Jeff Sebo: The Moral Circle (2026). WW Norton & Co.
I fjor sommer, under en løpetur i London, kom jeg tilfeldigvis over et krigsmonument i ytterkanten av Hyde Park. Monumentet lå rett ved et travelt fotgjengerfelt og var dekket av blomsterkranser, laminerte ark med minneord og hilsninger, det var tydelig at stedet jevnlig fikk besøk. Selve monumentet bestod av en sandfarget, buet steinvegg med en åpning på midten. Gjennom åpningen gikk en prosesjon av fire bronsedyr; to esler på vei inn glipen, og på den andre siden, på vei bort fra det travle fotgjengerfeltet, en hund med hodet vendt bakover, som for å ta et siste blikk på menneskene bak seg, og foran hunden igjen, helt fremst: en stor, muskuløs hest, standhaftig på vei framover over plenen.
Selve steinveggen var gravert. Den vestre delen viste bilder av mindre hester, sammen med esler, kameler og elefanter. Den østre delen var dekket av inskripsjoner, med store bokstaver stod ANIMALS IN WAR, etterfulgt av This monument is dedicated to all the animals that served and died alongside British and allied forces in wars and campaigns throughout time. Et lite stykke videre til høyre, helt for seg selv, stod enda en setning: They had no choice.
Jeg tenkte at monumentet måtte være noe av det mest britiske jeg hadde sett, bare i England, hvor hunder oftere er velkomne på puben enn ikke, samtidig som det knapt finnes et land med høyere konsum av kjøtt og meieriprodukter, kan man sette opp noe så absurd og schizofrent i hjertet av hovedstaden. Jeg opplevde monumentet som smakløst og grotesk, en hån mot alle de millioner av produksjonsdyr – kyllinger, griser, kyr – som også […] had no choice, samtidig som jeg heller ikke var så sikker på at alle som ble sendt ut i krig for å tjene Storbritannia og de allierte i realiteten hadde noe valg de heller.
Bare i England, hvor hunder oftere er velkomne på puben enn ikke, samtidig som det knapt finnes et land med høyere konsum av kjøtt og meieriprodukter, kan man sette opp noe så absurd og schizofrent i hjertet av hovedstaden.
Kanskje er det et lignende ubehag jeg føler på når jeg plukker opp The Moral Circle av Jeff Sebo, hvor jeg blir presentert for problemstillingen om hvorvidt vi bør inkludere KI i kategorien av beings1 som vi mennesker er moralsk pliktige til å behandle som bevisste subjekter, hvis eksistens har egenverdi, uavhengig av om de er til nytte for oss eller ikke. Selvfølgelig ikke, tenker jeg, KI er bare en språkmodell, en maskin, et middel. Hvorfor skal vi bruke tid og krefter på å behandle KI som et silikonbasert individ med egenverdi, når vi lever i en verden hvor vi ikke engang klarer å behandle vesener som allerede befinner seg innenfor den moralske sirkelen, det vil si “the set of beings who matter for their own sakes”, bra nok? Har vi ikke allerede nok med å sørge for at karbonbaserte vesener – mennesker og virveldyr – får et godt liv? Vi, som Sebo selv skriver, lever i et samfunn hvor vold mot dyr er dypt integrert – i både sosiale, juridiske, økonomiske og politiske strukturer. Så dypt integrert er volden at et krigsmonument over bl.a. hunder og hester helt uironisk kan eksistere midt i en metropol, mens lidelsen til millioner av produksjonsdyr forblir i stillhet.
Imidlertid er jeg ikke den eneste som kjenner en motstand mot å inkludere KI i den moralske sirkelen. Sebo innrømmer tidlig det samme, og boka gjennom får jeg inntrykk av at tvilen ikke slutter å opphøre, men at det er en fruktbar tvil, en som åpner for nysgjerrighet. Sebo er nemlig ingen teknologifantast, snarere tvert i mot. Til daglig er Sebo professor i miljøstudier ved New York University. I tillegg er han bl.a. styremedlem i flere organisasjoner som jobber for dyrs velferd. En av sakene han åpner boka si med, er en rettssak i New York, hvor en dyrevernsgruppe forsøkte å kjempe igjennom det de mente den indiske elefanten Happy hadde rett til – et fritt liv i sitt naturlige miljø, omgitt av artsfrender. Dyreverngruppen mente at dyreparken i Bronx ikke hadde noen rett til å holde henne fanget. Rettssaken kom delvis til å handle om hvorvidt Happy hadde juridiske rettigheter eller ei, rettigheter som gis til personer, ikke ting. Domstolen avviste til slutt at Happy var en person, hun fikk dermed ingen rett til frihet, en dom som trolig ble satt for å forhindre en snøballeffekt. Hvis hun hadde fått status som en person, og med det alle rettigheter som følger, hvilket ikke-menneskelig dyr ville da bli den neste, og hvilke konsekvenser ville det få?
