For noen år siden leste jeg i en tysk avis at de som bor nærme atomkraftverk er mindre bekymret for ulykker der enn folk som bor lenger unna. Jeg kom til å tenke på Claude Lanzmanns film Shoah (1985), om jødeutryddelsen, der han snakker med de som var de nærmeste naboene til konsentrasjonsleiren Treblinka i Polen. I over to år ankom de endeløse togene med kuvogner fulle av mennesker som skulle gasses i hjel. Røyken fra krematoriet var godt synlig mot himmelen, og stanken var forferdelig, især på varme sommerdager. Best å holde seg innendørs, hvis mulig.
Jeg tenker også på et avsnitt i selvbiografien Mein Leben (2012) til litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki, som på mirakuløst vis kom seg levende ut av Warszawa-ghettoen der nazistene hadde samlet 400 000 jøder på et lite areal med overfylte bygårder. Etter et desperat væpnet opprør som krevde mange liv, ble samtlige resterende jøder stuet inn i kuvognene som hadde Treblinka som endestasjon. Som en overlevende som hadde klart å komme seg ut før det var for sent, ble Reich-Ranicki opptatt av spørsmålet som har blitt stilt så mange ganger etter Holocaust: hvorfor satte ikke jødene alt inn på å komme seg unna etter at Hitler kom til makten?
Reich-Ranicki skriver:
«Umiddelbart dukket det opp to motstridende synspunkter blant jødene. Det første var: Etter det som har skjedd i og med nazistenes maktovertakelse, har vi ingen fremtid i dette landet. Vi skal ikke lage oss noen illusjoner, men emigrere så raskt som mulig. Det andre synspunktet var: Man må ikke miste hodet, men heller vente og holde ut, for man forestiller seg at alt er verre enn det egentlig er.» (2012: 61)
La meg også nevne Jonathan Glazers film The Zone of Interest fra 2023. Her er det ikke ofrene, men gjerningsmennene vi møter, i form av familien Höss som lever tett på utryddelsesleiren Auschwitz, bare atskilt av et gjerde. Familiefaren Rudolf er leirens kommandant, og kona Hedwig gjør sitt for å gi de fem barna en trygg og god oppvekst, i de mildt sagt spesielle omgivelsene. Det er fristende å si at filmen handler om uhygge, i betydningen det uhyggelige ved å føre et dagligliv så nærme et åsted for massemord, dag etter dag over år. Likevel er det en annen uhygge som er vel så slående: det urovekkende ved at familien Höss klarer å skape en så stor mental avstand til den virkeligheten de fysisk er helt nærme, at lidelsen den innebærer ikke går inn på dem. Det urovekkende er hvordan familien evner å hygge seg i en situasjon omgitt av andres lidelse og død, og attpåtil ha en aktiv rolle i at dette skjer.
Når man først konfronteres med det, er det sjokkerende at familien Höss kan venne seg til en situasjon som er alt annet enn normal. Det minner om Lanzmanns tilnærming til de polske bøndene som var naboer til Treblinka, preget av vantro: «Hvordan i all verden kunne dere holde ut å leve så nærme det dere visste var en dødsfabrikk?» Lanzmanns vantro er ikke nøytral. Den er ladet ved å inneholde en – uuttalt – anklage tuftet på indignasjon, sinne: Vente disse menneskene seg til noe de ikke skulle vent seg til, i den moralske betydningen «ikke burde»? Burde de ikke ha krevd av seg selv, og av hverandre, en annen respons på situasjonen de var havnet i enn å venne seg til den som en ny normalitet? At de ikke protesterte åpent og høylytt overfor tyskerne som drev leiren er nå én ting, for så vidt forståelig. Men det at man lot som ingenting så lenge dødsfabrikken var i full drift, som om det var en pølsefabrikk et steinkast unna, er ikke det betenkelig? Har ikke tilskuere («bystanders») som vet hva som skjer også et ansvar, og ikke bare overgripere med direkte skyld?
Hvordan skjer en slik tilvenning, i tilfeller der vi moralsk betraktet vil være enige om at den er problematisk, at den ikke burde skje? Altså når tilvenningen ikke «svarer til» realiteten vi står overfor, men snarere øver vold på den, på hva den innebærer og krever av oss som respons?
Det er nærliggende å svare at tilvenningen handler om en forandring i form av en forskyvning hos personene: det som først oppleves som sjokkerende, etableres etter hvert – og det kan gå raskt – som en ny normalitet, som hvordan verden rent faktisk er, enten man liker det eller ei, og så gjelder det å fungere i den, en dag av gangen. Psykiateren Robert J. Lifton har beskrevet denne prosessen i boken The Nazi Doctors (1986), basert på intervjuer med leger som utførte eksperimentene ledet av Josef Mengele i Auschwitz, og der barn – især tvillinger – var viet særlig oppmerksomhet, oftest med dødelig utgang.
