Michael Marder / The happening that is not happening: Unconscious resistances / Hendelsen som ikke hender: Motstandens ubevisste former

December 2022. It has been raining all night long in Algés, a town just to the west of Lisbon, Portugal. A gray morning dawns, and it seems to be an ordinary one. But something is not quite right. Although it is a weekday, everything is suspiciously quiet: no sounds of traffic, whether distant or far; no excited cacophony of teenage voices, of students hurrying to the nearby high school. Looking out the window, I no longer see the streets below. Instead, there are rivers with very fast currents, carrying cars as if they were feather-light paper boats.

It is not “business as usual,” by any stretch of the imagination. A woman who had lived in a small basement apartment in the old center of Algés drowned at home when water rose all the way up to her bedroom’s ceiling in the course of the night, leaving her without the time and the chance to evacuate. Nearby stores lost their stock to the floods and the underground access to the train station was filled with five meters of water.

The floods are the only topic of conversation in the neighborhood at least for a few days. Later in the afternoon, I talk to a neighbor, a middle-aged man, who is adamant that this is a one-off “extreme weather event,” unrelated to global heating or climate change. A woman who passes by as we are conversing offers a rejoinder: “Even if the huge amount of rain that has fallen in a short period were only an extreme weather event, it would not have had the same effect were it not for the drought that has been baking the soil since the spring.”

Absolutely true! After a protracted drought, the soil hardened and lost its absorptive capacity, becoming no more than a riverbed or a bottom of the lake for copious precipitation. I reinforce the point by noting that catastrophic climate change is evident not only in frequent extreme weather events, but also in a rapid alternation of opposites—say, drought and flooding. “We are in the middle of it,” I argue. The man remains unconvinced. “Climate change,” he insists, “is a hoax for greedy corporations to make more money and for politicians to exploit in their electoral campaigns.”

Almost two years later, in the end of October 2024, a similar but much more severe flooding event will strike Valencia and parts of Andalucía in Southern Spain. The worst gota fría (“cold drop,” or high impact rainfall event occurring in the autumn along the European Mediterranean coast) in at least a century, the flooding put an end to hundreds of lives and disrupted those of the survivors. While the search for the victims continued, scientists concluded that this disaster was made twice as likely by anthropogenic climate change, even as the unusually warm temperatures of water in the Atlantic, which added to the intensity of the storm, were between 50 and 300 times more probable due to the same cause.

Over the years of elaborating ecological thought—above all, with philosophies of plant life and of energy—I have realized that no headway will be made without a patient and sustained engagement with the unconscious.

Lots has been said and written about the reasons behind people’s reluctance to acknowledge the reality of climate change. For instance, as a concept, it is rather abstract and depends on interpretation, unlike weather that has a clear and immediate empirical expression. Grasping climate change also entails thinking in longer time spans than most people are used to. Sound as these explanations are, in and of themselves they are insufficient. In fact, they hide more than they reveal the real elephant in the overheated room, namely the unconscious.

Over the years of elaborating ecological thought—above all, with philosophies of plant life and of energy—I have realized that no headway will be made without a patient and sustained engagement with the unconscious. Evidently, the very groundwork of life (and of thought) shared by plants and human beings has been culturally repressed over millennia in Western philosophy, societies, and institutions. Common sense, according to which plants are immobile, mindless, automatic creatures, is the outer crust of that protracted repression. Hence, in order to change the prevalent view of plants and to recognize in them intelligent subjects, it is necessary to speak, in the first and last instances, to the unconscious, gradually dismantling resistances and related psychological mechanisms. A similar strategy is indispensable for tackling catastrophic climate change and related planetary crises of biodiversity loss, mass toxic and carbon emissions, deforestation and growing marine deserts, topsoil erosion and acidification.

To return to that day in December 2022, a person guided solely by a rationalist-scientific approach would conclude that my neighbor misattributed the cause of the events that were unfolding that day. But, factoring the unconscious in gives the situation dizzying depths and testifies to the difficulty of “correcting” something that is more than a mere error of judgment. It is as though, from the standpoint of the unconscious, what was happening then and there was not happening.

We are not dispassionate calculating machines passing cognitive judgments on things, persons, and occurrences; rather, the materials that reach the level of judgments are those that are allowed to get there by forces that remain largely opaque to us. Whatever we know, hope for, fear, or act for the sake of, there is a dispersed, tentacular, largely impersonal other in us steering and subverting these knowledge and actions, fears and hopes. Unless climate action and ecological thought take this other onboard (or, to be precise, meaningfully acknowledge that this other has always been and will always be onboard), they will struggle in vain—including with themselves.

