Ikke lenge før Thomas Hylland Eriksen døde, sendte han oss dette essayet som er basert på og oppsummerer deler av Det umistelige (2024). Vi takker familien for tillatelsen til å publisere. I morgen bringer vi en anmeldelse av Det umistelige, skrevet av Simen Hagerup.
//
Et perspektiv fra biosemiotikken
Globalisering innebærer standardisering, noe som påvirker både det kulturelle og det biologiske mangfoldet på dramatiske måter. I begge tilfeller er redusert fleksibilitet et resultat. Det er behov for å fokusere på begge prosessene gjennom én og samme linse, og det nye feltet biosemiotikk gjør dette mulig.
I samtaler med biologer om truslene mot det biologiske mangfoldet, har jeg ofte blitt slått av likhetene med hvordan antropologer som meg selv snakker om tapet av kulturelt mangfold på grunn av globaliseringens brutale høvel. Faktisk er det slående paralleller mellom biologers advarsler om tap av biologisk mangfold og antropologers forsvar for kulturelt mangfold, forstått som folks rett til å definere sin egen skjebne uten å bli overkjørt av stats- og markedskreftene. Dette dobbeltsporet er verdt å forfølge, og i begge tilfeller er moderniteten – eller globaliseringen om du vil – den viktigste årsaken til tapet.
Problemstillingene er ikke nye. I Roger M. Keesings lærebok Cultural Anthropology: A Contemporary Perspective, som vi leste som studenter på 1980-tallet, har et av de siste kapitlene tittelen «Responses to cataclysm». Det handler om virkningene av statlige intervensjoner og kapitalistisk ekspansjon på småskalasamfunn. Keesing var langt fra den første til å slå alarm. Faktisk holdt James Cowles Prichard en tale til British Association for the Advancement of Science alt i 1839, der han snakker om utvidelsen av «koloniseringens framskritt» og dens skadelige virkninger på lokale kulturer, og konkluderer med følgende salve:
Et stort antall kuriøse problemer i fysiologi, som illustrerer artenes historie og lovene for deres forplantning, er stadig ufullkomment løst. Psykologien til disse [innfødte] raser har vært undersøkt, men lite studert på en opplyst måte; og likevel mangler de for å fullføre historien om menneskets natur og filosofien om menneskesinnet. Hvordan vil dette kunne oppnås nå som så mange stammer skal ha blitt utryddet, og deres tanker skal ha gått til grunne med dem?
Når det gjelder biologisk mangfold, var det lignende bekymringer som inspirerte intellektuelle og oppdagelsesreisende til å kjempe for opprettelsen av nasjonalparker på 1800-tallet. Naturen ble ikke lenger sett på som en motstander som sivilisasjonen måtte overvinne, men snarere som en skatt som var truet av den samme sivilisasjonen. En bred palett av engasjerte borgere – i USA inkluderte de kunstneren George Catlin, essayisten Henry David Thoreau, aktivisten John Muir og selveste Abraham Lincoln – var tidlige naturvernere som så på uberørt natur som verdifull i seg selv, og som nå hadde behov for aktiv beskyttelse.
Siden den gryende miljøbevegelsen og den parallelle bekymringen blant tidlige antropologer for å dokumentere «forsvinnende kulturer», har synliggjøringen av menneskelige fotavtrykk og den globale kulturelle homogeniseringen akselerert dramatisk. Både når det gjelder biologisk og kulturelt mangfold, er truslene nå massive og illevarslende. Hovedårsakene er ekspansjonen av stats- og markedskreftene, og resultatet kan i begge tilfeller beskrives som et tap av fleksibilitet. Hver gang en insektart forsvinner, eller et språk mister sin siste morsmålstalende, mister biosfæren valgmuligheter.
Et nyttig rammeverk for å forstå disse doble, beslektede og lignende prosessene mot forenkling og homogenisering, finnes i det nye feltet biosemiotikk, som gjør det mulig å studere hele biosfæren – den menneskelige så vel som den ikke-menneskelige – som en semiosfære, det vil si et kommunikasjonssystem definert av utveksling av tegn.
Tap av mangfold
La oss begynne med å se på reduksjonen i fleksibilitet, som vi med den tverrfaglige økologiske tenkeren Gregory Bateson kan definere som et uforpliktet potensial for endring, altså slingringsmonn. Det finnes mer enn 4000 potetsorter i Andesfjellene, og poteten har erobret verden, men bare en forsvinnende liten del av det totale antallet sorter dyrkes i stor skala. Av 350 000 globalt identifiserte plantearter har 7000 blitt brukt av mennesker som mat. I dagens antropocene samfunn består 75 % av maten som spises av mennesker, av usle 12 vekster og 5 dyrearter.
