Sylkvasse sting / Knut Stene-Johansen

I samiske Britta Marakatt-Labbas verk uttrykkes en blanding av protest, opprør, narrativ glede, samisk historie og feminisme i en estetisk-politisk motstand som bruker broderi, ett av de mest presise og strenge kunstuttrykk som finnes. Hun arbeider også med akvarell, tegning, litografi og installasjoner. Men det er broderi som er hennes kjennemerke. Sannelig får ikke også brev og brevskriving her en spesiell birolle, som vi skal se. Som kvinne tilhørende en minoritet og et urfolksamfunn har nok anerkjennelsen sittet ganske langt inne. Men siden hun begynte som kunstner på 1970-tallet, har hennes anseelse stadig økt. Etter at hun deltok på Documenta 14 i Kassel i 2017 og Veneziabiennalen i 2022, har den internasjonale berømmelsen også skapt ytterligere oppmerksomhet lokalt. Den svenske kuratoren, forfatteren og pedagogen Maria Lind bemerker at det å måtte få bekreftelse ute for å oppnå suksess hjemme er et tydelig tegn på provinsialisme. Det kan nok stemme, men Marakatt-Labbas berømmelse er ikke desto mindre et viktig løft for samisk kunst, kanskje især for yngre kunstnere og for motstandsarbeid innenfor mange sektorer.

For ikke bare har Britta Marakatt-Labba vært en markant aktivist i flere aksjoner, men hennes broderier, litografier, akvareller og tegninger, samt installasjoner, er gjennomsyret av motstandens kunst og representerer et antifascistisk, vitalt samisk, økokritisk og feministisk opprør. At det skjer så langt nord, har stor betydning. Maria Lind hevder at det dreier seg om å snu kartet opp ned, slik at Sápmi (sameland) blir en horisont man kan skue resten av verden fra: «Det är trots allt i norr många av vår tids stora frågor utspelar sig.» Det er en kjent sak at klimakrisen og miljøendringer kommer spesielt godt til syne i nord. Konfliktene i forbindelse med energiutbygging og urfolks rettigheter, overgrep mot land og levevis er tiltagende. Det gjelder også råvareutvinning, som Marakatt-Labba har kommentert gjennom broderiet Kiruna I (1990), som advarer mot mineralutvinning i hennes hjemby Giron (Kiruna). Mer utvidet illustreres en motstand mot miljøødeleggelser i broderiene Devdon vaávnnat (Fylte vogner) fra 2022 og Boktejovvon johtolat (Avkappet flyttelei) fra 2022. Samefolkets historie er spekket med stridigheter og brutale politiske beslutninger. Den såkalte fornorskningen som samene ble utsatt for inntil den avtok i 1950-årene, er bare forordet. Britta Marakatt-Labba har en lang karriere som miljøaktivist. Hun var i 1978 med på å starte det radikale kunstnerkollektivet Mázejoavku (Masi-gruppen) og har markert seg i forbindelse med ulike aksjoner til støtte for naturvern og motstand mot overdreven industrialisering. Det er som om de ulike aksjonene spiller med i Marakatt-Labbas kunst, direkte og indirekte.

     Det berømte opprøret i Guovdageaidnu (Kautokeino) i 1852 skapte eksempelvis historie. Folkeaksjonen til vern om ­Alta-Kautokeino-vassdraget i 1968–82 var skjellsettende. Britta Marakatt-Labba deltok aktivt i denne aksjonen, sammen med blant andre maleren Synnøve Persen og filosofiprofessoren Arne Næss. Liksom Marakatt-Labbas aktivisme har inspirert yngre miljøforkjempere og samisk folkerettskamp, hadde Arne Næss’ deltagelse i både Mardøla- og Altaaksjonen en sterk legitimeringskraft når det gjaldt sivil ulydighet, ikke minst idet han hevdet ikkevold som motstandsform. Selv om Alta-aksjonen ble avsluttet i 1982 med seier for den statlige utbyggingen av elven, var den en milepæl i naturvernkampen og kampen for samenes rettigheter, særlig med opprettelsen av Sametinget og senere innføringen av Finnmarksloven. Kampen fortsetter, blant annet i forbindelse med vindmølleutbyggingen midt i reinbeite­områdene i Fosen, som førte til spektakulære markeringer ved Stortinget og på Slottsplassen i Oslo i 2023. Her var blant andre musikeren, skuespilleren og miljøaktivisten Ella Marie Hætta Isaksen en sentral stemme. Hun spilte for øvrig hovedrollen som Ester i Ole Giævers film Ellos eatnu – La elva leve, basert nettopp på Alta-Kautokeino-aksjonen. I protestaksjonene i Oslo ble Marakatta-Labbas motiv med kråker som representerer politimakten, igjen aktualisert gjennom opprop og joik. Dette refererer til det ikoniske verket Garjját (Kråkene) fra 1981 og 2021, skapt nettopp med bakgrunn i Alta-Kautokeino-aksjonen. Her kommer tallrike kråker flygende fra øvre venstre billedkant og ned på den snødekkete jorden. De omdannes én etter én til politifolk som marsjerer mot en protesterende folkemasse samlet rundt tre gammer til høyre i bildet. Målet er innlysende at motstanden skal slås ned og protestantene arres­teres. Broderiet kan sies å henge sammen med et annet verk, Girdi noaiddit (Flygende sjamaner) fra 1986 og 2011–2021. De flygende sjamanene slipper politifolk ned fra luften. Det er inntrykksfullt, politisk tydelig, og i likhet med mange andre verk fra Marakatt-Labbas hånd er også dette ganske så humoristisk. Broderiene Biras ii sáhte vuordit (Miljøet kan ikke vente) fra 2019 og Máilmmi liegganeapmi II (Global oppvarming II) fra 2021 har alle sine klare politiske budskap.

