Anders Dunker / Likhetens kraft på ulikhetens slagmark

Luke Kemp: Goliath’s Curse – The History and Future of Societal Collapse. Knopf: New York, 2025

Kemps verk om Goliats forbannelse er, helt i tråd med tittelen, resultatet av et gigantisk prosjekt. Med undertittelen «samfunnskollapsens historie og fremtid» skriver det seg inn i en storstilt sivilisasjonskritisk sjanger. Det mytiske motivet med David og Goliat smitter også over på ham selv som forteller og boken som prosjekt: oppgaven han påtar seg kan virke overveldende inntil det dumdristige. Selve boken er monumental, med sine 581 sider, hvorav godt over hundre er sluttnoter og referanser. Hoveddelen består av to tredjedeler globalhistorie og sivilisasjonshistoriske analyser, og én tredjedel med analyser av vår tids kriser og planetære risikofaktorer.

Den mytologiske rammefortellingen handler ikke bare om kjempens overmot og fall, men om en forbannelse som følger makten og storheten. Goliat er hos Kemp et navn på alle kulturer som vokser seg for store og for sterke – til å kunne vare! Kimen til kollaps ligger der allerede fra begynnelsen – ikke i en bestemt kulturs vei, men i hele menneskehetens historie som sådan, i samfunnets gigantomane tendenser. Samtidig bærer Kemp en annen visjon av hva sivilisasjon kan og bør være. Denne visjonen, som er helt avgjørende for prosjektet, må leseren ofte lete etter mellom linjene – og her ligger noe av utfordringen med å ta stilling til boken. Den er unektelig enormt relevant for vår tid, siden klimakrisen, forurensning, KI-trusler og våpenkappløp alle kan tilbakeføres til en slags voksesyke. Kemp er forsker ved Cambridges prestisjetunge Centre for the Study of Existential Risk og har tilgang på både et vell av skremmende data og de ferskeste analysene. Han gjør lite for å avdramatisere situasjonen – tvert imot.

Goliat er hos Kemp et navn på alle kulturer som vokser seg for store og for sterke – til å kunne vare! Kimen til kollaps ligger der allerede fra begynnelsen – ikke i en bestemt kulturs vei, men i hele menneskehetens historie som sådan, i samfunnets gigantomane tendenser.

Kemps faglige bakgrunn er fra økonomi og samfunnsgeografi, men siden boken har en utpreget tverrfaglig tilnærming der han blant annet trekker tungt på arkeologiske funn, må han langt på vei betraktes som en uavhengig forsker. Han skriver seg inn i en anarkistisk og maktkritisk tradisjon for steinalder-, oldtids- og urfolksforskning som de siste årene har fått økt oppmerksomhet, kanskje særlig gjennom Graeber og Wengrows bestselger Begynnelsen på alt (2021/22). En uttalt innflytelse er Kemps nylig avdøde venn og mentor James C. Scott, som skrev den kjetterske Against the Grain (2017). Bokens premiss er at den presumptivt revolusjonerende oppdagelsen av jordbruket snarere var en nødtvungen og ofte motvillig omstilling fra en jeger- og sankertilværelse som var langt friere, sunnere, tryggere – og fremfor alt mer egalitær. Også Jared Diamond har gått inn for dette synet, i en mindre kjent artikkel med den provoserende tittelen «Det verste feilgrepet i menneskets historie» fra 1987. Diamonds bestselger Kollaps er for øvrig en viktig referanse for Kemp, som anerkjenner Diamond som en inspirasjon, men kritiserer ham for å basere argumentene på for få og isolerte tilfeller.

