/ Foto Kate Raworth
Asabiya og biofili er to grunnleggende søyler vi kan bruke til å tilpasse oss i stedet for å bukke under i den store forenklingen. De gir menneskene forankring i solidaritet både med hverandre og med andre arter, slik at vi kan skape stabile og forente samfunn som respekterer jordklodens biofysiske begrensninger. Men å drive dem frem i stor målestokk er en langsom prosess. Nye verdier og verdensanskuelser kan bare innføres gjennom mange år, til og med generasjoner. Så vi må også utvikle en evne til å reagere raskt på en helt unik miljøkrise som allerede har rammet oss. David Attenborough har beskrevet det helt tydelig: «Det høres kanskje skremmende ut, men vitenskapen forteller oss at hvis vi ikke har innført drastiske tiltak i løpet av det neste tiåret, kan vi stå overfor irreversible ødeleggelser av naturen og samfunnets kollaps.»[i]
Hvordan kan vi handle raskt nok til å motvirke denne krisen og – ideelt sett – bruke den som en mulighet til å velge en radikalt ny vei mot en økologisk sivilisasjon? Et svar ligger i å tenke historisk på hva «krise» egentlig betyr, og forstå hvilke forhold som skal til for at samfunn klarer å gjennomgå radikale omveltninger.
Det finnes en populær myte – ofte sporet tilbake til en tale av John F. Kennedy – om at det kinesiske ordet for «krise» (wēijī, 危机) består av to tegn som betyr «fare» og «mulighet». Det er ikke riktig. I virkeligheten ligger det andre tegnet, jī (机), nærmere å bety «endringspunkt» eller «avgjørende øyeblikk».[ii] Det er omtrent som ordet «krise», som kommer fra gammelgresk krisis, der verbformen, krino, betydde å «velge» eller «avgjøre» i et viktig øyeblikk. I juridisk sammenheng beskrev krisis punktet der en person ble kjent uskyldig eller skyldig. I medisinsk sammenheng var det vendepunktet i en akutt sykdom der en pasient kunne overleve eller dø. Nye betydningslag ble tilført over tid. For Thomas Paine på 1700-tallet var en krise ikke bare et veiskille der en hel politisk orden kunne bli opphevet, men innebar også en grunnleggende moralsk avgjørelse, for eksempel om man skulle støtte den amerikanske uavhengighetskrigen eller ikke. På 1800-tallet påsto Karl Marx at kapitalismen gjennomgikk uunngåelige kriser, som kunne føre til økonomisk og politisk omveltning.[iii] I nyere tid populariserte Malcolm Gladwell forestillingen om et «vippepunkt», som er et lignende øyeblikk med rask omveltning eller påvirkning der et system gjennomgår endring. I hverdagsspråket bruker vi ordet krise om en tid med intens fare eller vanskeligheter som innebærer at det er nødvendig å gjøre noe – en krise i et ekteskap eller selve klimakrisen.
Hvis vi bygger videre på disse historiske betydningene, kan vi tenke på en krise som en nødssituasjon som krever en dristig avgjørelse om å gå i én retning i stedet for en annen. I tillegg til asabiya og biofili utgjør evnen til å reagere effektivt på en krise – noe jeg kaller «krisereaksjon» – en tredje søyle i det som gjør en sivilisasjon i stand til å unngå et katastrofalt sammenbrudd. Men hva skal til for at myndighetene får en effektiv krisereaksjon, altså raske og omveltende politiske endringer? Historisk sett har slike raske reaksjoner som regel funnet sted i fire situasjoner: krig, katastrofe, revolusjon og disrupsjon.
Den vanligste situasjonen er krig. Bare tenk på den vanvittige omstruktureringen av den amerikanske økonomien som inntraff etter at japanerne bombet Pearl Harbor i desember 1941, da landet gikk inn i andre verdenskrig. Trass i voldsomme protester fra næringen innførte amerikanske myndigheter forbud mot å produsere privatbiler, og innførte rasjonering på bensin, med maksgrense på elleve liter i uka. Bilfabrikker fikk ordre om å produsere stridsvogner og fly i stedet og innbyggerne ble oppmuntret til å melde seg inn i bildelingsforeninger for å bidra til å beseire Hitler. For å hjelpe krigsinnsatsen innførte Roosevelt den første føderale inntektsskatten, med toppskatt på 94 prosent innen 1944. Myndighetene tok dessuten opp store lån, og hadde større utgifter mellom 1942 og 1945 enn i løpet av de forutgående 150 årene.[iv] Og alt dette skjedde i en av de frieste markedsøkonomiene i menneskets historie. Samtidig bestemte USA seg for å gå inn i en militær allianse med sin ideologiske erkefiende, Sovjetunionen. I møte med krise ble den politiske regelboka kastet ut av vinduet.
