2025 fremstår som året der alt klapper sammen. Den daglige nyhetsstrømmen gir fort inntrykk av at vi lever i et globalt galehus. Men hvor alarmerende vårt politiske og kulturelle øyeblikk enn fortoner seg, kan de destruktive, mytomane og nihilistiske kreftene som nå vinner frem sies å gjenspeile noen grunntrekk ved normaltilstanden.
I dette dramatiske vendepunktet er det grunn til å se nærmere på noen sammenhenger i vår nære historie. Hensikten er ikke å normalisere det ekstreme, men å reflektere over noen trekk ved vår antatte normaltilstand som nører opp under ekstreme utartinger.
I begynnelsen av 2024 så et nytt parti dagens lys i Tyskland. Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW) – Sahra Wagenknecht-alliansen – har tatt mål av seg å danne et sosialpolitisk alternativ til ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD). Det nye partiet har med varierende hell kastet seg inn i kampen om de samme velgerne, som de betegner som «politisk hjemløse».
Sahra Wagenknecht er en av Tysklands mest populære politikere, kontroversiell og uutholdelig for tidligere forbundsfeller på venstresiden. Partiet som bærer navnet hennes, har atskillig til felles med ytre høyre: mot «woke» og innvandring, for nasjon og «normalisering» av forholdet til Russland, mot «elitene», særlig partiet De Grønne og alt det står for.
Fra første stund ble Querdenken og assosierte protester uthengt i den etablerte offentligheten.
Wagenknechts populistiske teft viste seg med full kraft da hun som eneste salonfähige politiker anerkjente protestene mot koronapolitikken som en legitim bevegelse. Mobiliseringen startet mot smitteverntiltakene i 2020, da tusenvis samlet seg i gatene. Folk fra alternativbevegelsen og antiautoritære fritenkere gjorde felles sak med høyreekstreme. Ut av demonstrasjoner i Stuttgart vokste en etter hvert landsomfattende bevegelse som fylket seg bak den offensive fanen Querdenken, en hyllest til å tenke «på tvers»: et 1968-aktig slagord forvandlet til en pandoraeske av eksentriske ideer om hvilke dulgte sammensvergelser som lå bak nedstengningen.
Fra første stund ble Querdenken og assosierte protester uthengt i den etablerte offentligheten. Frontene ble ytterligere spisset i 2021 med debatter om obligatorisk vaksinasjon. Politikernes og nyhetsmedienes ubarmhjertige reaksjoner næret bevegelsen til å vokse seg enda større, enda mer overbevist om sin rettmessighet – og enda mer voldelig. Smittevernmotstandernes «konspirasjonsteoretiske» radikalisering virket riktignok selvdrivende, men også helt uunngåelig, all den tid det offisielle Tyskland møtte dem med uforsonlighet, skamming og latterliggjøring.
I disse årene var det ikke vanskelig å få øye på en gjenkjennelig og stadig mer samfunnsopprivende dynamikk, med populistiske ringvirkninger for det vi ser utfolde seg i disse dager. Elitene lekset opp for de uvitende massene, og vitenskapens anbefalinger skulle om nødvendig tvinges igjennom folkets motstandsreflekser – alt mens de samme refleksene utviklet seg til bisarre forestillinger om hva de gjorde motstand mot, og digitaliseringen hadde gitt dem midlene til selv å utbre disse forestillingene.
Det Wagenknecht forsto i denne situasjonen, sitter langt inne for mange av oss: Noen av vår tids mest fremgangsrike sosiale bevegelser er i én forstand basert på fornektelse og kunnskapsfiendtlighet. Hennes parti BSW sier ikke nødvendigvis at smittevernmotstanderne hadde rett i sine ideer om virus og vaksiner. I stedet gir BSW dem rett i noe som politisk sett er viktigere, nemlig at protestene og bekymringene skulle ha blitt møtt med respekt, lyttet til, snarere enn å bli avfeid som konspirasjonsteoretisk nonsens og massevanvidd, iblant med alvorlige sosiale og yrkesmessige konsekvenser for enkeltpersoner.