Språket er i ferd med å bli plattformisert, akkurat som økosystemet i monokulturplantasjen. Regnskogens språklige ekvivalenter blir tvunget til å gå i glemmeboken når språket utvikler seg i samme retning som plantasjen.
Det genetiske mangfoldet i den industrielle matproduksjonens matvekster har blitt redusert bevisst for å øke produktiviteten, med redusert mangfold som en bieffekt. Plantasjelogikken er økonomisk lønnsom og kan være en velsignelse for de fattige, i hvert fall på kort sikt, men den har økologiske bivirkninger, kjente og ukjente, og den reduserer også valgmulighetene for fremtiden. Når det gjelder kultur og språk, kan man godt hevde at hvis alle lærer seg engelsk, kan vi alle kommunisere med hverandre, men det vil også være en rekke ting som for alltid vil forbli usagt. Språket er i ferd med å bli plattformisert, akkurat som økosystemet i monokulturplantasjen. Regnskogens språklige ekvivalenter blir tvunget til å gå i glemmeboken når språket utvikler seg i samme retning som plantasjen.
Denne tendensen kan beskrives som et tap av semiotisk frihet. Hvis dette faktisk finner sted, vil det være et oppsiktsvekkende skifte, en reversering av millioner av år med evolusjon. La meg først forklare begrepet.
Den danske forskeren og tenkeren Jesper Hoffmeyer (1942-2019) var en banebrytende biosemiotiker. Han var inspirert av filosofen Charles Sanders Peirce, semiotikkens grunnlegger, men også av Gregory Bateson. Hoffmeyer var utdannet biokjemiker, arbeidet som biolog og samarbeidet med filosofer, litteraturvitere og samfunnsvitere. Hans første bok på engelsk, Signs of Meaning in the Universe, forklarer biosemiotikk som en vitenskapelig tilnærming til levende systemer som tolker relasjoner i naturen som tegnsystemer. Metoden er den samme som den italienske forfatteren og semiotikeren Umberto Eco brukte i sitt korte, men kraftfulle essay om jeansbuksen som et semiotisk kraftverk fullt av tegn, noen rettet mot omgivelsene, andre kommuniserer – på ubehagelig vis – med kroppsdelene hans (tenk gnissing). Etter å ha lest Eco er det umulig å se et par jeans som bare et klesplagg, og etter å ha lest Hoffmeyer kan man ikke lenger se på en vanlig busk uten å bli oppmerksom på insektene, undervegetasjonen og strukturen i kvister og blader.
Når en rev blir oppmerksom på en hare i nærheten, er dens reaksjon og eventuelle angrep en del av en semiotisk kjede som også inkluderer harens flukt. Hoffmeyer bruker begrepet semiotisk stillas for å vise hvordan omgivelsene gir insentiver og begrensninger til det kommuniserende vesenet.
Biosemiotikken avviser ikke darwinistisk evolusjonisme, men legger vekt på kommunikasjon og forbindelser i stedet for konkurranse og kamp. Når en rev blir oppmerksom på en hare i nærheten, er dens reaksjon og eventuelle angrep en del av en semiotisk kjede som også inkluderer harens flukt. Hoffmeyer bruker begrepet semiotisk stillas for å vise hvordan omgivelsene gir insentiver og begrensninger til det kommuniserende vesenet. På samme måte som intellektuelle innspill fra uventet hold gir oss muligheten til å tenke annerledes, kan en organisme – det være seg en snegle eller en sjimpanse – blomstre eller visne avhengig av hvilke muligheter omgivelsene gir den.
Ikke lenge før han døde, sa Hoffmeyer: Semiotisk frihet kan faktisk utpekes som den eneste parameteren som uten tvil har vist en økende tendens gjennom hele evolusjonsprosessen. Hva kan han ha ment med det?
