/

Jentene har selv laget farger: gulbrunt av knust gurkemeie, rødt av en blomst, grønt av erteplanten, svart av kull, blått av en blomst hvis navn jeg ikke husker.

PROTIMA

Med plantefarger har Protima malt planeten. På toppen et underlig tre, halvt tørt, halvt frodig. På den ene siden, likesom ut fra blått hav: en kran som drypper ned i en bøtte.

Wera Sæther

// Les mer om dette kunstprosjektet HER.

“The earth under our feet—We are not asked

         to begin nowhere.” —George Oppen

… as though to suggest that poetry doesn’t simply supplement the rational intellect but provides inherently and sometimes incommensurable forms of insight. An ecological poetry?

What if structures of perception aren’t “subjective” (i.e. added by humans to raw data) or “objective” (i.e. provided by things in themselves), but are articulated within a media of relation and interaction so that to speak is to surge into a medium that isn’t projected, but is ongoing like an environment? Might we see ourselves then as participants in a non-instrumental language?

Would there be any way to know?

Les mer «The Future of the Past / Forrest Gander» →

gi beskjed til

juni, juli, august

meld frå til september

send ord til oktober

vi er her inne

vi er her i alle husa

fanga som insekt

i handflatene

vi har pussa vindauga

for å sjå gata vår betre

vi er kopla til kvarandre

via internettets tynne sivilisasjon

vi skriftar til oss sjølv kvar kveld

men nyheitene flyt stille opp

frå kjellaren og fyller alle

rom med frykt

varsle våren, gi sommaren

ei streit melding

så snart dette er over

straks dette er slutt

finn oss, redd oss, berg oss

bær oss ut i lyset

//

Dette diktet ble først trykket i Vårt Land. Vi takker avis og forfatter for tillatelsen til å publisere.

Essay: Jørgen Steen Nielsen. Illustrasjon: Jesse Jacob //

En dag – snart – får vi vores liv tilbage. Om nogle måneder vil pandemien have raset ud og mistet kraft, vi vil have opbygget mærkbar immunitet, og samfundet vil slutte en slags fred med virussen som endnu en ubehagelig, men håndterbar besværlighed som de influenzabølger, vi kender, og med faste mellemrum hjemsøges af.

Når denne dag kommer, vil vi igen kunne bevæge os frygtløst ud i gaderne. Vi vil kunne mødes på cafeerne, til fødselsdagene, i kantinerne, på skovturene. Vi vil kunne give hinanden hånden, kramme og kysse. Vi kan gå til frisøren, besøge vores ældre på plejehjemmene, spille fodbold og danse.

Og vi vil kunne se tilbage på pandemien som en ond drøm, der for en tid rystede vores samfund og slog skår i vores selvsikkerhed og fremtidstro.

Les mer «Der er en fremtid at tage vare på efter pandemien» →

Noe av det mest frustrerende med hvordan vi «forstår» miljøkrisa er handlingslammelsen både jeg selv og de fleste jeg kjenner sliter med.

Da jeg begynte å skrive denne teksten var tanken at jeg skulle gi uttrykk for den fortvilelsen jeg – og svært mange med meg – føler når det gjelder vår tids miljø– og klimakrise. Språket skulle tvinges til sin yttergrense for på den måten finne det språklige motsvaret til skriket som, tenkte jeg, måtte være det eneste mentale stedet mine kvaler rundt disse problemene kunne lede. Eller, mer presist, skulle jeg først beskrive en dyp følelse av resignasjon, drevet av manglende tiltro til internasjonalt samarbeid for å løse vår tids største utfordring, før det språklige vrælet skulle settes på som en økosofisk hale etterpå. Det ville blitt et fint lite smykke i holdningshatten.

Les mer «Mellom resignasjon og håp / Kjetil Røed» →

Foto: Hilde Honerud /

Et nytt menneske kommer til syne, en ny verden?

Kjedereaksjonene etter karantener, reiseforbud og stengte offentlige rom er det ingen som kan eller bør forutsi, men de som har erfaring med sykdom og nød vet at fryktens spådommer er tilfriskningens verste fiende. Spådomsspøkelset nøyer seg ikke med å frykte i ord og handling, men påvirker holdningen til fremmede: «Du får klare deg sjøl».

I Norge har p.t. et tusentalls virussyke medført en alarmberedskap som klimaomveltningene kunne fortjent for flere år siden. Korona-viruset blir første test på hvordan enkeltmennesker og myndigheter håndterer en verdensomspennende krise, ifølge utviklingsprofessoren Ian Goldin som forutså pandemien.

Les mer «Korona: naturkrise / Freddy Fjellheim» →

Björktickan är en nedbrytare

björken kan inte fly

tickan lever av död björkved

rödmyran håller mig vaken

Nyckelpigan smakar illa

björkmätaren gömmer sig

i ljuset och mörkret

på björkens stam

Les mer «VAKENBJÖRK / Pär Hansson» →

Erlend Berge / foto

Da Gud hadde skapt hele verden, og mennesket som kronen på det hele, fikk mennesket en oppgave av Gud: Det skulle gi navn til alle fuglene og dyra. Mennesket gikk i gang med arbeidet, og med det gjorde mennesket naturen om til kultur. 

Denne fortellinga om navngivingen står i 1. Mosebok og er den andre skapelsesberetningen i Bibelen, etter den med Adam og Eva. I vår fortelling finnes enda ikke noen Adam og Eva, kun et urmenneske. Å gi alt det skapte sitt navn var ikke menns eller kvinners arbeid, det var menneskers arbeid, urmenneskets urarbeid.

Mellom skrapende hover og våte snuter, smygende bak haler som dasker og under fuglesangens gåte, vandret det første menneske og begynte å peke, skjelne, forme lyder med munnen, kategorisere. Og slik ble virkeligheten kledd i språkets drakt, ble en del ikke bare av det øynene så og hendene kjente, men av det mennesket tenkte. I navngivingen får pels og poter og jur og fjær ord og blir dermed ikke bare eksterne fenomener, men innvevd i den menneskelige tenkningen om dem, ja, tar bolig i mennesket selv. 

Les mer «Et litani for alt det skapte / Åste Dokka» →