Let me be as clear as possible: denialism is not resistance.

Let me be as clear as possible: denialism is not resistance. On the contrary, the “no” addressed to the reality of global heating and climate change is a symptom of their unconscious affirmation. In a short essay on negation, Freud interprets an analysand’s assertion about a woman in his dream, “This IS NOT my mother” to mean the exact opposite in the language of the unconscious, “This IS my mother.” Is it not the same with climate change denial?

On the obverse of the same psychological coin, the ecological consciousness and eco-activism are also profoundly affected by unconscious self-subversion. Calls for urgent action with no time to think are, at bottom, appeals to act out, rather than work through the dire state of the world and the thick undergrowth of the complexes and forces that guide actions, including perhaps the death drive. Spectacular destruction of artworks, symbolic as this comportment may be, is redolent of an unconsciously enacted symptom of complicity with the very thing one fights against.

For the average person (though who is this character exactly?), the rule of the psychological game is disavowal, the simultaneous acknowledgement and repudiation of the dire reality of climate change. This is a matter of unconscious filters: knowing enough about what is going on in order not to want to know more, not to let this knowledge influence one’s behavior, nor believing in this very knowledge. A supplementary explanation is that, at the level of consciousness, we are overwhelmed by the idea and the prospects of planetary devastation. The result is a cognitive equivalent of trauma, where powerful external stimuli overwhelm conscious experience and, bypassing representation, are imprinted directly onto the unconscious.

Especially striking are the workings of disavowal in the midst of the event that is being disavowed, as in the case of the neighbor from Algés, convinced that the flooding he experienced was nothing but an exceptional weather event and, hence, really nothing, a sheer accident, lamentable to be sure, albeit not indicative of a wider problem. The conviction maintains its strength, regardless of the fact that the person is directly touched by what is denied. Likewise, it is not the infrequency of such occurrences that is at issue; after all, severe drought had been ongoing for months prior to the flooding. So, what will shake routine modes of thinking and acting if even actual disasters attributable to climate change fail to change people’s minds?

Earnest as they are, appeals to objective facts or to the authority of science à la Greta Thunberg will not do the trick.

Facing the question “What is happening to us and our precious world?” many will answer, “Not much. Just an occasional mishap, here and there. Otherwise, things are alright.” The happening will keep not happening until its neutralization in and by the unconscious is itself neutralized, that is to say, analyzed in a painstaking fashion, with the analysis Freud calls interminable. Earnest as they are, appeals to objective facts or to the authority of science à la Greta Thunberg will not do the trick. Lifting resistances and repression is hard work—all the more so, the more entrenched and long-lasting these have been.

What the tiny episode I have recounted stages is a fiasco of ecological catastrophism. By and large, the very sense of ecology has developed negatively under the lens of an impending or an already unfolding disaster. But the sacrifice of the positive dimension of ecology has been in vain: despite being present everywhere from Hollywood’s dystopias to apocalyptic literature, scientific reports and computer models projecting an unthinkably terrifying planetary future, not to mention the actual ramification of the climate crisis, this sheer negativity barely registers, is hardly translatable into changes in thinking and behavior. Where it strikes hard in the younger generations, it often leads to widespread and paralyzing eco-anxiety and eco-depression.

The fiasco of ecological catastrophism is that of translatability: it is next to impossible to translate pure negativity (of ecology and not only) into a consistent mode of thinking and acting that would neither recoil in horror nor find refuge in sheer indifference. While creating the conditions for a psychologically mature approach by shaking resistances up and bringing the unconscious to the table, a positive reframing of ecology would occupy itself with the cultivation of wonder at the sight and at the feel of what are apparently the simplest of things: light touch of warm wind on one’s cheek, germinating seeds, the youthful exuberance of a puppy, a pine forest thriving just steps away from Algés. The wonder that something is happening, global devastation notwithstanding. That something is still growing, decomposing, metamorphosing, reviving…

This is another story altogether, and it must be told. To appreciate the complexity of what is happening and not happening (not least, the non-happening of the happening), from conscious and unconscious perspectives, the story dripping with wonder should be sung in a duet with the story filled with dread. A positive reframing of ecology is far from panacea for the reality of devastation, let alone for unconscious resistances to acknowledging the severity of the world’s predicament. Rather, like in stereoscopic vision, both lenses are required to see the depth of dynamic image that is the situation at hand.