Enhver organisme har en viss grad av semiotisk frihet, det vil si evnen til å gjøre noe annerledes. En plante kan strekke seg mot sollyset eller rette røttene sine mot den mest næringsrike og velvannede jorden, eller den kan reagere forskjellig på tegn i omgivelsene. En hund kan leke med eieren sin og late som om den biter henne; den er med andre ord i stand til å metakommunisere ved å sette handlingene sine i anførselstegn og signalisere at «hei, se, dette er lek, jeg bare tuller». Forholdet mellom mennesker og hunder frigjør større semiotisk frihet – flere alternativer, mer fleksibilitet, mer dybde i betydningen – enn forholdet mellom et furutre og blåbærbuskene som vokser under det, selv om det også i sistnevnte tilfelle foregår en utveksling av tegn som må tolkes. Hoffmeyer beskriver altså en evolusjonær prosess mot stadig større kompleksitet: mer kommunikasjon, flere relasjoner, en tettere skog av tegn som formidler stadig mer innhold på flere logiske nivåer. Denne utviklingen er et resultat av spesialisering, som igjen er et resultat av behovet for å finne ledige nisjer i økosystemer som blir stadig mer overfylte. På kulturens område er den enorme variasjonen i språk, skikker, teknologi, kosmologi og slektskap som vi fortsatt kan være vitne til i dag, et resultat av en gradvis kulturell differensieringsprosess som begynte like etter at det moderne mennesket oppsto for rundt to hundre tusen år siden.
Biosemiotikken gjør det mulig å viske ut de konvensjonelle skillene mellom sinn og materie, mellom mennesker og dyr, mellom det bevisste og det ikke-bevisste, som har preget vestlig tenkning i århundrer. Det som betyr noe, er det som foregår mellom entitetene, ikke inni dem. Det er mulig å studere alle former for liv, fra mykorrhizanettverkene som forbinder sopp og planter, til en filosofisk avhandling, ved hjelp av den samme verktøykassen. Dette er en mulighet som ikke kan ignoreres i denne historiske brytningstiden, der antropocene effekter forvandler livet på planeten, både det menneskelige og det ikke-menneskelige, i et forbløffende tempo.
Det presserende spørsmålet er om prosessen mot større generell semiotisk frihet fortsetter, eller om globaliseringens homogeniserende krefter fører til at den reduseres. La oss se på noen eksempler.
Historien om agapadden
Da jeg gjorde antropologisk feltarbeid i Queensland for noen år siden, deltok jeg i en aktivitet som var populær tidlig på kvelden, og som rekrutterte familier, pensjonister og andre engasjerte borgere. Aktiviteten er lokalt kjent som toadbusting, og annonsene på nettet er ledsaget av en munter vise hentet fra filmen Ghostbusters. I tiårene etter at agapadden (Rhinella Marina, the cane toad) ble introdusert i delstaten på 1930-tallet, har den spredd seg så raskt, og med så alvorlige økologiske konsekvenser, at frivillige og frivillige organisasjoner mobiliserer ukentlig for å samle inn paddene, som deretter blir drept ved nedfrysing. Paddene er trege, men slimete og utstyrt med giftkjertler. Deltakerne blir fra starten av utstyrt med et par hansker, en sekk og telleapparat. Uansett hvor flinke og utholdende paddejegerne er, kan aktiviteten sammenlignes med å urinere på en uttørket eukalyptus. Det bidrar nesten ikke til å endre paddens innvirkning på økosystemet, men det gir i det minste aktivistene en følelse av at de bidrar til å redde den unike og skjøre økologien i Queensland.
Agapadden er stor og reproduserer seg raskt, og den er mer motstandsdyktig mot tørke enn andre amfibier. Den ble brakt til Australia fra Hawaii, hvor den ble importert fra Mellom-Amerika, og fikk i oppgave å bekjempe en vemmelig bille med smak for sukkerrør (også en importert art). Padden fant seg aldri til rette på sukkerplantasjene, og begynte å flytte nesten umiddelbart. Den ekspansive padden fortrenger andre arter og bidrar til økologisk destabilisering. De som spiser den, dør ofte, siden den er giftig. I dag regner man med at padden sprer seg vestover med en hastighet på rundt 40 kilometer i året. For noen år siden krysset den grensen til Western Australia, men den er fortsatt forbundet med Queensland. I forkant av den årlige rugbyturneringen State of Origin omtalte noen fra Queensland en gang laget fra New South Wales som «kakerlakker», og naboene i sør svarte umiddelbart med å gi Queensland-laget kallenavnet «agapadder». Det arrangeres jevnlige paddeløp i enkelte byer i Queensland, men de fleste australiere kommer aldri til å like dette spesielle amfibiet.