Jo mer man er deltaker, og jo lengre det varer, desto mer vil selvbilde og selvrespekt være truet ved kritikk og motstand. Slik vokser sak og person sammen og blir to sider av samme kompleks: kritiserer du kulturen jeg er tro overfor og vekstsamfunnet jeg er alltid har ansett som ønskverdig, så kritiserer du meg.
En annen forskyvning er imidlertid like viktig: nemlig den som gjelder for målestokken personene forholder seg til, og som fastsetter skillet mellom det som er opprørende eller sågar uakseptabelt, og det som kan utholdes. Det som i en tidligere situasjon ville bli ansett som uakseptabelt, blir nå, etter at den nye situasjon ikke er ny og sånn sett unormal lenger, ansett som en akseptabel ny normalitet. Man motsetter seg ikke situasjonen, men innfinner seg med den. Og ved å innfinne seg, med rollene og oppgavene det innebærer, så blir man selv en bidragsyter til at situasjonen vedvarer over tid. Som part i den har man stilltiende gitt tilslutning til at den er moralsk holdbar, at det er passabelt å bidra til den snarere enn å bekjempe den. Hvis noen skulle hevde noe annet, og utfordre deltakelsen, vil man komme i forsvarsposisjon. Jo mer man er deltaker, og jo lengre det varer, desto mer vil selvbilde og selvrespekt være truet ved kritikk og motstand. Slik vokser sak og person sammen og blir to sider av samme kompleks: kritiserer du kulturen jeg er tro overfor og vekstsamfunnet jeg er alltid har ansett som ønskverdig, så kritiserer du meg.
Jødeutryddelsen er et ekstremt eksempel på mekanismer av psykologisk art som gjør seg gjeldende også i mindre spektakulære situasjoner.
Ta klimaendringer og naturtap. De siste årene har værfenomener av typen orkaner, tyfoner, skogbranner og tørke økt i omfang og hyppighet. De betegnes som «ekstreme» ettersom de gjør så stor skade og krever ekstraordinære tiltak for å minske skadeomfanget. Men ved at disse hendelsene opptrer stadig oftere, og stadig flere steder, avtar det «ekstreme» ved dem, i psykologisk, men ikke nødvendigvis i moralsk forstand.
Tross viktige forskjeller finnes det likhetstrekk mellom eksemplet jeg startet med – jødeutryddelsen og reaksjoner på den – og værfenomenene som henger sammen med menneskeskapte klimaendringer. En opplagt forskjell er at Holocaust ikke er noe som skjer stadig oftere, og i stadig større omfang, selv om flere tilfeller av folkemord har funnet sted etter andre verdenskrig. Relevansen til Holocaust ligger i at det var et forløp over tid, ja over år, med de spørsmålene om tilvenning til en ny normalitet som det innebærer.
Den nye normalen som nå etablererer seg angående klimaendringene, går ut på at de riktignok betegnes som «ekstreme» i de enkelte tilfellene – gjerne fordi de er kraftigere enn før (mer nedbør på ett døgn, større arealer berørt av branner, tørke eller flom) – samtidig som det at de skjer oftere «normaliserer» dem psykologisk sett: vi venner oss til at de ikke lenger er noe sjeldent og avvikende, men inngår i et mønster vi må forvente vil fortsette, ja sågar forverres snarere enn dempes eller avta i overskuelig fremtid, la oss si min egen levetid.
Hvordan reagerer så folk på denne utviklingen? Det heter alltid, i journalistsjargong: det avhenger av hvem du spør, altså hvem du er. Men det avhenger minst like mye av hvor du bor, og hvilken kultur du er formet av. Dermed blir poenget jeg startet med relevant her: De som bor nærmest atomkraftverket er mindre engstelige for ulykker der enn de som bor lenger unna. Hvorfor er det slik? Og ser vi noe lignende i forbindelse med pågående klimaendringer?
Svaret kan synes opplagt: at de som er mest utsatt for en fare, men har begrenset mulighet til å flytte vekk fra den, vil forsøke å nedtone alvoret og innrette seg deretter. Hvis de ikke kan gjøre noe for å stanse faren, er vel det mest fornuftige å holde frykten unna, eller sågar fortrenge den ved å benekte det som forårsaker den?