Hvorfor skal vi bruke tid og krefter på å behandle KI som et silikonbasert individ med egenverdi, når vi lever i en verden hvor vi ikke engang klarer å behandle vesener som allerede befinner seg innenfor den moralske sirkelen, det vil si “the set of beings who matter for their own sakes”, bra nok?
Her i Norge har vi dyrevelferdsloven fra 2009, som sier at (visse) dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien de har for oss mennesker, men hva betyr egentlig det? Loven er muligens et steg i riktig retning, slik rettighetskamper alltid begynner i det små, men fortsatt finnes det produksjonsdyr og andre husdyr som lever under altfor dårlige forhold. Samtidig drar loven en strek mellom hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. For å parafrasere filosof Aksel Braanen Sterri under et seminar om hestens verdi for mennesker ved Historisk museum i fjor høst: “Vi mennesker behandler dyr bra, når det passer oss.” Uten at jeg skal si for mye om det amerikanske rettssystemet, er det nærliggende å tenke at noe lignende ville skje i USA om Happy ble gitt status som person; frihet er noe som gis elefanter, ikke melkekyr. Sebo har derimot et annet forslag: Han vil ikke stanse snøballen, men la den rulle.
Sebo har derimot et annet forslag: Han vil ikke stanse snøballen, men la den rulle.
I de påfølgende kapitlene bruker Sebo sannsynlighetsvurderinger som premiss i sin argumentasjon. Ved hjelp av gode eksempler og tankeeksperimenter argumenterer han først for at
1) så lenge det finnes en sjanse for at et vesen har bevissthet, er det bedre å forholde oss til vesenene som at den har bevissthet, enn å ikke gjøre det. Han kaller det risikoprinsippet: “If you might matter, we should assume you do.” Ifølge Sebo viser nemlig historien at vi oftere har gjort feiltagelsen å behandle et vesen med egenverdi som om det ikke har egenverdi, enn å behandle noe – en ting – som et vesen med egenverdi. Det taler for å inkludere dagens KI-modeller i den moralske sirkelen, fordi det finnes en sjanse for at de har bevissthet, og selv om de trolig ikke har det, vil fremtidens KI-modeller utvikle seg, på samme måte som alle karbonbaserte vesener utviklet seg videre fra først, i evolusjonens spede begynnelse, å ha blitt til for å tjene én funksjon – å være fartøy for genene. Sebo skriver: “Consider that evolution created us to perform a single task, too: reproduce. We then developed a wide range of capabilities, including consciousness, in the pursuit of this goal.”Et overbevisende argument for at det som startet som språkmodeller skapt for å gjøre én eneste ting, å forutsi tekst, en gang i fremtiden vil kunne utvikle flere egenskaper og slik bli et autonomt vesen med egne interesser.
Ifølge Sebo viser nemlig historien at vi oftere har gjort feiltagelsen å behandle et vesen med egenverdi som om det ikke har egenverdi, enn å behandle noe – en ting – som et vesen med egenverdi. Det taler for å inkludere dagens KI-modeller i den moralske sirkelen, fordi det finnes en sjanse for at de har bevissthet.