Artsinvasjoner og biologisk mangfold
Australia er en veritabel skattkiste av historier om hvordan introduserte arter kan skape ubalanse i økosystemene og bidra til å redusere artsmangfoldet, fra kaniner og rever, som ble introdusert på 1800-tallet, til blomstrende busker, villsvin, aggressive flokker av ville kameler og stokkpadder som streifer fritt omkring og skaper kaos i dag. Men selv om introduserte arter fortjent får mye dårlig omtale, bør man huske på at de ofte er fordelaktige, både for mennesker, for andre arter og for det biologiske mangfoldet. Ingen foreslår på ramme alvor å fjerne sauer fra New Zealand eller vinranker fra Western Cape, og den som foreslår å utrydde maisåkrene i Øst-Afrika eller kvele pudlene i New York, vil bli møtt med et trøtt skuldertrekk. I Norge har kongekrabben, en opprinnelig foraktet inntrenger fra russiske farvann, etter hvert blitt en delikatesse, og den invaderende pukkellaksen er kanskje på vei inn i landets restauranter. Det kan derfor være fristende å konkludere med at økosystemene alltid har vært dynamiske, og at de ikke har noen uberørt, «opprinnelig» tilstand av endemisk prakt.
Ikke desto mindre har destabilisering alltid sin pris, i dette tilfellet ikke minst i form av forflatning og tap av mangfold og fleksibilitet. Nye arter påvirker forholdene i hele økosystemet, enten de introduseres bevisst eller kommer med ballastvann eller i kofferten til en turist. Fri konkurranse fører som regel til at det blir færre igjen på spillebanen når støvet har lagt seg. Uansett om menneskene taper eller drar nytte av dem på kort sikt, har introduserte arter en tendens til å føre til en reduksjon i mangfoldet, noe Elizabeth Kolbert har vist i Den sjette utryddelsen. Laissez-faire-økonomien, som ble populær omtrent samtidig med Darwins evolusjonsteori i siste halvdel av 1800-tallet, forkynner at det er naturlig og sunt at de små og svake går til grunne fordi de mangler konkurransekraft. Ikke alle er enige i dette synet.
Arter har vandret siden livets begynnelse på kloden, og kulturer har endret seg og påvirket hverandre helt siden homo sapiens begynte å skape abstrakte begreper for mange tusen år siden. Biogeografi er læren om artenes utbredelse og mobilitet, med spesiell interesse for klimasoner, øyer og barrierer som fjellkjeder og åpne havområder. På oseaniske øyer og det isolerte kontinentet Australia kunne evolusjonen ta unike veier. Kjempeskilpaddene på Galápagosøyene, dronten på Mauritius og komodo-øglen, som ikke ville ha klart seg på et kontinent med glupske rovdyr, kunne overleve i millioner av år på øyer på grunn av begrenset konkurranse. Slike øyer kan sammenlignes med land som beskytter lokale råvarer og håndverk gjennom tollsatser og lovgivning mot importerte varer.
Da europeerne begynte å utforske høylandet på Ny-Guinea for mindre enn hundre år siden, virket det som om tiden hadde stått stille i tusenvis av år. Hodejakt var fortsatt utbredt, metaller var ukjente, og det ble snakket flere hundre språk, men ingen av dem var skriftlige. Mange av disse små språkene så ikke ut til å være beslektet med alle andre språk, heller ikke nabofolkenes.
Kulturhistorien har en mye kortere tidsskala enn evolusjonen, men det finnes en mønsterlikhet. I tette skoger, karrige halvørkener og trange fjelldaler utviklet det seg unike kulturformer som kunne blomstre takket være begrenset kontakt med omverdenen. På Ny-Guinea, en stor, fjellrik og skogkledd øy, har hagebruk, altså dyrking, trolig vært praktisert siden korndyrkingens begynnelse i Den fruktbare halvmåne. Da europeerne begynte å utforske høylandet på Ny-Guinea for mindre enn hundre år siden, virket det som om tiden hadde stått stille i tusenvis av år. Hodejakt var fortsatt utbredt, metaller var ukjente, og det ble snakket flere hundre språk, men ingen av dem var skriftlige. Mange av disse små språkene så ikke ut til å være beslektet med alle andre språk, heller ikke nabofolkenes. Langs nordkysten av øya, der det lenge hadde vært jevnlig kontakt med handelsmenn, sjørøvere, skipbrudne og misjonærer, var situasjonen en annen. Mange av innbyggerne langs kysten av Ny-Guinea snakker austronesiske språk som tilhører en familie med utspring på Taiwan, og som strekker seg fra Madagaskar i vest til Rapa Nui i øst. Havet har alltid vært en vei, både biologisk og kulturelt, med øyer og havner som travle veikryss.