Hva angår jordbruket, var det å dyrke korn og grønnsaker ifølge Kemp kjente praksiser i mange regioner, men for jeger-sankerfolkene fungerte det mest som en nødløsning. Kombinasjonen av viltmangel og klimaendringer førte til at allerede eksisterende jordbruksteknikker ble en mer organisert praksis. Som hos Rousseau var det her man begynte å gjøre krav på jord som eiendom, og herfra går det slag i slag med stygge utskeielser: slavehold, eliter som på mafiavis krever skatter for beskyttelse, og overdådige fester og monumenter like prangende som de er sløsaktige. Kort sagt forteller Kemp sivilisasjonshistorien som forfallshistorie. Merkelig nok virker han lite bevisst om hvor gammel og velprøvd denne øvelsen er. Han unnlater å nevne Rousseau og legger liten vekt på hvordan selv klassiske myter som Gilgamesj og Hesiods fortelling om verdensaldrene har betraktet bylivet som et onde og historien som en nedtur. Disse unnlatelsene er ikke nødvendigvis skjemmende – Kemp styrer dermed unna omveien det ville blitt å historisere sin egen historiefortelling. Likevel føles mangelen på faglig forankring nesten overmodig når bokas aller første setning utbasunerer at menneskets historie er historien om en maktkamp, der makten antar fire bestemte former – uten kildehenvisning eller begrunnelse. Vi er fra første stund deltakere i et tankeprosjekt som beveger seg påfallende rykkvis, og til tider uhyre langsomt, som når han nesten encyklopedisk gjennomgår samfunnskollapser på seks kontinenter gjennom ulike tidsaldre.

Rett skal likevel være rett: Kemp nevner Rousseaus idehistoriske motstander Thomas Hobbes, men leser ham mot ham selv. Der Hobbes anså voldsmonopolet som en nødvendig samfunnskontrakt, ser Kemp det som et politisk overgrep. Og der Hobbes i sin berømte formulering anså naturtilstanden som et liv «ensomt, fattigslig, kort, usselt og brutalt», anser Kemp den empiriske naturtilstanden – livet som nomadisk jeger og sanker – som fritt og lykkelig. Hobbes’ naturtilstand var åpenbart en retorisk konstruksjon; Kemps er derimot empirisk, forankret i steinaldermennesket og i naturfolk på sivilisasjonens randsoner, og utgjør et sterkt motargument. Han gjør grundig rede for empirien han legger til grunn: fra antall slag mot hodet i hodeskaller fra ulike samfunnsformer, til analyser av tidsbruk og fritid hos vår tids naturfolk.

Der Hobbes i sin berømte formulering anså naturtilstanden som et liv «ensomt, fattigslig, kort, usselt og brutalt», anser Kemp den empiriske naturtilstanden – livet som nomadisk jeger og sanker – som fritt og lykkelig.

Fordelen er at han kan analysere maktforhold ut fra enkle faktorer: ressurser som kan røves, våpen som kan monopoliseres, og det han kaller «caged land» – landområder som ikke kan forlates uten å lide vesentlige tap. Dette siste er viktig, for motmakten i møtet med Goliat er ofte simpelthen bevegelighet. Kemp fremhever at de færreste samfunnskollapser gjennom historien førte til massakre og gater fulle av lik. Mer vanlig var det at innbyggerne stakk sin kos og gjenopptok enklere og friere levemåter. Kollaps kan være frigjørende. Noen ganger må man falle i hop for å gjenvinne bakkekontakten.

Som Graeber og Wengrow selv innvendte på leserens vegne, kan man spørre hva det tjener til å påpeke at de store imperiene var formet av grusomme eliter – gitt at vi en gang har endt opp der vi har endt opp. Vi lever i en tid med ekstrem global ulikhet, løpsk innovasjon og regionale stormakter som ruster seg til tennene, og der alt tyder på at vi vil mislykkes delvis eller nokså fullstendig med å bremse klimaendringene vi forårsaker. Hva kan historiske analyser egentlig stille opp med? I bokens første to tredjedeler sitter leseren med dette spørsmålet ubesvart, men heldigvis tar Kemp tyren ved hornene i den siste delen, som fremstår som ganske velorkestrert og tilfredsstillende etter den langsomme oppbyggingen.