Dette er noen av de politisk hjemløse som Wagenknecht, ved å forespeile dem en slags sannhetskommisjon, vil redde fra ytre høyres grep. La oss kalle det light-utgaven av Trump 2.0, der vaksinemotstanderen Robert Kennedy Jr. leder helsedepartementet, og skillet mellom informasjon og desinformasjon blir avskaffet ved dekret.
Kunnskapssamfunn i opprør
I mange tiår har vi i de vestlige landene snakket om at vi lever i kunnskapssamfunn. Ifølge Det Norske Akademis ordbok betyr kunnskapssamfunn et «samfunn hvor tilegnelse av kunnskap settes høyt, står i høysetet». Begrepet er ofte blitt brukt i sammenheng med informasjonssamfunn, som ifølge samme ordbok betyr et «samfunn hvor store mengder informasjon er tilgjengelig for mange mennesker via forskjellige massemedier». At disse to samfunnsbeskrivelsene ikke lenger oppfattes som sammenfallende, kunne være en betegnelse for det seneste tiårets kriseopplevelse.
I 2016 kåret Oxford Dictionary «post-truth» til årets nyord. Dette var året for de store politiske sjokkene i form av Brexit-avstemningen og Trumps (første) seier i det amerikanske presidentvalget, og Oxford Dictionary merket seg at neologismen raskt bredte om seg som betegnelse på en situasjon der appellen til følelser trumfer appellen til fakta. Daværende leder for ordboken Casper Grathwohl spådde at post-sannhet kunne bli et epokedefinerende ord, «næret av de sosiale medienes fremvekst som nyhetskilde og den økende mistilliten til fakta presentert av establishment.»
Det er ingen tvil om at dette uttrykker noe treffende ved tiden vi lever i. Likevel fremstår diskusjonene om post-sannhet ofte nærsynte og overfladiske. Strengt tatt kan vi spørre hvor fjernt vår tids tilsynelatende kunnskapsfiendtlige opprørsbevegelser egentlig står fra det såkalte kunnskapssamfunnets etos. Også den angivelig uvitende delen av befolkningen har i dag et langt høyere nivå av allmennkunnskap enn i tidligere tider. Ikke minst er midlene til kunnskapstilegnelse mer tilgjengelige enn noensinne.
Men ikke bare det: I sin iver etter å tenke «på tvers», utfolder disse bevegelsene på sitt vis den klassiske opplysningens dyd, videreført i moderne skolevesen som en oppfordring til selvstendig og kritisk tenkning, der enkeltmennesket hevder sin autonomi heller enn å møte autoriteter med godtroenhet. Den katalanske filosofen Marina Garcés tar i boka For en ny radikal opplysningstid til orde for å gjenoppvekke denne kritiske humanismen overfor vår tids autoriteter og dogmer. Et av paradoksene i hjertet av våre kunnskaps- og informasjonssamfunn er at det tilsynelatende ikke finnes noen prinsipiell motsetning mellom dette og å hevde at jorden er flat.
Opplyst analfabetisme henger for Garcés nært sammen med humanvitenskapenes svekkelse.
Garcés ville nok være uenig i det siste. Hun ville fra sitt perspektiv også ha rett: Problemet er at det sunne, maktkritiske instinktet vi kan gjenfinne i kjernen av såkalte konspirasjonsteorier ikke egentlig evner å erstatte den mistenkelige øvrighetens autoritet med det autonome opplysningssubjektets fornuftsautoritet. I disse tilfellene ser vi en kritisk holdning som ikke baner vei for frigjøring; snarere blir den villedet av desinformasjon og er tilbøyelig til å slutte opp om langt verre autoriteter enn de den kritiserer. For Garcés er dette symptomatisk for det hun beskriver som «opplyst analfabetisme», der overveldende tilgjengelighet av kunnskap går hånd i hånd med en delegering av intelligens til maskiner, som foretar utvalg ut fra algoritmer vi ikke har innsyn i. Opplyst analfabetisme henger for Garcés nært sammen med humanvitenskapenes svekkelse. Den nye radikale opplysningstiden hun slår et slag for, innebærer blant annet å børste støvet av humanioras grunnidé om å utvikle myndige, aktivt tenkende subjekter.