Homogenocen og McDonaldisering
Denne veien ble asfaltert og utvidet til en motorvei i århundrene etter de europeiske erobringene som startet med Columbus i 1492. Prosessen som historikeren Alfred Crosby i The Columbian Exchange analyserte i sin bok fra 1972, omfattet både planter, dyr og mennesker. Den langsomme vandringen til sultne flokker, de naturlige flåtene av halm og drivved og trekkfuglenes avføring, var ikke lenger nødvendig for at dyr og planter skulle kunne spre seg over hele verden. Samtidig ble menneskenes vandringer interkontinentale gjennom nybyggerkolonialismen og det transatlantiske slaveriet. Stater og imperier oppsto ikke bare i deler av verden, men over hele kloden, og de lignet stadig mer på hverandre. Inntil ganske nylig ble spredningen av planter og dyr over hele verden sjelden oppfattet som et problem. Botaniske hager, hvorav mange ligger i tropene, ble etablert som bevisste forsøk på å fremskynde introduksjonen av nye planter, ikke minst til fordel for lokale bønder.
Dette skulle endre seg etter hvert som skadevirkningene av den økologiske imperialismen ble stadig mer synlige. I løpet av de siste tiårene er det som om fartsgrensene på den globale motorveien er opphevet. Endringene skjer nå så raskt at forskere og journalister har vanskelig for å henge med i svingene. I mitt eget arbeid har jeg foreslått begrepet overoppheting for å beskrive den økte endringstakten siden rundt 1991. I en bok med samme tittel snakker John McNeill og Peter Engelke om «den store akselerasjonen» siden andre verdenskrig, men det ville også gi mening å snakke om en akselerasjon av akselerasjonen siden slutten på den kalde krigen rundt 1990. I løpet av de siste tre tiårene har verdenshandelen tredoblet seg, turismen har firedoblet seg, og mengden plast i havet har femdoblet seg. Miljøødeleggelsene har eksplodert i takt med en massiv vekst i forbruk og mobilitet, med menneskeskapte klimaendringer som den paradoksale kronen på verket i vår tid. Tilgangen til rikelig og kraftfull energi takket være fossilt brensel, som har vært en velsignelse for menneskeheten siden begynnelsen av 1800-tallet, har nå blitt dens forbannelse og vår selvpåførte oppskrift på katastrofe.
I en bok med den talende tittelen 1493 har vitenskapsjournalisten Charles Mann foreslått å supplere begrepet antropocen med begrepet homogenocen. Boken, som er inspirert av Crosbys Columbian Exchange, tar for seg de kumulative effektene av europeiske erobringer, med særlig vekt på matproduksjon: I vår tid dyrker filippinere søtpoteter mens argentinere driver kvegdrift, så da Peer Gynt i Ibsens skuespill skrøt av at han fraktet «n***er til Carolina og avgudsbilder til Kina», var han – som så ofte – et talerør for tidsånden i den imperiale erobringens epoke.
Mann er opptatt av reduksjonen av biologisk mangfold som følge av global utveksling og vekst, og homogenocen er en tid der plantasjens og fabrikkens logikk dominerer. Når en palmeoljeplantasje erstatter en regnskog, forsvinner ikke bare et stort mangfold av trær, men også mikroorganismene, insektene, fuglene som pleide å livnære seg på insektene, det tilsynelatende kaoset av blomster, bregner, sopp og andre organismer som var avhengige av trærne og av hverandre. Selve jordsmonnet forvandles, og hele biotopen forenkles og standardiseres.
En lignende innvending ble reist mot industrielt produserte varer på 1800-tallet, da håndverkslaug og kjennere kritiserte dem for å være forenklede, identiske og ubestemmelige i karakter. Samtidig var disse varene rimelige og lønnsomme.
Den grønne revolusjonen i landbruket fra 1960-tallet, som hovedarkitekten Norman Borlaug fikk Nobels fredspris for, har ført til sammenlignbare resultater. Produktiviteten i landbruket har økt fenomenalt, hungersnøden er nesten borte i store land som India, og få vil benekte fordelene, men prisen har vært tap av variasjon og fleksibilitet.
