Begrepet antropocen sammenlignes iblant med en ny kopernikansk revolusjon. Kopernikus var en vitenskapsmann fra renessansen som formulerte en teori om at jorden kretser rundt solen. Dermed gikk han imot den rådende oppfatningen om at jorden – og dermed menneskene – befant seg i sentrum av universet. Om den første kopernikanske revolusjonen lot menneskene forstå at verden ikke kretser rundt dem, har antropocen minnet oss på at vi har et ansvar for det livet som finnes på planeten. Med antropocen er mennesket plassert i sentrum, på godt og vondt, og i denne sammenhengen har det blitt vekket en ny interesse for et åndelig, religiøst og særlig kristent menneskesyn.[i] Ikke fordi vi fortsatt følger befalingen fra Første Mosebok om å legge jorden under oss, men snarere på grunn av den bredere kristne tradisjonens åndelige levesett. Denne interessen gjelder ikke bare blant teologer, men også filosofer og kulturteoretikere. I en interessant del av antropocen-debatten, har kulturteoretikere og journalister tatt utgangspunkt i nylesninger av blant annet ørkenfedrene og tidlig kristen mystikk, og et viktig stikkord er nedvekst.
Nedvekst og askese
Nedvekst (på engelsk degrowth) betyr i et nøtteskall at vi skal forsøke å minske det globale energiforbruket – og dermed finne alternative modeller til den økonomiske vekstspiralen vi er inne i. Økonomer som Holberg-prisvinner Joan Martinez-Alier har i årevis påpekt at miljøproblemer ikke kan løses gjennom å reprodusere kapitalismens strukturer, ettersom disse strukturene har vært med på å skape forutsetningene for miljøproblemene. Spørsmålet om hvordan nedvekst bør realiseres, er imidlertid langt fra enkelt.
Det er opplagt at det må skje endringer både på regjeringsnivå og innen transnasjonal politikk, men for å få fortgang, kan det være like viktig å sette søkelyset på individer. Tanken er at hvis forbrukerne har makt, er antiforbrukere også mektige. Problemet er imidlertid hvordan man kan gjøre antiforbrukspolitikken forståelig for en gjennomsnittlig vestlig person, som har lært å betrakte ubegrenset forbruk nærmest som en menneskerettighet. Det er i denne sammenhengen temaer fra senantikkens kristne askese kan hjelpe oss.
Det emnet som er mest populært i denne sammenhengen, er også det som virker mest usannsynlig og dramatisk, i alle fall ved første øyekast, nemlig «kunsten å dø» (ars moriendi). På 1980-tallet var emnet gjenstand for intens kritikk, spesielt fra et kulturteoretisk perspektiv. Da hevdet Michel Foucault at det å vektlegge døden, spesielt innen kristen askese, hovedsakelig var negativt; det reflekterte at man var opptatt av skam og ønsket å unnslippe kroppen og flykte fra verden.
I dag protesterer mange filosofer, også de som følger i Foucaults fotspor, mot det voldsomme individfokuset i samtiden, og de gjør det ved å proklamere menneskets «død» og «ende» – og begynnelsen på en posthuman epoke, en epoke der mennesket og menneskets interesser ikke lenger står i sentrum. Og etter hvert som begreper som degrowth («nedvekst») har fått større anerkjennelse, ikke bare blant filosofer, men også i populærpressen, har ideen om å gi avkall på selvsentrerte mål og å investere mer i et liv som går utover det individuelle begjæret, fått ny relevans.
Frihet som fornektelse
En tidlig tradisjon av kristen askese oppsto i ørkenene i Egypt på 400-tallet. Et par hundre år senere skriver Johannes Klimakos, som selv levde i den egyptiske ørkenen, en håndbok som ble utrolig populær, også i vestkirken: Scala Paradisi («Himmelstigen»). I boken introduseres leseren for en gjennomgående fortolkning av det Klimakos kaller «å minnes døden».
Klimakos henvender seg til vanlige mennesker så vel som munker og nonner. Han hyller det å minnes døden som den aller viktigste av de åndelige øvelsene. Klimakos forklarer at «å minnes døden» betyr at en person konstant minner seg selv om sin dødelighet. Det er ikke det samme som å lengte etter døden, og det skal heller ikke forveksles med frykt for døden, sier han. Nei, det handler heller om å bli kvitt det som hindrer munken i å leve et fritt liv.
