Josefine Gjerde / Kunsten å se fugler

Torbjørn Ekelund: Fuglenes år. Ornitologiske feltnotater fra mine nærmeste omgivelser (2025). Cappelen Damm.

Årets første dag krysser jeg Torshovdalen i hvit januarsol. En svarttrost hopper mellom tomme fyrverkeribatterier, hun leter etter noe. En skjære letter fra en gren i Sarsgate. Under greina ligger en firkantet metallisk rottefelle, en slik man finner over hele byen. En av mange menneskelige metoder for å tviholde på illusjonene om vår plass utenfor naturen, og over den. I sirkler over kolonihagen: En kråkeflokk. Vinterens første snø legger seg, og likevel, aldri har jeg sett så mange fugler her jeg vandrer gjennom byen med et nytt blikk. Kanskje blir dette mitt fugleår. 

I sin nyeste bok Fuglenes år: Ornitologiske feltnotater fra mine nærmeste omgivelser, forteller forfatter, journalist og medeier av nettmagasinet Harvest, Torbjørn Ekelund, om året han på grunn av sykdom og tap av krefter, begynte med fugletitting. Fra en nedsnødd hagestol begynner han sin ornitologiske reise. I det stille vinterlandskapet blir han kjent med de faste gjestene i hagen sin: Svarttrosten Sitting Bull og kona, et skjærepar, samt varierende gjester som pilfink, dompap, spettmeis og rødstrupe. Ekelund lærer å lage egne meiseboller og deler sjenerøst av husholdningens lager av nøtter og frukt. Rundt ham beveger familiens katt seg, som deler matfarens interesse for fugler, dog med en litt annen motivasjon. Gjennom de skiftende årstidene lærer forfatteren, og leseren med, nye fuglearter bedre å kjenne. Men viktigst av alt, vi lærer å se.   

Gjennom de skiftende årstidene lærer forfatteren, og leseren med, nye fuglearter bedre å kjenne. Men viktigst av alt, vi lærer å se.   

Sykdommen tvinger Ekelund til å holde seg mest hjemme, på hytta eller på kortere turer i nærområdet. Bokprosjektet han så for seg, å reise verden rundt med for å oppdage nye spennende fuglearter, ble begrenset til timesvis med fugletitting fra eget kjøkkenvindu. Han må bli motstrøms i en kultur hvor det å forstå verden og realisere seg selv, nesten er ensbetydende med å reise langt og ofte, for å plukke opp språk, kunnskap om mat, kunst og kulturell praksis. 

Fuglenes år stiller spørsmålstegn ved vår reisefeber. Trenger vi virkelig å bevege oss langt for å oppleve store åpenbaringer? Når forfatterens verden skrumper inn, må han ta til takke med å observere det han finner i sin umiddelbar nærhetet, bruke fantasien, og historier han finner på nettet. Ekelund står i vinduet, eller i hagen, med kameraet klart. Med et nytt blikk for det nære, lar han den tilsynelatende lille verdenen ekspandere: «Det hender man oppdager noe nytt, eller ser noe velkjent på en ny måte. Det skjer ikke så ofte, men det hender. Noe forandrer seg. Verden blir større. En gardin trekkes til side og man ser inn i et parallelt univers,» skriver han. Et nytt blikk, og Ekelunds lille verden er slett ikke så liten lenger. 

«Det hender man oppdager noe nytt, eller ser noe velkjent på en ny måte. Det skjer ikke så ofte, men det hender. Noe forandrer seg. Verden blir større. En gardin trekkes til side og man ser inn i et parallelt univers,» skriver Ekelund.

Den ontologiske feltboken gir innsikt i mer enn bare livet til forfatteren og hans hage. Gjennom sitt fugleår, fordyper han seg i historier og fakta om alle verdens fugler. Samlet mellom to permer, er det fascinerende å se hvor viktige disse flygende skapningene har vært i kulturelle uttrykk, så lenge menneskene har eksistert: Fra hulemalerier til folkeeventyr og mytologi, samt lokalavissaker om fugler som gjør utrolige ting eller befinner seg på steder vi ikke ville forventet. Ekelunds formidler disse små og store fuglefortellingene på en drivende, og ofte rørende måte. Som historien om papegøyen Gunnar i Moss som etter sin død endte utstoppet på hedersplass på Moss Bibliotek, eller den skadde storken som levde 28 år på taket til en kroatisk vaktmester, og som hver vår ble gjenforent med sin make foran tusenvis av tilskuere som fulgte med via webkamera. Ekelund viser hvordan vi mennesker har en fantastisk evne til å fascineres av og bli glad i levende vesener når vi først legger merke til dem, og når de lar oss bli kjent med dem.