I The McDonaldization of Society argumenterte sosiologen George Ritzer i samme retning. Inspirert av Max Webers analyser av rasjonalisering og byråkratiets logikk på begynnelsen av 1900-tallet, tegner Ritzer et bilde av en produksjons- og forbruksverden der oppskalering, standardisering og forenkling dominerer. Kjeder og franchiser utkonkurrerer familiebedriftene, og prinsippet om stordriftsfordeler gjelder nesten overalt fordi det gir størst fortjeneste.
Mangfold, nytt og gammelt
Det er vanskeligere å måle mangfoldet i kultur enn i økosystemer. Forbrukerforskere har ofte hevdet at forbrukerne er kreative og uavhengige, og at en tilsynelatende standardisering kan skjule en betydelig variasjon. Dette er ikke en irrelevant innvending, men det er vanskelig å benekte at det nye mangfoldet er kvalitativt forskjellig fra det gamle. Det er også et uomtvistelig faktum at den som betrakter seg selv som forbruker og ikke produsent, dermed lever i tråd med de rådende, globalt standardiserte verdiene.
Språkdøden kan være en indikator. I midten av 2020-tallet snakkes det rundt 7000 språk på verdensbasis. Språkforskere anslår at 90 prosent av dem kan være borte i løpet av bare noen tiår. Hvis det er noe sannhet i antakelsen om at hvert språk gir et unikt syn på verden («visse ideer kan bare uttrykkes på tysk»), kan det være grunnlag for å hevde at det kulturelle mangfoldet i verden står overfor en masseutryddelse på linje med den reduserte kompleksiteten i den globale biosfæren.
Begrepet supermangfold (superdiversity) ble introdusert for noen år siden av antropologen Steven Vertovec for å beskrive nettopp den «mangfoldiggjøringen av mangfoldet» som vi nå kan observere, særlig i de kulturelle knutepunktene i storbyene.
Mens biologene stort sett er enige om at det biologiske mangfoldet er sterkt truet, er kulturforskerne ikke nødvendigvis enige i at det kulturelle mangfoldet er i ferd med å bli redusert. For er ikke denne tiden, begynnelsen av det 21. århundret, en tid der det stadig skapes nye kulturformer på grunn av intensiverte interkulturelle møter, migrasjon og globalisering? Begrepet supermangfold (superdiversity) ble introdusert for noen år siden av antropologen Steven Vertovec for å beskrive nettopp den «mangfoldiggjøringen av mangfoldet» som vi nå kan observere, særlig i de kulturelle knutepunktene i storbyene. Riktignok skapes det stadig nye kulturelle identiteter, og verken etnisitet, religion eller kjønn er faste og uforanderlige, men de ser alle ut til å være av samme type. Overalt i verden finnes det mennesker som gjør sitt ytterste for å være unike og forskjellige, men resultatet ligner hverandre. Som lojale individualister og forbrukere velger de – vi – blant alternativene som tilbys i identitetens supermarked.
Etnisitet betegner ikke kulturelle forskjeller, men tilbyr snarere et metaspråk om kulturelle forskjeller. Etnisitet består i å gjøre kulturelle forskjeller sammenlignbare, og for å kommunisere kulturelle forskjeller trenger man en felles mal, eller diskurs, for å uttrykke sin egenart. Før ensrettingens globale hegemoni kunne ulike folkeslag være ganske uforståelige for hverandre. I Tristes Tropiques beskriver antropologen Claude Lévi-Strauss et møte med urfolk i Brasil på 1930-tallet som om det var en glassvegg som skilte dem fra hverandre. De kunne se hverandre, men gjensidig forståelse virket umulig. Denne formen for fremmedhet er nå blitt nedbrutt av modernitetens mektige høvel. Tidligere kunne den andre noen ganger fremstå som løven filosofen Ludwig Wittgenstein forestilte seg: Hvis den kunne snakke, ville vi ikke forstå hva den sa. Nå er det et mer realistisk alternativ å gjenopplive forfedrenes kultur ved å lese gamle etnografier og ta kveldskurs i et halvglemt språk. Man tar del i en felles global samtale om forankring og identitet.