Det Klimakos legger frem, er en tidlig kritikk av individualismen, men også av antroposentrisme
Leseren av Klimakos’ håndbok oppfordres til å forbruke så lite som mulig og dele med de fattige. Et fritt liv defineres som et liv fritt fra overdreven tilknytning til eiendeler, men også overdreven tilknytning til begjær: Det Klimakos legger frem, er en tidlig kritikk av individualismen, men også av antroposentrismen. Han mener at den som stadig tenker på sin dødelighet, har vanskeligere for å overbevise seg selv om sin egen betydning: å huske døden oppfordrer til ydmykhet, forhindrer hovmod og gjør mennesket oppmerksom på omgivelsene. Klimakos forklarer at målet med det åndelige livet er å leve i samklang med planter, dyr og det han kaller «jordens leirkar» – altså alle vesener på planeten.
I boken Du mußt dein Leben ändern: Über Anthropotechnik («Du må endre ditt liv: om antropoteknikk») (2009) knytter den tyske kulturteoretikeren Peter Sloterdijk spørsmål om askese og nedvekst sammen på en intressant måte. Sloterdijk dedikerer et viktig kapittel til Klimakos. Sloterdijk er interessert i måten Klimakos beskriver kunsten å dø på. Han tolker det som en slags treningsplan for nedstigningen i antropocen. Han beskriver mennesket som et fellesskap som kan sammenlignes med et munkefellesskap. Hvis vi ønsker å leve sammen og blomstre, resonnerer Sloterdijk, må vi dyrke gode vaner og gjøre daglige øvelser som ligner på dem Klimakos beskriver. Kjernen i dette resonnementet er kunsten å dø som en måte å leve på, noe som høres paradoksalt ut, siden vi snakker om noe som tar slutt. Men døden, slik Sloterdijk leser den, handler i denne sammenhengen ikke så mye om å drepe selvet som å gjøre slutt på egennyttig atferd. Sloterdijk ser dette som en viktig kunst å dyrke i samfunn med en kull- og metanrik livsstil.
Antropoteknikk i antropocen
Hvilken betydning har så den kristne antikkens «kunsten å dø» for miljøpolitikken ifølge Sloterdijk? Sloterdijks begrep «antropoteknikk» er spesielt interessant. Antropoteknikk betyr ‘mennesketeknikk’, og med dette begrepet refereres det til praksis, vaner og evner – altså teknikk i den etymologiske betydningen ‘ferdighet’ (fra gresk tékhnē). Sloterdijk følger et resonnement som først ble utviklet av Michel Foucault, som hevdet at menneskets selvforståelse ikke er uforanderlig, men aktivt formes av det han kalte «jegets teknikker». Jegets teknikker er de tingene vi gjør for å forme identiteten vår. Det kan være ubevisste handlinger, handlinger pålagt av samfunnet eller bevisste handlinger. Foucault mente at religionene ofte utnytter selvets teknikker ved å pålegge de troende grusomme åndelige øvelser. Men han mente også at bevisstheten om konstruksjonen av selvforståelsen like gjerne kunne være frigjørende: Vi er ikke så uforanderlige som vi tror.
Sloterdijk bygger videre på dette temaet. Hans utgangspunkt er at selv om en stor del av hva en person er og gjør bestemmes av samfunnet personen blir født inn i, har hun evnen til å bryte dårlige handlingsmønstre og erstatte dem med oppbyggende, konstruktive mønstre. Sloterdijk mener at det er slike «teknikker» som kan forvandle mennesket til «en fakir i sameksistens med alle og alt, og redusere [vårt] fotavtrykk på miljøet til sporet av en fjær».[ii] Med andre ord mener Sloterdijk at åndelige øvelser ikke bør ses som et alternativ til menneskelig teknologi, men noe som utfyller eller komplementererteknologien og hjelper oss å samarbeide med den.
I motsetning til Foucault er Sloterdijk også mer åpen for hva kristen åndelighet innebærer når det gjelder jegets teknikker. Når Sloterdijk leser Klimakos, ser han en beskrivelse av noe som kan være til fordel for dagens samfunn. For Sloterdijk blir det åndelige «døds-tankesettet» en overlevelsesstrategi. Han hevder at det som «dør» ved hjelp av en slik teknikk ikke er mennesket, men dets destruktive vaner. Sloterdijk anvender denne tanken på mennesket, tolket som global sivilisasjon: «[Sivilisasjonens] monastiske regler må utarbeides nå eller aldri».[iii]
Øvelse i å møte døden betyr derfor ikke at døden blir mer akseptabel. Heller tvert imot.
For Sloterdijk er antropocen en tid da døden blir viktig ikke bare som et emne å diskutere (hvordan kan den sjette masseutryddelsen forhindres?), men som en handling, en måte å agere på (hvordan er det mulig å dø fra vaner som fremmer utryddelse?). Sett fra dette perspektivet, blir menneskehetens utryddelse virkelig bare hvis den først og fremst har mislyktes i å bli åndelig. Det er snakke om menneskehetens utryddelse, men selvfølgelig også utryddelsen av alle andre skapninger. Øvelse i å møte døden betyr derfor ikke at døden blir mer akseptabel. Heller tvert imot. Ved å «dø fra» det som tar livet av planetens mangfold, sikres i det minste en brøkdel av mangfoldet. I antropocen må antropoteknikker benyttes for å gi innsikt i hvordan det er mulig å utrydde destruktive vaner.
