1

Der jeg står: på en jord hvis klimasystem og artsmangfold ødelegges mens jeg skriver. Idet denne ødeleggelsen blir systematisk benektet eller sett bort fra, på subtile så vel som grove måter. Natur og bevissthet blir skadet samtidig. Denne volden og bevissthetsskadingen kaller jeg morderisk og selvmorderisk. 

Det er vanlig å satse «alt» for å unngå et enkelt menneskes selvmord. Men dette store selvmordet pågår med spredte og tynne tilløp til motstand. Det er ikke alment og offisielt erkjent og erklært her vi bor. På kloden vet langt fra alle om ødeleggelsen, og derfor heller ikke at motstand og motstemmer trengs; fattige folk lever som oftest lokale liv. Men motstand flerrer opp her og der som plutselige, nær sagt skinnende varder.

Setningen som laget denne tekstens linse er: «There should be a word for when you commit treason against an entire planet.» (Bill McKibben, Falter, 2019) Så viktig kan en setning være. Men hva er et forræderi, og er det et forræderi vi befinner oss midt i? 

Snøstorm i Longyearbyen er som en sandstorm, bare mer kjølig. Direkte gjenkjennelig, har man en gang stått i akkurat den snøstormen. Seriøst tørr luft, mikroskopiske iskrystaller som river i halsen, følelsen av å være utenfor kartet. Ja, utenfor været, rent av, siden man fort føler seg som en integrert del av stormen, og motstanden i det å bevege seg forover med en konstant strøm av småspiker i ansiktet utløser tilstrekkelig med endorfiner til at det er på kanten til å slå over i en sjelden form for nytelse. Når det skjer deg for andre gang husker kroppen hvordan det var første gang. Her hvor jeg sitter nå, Café Ni Muser i Trondheim, er det selvsagt ikke sånn. Her veksler været hvert femte minutt utenfor vinduet. Siden jeg hadde kort vei hit rakk jeg bare få med meg to typer vær: Sol og haglstorm. Siden da har det regnet, snødd og blitt sol igjen et par ganger. Men sånn har det bestandig vært. Klimaforandringer er en så integrert del av hvordan man skal forstå denne byen at dette muligens vil ende opp med å være det eneste levelige stedet som er igjen når apokalypsen slår til for alvor. Ingen vil merke noe som helst før marken revner og Nidarosdomen forsvinner ned i et synkehull, til en uutholdelig lyd ingen som hører overlever.

.

I COME FROM A PLACE SO DEEP INSIDE AMERICA IT CAN’T BE SEEN

White oaks thrash, moonlight drifts
the ceiling, as if I’m under water.
Propane coils, warms my bones.

Gone are the magics and songs,
all the things our grandmothers buried–
piles of feathers and angel bones,

inscribed by all who came before.
When I was twelve, my cousins
called me ugly, enough to make it last.

«Det handlar ikkje lenger om å stoppe klimaendringane. Det handlar om å lære å overleve i ei verd som har kollapsa.»
…..Orda blir uttala av Javier, ein ung spanjol med flammen frå bålet reflektert i dei mørke auga. Sjølv har han lagt bak seg ei karriere som programmerar, fordi den, stikk i strid med kva media og ekspertar hevdar, ikkje er behov for i framtida. Rundt bålet nikkast det alvorleg. Det er den årlege konferansen til Global Ecovillage Network i 2017, og er det ein ting dei alle verkar einige om, så er det dette: Framtidsmennesket må kunne byggje hus, sanke mat i skogen, og overleve på lite.
…..Eg bit meg i leppa. I løpet av halvåret eg studerte økolandsbyar, har høyrte eg mange liknande utsegn. Framleis synest eg dei høyrest vel konspirasjonsteoretiske ut. Korleis foreslår desse folka at vi skal leve godt i ei verd som har kollapsa?

Morning in March

Morning

in March

My heart

an oystercatcher

Flying

to you

Denne tale holdt jeg til en demonstration ude på Amager Fælled den 11. marts 2021 i kampen for at standse opførelsen af et stort byggeri. Lærkesletten på Amager Fælled var et fredet område, som man har affredet igen, da man for at finansiere den gæld som Københavns kommune har akkumuleret i forbindelse med metrobyggeriet, vil bygge en ny by – Fælledby. Lærkesletten er det eneste sted i København, hvor lærken yngler og bygger rede. Desuden bor den truede og fredede art, stor vandsalamander ude på sletten. En art som ifølge EU-habitatdirektivet ikke må fanges, slås ihjel eller forstyrres med vilje, og dens levesteder må ikke beskadiges eller ødelægges.

Dette er et forsvar for stor vandsalamander og for alt liv på jorden

Tror dere ikke på demokratiet? spurte journalisten i Østlandets Blad på høyttaler over telefon. 

Jeg befant meg i et oppholdsrom på en skole i Vevring, like ved Førdefjorden. Året var 2016, ute var det vinter. Jeg og en gruppe andre aktivister hadde nettopp brukt dagen på å lenke oss til en boremaskin på toppen av Engebøfjellet. Vi aksjonerte mot at fjorden skulle bli en avfallsplass for gruvedrift, og nå ville journalisten fra hjemtraktene lage en sak om dette med meg og min med-østlending. 