I tillegg stiller Sebo seg spørsmålet om det ikke vil være en fordel for oss at KI allerede nå lærer seg evnen å inkludere andre vesener enn seg selv i den moralske sirkelen, selv om de vesenene ikke er som dem selv, på samme måte som foreldre lærer barn å si unnskyld ved å først be dem om å si ordet etter at de har gjort noe galt, uten at barnet i starten nødvendigvis forstår eller reflekterer over betydningen av ordet. Slik barna, ved gjentagende å delta i handlingen å si unnskyld, etterhvert vil lære hva det faktisk betyr, vil fremtidens (mulig bevisste) KI også vite hva god moral er? Det er et håpefullt resonnement, med tanke på at KI-modeller i dag brukes i militærmakters krigføring, men kanskje er det nettopp derfor vi i hvert fall må prøve? Å håpe på at fremtidens KI skal utvikle egenskaper på et høyere nivå enn våre, og helt på egenhånd forstå at det er et gode å inkludere flere i deres moralske sirkel og handle deretter, er naivt. Vi vet jo, fra vår verden i dag, at vold avler vold.
Hvilket bringer oss videre til Sebos argumentasjon for at
2) dersom det finnes en (om enn hvor liten) sjanse for at handlingene våre påvirker noen, så må vi ta det i betraktning. “If we might be affecting you, we should assume we are.” Hvis det finnes en rimelig, realistisk sjanse for at f.eks. et insekt kan føle glede eller på en annen måte oppleve velferd – det vil si å være et vesen som har kapasitet til å dra fordeler eller ulemper av noe, også kalt velferdsprinsippet – må vi ta hensyn. Med tanke på at det hvert år går førti-femti trillioner insekter (eller larver) til å produsere tre milliarder tonn insektprotein, er det mye velferd som går til spille, særlig når vi vet at insektprotein ikke er det bærekraftige miljøtiltaket mange – inkludert krefter i miljøbevegelsen – utgir det for å være: I praksis går insektsindustrien hånd i hånd med den tradisjonelle husdyrindustrien, i og med at avfallet fra sistnevnte brukes som fôr for insektene, og at insekter brukes som fôr i fiskeoppdrett. Samtidig lobbes det for at insekter skal bli tillatt som fôr for de tradisjonelle husdyrene, noe som vil redusere kostnadene til husdyrproduksjonen, og dermed ekspandere voldsindustrien. Sebos presentasjon av insektproteinindustrien bringer tankene til noe jeg lenge har tenkt, at ideen om at insektprotein en gang i fremtiden skal erstatte kjøtt for oss mennesker, er en form for propaganda for nettopp tradisjonell husdyrhold. For når insektprotein blir fremstilt som (det eneste adekvate) alternativet, er det da rart at folk velger kjøttet?
Hvis det finnes en rimelig, realistisk sjanse for at f.eks. et insekt kan føle glede eller på en annen måte oppleve velferd – det vil si å være et vesen som har kapasitet til å dra fordeler eller ulemper av noe, også kalt velferdsprinsippet – må vi ta hensyn.
Sebo argumenterer derimot med at vi ikke aner noe hvordan en økende bruk av insekter vil kunne påvirke dem, og i forlengelsen av dem, oss – et poeng som, må jeg legge til, forsterkes av at vi allerede er i ferd med å utrydde insekter i naturen, som en følge av bl.a. klimaendringene og menneskenes bruk av arealer og insecticider, noe som også taler for at det å inkluderes i sirkelen ikke bare er en fordel for vesenene som inkluderes i den, men også for oss som allerede befinner oss i den.
Slik er det jeg møter meg selv i døra: Dersom vi behandler en gruppe vesener moralsk, vil det trolig gi gode ringvirkninger til andre grupper. I menneskenes kjærlighet til hunder og hester, de som er innenfor, vil vi kunne finne spiren til å behandle moralsk også dem som i dag befinner seg utenfor. Det samme, skriver Sebo, kan sies om kategoriene mennesker og dyr generelt – så lenge vold mot dyr er så integrert i menneskers handlingsmønster som den er, vil mennesket også finne grunner til å behandle andre mennesker dårlig. Vi kan spørre oss om det da alltid er slik at det å handle moralsk ovenfor andre vesener vil føre til at vi handler moralsk mot mennesker? Nei, veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og Sebo er klar over at menneskenes grunnleggende behov kan gå på tvers av andres. Til det har han et svar: av moralske og praktiske grunner bør vi fortsatt prioritere mennesker – riktignok i betydelig mindre grad, samtidig som vi tar mye mer hensyn til ikke-menneskelige vesener, noe som på lang sikt ikke bare vil gagne dagens mennesker, men også fremtidens mennesker, som vi også skylder å handle moralsk mot.