Men det er ikke de ekstraordinære fuglehistoriene som er det avgjørende og endringsskapende i Ekelunds metode. Ei heller tyr han til lange utgreinger om de negative konsekvensene det profittjagende, kapitalistiske systemet har på menneskepsyken, kroppen og planeten. Han rører så vidt ved problemstillinger som tap av naturlige habitat, klimaendringer og utrydding som følge av jakt, og konsekvensene det har for fuglelivet. Nei, det viktigste han gir leseren er ikke problembeskrivelsene, men at han presenterer et alternativ: Et språk og et blikk for det lille og det nære. Det umistelige som omgir oss. 

Ekelund viser hvordan vi mennesker har en fantastisk evne til å fascineres av og bli glad i levende vesener når vi først legger merke til dem, og når de lar oss bli kjent med dem.

Forfatteren selv lar seg tydelig inspirere av og refererer stadig til J.A. Bakers The Peregrine, der jeg–et følger vandrefalkens gjennom et tiår. Uten et sammenhengende plott eller struktur, følger Baker fuglenes bevegelse, slik Ekelunds Fuglenes år følger årstidene og fuglenes rytme. Vinteren er rolig og kald for den som er syk, med mye tid til å tenke. Det blir færre fugleobservasjoner. Når sommeren kommer, er det som om tempoet i språket følger fuglenes intense aktivitetsnivå. Stadig avbrytes forfatteren av dunkende fugler som flyr inn i vinduet, og flere små kropper må begraves i hagen. Inspirasjonen Ekelund henter fra The Peregrine, i tillegg til et enormt ønske om å selv se en vandrefalk, er bokens blikk: Evnen til å gi slipp på seg selv, se utover seg, se det som virkelig er der. De fenomenene i verden som vitenskapen ikke kan sette to streker under. Dette blikket gjør J.A Bakers bok så avgjørende for Ekelund. Et blikk som avslører like mye om den som ser, som det som blir observert. En oppmerksomhet, og intensjonell utvelgelse av detaljer, som gir fugletittingen en ny dimensjon. Som når Ekelund observerer hvordan Svarttrosten hopper frem og tilbake for å unngå forfatterens katt som truer i gresset. Det mest fascinerende med fugler er ikke at de kan fly, men at de vet at de kan fly, skriver han. Forfatterens observasjoner gir rom til undring over grensene mellom bevissthet, lek og instinkt. 

Blikket gjør J.A Bakers bok så avgjørende for Ekelund. Et blikk som avslører like mye om den som ser, som det som blir observert. En oppmerksomhet, og intensjonell utvelgelse av detaljer, som gir fugletittingen en ny dimensjon.

Fascinasjonen og nysgjerrigheten for disse svært tilgjengelige, men ofte oversette hendelsene, er smittende. Snøen har akkurat lagt seg i Oslo, og likevel har jeg aldri sett så mye fugler. Jeg har lest om svarttrosten før, kjenner dens langsomme sang tidlig om morgenen. Likevel, den følelsen jeg får når jeg stopper ved siden av svarttrosten på årets første dag, etter å ha blitt kjent med Sitting Bull og kona som bor i Ekelunds hage, er ny. Jeg kjenner jo deg! 

Under alle fugleanekdotene ligger forfatterens personlige sykefortelling: Selv med sin nye hobby slår sykdommen, bivirkninger av medisiner og bekymringer inn som krappe bølger. Fuglene blir ikke bare noe han sysler med når han rusler hjemme, det blir en livbøye, og en eskapisme. Kanskje blir det også medisin i seg selv. Internasjonalt engasjerer stadig flere helsepersonell seg for å benytte kunnskaper om sammenhengen mellom natur og god helse, både politisk og gjennom behandling. I Canada kan leger skrive ut natur på resept.  Enhver som har satt seg ned i en stille furuskog og lyttet til vinden i trekronene vil forstå hvorfor. Det er dokumentert at fugletitting reduserer stress, og jo flere fugler vi har rundt oss, jo bedre har vi det. Ekelund selv skriver at han «ikke [er] en som tror at fugletitting kan kurere epilepsi, men jeg er ganske sikker på at det hjelper.»