Det vi kan og må lære, sier Kemp, er at «vi» ikke er skyldige i Goliats forbannelse. Det er og blir elitene som har skylden – og de systemene som understøtter dem. Dagens mektigste, enten det er autoritære statsledere eller milliardærer i teknologiselskaper, fremstår som kløktige edderkopper som utsondrer en struktur som holder alle fanget. Men elitemakten er systemisk, og det er åpenbart villedende å tro at vi simpelthen kan avskaffe den ved å fjerne lederne, for de vil raskt bli erstattet av nye tyranner. Makt korrumperer: med støtte i Brian Klaas’ Corruptible (2021) viser Kemp empirisk at det å bli mektig gjør deg mer egoistisk, reduserer empati og øker tilbøyeligheten din til overgrep. Nøkkelpoenget er at korrupsjonen undergraver seg selv – at korrupsjonen er selve forbannelsen. Kemp argumenterer nokså overbevisende, og med støtte i empirisk forskning, for at folkeflertallet er langt mer rasjonelt enn oligarkiske ledere. Fåmannsveldet – som selv våre vestlige demokratier i praksis ofte er – fatter ofte elendige beslutninger og har makt til å sette dem ut i livet. Goliat-skjebnens forbannede logikk er en snare: de mektige blir til slutt fanget i sitt eget nett og river alle andre med seg i fallet.

Det vi kan og må lære, sier Kemp, er at «vi» ikke er skyldige i Goliats forbannelse. Det er og blir elitene som har skylden – og de systemene som understøtter dem.

Mange historikere setter sin ære i å avvise «big history»-sjangeren, og Kemp er ikke immun mot kritikk. Han tar for eksempel Venezias fall til inntekt for Goliat-tesen og skylder nedgangstidene på 1500-tallet på en korrumpering av de demokratiske prosessene i republikken – helt uten å nevne at det ottomanske riket fullstendig dominerte øst-Middelhavet og stengte handelsveiene som hadde dannet grunnlaget for Venezias rikdom. Noen uforløste paradokser følger ham gjennom fremstillingen: knivingen mellom imperier er ødeleggende, men konkurranse kan også være forløsende; samarbeid oppstår spontant i egalitære samfunn, men kan være destruktivt når elitene rotter seg sammen. Det er likevel noe oppløftende i den idealistiske tanken om at eliter kan være noe positivt om de gir istedenfor å ta, men idealismen gjør dessverre ikke boken immun mot ironi. For ved å skildre hele menneskehetens historie som en enorm Goliat risikerer Kemp å ta motet fra leseren.

Skjærer vi til beinet er Kemps bok et anti-deterministisk, anti-elitært innlegg for at folket må ta beslutningsmakten tilbake og slutte å la seg blende av fremskrittsmyter og teknologikappløpets mystifiserende fantasier om drapsroboter og totalovervåkning. Boken er kanskje for idiosynkratisk til å tjene som et forskningsbidrag, men den er full av analytiske skjemaer og illustrasjoner som anskueliggjør og stimulerer til medtenkning. Illustrasjonen av «The Tree of Doom» mot slutten er gruoppvekkende og kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på selv den mest kyniske leser. Beskrivelsen av et «worst case scenario» for klimakrisen er nesten fysisk kvalmende: en jordklode med et purpurrødt, slimete og oksygentomt hav, og en atmosfære så blottet for ozon at eventuelle rester av menneskeheten blir stekt levende når de våger seg ut i det åpne. Dette er faktiske prognoser for en løpsk seksgraders oppvarming i et titusenårsperspektiv.

Det er likevel noe oppløftende i den idealistiske tanken om at eliter kan være noe positivt om de gir istedenfor å ta, men idealismen gjør dessverre ikke boken immun mot ironi. For ved å skildre hele menneskehetens historie som en enorm Goliat risikerer Kemp å ta motet fra leseren.

