Teo sitter på lavbudsjettshotellet i Ouarzazate, og tankene løper løpsk. Hun har fått grublefeber, og nå er det Noor III hun tenker på. Det er en del materiale å lese på nettet. Hun vil så gjerne komme inn og fotografere og få en omvisning og en oppklarende samtale. Hun sender e-poster igjen, men får heller ikke denne gangen svar. Kanskje hun bare kan dra ut og snuse litt rundt og se hvor nær hun kan komme?
Noor betyr lys på arabisk. På området utenfor Ouarzazate ligger det nå fire forskjellige seksjoner av Noor-anlegget som alle på forskjellige måter produserer elektrisitet fra solvarme. Det mest spektakulære anlegget er Noor III med det underlige, lysende tårnet som ikke akkurat kan skjules i den røde steinørkenen. Noor-anleggene har kostet 9 milliarder dollar å bygge og dekker et areal på 3000 hektar. Et hektar er 10 000 kvadratmeter, så man kan bare prøve å forestille seg størrelsen på anlegget. Noor III oppbevarer solenergi i form av glovarmt smeltet salt. Varmen derfra driver en dampturbin som produserer strøm til de tusen hjem. Et anlegg som Noor kan forsyne hele Europa med elektrisitet – ja, hele verden, men det er mildt sagt en del utfordringer.
Noor III består av gigantiske speil plassert i sirkler rundt tårnet. Hvert av speilene er på størrelse med en tennisbane, de følger lysets bevegelser og sender utbyttet til tårnet i midten. Spissen på tårnet er en enorm beholder med smeltet salt som suger til seg all energi som speilene høster fra solen. En av utfordringene er at det trengs vann – og arbeidskraft – til å rense speilene og kjøle ned tankene med smeltet salt. Vannet suges i rør fra El Mansour Eddahbi-dammen, som er essensiell for landbruket i regionen.
Skal man høste solenergi til Europa, må man legge kabler mellom kontinentene. Det mest opplagte stedet for kablene er Gibraltarstredet, der avstanden mellom Afrika og Europa er minst. Det er en hel rekke tekniske, politiske og økonomiske problemer knyttet til å få dette til å virke på en måte som gjør Noor-anlegget kostnadseffektivt. Investorer vil ta i betraktning at Marokko trolig er Afrikas mest politisk stabile land, men det samme gjelder ikke for nabolandene, og et anlegg som Noor ville være et opplagt mål for terrorisme. Dessuten må man jo spørre: Kan det virkelig være riktig at den vestlige verden skal plyndre Afrika igjen? Det ville ikke være riktig å tømme El Mansour Eddahbi-dammen og legge det lokale landbruket øde for å skaffe strøm til Europa. Er det ikke tross alt en bedre plan å forsøke å gjøre Marokko og store deler av Afrika energiuavhengige? Kanskje det kunne føre til et økonomisk oppsving og økt levestandard.
Det amerikanske søsteranlegget Crescent Dunes i Nevada-ørkenen nordvest for Las Vegas hadde problemer med lekkasjer i en salttank. Anlegget klarte aldri å bli kostnadseffektivt og gikk konkurs i 2019. Nå kan Hollywood rykke inn. Eller bulldoserne.
Teo har tatt en lokal buss ut av byen og går av på en øde strekning. Dette er det nærmeste hun kan komme Noor-anlegget. Soltårnet virker svært nær, hun føler nesten at hun burde merke varmen fra det. Solen steiker, denne infernoaktige ildstjernen som de listige menneskene nå forsøker å plyndre. Teo ønsker på mange måter at Noor-anlegget kunne begynne å fungere optimalt. Det er noen ingeniører som har tenkt store tanker her, og det er nesten umulig å få Noor ut av tankene når man først har kastet et blikk på det.
Teo har snurret et tørkle rundt hodet og slitt seg frem gjennom ørkensanden til noen klipper i nærheten av inngangen til solenergianlegget. Hun kunne ha gått på asfaltveien, men hun var ikke i tvil om at veien til inngangsporten blir kameraovervåket. I videoklipp har hun sett at anlegget har et utsiktstårn. I klippene ble det sagt at turister kan få adgang, men bildene viser bare forretningsfolk i svart dress. Dermed må Teo ta saken i egne hender.