Selv med sin nye hobby slår sykdommen, bivirkninger av medisiner og bekymringer inn som krappe bølger. Fuglene blir ikke bare noe han sysler med når han rusler hjemme, det blir en livbøye, og en eskapisme. Kanskje blir det også medisin i seg selv.

Hva er det som gjør fugler til så gode kompanjonger, undrer jeg ofte på under lesingen. Det er noe ubestemmelig ved vår fascinasjon for disse små skapningene. Det første er kanskje en helt praktisk årsak: De er her. Fugler, i motsetning til mange andre ville dyr, nærmer seg mennesker fordi de vet det er mat å finne. Ekelund og en fulgekikkervenn drar til Maridalen for å høre årets første svarttrostssang, men de finner ingen fugler i skogen. Hvis de ikke er i skogen, hvor er fuglene da? Jo, først dagen etter, midt i byen, hører Ekelund fuglens vårsang. Fuglene er kloke, de skiller ikke mellom natur og menneskeskapte omgivelser, slik vi gjør. Jo mer man observerer fuglene, jo mer personlighet og kløkt oppdager man. Disse små skapningene har fløyet jorden rundt siden dinosaurenes tid og bærer på en viss erfaring. Når en fugl kikker på deg med hodet på skakke er det umulig å ikke la seg engasjere av de store mysteriene: Hvem er du? Hvor mye forstår du egentlig?

Kanskje er det viktigste ikke fuglene i seg selv, men hva de gjør med oss. «Når man er en som ser, glemmer man seg selv,» skriver Ekelund mot slutten av boken sin. Kanskje er det akkurat det vi trenger. Å bli minnet på verden utenfor oss selv. Alt det lille, tilsynelatende ubetydelige som beveger seg rundt oss. Sakke ned, se mot trærne, la det nye året bli et fugleår. 

Bilderettigheter: Frank Trønnes

Forfatternes klimaaksjon takker Josefine Gjerde for bidraget til vår serie «Umistelig natur. Umistelige relasjoner».

//

Å anerkjenne noe – eller noen – som uerstattelig eller umistelig, kan være en transformerende opplevelse. Det er ofte her naturrelasjonen oppstår. Slike erkjennelser melder seg når kjærlighet, beundring og en dyp relasjon til en naturtype settes i kontrast til tap eller trusselen om det. Klodens umistelige natur, og den nærmest hellige kvaliteten på det vi respekterer, beundrer og opplever som verdig, forvandler oss til vitner og kan kalle oss til å virke som talspersoner, beskyttere, aktivister og forkjempere. Menneskeforakten i krigene som føres mot bl.a. ukrainerne og palestinerne er også en forakt for livet til fugler, pattedyr, insekter, jordbruk og planteliv. Kanskje kan større kjærlighet til og respekt for våre slektninger i naturen også bidra til en dypere begrunnet motstand mot krigens logikk, dvs. at hensikten helliger målet om total ødeleggelse, for å oppnå erobringer som eo ipso er en fornektelse av historisk kunnskap, ja av relasjonell kunnskap overhodet. Anerkjennelsen av det uerstattelige og umistelige kan markere begynnelsen på et paradigmeskifte.

Vi søker tekster som belyser skjønnheten, verdigheten, den vitale betydningen og den symbolske kraften til et bestemt landskap, en naturart, et økosystem. Vi oppfordrer til utforskning av det kritiske potensialet som ligger i ideen om det «umistelige» – som et motpunkt til den dominerende ideologien om erstatningsevne, bytteverdi og markedsdrevet logikk. Enhver sammensmeltning av estetisk erfaring, etisk motstandsarbeid og levende forbindelser til en natur som motstår forsømmelse og ødeleggelse, er verdt å skrive om og kultivere, også for å ære Thomas Hylland Eriksens livsverk som fikk sin kraftfulle avslutning med boken Det umistelige. 

Red.

Tidligere artikler i serien:

Biskop Sunniva Gylver: Om Gud, natur, kontemplasjon og aksjon
David Zimmerman: Klyvnad och kärlek
Anders Dunker: Frem til Naturen!
Eirik Røkkum: Livet er ikke vanskelig å be