Folk flest er idioter, svarte jeg journalisten uten å tenke meg om, og viste antagelig dermed samme holdning til (den falske dikotomien) menneske versus natur som økologistudentene til Robin Wall Kimmerer, slik hun beskriver dem i Braiding Sweetgrass: Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teachings of Plants.

Under en forelesning gir botanikkprofessor Kimmerer studentene sine et spørreskjema hvor de blant annet blir bedt om å rangere kunnskapen de har om den negative påvirkningen mellom menneskene og menneskenes miljø. Godt skolerte i bevaringsbiologi som de er, svarer så godt som alle at de er svært sikre på at menneske og miljø er en dårlig kombinasjon. Senere i undersøkelsen er det kunnskapen om de positive forbindelsene mellom menneskene og miljøet som skal rangeres, og det viser seg at de fleste rangerer kunnskapen sin lik null.

Fotograf Mikkel Tjellesen / Digt oplæst af systemstemme (Sara) *

det sitrer i systemet af afmagt over systemet

en grønglimtende busk 

et sølvfarvet tog

som suser forbi

det skælver i systemet af afmagt over systemet 

busken svajer i vinden

det sitrer ryster i nervesystemet

virrer med grenene  

vindspils-klirrende 

fint og skarpt som barberblade 

La meg ta noen eksempler, siden det uansett ikke vil bli forstått riktig. Vi mestrer jo ikke disse tingene, selv om vi tilsynelatende får det til. Nå er undertegnede den type fyr som har et heller fragmentert forhold til potteplanter, samt det som krever enda mer oppmerksomhet og ansvar. Jeg måtte bli ganske voksen før disse pottene og plantene kom inn i livet mitt. Noe som, selvsagt, er kvinnene sin skyld, og da mener jeg både planter og liv – det heter jo “moder jord” av mer åpenbare grunner enn hvorfor det heter “modernisme” liksom, selv om det ikke har noe å si hvor åpenbart noe er når absolutt alle, meg selv inkludert, biter tenna og lever i fornektelse. Men, en av disse kvinnene kom en dag til meg med det som skulle vært et sitrontre og plasserte det i mitt kjøkkenvindu. Hun hadde fått det gratis på blomsterbutikken. Det var strengt tatt bare en s-formet tynn kvist med noen få blader på, og den så ikke ut til å skulle overleve vinteren. Til vår forbauselse og storøyde forundring tok det et par tre uker til denne stakkarslige greinen faktisk bar sitroner. Riktig nok veldig små, men dog. Det lå i kortene at det umulig kom til å bli noen svære frukter – de ville blitt for tunge – men, det fikk meg til å gjøre sånne ting som plutselig å vedlikeholde en skog av basilikum, og diverse chilifrukter. 

Babyen vil ikke sove. Er det den femte natta? Sjette? Den trykkende varmen har i løpet av dagen sneket seg inn på soverommet. Flere timer etter midnatt varmer den fortsatt opp den seks måneder gamle kroppen i armene mine. Det myke, røde kinnet kleber seg svett til overarmen, mens vidåpne øyne kikker opp på meg.

Dag etter dag med nye varmerekorder. Natt etter natt med bare noen få timers oppstykket søvn for mor eller far. Sommeren 2018 har vært ekstrem i Sør-Norge. Gresset vokser ikke, og bøndene planlegger nødslakt. Enda verre står det til i andre deler av verden. California opplever sine foreløpig verste skogbranner noensinne. 85 mennesker er omkommet og over 18.000 bygninger forsvunnet i flammene.

En baby som ikke vil sove er ingen katastrofe. Det er langt fra søvnløshet til å miste dyr, hus og hjem. Men å vogge den varme lille bylten gjennom natta er likevel å kjenne på kroppen – på ryggen, armene, i beina og hodet – hvordan klimaendringene virkelig «forandrer alt», slik Naomi Klein har formulert det. Og samtidig innse at forandringene kan komme snikende på helt andre måter enn vi har sett for oss.

AV ERLAND KIØSTERUD /

Onsdag 21. september 2020 demonstrerte vel hundre borgere utenfor Olje- og energidepartementet og i krysset Frederiks gate-Karl Johans gate mot den norske statens opphenting av olje og gass.

Demonstrantene nøyde seg ikke med å protestere, de benyttet seg av sivil ulydighet og blokkerte inngangen til Olje og energidepartementet. De satte seg ned og hindret trafikken i veikrysset på nedsiden av Slottet.

De ville si klart og tydelig ifra at den norske statens olje- og gassopphenting gjør ubotelig skade på naturen — vårt felles livsmiljø. De protesterte på vegne av kommende generasjoner, på vegne av dine og mine barn og barnebarn. Og de demonstrerte på vegne av den sårbare naturen.

Klimafornektelse er ikke et problem i Norge. De som ødelegger verdens klima, de tror på klimaendringene.