Det er rimeligvis ikke så enkelt som at «samfunn hvor tilegnelse av kunnskap settes høyt» er i ferd med å bli ofre for sin egen suksess. På vesentlige punkter har det samme samfunnet mislyktes: Det meritokratiske løftet som ledsager et utdanningsbasert samfunn, mister troverdighet så snart man vender oppmerksomheten mot de seneste tiårenes økende ulikheter og sementering av klasseskiller. Opprørstendensene i kunnskaps- og informasjonssamfunnet, der «eliter» av alle avskygninger havner under skyts, må definitivt forstås i lys av dette.
Men la oss utvide perspektivet enda noen grader.
Fragmentering
For litt over hundre år siden skrev den tysk-jødiske kulturkritikeren Siegfried Kracauer om det man på den tiden kalte vitenskapskrisen. Kracauer bemerket at de unge var drevet av et «hat mot vitenskapen», ettersom de opplevde at vitenskapen ikke klarte å tilfredsstille deres lengsel etter helhet og meningssammenheng. De unge ble heller tiltrukket av nyreligiøse strømninger eller nasjonalistiske og ideologiske bevegelser. Ifølge Kracauer handlet problemet om tidens «åndelige situasjon», som fremsto fragmentarisk og meningsfattig, slik at vitenskapenes «opphopning av fakta» ikke maktet å motvirke en relativisme som så å si lå i luften man pustet.
Det virker nærliggende å tolke vår egen situasjon som en lignende form for fragmentering. Og slik Kracauer fant like utilstrekkelige løsninger i sin tids karakteristiske motsetninger, frister det å kalle dagens paranoide helhetskonstruksjoner («konspirasjonsteorier») og utarmede fikseringer av vitenskapelig rasjonalitet («evidens») for hverandres forvrengte speilbilde.
Uten å underspille det katastrofale ved de militante fornektelsesbevegelsene, som har fått ny vind i seilene med Trump 2.0, mener jeg vi bør forstå dem som outrerte symptomer på en underliggende tilstand vi lenge har levd i.
Fragmenteringen i vår tid handler om både virkelighetens karakter og de mediene og midlene vi bruker til å fremstille den. Begge gjennomgår dyptgripende og hurtige forvandlinger. Planetens forstyrrelser er av så svimlende omfang og skrekkinnjagende konsekvenser at fornektelse på et vis er blitt vår livsforms modus operandi. I det vekstorienterte kunnskaps- og informasjonssamfunnet innretter vi tilværelsen i et misforhold mellom klodens tilstand og måten vi lever på, mellom det vi vet og det vi (ikke) gjør. I Norge er antallet «klimaskeptikere» som kjent nedslående høyt, samtidig som befolkningen har høyt utdanningsnivå. Den påkrevde omstillingen uteblir til tross for mangeårig økologisk krisebevissthet. Slik sett uttrykker post-sannhet noe om hva som lenge har vært normaltilstanden. Uten å underspille det katastrofale ved de militante fornektelsesbevegelsene, som har fått ny vind i seilene med Trump 2.0, mener jeg vi bør forstå dem som outrerte symptomer på en underliggende tilstand vi lenge har levd i.
Den andre siden av fragmenteringen er den flyktiggjorte betydningen av kunnskap i våre kunnskaps- og informasjonssamfunn. I boka Kapital und Ressentiment (2021) gjennomlyser den tyske filosofen Joseph Vogl sammenhengen mellom plattformkapitalismens fremvekst og sannhetskrisen som fulgte i dens kjølvann. Vogls resonnement lyder i korte trekk at den toneangivende sammensmeltningen av finans og informasjonsteknologi har fått epistemiske konsekvenser. Standarden for verdifull informasjon som blir rådende gjennom søkemotorer, sosiale medier og nyhetsstrømmer, stammer fra finansmarkedene: Informasjonens verdi måles på selvrefererende vis ut fra reaksjonene den utløser, ikke ut fra etterprøvbarhet. Sannhetskrisen er ifølge Vogl et resultat av at selve virkelighetsfremstillingen i stigende grad er bestemt av automatiserte seleksjons- og relevanskriterier, programmert etter et overordnet hensyn om å gjøre informasjon til vare.