Myndigheter kan også innføre radikale krisetiltak i kjølvannet av katastrofer. Etter ødeleggende oversvømmelser i 1953, som tok livet av over 2000 mennesker, satte nederlandske myndigheter i gang Deltaprosjektet for å bygge nye. Det var et av de mest ambisiøse infrastrukturprosjektene på 1900-tallet, og kostnadene var enorme, over 20 prosent av BNP på det tidspunktet. Ingen stater gjør noe lignende for å håndtere klimakrisen – ikke engang Nederland, som i løpet av det neste århundret står overfor en stigning i havnivået som Deltaprosjektet kanskje ikke vil klare å holde tilbake.[v] Covid-19-pandemien er et eksempel fra nyere tid. I møte med en offentlig helsekrise klarte en britisk sentrum-høyre-regjering å stenge grensene, stenge skoler og virksomheter, forby idrettsarrangementer og flyreiser, bruke milliarder på vaksinasjonsprogrammer og betale lønnen til millioner av mennesker i over et år. Det var helt ekstraordinært, med tanke på at dette var en regjering som hadde kritisert statlig intervensjon i økonomien i årevis. Og verden gikk ikke under.
En tredje kategori med raske, omveltende endringer skjer i sammenheng med revolusjoner, med påfølgende kaos som kan skape dramatiske åpninger i det politiske systemet. Under den kinesiske borgerkrigen på slutten av 1940-årene, og umiddelbart etter revolusjonen i 1949, tok det kinesiske kommunistpartiet enorme jordbrukseiendommer fra rike jordeiere og ga den til fattige bønder.
Et av Fidel Castros første store politiske initiativer etter at de revolusjonære styrkene tok makten på Cuba i 1959, var en kampanje for å lære alle å lese og skrive. Tidlig i 1961 startet myndighetene et av de mest omfattende og effektive utdanningsprogrammene verden noensinne har sett: Over 250 000 frivillige ble rekruttert – 100 000 av dem under 18 år og over halvparten kvinner – til å lære 700 000 cubanere å lese og skrive. Skolene ble stengt i ni måneder slik at brigadistas fra byene kunne dra ut og bo hos fattige familier på landsbygda, jobbe side om side med dem på jordene på dagtid og lære dem å lese og skrive i lyset fra en lampe om kvelden. Det var krevende og noen ganger farlig arbeid. Den CIA-støttede invasjonen av Grisebukta fant sted ikke lenge etter at initiativet ble iverksatt, og opprørere som var imot Castro, angrep studentlærerne og drepte flere av dem. Men innen året var omme, hadde kampanjen redusert analfabetismen i landet fra 24 til bare 4 prosent. Selv om undervisningsmaterialet er blitt kritisert for å spre revolusjonær propaganda, ble kampanjen støttet av mesteparten av befolkningen, og mange av lærerne ser tilbake på kampanjen som noe som endret livet deres. Uansett hva du mener om Castros Cuba, er det ikke tvil om at revolusjoner kan drive frem radikale endringer.[vi]
Utfordringen ved dagens økologiske nødssituasjon er at det er feil type krise, som ikke passer godt inn i noen av disse tre kategoriene. Den ligner ikke på en krig mot en tydelig fiende. Den finner ikke sted i kjølvannet av et revolusjonært, og katastrofer som oversvømmelsene i Nederland i 1953, utgjør heller ikke en egnet modell. Der handlet myndighetene først etter at oversvømmelsene fant sted, etter å ha oversett advarsler fra ingeniører i flere år, mens vi i dag er avhengige av at nasjoner handler før flere økologiske katastrofer rammer oss. Stater er flinke til å reagere på katastrofer eller nødssituasjoner, men lite flinke til å innføre forebyggende tiltak, slik det også ble vist av mangelen på pandemiplaner i de fleste land da covid-19 brøt ut. Men når det gjelder jordklodens helse, er forebygging heller enn en kur det eneste alternativet.