Menneskets tidsalder, eller slutten på mennesket?
I en føljetong i New York Times skrev den amerikanske forfatteren Roy Scranton et essay som tok utgangspunkt i en rekke ulike kulturelle, religiøse og filosofiske eksempler på ars moriendi, kunsten å dø: Learning to Die in the Anthropocene: Reflections on the End of a Civilization (2015). Scranton var tydelig inspirert av Sloterdijks tanker, og fletter dem inn i selvbiografiske refleksjoner over sin erfaring som soldat i Irak.
Kombinasjonen av kompleksitet og tidsknapphet i den situasjonen som nå kalles antropocen er overveldende, og det fikk Scranton til å bruke et drastisk bilde: soldaten i kamp. For å kunne være til nytte for sin divisjon, må soldaten forestille seg sin egen død og avstå fra tanken om individuell overlevelse. Scranton reflekterer deretter over individer i den vestlige verden, som han mener må gjennomgå en lignende selvfornektelse.
Selv om Scrantons bilde kan virke provoserende, har det gamle røtter. Scranton nevner Dōgen Zenji og samuraikrigeren Yamamoto Tsunetomo, så vel som Cicero og Michel de Montaigne. Sistnevnte lånte ideen om å øve seg på døden fra stoikerne, som i antikken var kjent for sin evne til å øve seg nettopp i kunsten å dø, ars moriendi. Stoikerne hadde ideen fra Platon og Sokrates. I Faidon forklarer Sokrates at «folk innser ikke … at det eneste målet for dem som driver med filosofi … er å øve seg i å dø».[iv]
Akkurat som for Sloterdijk, innebærer øvelsen i å dø for Scranton å kvitte seg med destruktive vaner og livsstiler, å «dø fra» dem. Den grunnleggende årsaken til at vi har trådt inn i antropocen, ifølge Scranton, er måten en stor del av jordens befolkning, hovedsakelig styrt av vestlige normer, har blitt ført inn i destruktive vaner på, som hindrer selvstendig tenkning. For å illustrere hva det innebærer å lære å dø i antropocen, refererer Scranton derfor til ideen om «å gi slipp»: «Å lære å dø betyr å lære å gi slipp på egoet, ideen om selv, fremtiden, sikkerheten, klamringen, streben etter nytelse, bestandighet og stabilitet».[v] Ideen bygger på temaer som ble presentert av Sloterdijk noen år tidligere.
Scranton utvikler spesielt det sammenlignende perspektivet som også finnes i Sloterdijks studie, der Klimakos’ askese, men også religiøse og litterære eksempler beskrives. I Du mußt dein Leben ändern beskriver Sloterdijk mange andre eksempler i tillegg til Klimakos’ askese, både religiøse og litterære. Tradisjoner over hele verden inneholder asketiske håndbøker, livsmønstre og læresetninger, og alle disse kan bli relevante igjen i fremtidige debatter, mener Scranton. De er en velkommen kilde til nye perspektiver i debatten om antropocen. Mye av denne debatten har selvfølgelig, og med rette, dreid seg om skyld, ansvar og handlinger, spesielt med hensyn til fremtidig bruk av geoteknikk for å hjelpe miljøet. Individene blir sjelden omtalt som enkeltmennesker, og de opptrer ofte som maktesløse eller lammet av antropocen. Scrantons poeng er at selv om situasjonen er overveldende, og selv om folk ikke kan endre omgivelsene fullstendig, har de likevel evnen til å endre sin selvforståelse. For Scranton er det klart og tydelig at menneskets selvforståelse har vært en viktig faktor som har bidratt til å forårsake antropocen – menneskets tidsalder. Vi har et klart behov for å endre denne selvforståelsen. Åndelige tradisjoner som de Scranton beskriver, tilbyr praksiser for å endre vår selvoppfatning og selvidentitet. Slike praksiser er ikke like tydelige i den rent vitenskapelige diskursen om klimaendringer.
Mellom åndelige teknikker og geoteknikker
Våren 2018 deltok jeg på en workshop om geoteknikk. Tema for workshopen var såkalte solkrafttårn (Solar Updraft Towers). Solkrafttårn er en pilotkonstruksjon for en ny type kraftverk for fornybar energi. Et solkrafttårn fungerer ved hjelp av den såkalte «skorsteinseffekten». Kostnadene er betydelige, og det kreves enorme landområder. Som et eksempel ble det sagt at et anlegg på 100 Megawatt ville kreve en 1000 meter høy skorstein og et drivhus på 20 kvadratkilometer. Men avkastningen er slett ikke ubetydelig. Det nevnte anlegget ville kunne forsyne 100 000 husholdninger, noe som raskt ville redusere utslippet av drivhusgasser i atmosfæren.