I studier av migrasjon til Nord-Amerika har dette syndromet blitt beskrevet som tredjegenerasjonsproblemet: Besteforeldrene dine tilhørte en kultur uten å være klar over det; de var fisk som ikke visste at det fantes vann. Foreldrene dine, som hadde kravlet opp på tørt land, gjorde en stor innsats for å legge besteforeldrenes barbari og uvitenhet bak seg. De lærte seg det nye språket flytende, klippet håret og fikk seg en lønnet jobb. Du, derimot, har aldri kjent vann, og gjør ditt beste for å revitalisere en kultur som besteforeldrene dine hadde uten å vite det, og som foreldrene dine gjorde sitt beste for å glemme.
Antropologen Clifford Geertz sa en gang, i en ironisk kommentar til utflatingen av kulturelle forskjeller, at det kulturelle mangfoldet helt sikkert ville fortsette å eksistere. Franskmennene ville aldri spise saltet smør, hevder han, før han legger til: «Men de gode, gamle dagene med enkebrenning og kannibalisme er borte for alltid».
UNESCO så ikke dette skillet da de i 1995 utarbeidet rapporten Our Creative Diversity. Forfatterne hyllet det kulturelle mangfoldet, samtidig som de fremmet en global etikk. Alle skulle oppmuntres til å være forskjellige og unike, men bare i den grad de fulgte etablerte regler. De måtte bli like for at det unike skulle være legitimt. Kunsthåndverk, ja. Hodejakt, nei.
I likhet med det nye kulturmangfoldet blir det biologiske mangfoldet ivaretatt i nasjonalparker, dyreparker og frøbanker, men utenfor innhegningene er tendensen entydig. Tapet av variasjon er uomtvistelig, både når det gjelder kultur og biologi. Denne reduksjonen av valgmuligheter gir oss redusert fleksibilitet, og de systemiske effektene er potensielt katastrofale.
Paralleller mellom biologi og kultur
Historien har aldri én retning, med mindre den pålegges av historikere. Ulike deler av en kultur endrer seg i ulik hastighet. Nordmenn vil fortsatt være opptatt av friluftsliv, og i Melanesia ofrer man fortsatt griser til forfedrene, selv om også høylandsfolk på Ny-Guinea nå har smarttelefoner og tar del i en pengeøkonomi. Det kan godt være at engelsk fortrenger mange små språk, men til gjengjeld blir det engelske språket rikere og mer mangfoldig, med mange lokale varianter og dialekter. Likevel er det slående paralleller mellom beskrivelser av artsutryddelse og tap av biologisk mangfold, slik det beskrives i The Sixth Extinction, og situasjonen for det kulturelle mangfoldet i dag, ikke minst når det gjelder små, statsløse grupper. Riktignok har urfolk aldri levd i total isolasjon, men hastigheten og omfanget av globaliseringskreftenes inngripen er uten sidestykke i historien.
Kolbert identifiserer en rekke årsaker til det hun omtaler som den sjette utryddelsen, og tar lærdom av de fem foregående utryddelsene underveis. Den mest kjente av dem er for tiden Chixculub-impaktoren, meteoren som styrtet ned i Yucatán for 66 millioner år siden og førte til utryddelsen av tre fjerdedeler av alt liv på planeten, inkludert dinosaurene, og innledet pattedyrenes æra på jorden.
Blant de viktigste årsakene til utryddelse som Kolbert beskriver, er invasjon av arter, tap eller fragmentering av leveområder, overutnyttelse av naturressurser og naturkatastrofer, men den viktigste årsaken, som er beslektet med noen av de andre, er menneskeskapt økologisk destabilisering, det vil si forurensning og klimaendringer.
Det kan trekkes paralleller mellom Kolberts analyse av tap av biologisk mangfold og prosesser som påvirker mennesker og deres kulturelle verdener. Tap av leveområder ligner virkningene av «akkumulasjon gjennom fordrivelse» (accumulation by dispossession) for å bruke geografen David Harveys gripende begrep, der folk mister sine hjem og sitt livsgrunnlag på grunn av storstilt infrastrukturutvikling, og blir urbanisert eller proletarisert fordi det ikke finnes noe annet alternativ. Overutnyttelse av ressurser fratar også urfolk deres livsgrunnlag, og invasjon av arter kan ha en parallell i homogeniserende effekter av stater og markeder. Klimaendringene påvirker selvsagt både mennesker og resten av naturen, og er selv et resultat av homogenisering.
Begynnelsen på den moderne miljøbevegelsen ble markert med utgivelsen av Rachel Carsons The Silent Spring i 1962, som innledes med observasjonen av at sangfuglene var borte. På samme måte sa den maliske intellektuelle Amadou Hampâte Bâ en gang at når en gammel afrikaner dør, er det som om et bibliotek brenner ned.