Det setter oss i en knipe: Hva skal egentlig til før myndighetene tar den økologiske krisen på alvor, slik at vi kan tilpasse oss heller enn å bukke under i tiårene som ligger foran oss? Heldigvis finnes det en fjerde krisesituasjon som kan utløse radikale politiske endringer: disrupsjon. Med dette mener jeg et øyeblikk med ustabilitet i systemet som gir muligheter for raske omveltninger, som dannes av en kombinasjon eller kjede av tre sammenknyttede faktorer: Først en eller annen krise (men vanligvis ikke like ekstrem som en krig, revolusjon eller ødeleggende katastrofe), kombinert med splittende sosiale bevegelser og visjonære nye ideer.[vii] Disse føres sammen i en modell jeg har utviklet og døpt Urokjeden. Den fungerer som følger.
La oss begynne øverst i trekantdiagrammet, med krise. Modellen er basert på en anerkjennelse av at de fleste kriser – enten en økonomisk krise som i 2008 eller en økologisk katastrofe som de voldsomme skogbrannene i California i 2022 – sjelden er nok i seg selv til å forårsake en rask og omfattende politisk endring (i motsetning til en krig). Før tenkte jeg at hvis vi bare opplevde nok klimakatastrofer, for eksempel én enkelt uke der orkaner rammet Shanghai og New York, og London opplevde omfattende oversvømmelser, så ville verden kanskje få opp øynene. Men det finnes altfor mange grunner til at myndigheter kan la være å handle, alt fra fossilnæringens lobbyvirksomhet til kravet om økonomisk vekst. En krise vil antakelig bare føre til raske, omveltende endringer hvis to andre nøkkelelementer er til stede samtidig: bevegelser og ideer.
Et av de tilbakevendende temaene i denne boka er sosiale bevegelsers makt til å skape endring. Vanligvis gjør de det ved å forsterke kriser som kanskje bobler stille under overflaten eller ignoreres av dominerende aktører i samfunnet. Som Naomi Klein påpeker:
Slaveriet var ikke en krise for britiske og amerikanske eliter før slaverimotstanderne gjorde det til det. Rasediskriminering var ikke en krise før borgerrettighetsbevegelsen gjorde det til det. Kjønnsdiskriminering var ikke en krise før feminismen gjorde det til det. Apartheid var ikke en krise før anti-apartheidbevegelsen gjorde det til det.
Slik hun ser det, må dagens globale økologiske bevegelse gjøre nøyaktig det samme, så den politiske klassen innser at «klimaendring er en krise som fortjener en reaksjon på nivå med Marshallplanen».[viii]
Denne historiske fremstillingen viser tydelig det nære forholdet mellom disruptive bevegelser og krise. Vi har sett hvordan bevegelser på den «radikale flanken», for eksempel slaveopprøret på Jamaica i 1831, bidro til å skape en omfattende politisk krise som hensatte myndighetene i en panisk tilstand og førte til loven som avskaffet slaveriet i 1833 (kapittel 1). På samme måte gikk den finske kvinnebevegelsen ut i gatene under generalstreiken i 1905, slik at de forverret krisen og brukte den til å drive frem sin egen kjernesak, stemmerett for kvinner (kapittel 8). I nyere tid bidro de store folkeopprørene i Berlin i november 1989 til å forsterke en politisk krise som hadde bygd seg opp gjennom de forutgående månedene, med kaos i den østtyske regjeringen og destabiliserende prodemokratiske protester overalt i østblokken, delvis drevet frem av Mikhail Gorbatsjovs reformer. Opprørene skapte historie: 9. november brøt folk endelig gjennom muren, og systemet kollapset mens verden så på.[ix]
Men i alle disse tilfellene krevdes det et tredje element for å få i stand endring: At det forelå nye ideer. Økonomen Milton Friedman skal ha sagt at selv om en krise er en mulighet for endring, er det slik at «når krisen inntreffer, vil det man gjør være avhengig av hvilke ideer som er tilgjengelig».[x] I tilfellene ovenfor var nye ideer om raselikhet, kvinners rettigheter og demokratisk frihet en viktig inspirasjon for de revolusjonære bevegelsenes suksess. Tiden etter finanskrisen i 2008 viser hva som skjer når det ikke foreligger samlende nye ideer. To spisser på trekanten var til stede: Selve krakket og Occupy-bevegelsen som krevde endring. Men det som manglet, var de nye økonomiske ideene og modellene som skulle utfordre det sviktende systemet (best oppsummert i bevegelsens slagord: «Okkuper alt, krev ingenting»). Som følge av det ble de tradisjonelle maktmenneskene i investeringsbankene reddet ut av situasjonen, og det gamle finanssystemet fortsatte som før. Dette ville neppe skjedd i dag, når nye modeller som økonomi etter vekst og ny monetær teori har fått en langt sterkere posisjon blant folk flest.