Mange steder i Marakatt-Labbas broderier dukker det opp røde og blå spisse toppluer, såkalte ládjogahpirat, som symboliserer kvinnelig motstand

     Som Britta Marakatt-Labbas hovedverk regnes det 24 meter lange broderiet Historjá eller Historien (2003–2007), som var utstilt på Documenta 14. Verket bringer tankene over på det sytti meter lange broderte Bayeux-teppet fra 1150. Historjá forteller samenes historie som en lang reise gjennom tid og ­natur. Køen for å se det store broderiet utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo sommeren 2024 viste tydelig den store oppmerksomheten kunstneren nå blir til del. Til vanlig henger broderiet i et bygg i UiT – Norges arktiske universitet. Som andre verk er også dette basert på myter og drømmer kombinert med harde naturrealiteter. En samisk folketro gjennomsyrer arbeidene. Mange steder i Marakatt-Labbas broderier dukker det opp røde og blå spisse toppluer, såkalte ládjogahpirat, som symboliserer kvinnelig motstand: «Kvinnene som har vært her før oss bærer visdom og kraft med seg i luespissen. De skal overføre kunnskap og passer på det samiske livet og landskapet.»

     Selv om hun markerer seg sterkt innenfor tekstilkunst, er det noe antimonumentalt over Marakatt-Labbas broderi. Stingene er av ulike typer – tråklesting, attersting, franske knuter, kråkespark –, og broderiet krever en egen styrke hos betrakteren. For her har ikke broderiet rollen som dekor. Det forteller, som alle bilder, og det forteller med en særegen intensitet. Nålens gjennomtrengende kraft og håndens nitide utholdenhet, samt kanskje også blikkets og kroppspositurens konsentrasjon, merkes i de broderte bildene. Slik blir det også en inskripsjon og en écriture, en fastholdelse av et minne, utfoldet som en fortelling og en historie. Broderiets narrativitet har en annen tidsdimensjon enn for eksempel akvarellen, som Marakatt-Labba selv bemerker er et hurtig medium, mens broderiet altså går langsomt. Vi ser det i broderiet Čáliimet reivve (Vi skrev et brev) fra 1995. De åtte menneskefigurene på dette bildet er liksom innrullet i en papirrull påført maskinelle stempelmerker, og bildet fremstår som en frankert konvolutt. Broderiet refererer til protestbrev Marakatt-Labba sendte til myndighetene etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Broderiene overtar budskapet og dokumenterer motstanden. I en annen versjon er det reinsdyr som preger det postlagte bildet. Broderiet Pakeahtta (Pakken) fra 1993 forestiller også en forsendelse, i likhet med Ráhkan (Skår) fra 1996 og Girun III (Kiruna III) fra 1990. Broderiene representerer på sitt direkte og enkle vis Britta ­Marakatt-Labbas ikkevoldelige aktivisme, samtidig som det knytter broderi og brev sammen i en enhet, som sting i en aktivistisk, håndskrevet brevroman. Randi Godø refererer fra en samtale med kunstneren: «Marakatt-Labba vil bruke stor­samfunnets kommunikasjonssystemer og logikk for å nå frem med sine spørsmål og meninger, men i mangelen på svar og følge­lig brist i kommunikasjonen, oppleves henvendelsene mer som å pakke den samiske kulturen sammen og sende den til et uvisst sted, sier hun.» Når broderi og brev på denne måten atter en gang knyttes sammen, løfter det seg et historisk sus over det hele.

*

Det er uvisst om Samuel Richardsons romanfigur Pamela Andrews i dag ville vært miljøaktivist. Men hun var flink med nålen, og kanskje kunne hun blitt en geriljabroderer og senere lært noe av Britta Marakatt-Labba, nemlig at seriøs kunst og godt håndverk lar seg veve inn i politikk og motstand.

Knut Stene-Johansen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og en av våre fremste sakprosaforfattere. Som forsker, lærer, formidler og oversetter har han i en årrekke arbeidet med litteraturteori, estetikk, fransk litteratur og filosofi, medisinsk humaniora, postkolonialisme, psykoanalyse, samt historisk og kontemporær gastronomi. Hans nye bok «MOTSTAND OG FØLELSER. Det opprørte samfunn» tar i essayets form for seg et stort spekter av estetiske motstandsformer.

Portrettfoto: Universitet i Oslo. / Artikkelfoto: NWCC

Forfatternes klimaaksjon takker forfatter og forlag for tillatelsen til å få velge og publisere dette utdraget fra boken.