Hendelsen som ikke hender: Motstandens ubevisste former

Desember 2022. Det har regnet hele natten i Algés, en by litt vest for Lisboa, Portugal. En grå morgen lysner på det som ser ut til å være en vanlig dag. Men det er noe som ikke helt stemmer. Selv om det er en ukedag, virker alt uvanlig stille: ingen lyder fra trafikken, hverken nært eller fjernt; ingen opprømt kakofoni av tenåringsstemmer, fra elever som løper av sted til skolen. Når jeg titter ut av vinduet, ser jeg ikke lenger gatene nedenfor. De er erstattet av strie elver som skyller med seg biler som om de var fjærlette papirbåter.

Dette er ikke «normalt», uansett hvordan man vrir og vender på det. En kvinne som bodde i en liten kjellerleilighet i Algés druknet i sitt eget hjem da vannet steg helt opp til soveromstaket i løpet av natten – uten å gi henne tid eller mulighet til å evakuere. Butikker i nærområdet mistet hele varebeholdningen og undergangen til togstasjonen ble fylt opp med fem meter vann.

Flommen er det eneste man snakker om i nabolaget, i hvert fall i noen dager. Senere på ettermiddagen prater jeg med en nabo, en middelaldrende mann, som insisterer på at dette et engangstilfelle, en «ekstremvær-episode» som ikke har noe med global overoppheting eller klimaendringer å gjøre. En forbipasserende kvinne kommer med sitt bidrag til diskusjonen: «Selv om det enorme regnværet bare var et isolert ekstremvær, ville det ikke blitt så ødeleggende hvis det ikke var for varmen som har tørret ut bakken helt siden i våres.»

Det er helt riktig! Den langvarige tørken gjorde bakken så hard at den ikke kunne absorbere fuktigheten lenger, så under de rikelige nedbørsmengdene fungerte jorden mer som en elvebredd eller bunnen av en innsjø. Jeg underbygger poenget ved å bemerke at klimaendringer ikke bare kommer til uttrykk i stadige ekstremvær-hendelser, men også i raske vekslinger mellom motsetninger – som tørke og flom. «Vi er midt oppi det», hevder jeg. Mannen virker alt annet enn overbevist. «Klimaendringene», påstår han hardnakket, «er en svindel som grådige konserner bruker for å tjene mer penger og som politikerne utnytter i valgkampanjene sine.»

Nesten to år senere, i slutten av oktober 2024, vil en lignende, men langt mer alvorlig flom ramme Valencia og deler av Andalucia i Sør-Spania. Århundrets verste gota fria (som betyr «kald dråpe» – et kraftig regnskyll som inntreffer om høsten på den europeiske Middelhavs-kysten), med flommer som krevde flere hundre menneskeliv og som fikk opprivende konsekvenser for de overlevende. Mens letingen etter ofrene fortsatt pågikk, kom forskere frem til at katastrofen ble gjort dobbelt så sannsynlig på grunn av menneskeskapte klimaendringer, selv om de uvanlig høye vanntemperaturene i Atlanterhavet som bidro til å forsterke stormen, var 50 til 300 ganger mer sannsynlig av samme grunn.

Gjennom mange års fordypning i økologisk tenkning – i særdeleshet med en filosofi som arbeider med planter og energi – har jeg innsett at virkelig fremgang blir umulig uten en tålmodig og vedvarende omgang med det ubevisste.

Mye har blitt sagt om årsakene til folks motvilje når det gjelder å anerkjenne klimaendringene som en realitet. For eksempel er det begrepsmessig nokså abstrakt og krever en viss grad av fortolkning, i motsetning til været, som er umiddelbart tilgjengelig for erfaringen. Å virkelig begripe klimaendringene krever også at man tenker i større tidsperspektiver enn de fleste er vant til. Om disse forklaringene er aldri så holdbare, er de like fullt utilstrekkelige slik de står. De bidrar faktisk mer til å tildekke enn å avdekke den virkelige elefanten i det overopphetede rommet – nemlig det ubevisste.