På workshopen ble det hevdet at solkrafttårn ville utgjøre et virkelig gjennombrudd når det gjelder dyptgående og rask reduksjon av utslipp, spesielt i land der vannkraftverk ikke er lønnsomme alternativer. David King, en av teknologiens mest fremtredende talsmenn, mente at det var den beste fornybare strømgeneratoren med høy avkastning og minst skadelige virkninger på lokalmiljøet (ørkenområder kunne med fordel brukes til dette).
Fra Kings presentasjon fremgikk det imidlertid at det fins en ikke ubetydelig hindring for en vellykket gjennomføring av solkraftverk i den skalaen som kreves for rask utslippsreduksjon: I tillegg til betydelige investeringer av penger og store mengder jord som kreves for å realisere planene, påpeker King at med mindre det skjer en betydelig endring i menneskers forbruksvaner, vil ikke solkrafttårnene bidra til en rask reduksjon av utslippene. Dette innrømmet han på slutten av en fire timers lang presentasjon, nesten som en ettertanke.
Dermed blir det like viktig å lære av tradisjonelle kulturer og alternative tilnærminger som å implementere geotekniske løsninger.
Men det var selvfølgelig ikke bare en ettertanke. Snarere ligger spørsmålet om menneskers forbruksvaner i hjertet av bærekraftig geoteknikk. Som King senere innrømmet, er geoteknikken avhengig av at vi endrer våre vaner og forbruksmønstre relativt radikalt. Dermed blir det like viktig å lære av tradisjonelle kulturer og alternative tilnærminger som å implementere geotekniske løsninger.
I antropocen står derfor ikke åndelighet i motsetning til teknologi. Samtidig er den heller ikke bare en støtte for teknologien. Snarere handler det om, gjennom dialog med åndelige tradisjoner, å fordype teknologibegrepet slik at helt avgjørende etiske spørsmål kan ivaretas.
Dessuten må det selvfølgelig også klargjøres hva som menes med å sidestille åndelige «teknikker» med geotekniske tiltak. Her er det at den vanlige betydningen av «åndelig» ofte blir brukt litt misvisende. Åndelighet er et begrep som lenge har vært assosiert med miljøbevegelsen. På 1970-tallet ble det spesielt knyttet til aktivisme. Det vi ser i dag, er imidlertid en ny utvikling. Hvis det er noe generelt som kan sies om spiritualitet i dagens antropocen-debatt (i motsetning til dens plass i miljøbevegelsen på 1900-tallet), så er det at spiritualitet i økende grad har kommet til å dreie seg om handling. Dette har også påvirket hvordan tro og livssyn blir introdusert og trukket inn i debatten. Åndelige øvelser og spiritualitet blir ofte knyttet til en lengsel etter å flykte fra verden eller på en eller annen måte avstå fra den, men spiritualiteten som fremheves av kulturteoretikere som Sloterdijk, tar ofte avstand fra en slik tolkning. Dette er altså noe jeg ønsker å fremheve: at spiritualitet og åndelige øvelser fungerer som kritiske perspektiver på antropocen, men at antropocen-debatten også former bildet av spiritualitet som her kommer til uttrykk. De formene for spiritualitet som vi finner i dagens antropocen-debatt, er et resultat av denne epokens krav.
Fra ulike perspektiver har vi sett hvordan åndelige øvelser er kulturelle uttrykk som i dag blir omdefinert for å imøtekomme behovet for å endre menneskelige atferdsmønstre. Målet er å redusere globalt forbruk av fossile brensler, men også generelt forbruk. I denne sammenhengen fremstår antropocen-begrepet som et åndelig begrep før det blir et teknologisk begrep.
[i] Michael Northcott, A Political Theology of Climate Change (London: SCM Press, 2014), s. 22.
[ii] Peter Sloterdijk, Du mußt dein Leben ändern: Über Anthropotechnik (Frankfurt: Suhrkamp, 2009), s. 449.
[iii] Sloterdijk, Du mußt dein Leben ändern, s. 258.
[iv] Platon, Faidon, 64a3-4.
[v] Roy Scranton, Learning to Die in the Anthropocene: Reflections on the End of a Civilization (San Francisco: City Lights, 2015), s. 92.
Simone Kotva er forsker innen religionsfilofosi, Det teologiske fakultet (TF), Universitetet i Oslo, hvor hun er en del av den tverrfaglige forskningsgruppen ECODISTURB. Hun har skrevet boken Effort and Grace: On the Spiritual Exercise of Philosophy (Bloomsbury, 2020), og har publisert mange artikler om religion, økologi og spiritualitet.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 