Noen uker før verden stengte ned på grunn av koronapandemien, ble det politiske Norge kjent med den hittil ukjente askøyværingen Knut Amundsen. I løpet av to uker hadde han samlet over 100 000 medlemmer i Facebook-gruppa «Folkeaksjonen mot klimahysteriet».

Amundsen og hans Facebook-gruppe utløste et voldsomt hysteri i det norsk debattklimaet. Hovedpersonen selv fikk gjeste NRKs Politisk Kvarter, der han møtte klimaminister Sveinung Rotevatn i debatt. En motgruppe, «Folkeaksjonen mot folkekasjonen mot klimahysteriet», ble etablert, og nådde også raskt 100 000 medlemmer. Etter kort tid ble også Medie-Norges viktigste politiske kontrollorgan, nettsiden Faktisk.no, satt i sving med å kartlegge hvem det egentlig var som deltok i «Folkeaksjonen mot klimahysteriet». Og i tråd med alle fordommer som Faktisk-redaksjonen satt med på forhånd, viste deres grundige undersøkelser at flere av medlemmene i gruppa også var kritiske til innvandring, islam, vaksiner og barnevernet. Huttemegtu!

Svigerfar har kjøpt generator. Honda. En slags stor rød påhengsmotor med bensinlokk og start-snor. Den står på fire små hjul, og når man drar den i gang driver den ikke en propell, men et lite panel med uttak for ulike strømstikk. 

– Jeg trodde alle sånne var utsolgt nå, og umulige å få tak i, sier min svigersøster.

Det mumles bort. Noen kjenner noen som kjenner noen, og det viktige er at vi nå vil kunne ha strøm, dersom strømnettet skulle bli ødelagt her også.

Vi er langt unna de store brannene, men det er varmt og tørt her og. Alt kan skje. Her ute på bygda i Queensland ser vi ikke en gang røyken fra storbrannene som herjer lenger sør, slik de gjør fra Brisbane. Men vi ser den store TV-en i stua, som står på dagen lang med direkte nyhetssendinger. Bilder av hele lokalsamfunn som samles på strender og venter på å bli evakuert av krigsskip, intervjuer med dem som har flyktet fra hjemmene sine, dramatiske mobilopptak av flammenes herjinger, montasjer med trist musikk og bilder av skadede dyr i utbrente ødemarker hvor det fortsatt ryker fra bakken. 

Ud for bygdens mole ligger en foderstation og

pumper mel ud i opdrætsringe. Om natten anes

ringenes dybde; lysstofrør lyser op ulmende grønt

og blåt, aftagende nedad mod fjordens bund.

Og laksene ses som sammenvævende skygger.

Ringene er nedsænkede, flydende brønde. Melet

som pumpes ud uafbrudt, og som samler sig på

fjordens bund, en dyne.

Hva er verdifullt? Det kan være et relevant spørsmål i den paniske støyen og tanken om verden som et fengsel. Det er for så vidt et relevant spørsmål fra første til siste pust, men det var enklere å styre unna for et år siden. Gitt nok press utenfra, og/ eller innenfra; gir spørsmålet noen mening når så mange – meg selv inkludert – melder pass? Eller – sånn som er rutinen her avviser problemstillingen som noe jeg ikke kunne gitt mer faen i. Planeten har kvittet seg med langt mindre problematiske arter tidligere, og den kan kanskje ikke planlegge noe – men den har nerver og skjønner jo hva vi driver med. Planeten er jo ikke dum; den ser ikke Covid 19 som et problem, men heller en løsning. Spør du hva som er verdifullt vil du ikke få noe svar, men jeg tipper meitemark og insekter ligger langt over mennesket på listen over hva som er verdt å ta vare på.

Frykten for dommedag ser ut til å ligge dypt i menneskene. De fleste tidsaldre har forestillinger om Katastrofen som før eller seinere vil inntreffe. Med den globaliserte populærkulturen fikk vi derfor noen fantastiske katastrofefilmer. Udøde smittebærere kunne for eksempel blandes med konspirasjoner drevet av veldig rike og mektige som egentlig var utenomjordiske og tilsettes en dæsj utblåsning fra Yellowstone. Jeg nøyt de filmene. Litt bekymringsfullt var det kanskje at det så ut til at flere og flere faktisk trodde på alt sammen, men jeg kunne le godt av flat earth-society og øglemenneske-konspiratorikerne også, jeg. Man har da humor.
            Så kom pesten. Den hadde blitt en sjukt kjedelig film.

Trelimet tørkar raskt. Ei tynn hinne av lim ytst på fingertuppane. Som flass. Eg skundar meg å presse treflisene mot sponplata. Dei skal vere veggane mellom romma i hotellet. Dører er overflødig. Korridorar også. Studiane mine av insektshotell viser at dei fleste ser ut som dokkehus i fugleperspektiv når ein kikkar inn. Men ein må henge hotellet på veggen slik at gjestane kan fly inn frå side. Då er det kanskje ikkje lenger fugleperspektiv, men det er vel ikkje så nøye. Eg har altså ein plan med dette, men som det meste eg gjer, droppa eg å teikne skisse og jobbar berre på gefühlen. Continue reading “Insektshotellet / Helga Songøygard Battin” →