Kultur har en annen indre dynamikk enn biologi, og en annen tidsskala, og parallellen mellom de to bør ikke overdrives. Likhetene er likevel slående. Den velvillige statlige politikken i urfolksspørsmål ligner tankegangen bak nasjonalparker. Statlig kontroll og det ubønnhørlige ønsket om å omsette alt til målbare og lønnsomme «ressurser» i næringslivet bidrar til oppskalering og homogenisering i begge sfærer. Fordelene ved homogenisering måles med modernitetens universelle standarder: Økonomisk vekst, bedre tilgang til utdanning, redusert barnedødelighet i Afrika, bedre sanitærforhold på landsbygda i India og så videre. Ikke alle nyter godt av det. Noen må betale regningen uten å ha hatt mulighet til å høste gevinsten. Til syvende og sist taper alle på det, fordi alternativene snevres inn og vi kollektivt maler oss selv inn i et hjørne.
TAMA
Med tanke på globaliseringens effekter, som jeg har beskrevet i retning av homogenisering, forenkling og standardisering, er det nå mulig å foreslå muligheten for at den evolusjonære utviklingen mot større semiotisk frihet har blitt reversert. Begynnelsen på den moderne miljøbevegelsen ble markert med utgivelsen av Rachel Carsons The Silent Spring i 1962, som innledes med observasjonen av at sangfuglene var borte. På samme måte sa den maliske intellektuelle Amadou Hampâte Bâ en gang at når en gammel afrikaner dør, er det som om et bibliotek brenner ned.
Hoffmeyer nevner ikke de fem tidligere masseutryddelsene i evolusjonshistorien, som må ha ført til en midlertidig reduksjon i den semiotiske friheten, men argumentet hans er likevel viktig. Det kan også anvendes på menneskehetens kulturhistorie. Siden homo sapiens oppsto i Afrika for rundt 250 000 år siden, har grupper forgrenet seg, diversifisert seg, tilpasset seg og utviklet levedyktige nisjer i alle biotoper unntatt Antarktis. Tusenvis av gjensidig uforståelige språk, unike religioner og skikker, slektskapssystemer, kosmologier og økonomiske praksiser har ført til en verden med et raskt økende antall forskjeller. Det som ser ut til å skje i dag som et resultat av den hektiske menneskelige aktiviteten over hele kloden, er likevel en reduksjon i semiotisk frihet, et tap av fleksibilitet og valgmuligheter. Dette ser ut til å være tilfelle både i forhold til den ikke-menneskelige verden og i forhold til kultur og samfunn.
Ser vi altså på globaliseringseffektene er det nå mulig å konkludere med at tendensen har snudd. Hittil har Hoffmeyer hatt rett, men fra nå av kan det bli nødvendig å forsone oss med å leve i en verden der den semiotiske friheten minker, både kulturelt og biologisk. Dette vil innebære et dramatisk skifte, og kanskje har vi allerede passert et vippepunkt.
En stor utfordring i dag er å finne måter å stanse denne bevegelsen fra en verden med mange forskjeller til en verden med bare noen få, og forsvaret av biologisk og kulturelt mangfold er to sider av samme sak. Frem til nå har kritikerne av globaliseringens negative effekter typisk fokusert på ulikhet, klimaendringer og miljøskader, eller marginalisering av sårbare grupper som migranter, flyktninger og urfolk. Nå er det på tide å se den globale situasjonen gjennom en linse som gjør det mulig for oss å se alle de destruktive effektene av globaliseringen som tråder i den samme veven. Dagens globalisering er en bulldoser på høygir, og en fornuftig begynnelse kunne ganske enkelt bestå i å erstatte Margaret Thatchers TINA-prinsipp («There Is No Alternative») med det mer konstruktive, humane, bærekraftige og ansvarlige TAMA – There Are Many Alternatives.
Foto: Jan Tore Eriksen / Norla
Thomas Hylland Eriksen (1962-2024) var professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og medlem i vår redaksjon. Blant hans siste bøker på engelsk er Overheating: An Anthropology of Accelerated Change (2016) og Boomtown: Runaway Globalisation on the Queensland Coast (2018), og deler av denne teksten har vært publisert i AEON. Essayet er basert på, og oppsummerer, deler av Det umistelige (2024).
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 