Hun beveger seg langsomt langs gjerdet bort fra porten. Det ville egentlig være utrolig hvis de ikke allerede hadde sett henne, men hun er jo ingen farlig terrorist, hun kan sikkert overbevise dem om at hensikten hennes rett og slett er å skrive en optimistisk artikkel om Noor til skandinaviske medier. Bildene ville bli fantastiske, leseren skulle virkelig forstå omfanget av visjonene bak dette stykket med futuristisk ingeniørkunst i den øde ørkenen. Sanden har hopet seg opp inntil gjerdet, men noen steder er den også blåst bort, og det etterlater noen små revner under den nederste kanten som mus og smådyr som Teo kan krype igjennom. Snart har hun klemt seg gjennom og går langsomt rundt under solspeilene. Hun tør ikke kikke på soltårnet, hvis hun stirrer for lenge på det, får hun psykedeliske visjoner og blå flekker for øynene.
Nettopp da kommer noe susende over solspeilene. VIII, lyder det gjennom luften. En sverm av tårnseilere flyr frem og tilbake over henne. Hun spretter opp fra sanden og strekker armene mot himmelen. «The globe’s still working», hvisker hun. [1] De er på vei til Europa nå fra landene sør for Sahara. Snart er de tilbake i gata hennes og bor over vinduet hennes. De kommer nesten alltid tilbake til de samme reirplassene. Teo tar igjen fatt på veien til soltårnet. Hun må få fotografert det på nært hold, nå som hun har tatt så store sjanser for å komme seg inn på området.
En merkelig hvesende lyd høres ovenfra, og Teo kikker opp mot himmelen igjen. Hun ser to små striper av damp, som sporene fra bitte små fly, og så lyder det plopp, plopp i sanden ved siden av henne. Der ligger to døde tårnseilere med forbrente vinger. De ytterste fjærene på fuglekroppene er krøllet sammen og brent opp. Teo står lamslått og ser på de to små likene. Plopp, sier det igjen, og flere døde tårnseilere faller ned i sanden lenger fremme i retning soltårnet. Teo føler seg svimmel, men tar opp kameraet for å fotografere.
Det er sant at det finnes rapporter om at fugler brennes til døde når de flyr over denne typen solenergianlegg. Over tusen døde fugler på et år, var det meldt om ved Crescent Dunes. Andre artikler inneholdt langt høyere tall. Teo vet ikke noe særlig om fuglelivet i Nevada- ørkenen, men Noor-anlegget ligger ved en av rutene trekkfugler benytter til og fra Afrika. Noor tiltrekker seg insekter som igjen tiltrekker seg fugler. Noor er med andre ord en kjempemessig dødsfelle for trekkfugler og alt annet fugleliv i regionen. Hendene hennes skjelver, men hun fortsetter å fotografere. Snart får hun også noen urovekkende bilder av tårnseilere som faller gjennom luften med brennende vinger.
[1]Citat fra Ted Hughes-digtet “Swifts” som diskuteres tidligere i teksten: https://martyncrucefix.com/2015/05/13/ted-hughes-swifts/
Uddrag fra Svalene sover på månen af Susanne Christensen. Forlaget Oktober, 2025.
FKA takker forfatter og forlag for tillatelsen til å publisere denne teksten.
Susanne Christensen (f. 1969) er en dansk-norsk litteraturkritiker og essayist. Hun har blant annet skrevet for Klassekampen, Morgenbladet og Vagant. I 2011 ble hun kåret til Årets kritiker, og samme år ga hun ut tekstsamlingen Den ulne avantgarde på Flamme forlag. Christensen ble nominert til Kritikerprisen 2015 for En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika. I 2019 utkom Leonoras reise for hvilken Christensen mottok den høythengende Georg Brandes-prisen i Danmark. I 2025 utkom hennes romandebut Svalene sover på månen.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 