Området har mange av Trumps mest ihuga tilhengere, og demokratiske politikere som snakker om klima og miljø har minimalt gjennomslag. Hochschild bruker betegnelsen «det store paradokset»:
I boken Strangers in Their Own Land (2016) snakker sosiologen Arlie Russell Hochshild med innbyggere i delstaten Louisiana. De er berørt av klimaendringer og forurensning fra oljeindustrien på tydeligere måter enn de fleste amerikanere: vannstanden stiger og forandrer kystlandskapet, elvene er uten fisk grunnet oljesøl og man kan ikke lenger bade; fugler og dyr forsvinner. Gitt at disse forandringene er så konkrete, så knyttet til hjemstedet, så skulle man tro at tiltak mot klimaendringene og oljeindustrien er en hovedsak for folk her.
Da må du tro om igjen. Området har mange av Trumps mest ihuga tilhengere, og demokratiske politikere som snakker om klima og miljø har minimalt gjennomslag. Hochschild bruker betegnelsen «det store paradokset»: De som har størst behov for en sterk sentralmakt til å iverksette miljøtiltak som monner, er de som er sterkest motstander av myndighetene og reguleringen de assosieres med. De stemmer dermed for den politikeren som lover å bekjempe nær sagt samtlige miljøtiltak.
Noen av disse jobber i industrien som forårsaker miljøproblemene som forverrer livskvaliteten deres og bidrar til økt kreftrisiko. Likevel er ikke en forklaring som viser til økonomisk egeninteresse – behovet for et levebrød – tilstrekkelig. Fenomenet det handler om ses også i Norge og en rekke andre land, især i 2024: jo hyppigere og mer skadelige klimaendringene og naturtapene blir, desto større oppslutning om politiske partier og ledere som lover å ikke iverksette tiltak for å stanse denne utviklingen. Som Hochschild viser gjelder dette i særlig grad i de områdene der befolkningen er mest berørt av skadene det er tale om. Korrelasjonen er dermed av den typen jeg startet med: jo større fare, desto mindre bekymring og engasjement for å bekjempe det som forårsaker den.
Hvordan kan paradokset forklares? La oss først slå fast at det illustrerer et i og for seg velkjent fenomen: vi mennesker er langt mindre rasjonelle enn vi vil ha det til. Betyr dette at det er følelsene som tar overhånd her? Ikke uten videre, ettersom naturlige følelsesreaksjoner som uro og frykt for det som foregår – her, i vår tid – skyves bort eller benektes.
Det handler langt på vei om benektelse. Ikke først og fremst av hva som skjer, altså at naturen endrer seg, og raskt, men om hva det innebærer for oss, som individer og som samfunn: om vi ikke endrer hvordan vi lever, ikke bare hvor, så vil faren for enda farligere konsekvenser øke. Å ta nødvendigheten av at jeg må forandre meg og livsstilen min – til forskjell fra at kun andre må det – innover seg, krever at jeg erkjenner at jeg bidrar til det som forårsaker problemet og farene som springer ut av det: jeg er en part i den nye farlige normaliteten, ikke en utenforstående tilskuer.
Mye står på spill. I oljelandet Norge har vi ikke bare økonomisk, men også mentalt og moralsk investert mye i at vår vekstbaserte samfunnsmodell er ensbetydende med fremskritt og velstand; at vi er et forbilde for andre. Dette er etablert som vår vante selvforståelse. Da passer det dårlig å bli konfrontert med at denne samfunnsmodellen har hatt sin tid; at den fra nå av – egentlig for flere tiår siden – skader mer enn den gagner de som skal overta garden etter oss her i steinrøysa. Å tro at vi kan fortsette som før er ikke i samsvar med realitetene; tvert om, det er bokstavelig talt livsfarlig, farlig for fremtidig liv av alle slag. At disse realitetene – endringene i naturen vi er del av og avhengig av – rykker stadig nærmere, er en vekker, og som sådan ubehagelig – ikke helt ulikt hvordan røyken fra krematoriene vekket ubehag. Jo mer energi vi bruker på å se en annen vei, på å bagatellisere, bortforklare og utsette, desto mindre sjanse for å komme fra det med selvrespekten, verdigheten og solidariteten (med de som skal arve kloden) i behold.
Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved UiO og aktiv samfunnsdebattant. Arbeider særlig med etikk og miljøfilosofi, har utgitt nærmere 30 bøker, senest «Etikk i klimakrisens tid» (m/ J.O. Henriksen; 2022, Res Publica) og «Animal Lives and Why They Matter» (2023, Routledge).
Foto: Alf Øksdal
/
Dette er første artikkel i vår nye serie der forfattere og filosofer besvarer denne invitasjonen. Prosjektet er støttet av Fritt Ord.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 