Til slutt, etter gjennomgående å ha forankret sin argumentasjon i problemstillinger som føles relevante, kommer Sebo med konkrete tiltak for hvordan vi kan bli bedre på å inkludere flere i den moralske sirkelen, bl.a. foreslår han å bruke et subjektivt språk når vi omtaler individer som kanskje betyr noe; insektene er ikke en biomasse, men de. Like lett kommer jeg nok ikke til å beskrive dagens KI-modeller som de, men etter å ha lest ferdig Sebos bok er jeg i det minste blitt betydelig mindre skeptisk til tanken på å inkludere KI-modeller i vår moralske sirkel.
1 Jeg har valgt å bruke ordet vesen som oversettelse for Sebos being. Ifølge SNL er et vesen “en levende skapning; noe som eksisterer som individ, særlig innenfor dyreriket.” Det finnes mange forskjellige definisjoner på hva det vil si å være levende, selv biologer strides. Sebo stiller spørsmål ved hvorvidt bare karbonbaserte beings kan ha moralsk status. Han er ikke alene om å være åpen for at det finnes vesener av noe annet enn kjøtt og blod, forskere ved Nasa mener f.eks. at det er muligheter for at liv på andre steder i universet kan bestå av helt andre sammensetninger av grunnstoffer. Så hvorfor ikke også KI, eller silikonbaserte vesener, som Sebo skriver.
Bio: Kathleen Rani Hagen er forfatter. Hun har skrevet romanene Grunnleggende plantediversitet (2018) og De jordbundne (2024), og har bidratt med tekster i både engelske og norske antologier. Hun er utdannet i både litteraturvitenskap og biologi, og har en særlig interesse for evolusjon, økologi og naturvern. Hun har tidligere vært redaksjonssekretær i Forfatternes klimaaksjon og litteraturkritiker i Fædrelandsvennen. I år utkommer hennes tredje roman, Adventfjorden (2026).
Foto: Maria Kleppe Vihovde / Cappelen Damm.
Forfatternes klimaaksjon takker Kathleen Rani Hagen for bidraget til vår serie «Umistelig natur. Umistelige relasjoner».
//
Å anerkjenne noe – eller noen – som uerstattelig eller umistelig, kan være en transformerende opplevelse. Det er ofte her naturrelasjonen oppstår. Slike erkjennelser melder seg når kjærlighet, beundring og en dyp relasjon til en naturtype settes i kontrast til tap eller trusselen om det. Klodens umistelige natur, og den nærmest hellige kvaliteten på det vi respekterer, beundrer og opplever som verdig, forvandler oss til vitner og kan kalle oss til å virke som talspersoner, beskyttere, aktivister og forkjempere. Menneskeforakten i krigene som føres mot bl.a. ukrainerne og palestinerne er også en forakt for livet til fugler, pattedyr, insekter, jordbruk og planteliv. Kanskje kan større kjærlighet til og respekt for våre slektninger i naturen også bidra til en dypere begrunnet motstand mot krigens logikk, dvs. at hensikten helliger målet om total ødeleggelse, for å oppnå erobringer som eo ipso er en fornektelse av historisk kunnskap, ja av relasjonell kunnskap overhodet. Anerkjennelsen av det uerstattelige og umistelige kan markere begynnelsen på et paradigmeskifte.
Vi søker tekster som belyser skjønnheten, verdigheten, den vitale betydningen og den symbolske kraften til et bestemt landskap, en naturart, et økosystem. Vi oppfordrer til utforskning av det kritiske potensialet som ligger i ideen om det «umistelige» – som et motpunkt til den dominerende ideologien om erstatningsevne, bytteverdi og markedsdrevet logikk. Enhver sammensmeltning av estetisk erfaring, etisk motstandsarbeid og levende forbindelser til en natur som motstår forsømmelse og ødeleggelse, er verdt å skrive om og kultivere, også for å ære Thomas Hylland Eriksens livsverk som fikk sin kraftfulle avslutning med boken Det umistelige.
Red.
Tidligere artikler i serien:
Biskop Sunniva Gylver: Om Gud, natur, kontemplasjon og aksjon
David Zimmerman: Klyvnad och kärlek
Anders Dunker: Frem til Naturen!
Eirik Røkkum: Livet er ikke vanskelig å be
Josefine Gjerde: Kunsten å se fugler
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 
Leave a Reply