I årene etter andre verdenskrig publiserte den tyskfødte filosofen Hannah Arendt en rekke skrifter om den politiske krisens natur. Hun mente at en krise var en god anledning til å stille spørsmål ved allment aksepterte verdier og etablerte ideer. Krisen fører til «nedbryting av tankekategorier og vurderingsstandarder», slik at «tradisjonelle sannheter ikke lenger ser ut til å gjelde».[xi] Gamle ideer befinner seg i en flytende og usikker tilstand, og nye ideer kan ta over. Kriser kan rokke ved tradisjonelle modeller for politisk styre og sosial organisering – selv om de også kan føre til at mørke krefter som for eksempel totalitarisme tar over (slik det skjedde i Tyskland i 1930-årene, da massearbeidsløsheten under depresjonen la til rette for Hitlers fremvekst).
Denne tredelte dynamiske modellen for systemendring – der bevegelser forsterker kriser, kriser gjør ideer relevante og ideer inspirerer bevegelser – gir en betydelig rolle til kollektiv handling. I krigstid tar politiske og militære ledere ansvaret. En disrupsjonskjede gir derimot vanlige borgere muligheter til å organisere seg og frembringe et kritisk avgjørelsespunkt – en krisis i gammelgresk forstand – der myndighetene må reagere på en stadig mer turbulent situasjon med radikale politiske tiltak. Samspillet mellom de tre elementene skaper et oppsving av politisk vilje, den uhåndgripelige ingrediensen i endring.
Nettopp her ligger vårt største håp for den typen grønn Marshallplan som den økologiske krisen krever. Dette er ikke tiden for halvhjertede reformer, for «tilpassede» reaksjoner, for gradvise endringer på sparebluss. Hvis vi skal tilpasse oss heller enn bukke under i den store forenklingen, må opprørske bevegelser og systemomveltende ideer flyte sammen med den pågående miljøkrisen til en «stor disrupsjon» som gir menneskeheten en ny kurs mot en økologisk sivilisasjon.
Kommer vi til å klare det? Menneskene er en svært tilpasningsdyktig art: Vi har klart å bosette oss på nesten hver eneste miljømessige nisje på kloden og formere oss til et ekstraordinært nivå. Men som historikeren Peter Frankopan påpeker: «Mye av menneskehetens historie har dreid seg om en manglende evne til å forstå eller tilpasse seg til skiftende omstendigheter i den fysiske og naturlige verden omkring oss».[xii] Det er derfor de mektige gamle sivilisasjonene i Mesopotamia og på Yucatán-halvøya er borte. Dessuten har vi aldri stått overfor miljømessige endringer som skjer med noe i nærheten av samme tempo som i dag, og heller ikke med så katastrofale konsekvenser i et så globalt omfang. Om vi klarer å mobilisere en vellykket krisereaksjon, er den fundamentale problemstillingen i vår tid.
Ved å lære av historien kan vi se hvor vi kan begynne på den enorme oppgaven med å fornye hele kloden. Asabiya tilbyr den kollektive solidariteten for å håndtere en kaotisk fremtid: Vi må legge til rette for empati og sosialt samarbeid både i lokalsamfunn og på tvers av nasjonale grenser, og vi må håndtere de ekstreme ulikhetene som skaper splittelse i samfunnet. Biofili står for et dyptgående tankemønster for økologisk tilknytning, forvaltning og robusthet, som gjør at vi kan utvikle regenerative økonomier som ikke lenger overbeskatter jordklodens biofysiske grenser.[xiii] Og til slutt forteller historien oss at en krise, når den forsterkes av sosiale bevegelser som er inspirert av kraftfulle nye ideer, kan utløse den raske, omveltende politiske endringen vi er så avhengige av. Vi vet hva som skal til for å tilpasse oss heller enn å bukke under. Og det er en start.
[i] https://www.bbc.co.uk/news/science-environment-47976184.
