lowther Memorial Award. Her debut poetry collection Voodoo Hypothesis, was named a CBC Best Poetry Book, longlisted for the Gerald Lambert Award, the Pat Lowther Award, and a finalist for the Raymond Souster Award. She was a finalist for the Toronto Book Award for her fiction contribution to The Unpublished City: Vol 1 and twice longlisted for the Journey Prize. In 2019, she was Writer in Residence at Queen’s University, and was named a Writers Trust 2020 Rising Star. In 2021, Lubrin was a recipient of the Windham-Campbell Prize. She holds an MFA in Creative Writing from the University of Guelph. Her fiction debut Code Noir is forthcoming from Knopf Canada.
/
NWCC says thank you for the poem!
Continue reading “Fable / Canisia Lubrin”