Gjennom mange års fordypning i økologisk tenkning – i særdeleshet med en filosofi som arbeider med planter og energi – har jeg innsett at virkelig fremgang blir umulig uten en tålmodig og vedvarende omgang med det ubevisste. Åpenbart har selve livets (og tenkningens) grunnlag – som planter og mennesker har til felles – blitt undertrykt innen vestlig filosofi, samfunnsliv og institusjoner. Hverdagsfornuften, som går ut fra at planter er ubevegelige, sjelløse, automatiske vesener, er bare det ytterste laget av denne dyptgripende undertrykkelsen. For å endre det rådende synet på planter og anerkjenne dem som intelligente subjekter, er det fremfor alt nødvendig å henvende seg direkte til det underbevisste, ved gradvis å avdekke psykologisk motstand og tilsvarende psykologiske mekanismer. En lignende strategi er uunnværlig for å håndtere katastrofal klimaendring og andre planetære kriser, som tap av biologisk mangfold, utslipp av gift og karbondioksid, avskoging og voksende dødsoner i havet, samt erosjon og forsuring av jordsmonn. For å komme tilbake til denne dagen i 2022, ville en gjennomført vitenskapelig rasjonalist konkludere med at naboen min gjorde en attibusjonsfeil i det han identifiserte årsakene til morgenens hendelser. Men med en gang det ubevisste blir regnet inn, åpner det seg svimlende dyp som får oss til å innse hvor vanskelig det er å «korrigere» det som er langt mer enn en ren feilbedømmelse. Sett fra det ubevisstes synsvinkel, er det som om det som hendte der og da, slett ikke hendte i det hele tatt.

Vi er ikke kjølig kalkulerende maskiner som nøytralt bedømmer gjenstander, mennesker og hendelser, for selve materialet som kommer opp til vurdering, er bare det som først blir sluppet til av krefter som langt på vei er skjult for oss. Bakenfor alt vi håper på, frykter eller er motivert av i våre handlinger, finnes det en fremmed kraft i oss som langt på vei er upersonlig, og som sprer sine tentakler og beveger og dirigerer denne kunnskapen, disse motivasjonene, på vår frykt og vårt håp. Med mindre klimaaktivismen og den økologiske tenkningen tar dette inn over seg (eller mer korrekt uttrykt – innser at dette allerede overstyrer oss og ofte tar over), vil de kjempe til ingen nytte, også med seg selv.

La meg si det så klart som overhodet mulig: fornektelse er ikke motstand.

La meg si det så klart som overhodet mulig: fornektelse er ikke motstand. Tvert imot er et «nei» henvendt til den globale oppvarmingen og klimaendringene et symptom på deres ubevisste bekreftelse. I sitt korte essay om negasjon, tolker Freud pasientens påstand om en kvinne som dukker opp i en drøm «Dette ER IKKE moren min» som et uttrykk for det stikk motsatte i det ubevisstes språk, «Dette ER moren min.» Gjelder ikke det samme i fornektelsen av klimaendringene?

På den motsatte siden av den samme psykologiske mynten, er den økologiske bevisstheten og øko-aktivismen også dypt preget av en ubevisst selv-motarbeidelse. Oppfordringen til akutt handling, der det knapt er tid til å tenke, er dypest sett en appell til å utagere, snarere enn å bearbeide verdens problematiske tilstand sammen med den tette underskogen av komplekser og krefter som gir handlingen retning, der dødsdriften kanskje også må regnes med. Spektakulære hærverk mot kunstverker, om en slik oppførsel er aldri så symbolsk, virker symptomatisk og røper kanskje en delaktighet med nettopp det man kjemper mot.

For et vanlig menneske (hvem denne skikkelsen nå egentlig er), vil tendensen i det psykologiske spillet være fornektelse, forstått som det å samtidig anerkjenne og avvise klimaendringenes alvorlige realiteter. Dette har å gjøre med ubevisste filtre: å vite nok om det som foregår slik at man ikke vil vite mer, å ikke la denne kunnskapen få innvirkning på ens oppførsel, ei heller tro på denne samme kunnskapen. En videre forklaring, på et bevisst plan, er at vi blir overveldet av tankene på og utsiktene til planetens ødeleggelse. Resultatet blir som et traume på et kognitivt plan, der sterke ytre stiumuli overvelder den bevisste erfaringen, slik at det går forbi all representasjon – og i stedet blir preget direkte inn i det ubevisste.

