Den 11 juni 1950 passerar det amerikanska författarparet Mary och George Oppen gränsen mot Mexiko. De är oroliga. Sonoraöknen är så här års otroligt het, omkring 50 grader. Inte bara deras dobermann och papegoja ser vissna ut inne i bilen, mest ängslas de för sin tioåriga dotter Linda. De frågar varandra: vad ska ske med oss nu? Hur länge ska vi bo i Mexiko? Kommer FBI att lämna oss ifred?

I januar 2017 strandet en seks meter lang gåsenebbhval (Ziphius cavirostris) på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Det er andre gang denne hvalarten er blitt registrert observert i Norge. Da hvalen ble funnet, levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake. Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske feltstasjon i Espegrend. Undersøkelsen av magesekken viste at den var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet (Lislevand 2021). Den fikk derfor kallenavnet plasthvalen.

Ich saß auf einem Stein und schaute auf das dicht an dicht mit Eisschollen belegte Meer hinaus. Durchsetzt war das Packeis mit Eisbergen: einer ganz in der Nähe, ein nur wenige Meter hohes, aber mehrere hundert Quadratmeter umfassendes Plateau von matt türkisfarben erscheinendem Eis, das unendlich langsam, aber doch wahrnehmbar nach Süden trieb. Weiter weg aber war das Eismeer, über dem ein niedriger, in der frühen Nachmittagssonne glitzernder und funkelnder Kristallnebel zu stehen schien, von gewaltigen, an Alpenberge erinnernden Kolossen durchwoben, deren Steilwände in nachtblauen Schatten lagen, und in den porzellanweiß leuchtenden Himmel über dem Horizont zeichneten sich in graublauen Fernfarben bald Kathedralen von monströser Filigranität, bald die Skyline von Manhattan ab; Pagoden, Kühltürme, Pyramiden waren da auf einmal über die Meereslinie gehaucht, um sich im nächsten Moment, durch eine winzige, dem Auge gar nicht nachvollziehbare Veränderung der Linienführung in Moscheen, Raumbasen oder Bohrinseln zu verwandeln: als ob all die Umrisse und Formationen, die zu erinnern und hervorzurufen im Menschen angelegt ist, hier im Spiel von Licht und Eis immer schon tausendfach ausgesponnen und für Momente in Szene gesetzt worden seien.

Photo: Valentyn Kuzan

It might sound strange to think about approaching climate disaster during the ongoing disaster of the Russian invasion of Ukraine. It is difficult to think about climate change when you are living under everyday missile attacks on civilian cities. It’s hard to think about the future when you are not sure if you will be alive tomorrow. It is difficult to think about cuts of water consumption when you are sitting in the dark during blackout, with no water at all. It is tricky to think about cutting CO2 emissions from thermal power plants when Ukrainian thermal power plants are being bombed by the Russian missiles and at times produce no electricity, and therefore no CO2 emissions at all. It is difficult to think about the upcoming apocalypse when you are living through an apocalypses here and now.

But these different versions of apocalypse are not disconnected. They both invite us to think about a new ethics of life, a new biophilia that should lead us into the future. And yes, you can think under missile strikes and during the full war. During this time you might see hidden connections. There is something that can escape from your attention when you are in peace, and which does not, during the war.

     du opnar prøvefelt etter prøvefelt
     hyttefelt etter hyttefelt
     hogstfelt etter hogstfelt

Foto: René Fietzek

En trykkende het natt i begynnelsen av august drømte jeg – som alltid når jeg har feber – en drøm jeg kjenner godt: Foran føttene mine åpner jorda seg, brått faller jeg ned i et gapende hull før jeg fluksens klatrer opp igjen med en tegneseriefigurs iver, bare for å falle ned i neste hull som helt plutselig åpner seg foran meg. Det er en uendelig hinderløype i regi av en overordnet makt, en forsøksinnretning som blir stående på stedet marsj, det motsatte av en historie. Denne drømmen har fulgt meg siden barndommen og er sannsynligvis like gammel som erkjennelsen av at jeg en gang kommer til å lande i et hull for alltid. Dramaturgisk sett er det en ytterst enkel og likevel virkningsfull drøm. Den er ikke mindre original enn Sibylles: I nattesøvnen blir hun regelmessig overveldet av en diger, tsunamiliknende bølge, fortalte hun meg noen dager senere.

Av Jonas Kittelsen, Nordisk Ungdomsrepresentant COP15

Verdens land er i skrivende stund samlet i Canada for å ferdigstille en global avtale for å stoppe biomangfoldskrisen. Endelig skal biomangfold og naturen få et globalt rammeverk slik klimakrisen har Parisavtalen. Det er ingen overdrivelse å hevde at COP15 er et av de viktigste toppmøtene i vårt århundre. Uten naturen er vi ingenting.

Alvor i korridorene

Økosystemer i alle dens utspring holder oppe og muliggjør alt vi er glad i. Naturen gjør vår virkelighet virkelig. Maten vi får servert, luften vi puster, et stabilt klima. Over 50 % av økonomien avhenger direkte av naturen. Kollapser økosystemene, kollapser raskt de pilarene som ivaretar høy tillit i samfunnet. Vi lever så trygt og avskåret fra vår økologiske gjensidighet at vi har vansker for å ta inn over oss det mektige alvoret.

Photo: Yaroslav Golosko

You can read the English translation below:

Оригінали віршів українською — нижче на цій сторінці.