[ii] https://pinyin.info/chinese/crisis.html.
[iii] Reinhart Koselleck, «Crisis», Journal of the History of Ideas 67/2 (2006), https://www.jstor.org/stable/30141882.
[iv] Jacobs, «How About Some Meat?»; O’Leary, «Wartime Rationing»; https://www.monbiot.com/2021/10/24/miracle-of-reduction/. Jeg skriver mer om amerikansk rasjoneringspolitikk i Krznaric, «Food Coupons and Bald Mountains», s. 8–12.
[v] Rutger Bregman, «This is What Climate Change Means if Your Country is Below Sea Level», The Correspondent, 24. september 2020, https://thecorrespondent.com/685/this-is-what-climate-change-means-if-your-country-is-below-sea-level.
[vi] Ruth Supko, «Perspectives on the Cuban National Literacy Campaign», artikkel presentert for Latin American Studies Association, Chicago, 24.–26. september 1998; Arlo Kempf, «The Cuban Literacy Campaign at 50: Formal and Tacit Learning in Revolutionary Education», Critical Education 5/4 (2014), https://doi.org/10.14288/ce.v5i4.183269; Catherine Murphy, Maestra (dokumentarfilm, 2012); Illona Otto et al., «Social Tipping Dynamics for Stabilizing Earth’s Climate by 2050», PNAS 117/5 (2020): 2361, https://doi.org/10.1073/pnas.1900577117.
[vii] Legg merke til at de tre første krisesituasjonene mine, krig, katastrofe og revolusjon til en viss grad overlapper med «de fire rytterne» beskrevet av Walter Scheidel, som historisk har ført til stor utjevning av ulik fordeling: krigføring med massemobilisering, omveltende revolusjon, statlig kollaps og pandemier (se kapittel 8). Det er ingenting som ligner på min krisekategori «disrupsjon» i Scheidels modell, noe som viser liten tro på splittende sosiale bevegelser når det gjelder å skape radikale endringer. Dette er en grunnleggende forskjell.
[viii] Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs The Climate (Allen Lane, 2014), s. 14.
[ix] Mary Elise Sarotte, The Collapse: The Accidental Opening of the Berlin Wall (Basic Books, 2015), s. 85–103.
[x] I hans forord fra 1982 til Milton Friedman, Capitalism and Freedom (Chicago University Press, 2002), s. xiv.
[xi] Steven DeCaroli, «Arendt’s Krisis», Ethics and Education 15/2 (2020), https://doi.org/10.1080/17449642.2020.1732121, s. 175, 177; Jeff Jurgens, «Arendt on Crisis», The Hannah Arendt Center (2018), https://medium.com/quote-of-the-week/arendt-on-crisis-e24ab8225289; Hannah Arendt, «Understanding Politics», Partisan Review 20/4 (1953); Hannah Arendt, «The Crisis in Culture: Its Social and Political Significance», i Between Past and Future: Eight Exercises in Political Thought (Penguin, 2006), s. 194–223.
[xii] Peter Frankopan, The Earth Transformed: An Untold Story (Bloomsbury, 2023), s. 654; Fagan og Durrani, Climate Chaos, s. 59–62, 239.
[xiii] Legg merke til at biofili og asabiya passer inn i modellen for smultringøkonomi som er utviklet av økonomen Kate Raworth og omtalt i min forrige bok The Good Ancestor (på norsk Hvordan tenke langsiktig). Biofili danner grunnlaget for det økologiske taket i smultringmodellen, mens asabiya understøtter det sosiale grunnlaget.
///
Roman Krznaric er forfatter og filosof. Han skriver om hvordan ideer kan forandre samfunnet og hans bøker er utgitt på mer enn 20 språk. Etter oppveksten i Sydney og Hong Kong studerte Krznaric i Storbritannia, der han tok doktorgraden i politisk sosiologi. Senere etablerte han verdens første Empathy Museum og det digitale Empathy Library, som skal hjelpe de besøkende med å se verden gjennom andres øyne. Han var også med å etablerte The School of Life, en global organisasjon som hjelper folk med å leve mer tilfredsstillende liv. Han er for tiden fast ansatt forsker ved Long Now Foundation i San Francisco. The Observer har omtalt Roman som en av Storbritannias fremste og filosofer og han er en populær foredragsholder. Tidligere utgitt på norsk Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden (2021).
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 