Spesielt slående er fornektelsen når den finner sted midt i hendelsen som blir fornektet, som hos naboen fra Algés, som var overbevist om at flommen han opplevde bare var ualminnelig vær, og dermed virkelig ingenting, en ren tilfeldighet, som riktignok var beklagelig, men ikke et tegn på et større problem. Denne overbevisningen forblir like sterk, til tross for at vedkommende blir direkte berørt av det som fornektes. Tilsvarende er ikke det avgjørende poenget at slike hendelser er sjeldne, for tørken hadde tross alt pågått månedsvis før flommen. Så hva kan endre tilvendte tanke- og handlingsmønstre – hvis ikke engang konkrete katastrofer som stammer fra klimaendringene får folk til å skifte mening?

Stilt overfor spørsmålet, «Hva skjer med oss og vår dyrebare verden?», vil mange svare, «Ikke noe spesielt. Bare en og annen glipp her og der. Ellers er alt i orden.» Hendelsen vil fortsette å ikke finne sted helt til dens ubevisste nøytralisering i det ubevisste selv blir nøytralisert, det vil si analysert, på en omhyggelig måte, med en analyse som Freud omtaler som endeløs. Om de er aldri så oppriktige, vil appeller til objektive fakta eller til vitenskapens autoritet à la Greta Thunberg ikke gjøre nytten. Det å bearbeide motstand og konfrontere det som er undertrykt er hardt arbeid – særlig når mønstrene har grodd inn over tid.

Om de er aldri så oppriktige, vil appeller til objektive fakta eller til vitenskapens autoritet à la Greta Thunberg ikke gjøre nytten.

Den lille episoden jeg gjenfortalte her iscenesetter den økologiske katastrofismens fiasko. Lang på vei har økologien som sådan utviklet seg negativt i lys av en katastrofe som enten truer eller allerede finner sted. Men om økologiens positive dimensjon har måttet ofres, har dette skjedd forgjeves: til tross for at den er til stede over alt, fra Hollywoods dystopier til den apokalyptiske litteraturen, fra vitenskapelige rapporter og datamodeller som tegner opp en ufattelig skrekkinngytende planetær fremtid, for ikke å nevne de faktiske konsekvensene av klimakrisen, gjør denne rene negativiteten knapt noen forskjell, og lar seg knapt oversette til en endring av tanke og handling. Der den slår sterkt ut hos unge mennesker, fører den ofte til omfattende og lammende øko-angst og øko-depresjon.

Den økologiske katastrofismens fiasko har med oversettelse å gjøre: det er nesten umulig å oversette ren negativitet (økologisk og generelt) til en konsistent tenke- og handlemåte uten å ende opp med med å skrekkslagent vike unna eller søke tilflukt i ren likegyldighet. Selv om den skaper betingelser for en psykologisk moden tilnærming ved å rokke ved motstanden og få det ubevisste opp i dagen, vil en positiv tilnærming til økologien måtte dyrke undringen i møtet med synet og følelsen av det som virker som det enkleste i hele verden: en lett berøring av varm vind på kinnet, frø som spirer, hundevalpens sprudlende energi, en furuskog som stortrives bare en liten spasertur unna Algés. Undringen over at noe skjer, til tross for den globale ødeleggelsen. At noe fortsatt vokser, råtner, forvandles, får nytt liv…

Dette er en helt annen historie, og den må fortelles. For å virkelig fatte kompleksiteten i det som skjer og ikke skjer (ikke minst, hendelsens ikke-hendelse), fra både bevisste og ubevisste perspektiver, burde en fortelling som renner over av undring fremføres i duett med den andre fortellingen som er breddfull av skrekk. En positiv tilnærming til økologien er på ingen måte universalmiddel mot ødeleggelsens realiteter, ei heller for ubevisst motstand mot å anerkjenne alvoret i verdens vanskjebne. Men som et stereoskopisk syn, må begge linsene til for å skue dybden i dette dynamiske bildet – vår faktiske situasjon.

OVERSATT TIL NORSK AV ANDERS DUNKER

Michael Marder is IKERBASQUE Research Professor in the Department of Philosophy at the University of the Basque Country (UPV-EHU), Vitoria-Gasteiz, Spain. His writings span the fields of ecological theory, phenomenology, and political thought. He is the author of numerous scientific articles and monographs, including Plant-Thinking (2013), The Philosopher’s Plant (2014), Dust (2016), Energy Dreams (2017), Heidegger (2018), Political Categories (2019), Pyropolitics (2015, 2020), Dump Philosophy (2020); Hegel’s Energy (2021), Green Mass (2021), Philosophy for Passengers (2022), The Phoenix Complex (2023), Time Is a Plant (2023), and, with Edward S. Casey, Plants in Place (2024). For more information, consult his website michaelmarder.org.