2018 / 2019

Det fløy en liten fugl inn i rommet, sier moren min med urolig stemme da en spurv kvitrer utenfor det åpne vinduet. Hun rører seg ikke, setter seg ikke opp i senga, ser seg ikke rundt i rommet, retter ikke blikket mot vinduet.

Tydeligvis er en fugl for henne ingenting annet enn en akustisk opplevelse. Det er lenge siden hun har observert en fugl. Hun regner kanskje med at hun ikke vil gjenkjenne spurven som en fugl, samme hvor oppmerksomt hun leter etter den inne på rommet sitt. Den kan like gjerne være et par sammenkrøllede sokker, en gjenglemt portemoné eller et kakestykke fra i ettermiddag.

Anja Utler, *1973 in Schwandorf, lebt nach Jahren in Wien, Regensburg und Prag derzeit in Leipzig. Ihre Poesie gibt es geschrieben, gesprochen und performt, sie bearbeitet etwa Fragen der Ökologie oder der Wissensweitergabe zwischen den Generationen. Anja Utler verfasst außerdem Essays, übersetzt (u.a. Anne Carson und Mila Haugová) und hat zur Lyriktheorie publiziert. Im September 2020 erschien ihr poetischer Monolog «kommen sehen. Lobgesang» in der Wiener Edition Korrespondenzen. Eine reflektierende Auseinandersetzung mit dem Verhältnis zwischen Poesie und Ökologie bietet u.a. der Essay «Hörerfragen. Zur Future, der Poesie, und dem, was ist» (in: Nach der Natur. Neue Rundschau. 2020:1). Anja Utler Gedichte wurden in mehr als 20 Sprachen übersetzt; die Autorin wurde für ihre Arbeit vielfach ausgezeichnet, zuletzt mit dem Ernst-Meister-Preis für Lyrik 2021.

Photo: Valentyn Kuzan

Оригінал есею українською — нижче на цій сторінці.

Første gang jeg så Den røde skogen var for 12 år siden da guiden sendte kikkerten på rundgang i vår turistgruppe. Det var under et dagsbesøk på atomkraftstasjonen i Tsjornobyl og den 30-kilometer avsperrede sonen rundt det. Ifølge guiden regnes Den røde skogen som det mest radioaktivt forurensede stedet i hele sonen. Da ulykken ved stasjonen oppsto, var det værfaktorene (vindretning og nedbør) som hadde bestemt det slik. Skogsområdene startet på rundt en halv kilometers avstand fra stasjonen og var de første som ble truffet etter eksplosjonen og fikk maksimal radioaktiv eksponering. Rettere sagt, de første om man skulle se bort fra folk – de ansatte på kraftverket og brannmennene. Alle de som døde kort tid etter ulykken. Etter dem igjen døde en stor del av skogen nærmest stasjonen.

«Historien om Nauru kunne vært oppdiktet, som en liknelse eller en fabel. Men dessverre er det ikke slik.» (Luc Folliet, Nauru, l’île dévastée. Comment la civilisation capitaliste a anéanti le pays le plus riche du monde, 2009).

Nauru, ei øy i Stillehavet, liten og rund. En øystat, litt over 20 kvadratkilometer, rett ved ekvator og datolinja. Nærmeste land er Kiribati, i nord ligger Marshalløyene. Nauru ligger i Mikronesia, som sammen med Polynesia og Melanesia utgjør Oseania. Verdensdelen består av rundt 7500 øyer hvorav 2100 er bebodde. På Nauru bor det nå 11500 mennesker.

Du forsøger at væve et tæppe af margueritter. Du nynner,

præstekrave, spåblomst.

  Les mer «ØVELSER / Silja Henderson» →

English version, see next page / Photo credit © Stuart Simpson/Penguin Random House.

Anders Dunker: Jordsmonnet er et hovedtema i boken din Regenesis, og du legger vekt på at vi har behandlet den for mye basert på fysikk og kjemi – vannholdighet, pH, nitrogen- og fosforinnhold – mens biologiske faktorer har blitt underkjent. Det finnes mye forskning om jordsmonn på jordbrukshøyskoler rundt om i verden, og en hel vitenskapsdisiplin, pedologien, er viet jordstudier. Like fullt påpeker du at det gjenstår mye viktig å lære: Hva er nytt i jordvitenskapen, og hva står på spill?

English version, see next page / Photo credit: Guy Reece/ Riverside 

Den britiske skribenten George Monbiot har bakgrunn som biolog og er en prisbelønt forfatter, kritisk journalist og aktivist. Han har gitt ut en rekke bøker om globale problemer med fokus på rettferdighetsproblematikk, økologi, globalt samarbeid, næringslivets makt og kritikk av nyliberalismen som hegemonisk ideologi og politisk praksis. Han er fast skribent i dagsavisen The Guardian og har det siste tiåret befattet seg særlig med klimakrisen og miljøspørsmål. I 2019 innledet han et samarbeidsprosjekt med Greta Thunberg, og de to laget en film om naturlige klimaløsninger. Den siste boken hans er Regenesis – Feeding the World Without Devouring the Planet (2022).

Klima- og miljøkrisene tiltar i styrke for hver dag radikale politiske beslutninger uteblir. Kan litteratur bidra til en snuoperasjon? Frilansjournalist Lene Christensen stiller slike spørsmål og redegjør for de ulike litterære sjangrene som behandler naturomveltningene. Klimaaksjonen takker forfatteren, samt Bok & bibliotek for tillatelsen til å publisere. Du kan lese artikkelen fra denne lenken.

//

Foto av Monarksommerfuglen: Kilde IUCN.org