Til dette kan vi nå føye generativ kunstig intelligens, som innvarsler en eksponentielt voksende produksjon av viten løsrevet fra det erkjennende subjekt. Her ser vi konturene av en vitenskapskrise som langt overskrider den Kracauer diagnostiserte for hundre år siden. Hvis det betegnende for det Garcés kaller opplyst analfabetisme er at subjektets kunnen ikke lenger vokser i takt med tilgjengelig kunnskapsmengde, kan vi med rette bekymre oss for hvordan en humanitas fraløpt av KI-revolusjonen vil se ut.
Speilverdenens hevn
I et briljant stykke virkelighetshorror inviterer den kanadiske forfatteren og venstreaktivisten Naomi Klein oss til å betrakte vårt øyeblikk i lys av gotikkens dobbeltgjengermotiv. Hennes bok Dobbeltgjenger: En reise inn i speilverdenen tar utgangspunkt i Kleins egen kamp mot å få sin online-profil forvekslet med Naomi Wolf, feministforfatteren som under pandemien ble ravende konspirasjonsteoretiker, og endte som ytre høyre-ikon med regelmessige opptredener hos Fox News og Steve Bannon. Klein beskriver en utvikling der flere og flere flytter inn i speilverdenen, et stadig mer skrudd digitalt fantasiunivers, hvor brokker av virkelighet blir blandet med frykt og paranoia og projisert tilbake. Som i de klassiske dobbeltgjengerfortellingene er det en historie om hvordan denne andre, fordreide og mørke speilverdenen gradvis – eller brått og voldelig – klarer å hevde seg som den egentlige virkeligheten.
Ifølge Klein er alliansen mellom den jødiske feministen Wolf og den reaksjonære antifeministen Bannon karakteristisk for den typen «strange bedfellows» som fulgte med pandemiens omkalfatring av det politiske landskapet. Vår politiske long covid skulle vise seg som en form for Querdenken over hele fjøla, men der de opprørske nye krysningene «på tvers» av venstre og høyre later til å bringe alt og alle stadig lengre til høyre.
Og dermed er vi tilbake til Tysklands light-versjon av den speilverdenens hevn som har rammet USA. Hvordan har det gått med Sahra Wagenknecht og BSWs strategi for å vinne de politisk hjemløse? I forbundsdagsvalget i februar klarte ikke BSW engang å komme over sperregrensen. Ytre høyre-partiet AfD doblet derimot sin oppslutning fra forrige valg, og er nå landets nest største parti.
For å trekke en slags lærdom: En politisk håndsrekning til de som mener seg nedverdiget og utstøtt, er ikke tjent med å etterligne ytre høyre. Det er en beskjeden konklusjon i den store sammenhengen. Men det er da noe. Kanskje kan det åpne for mer fruktbare allianser med de som ikke vil tro på autoritetene?
Forfatteren takker Bård Hobæk for gode innspill.
Fotograf: Anne Lomberg.
Eirik Høyer Leivestad (f. 1984) er forfatter, oversetter, forlagsredaktør i H//O//F og foreleser ved Kulturakademiet. Han har skrevet bøkene Frykt og avsky i demokratiet (Vagant, 2020) og Krystallpalasset: Historien om en beboelig metafor (Lord Jim Publishing, 2024).
Tidligere artikler i serien «What is happening to us and our precious world?»:
Arne Johan Vetlesen: Røyken fra krematoriene
Adania Shibli / Reading Philosophy in Palestine
A ‘Finite Nature Passing Through the Human Scream’ / Nikolaj Schultz
Lenge leve fikenkaktusen! / Simen Hagerup
Denne teksten er utgitt med støtte fra Fritt Ord /
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 