Bokens siste del – et skrekkabinett av trusler – er ellers kjent stoff for alle som har lest litt om eksistensiell risiko, og rommer også fascinerende utlegninger om supervulkaner og solstormer. Denne delen kunne med fordel ha vært begrenset strengere til det politiske argumentet, siden fascinasjonen over mulige undergangsscenarier truer med å overskygge bokens forsøk på konstruktiv kritikk. Et annet dypere problem melder seg dessuten: der regionale kollapser tidligere kunne være et gode for slavebundne folk, er en global kollaps åpenbart ikke noe å ønske seg, uansett hvor mye man misliker den globale kapitalismen. De involverte kreftene ville være ekstremt ødeleggende også for naturen, og det vil være lite å falle tilbake på. Noe håp ligger likevel i bokens mange eksempler på delvise kollapser som stabiliserer samfunnet på nytt i en mer resilient og egalitær form.

Epilogen – «Å overvinne Goliat» – er sørgelig kort og byr i praksis på den samme løsningen for alle problemområder: demokratisk kontroll over militæret, over økonomien, over jordbruk og teknologi. Mer likhet vil utvilsomt hjelpe, ja, kanskje ville en jevnere fordeling av beslutningsmakt til og med være tilstrekkelig – selv om det er vanskelig å tro at det kan være så enkelt. Leseren blir uansett stående alene med spørsmålet om hvordan en slik likhet skal oppnås, gitt at overmakten nettopp er elitær, teknokratisk og drevet av irrasjonelle og selviske motiver. Ironisk nok har Kemp omgjort hele verdenshistorien til en Goliat som fortsatt ruver over oss. Den som tror seg godt stilt til å kaste den første steinen, sitter kanskje i glasshus.

Like fullt fortjener boken en velvillig lesning. Den er med sitt rike eksempelmateriale og alle sine analyseforslag enormt lærerik. Påminnelsen som avslutter boken – at enhver etisk stillingstagen er en stein mot Goliats panne – er det vanskelig å være uenig i. Men det er neppe nok. Kanskje må Goliat steines av et fellesskap av David’er, men Kemp har hele veien bygget opp et argument om at Goliat, til tross for all sin overveldende styrke, bærer i seg en skjørhet, et selvdestruktivt element som er kimen til hans eget fall. Leseren forventer et kløktig knep for å bringe den despotiske makten i kne. Men dette premisset finner ikke riktig veien over i de konkrete utfordringene: digitale monopoler og deres maktstrategier, Palantirs dystopiske fremtidsvisjoner om robotkrig, atomvåpenmaktenes ustabilitet og fossilindustriens fortsatte overtak. Leseren må selv søke det svake punktet slyngeskuddene skal rettes mot.

Der boken skuffer strategisk og taktisk, står vi like fullt igjen med det moralske budskapet – som kanskje er det viktigste tross alt. Vi må, som David, ikke la dårlige odds skremme oss bort fra kampen. Det som står på spill er menneskeheten og planetens fremtid, i en helt konkret forstand. Hos Kemp kan alle de globale truslene spores tilbake til Goliats mange inkarnasjoner i form av maktkonsentrasjon og oligarkier. I den grad dette stemmer, gir det et sylskarpt fokus, en skjerpet vilje til motstand. De aller mektigste aktørene er mer enn noensinne alles fiende, og må motkjempes og bekjempes hvis problemene skal overvinnes så vi kan skape en sivilisasjon som er navnet verdig. Håpløshet er ikke et alternativ.

Bilderettigheter: The New York Public Library

//

Restaurering av natur, bevissthet og litteratur.

Vi kan ikke fullt ut forstå et fenomen eller en sammenheng om det ikke speiles i språket vårt. Kan det være slik at klimaendringene og naturnedbyggelse får skje fordi vi både gjennom språket og kulturell selvforståelse lever distansert fra naturen? Forfatternes klimaaksjon vil med prosjektet Restaurering av natur, bevissthet og litteratur invitere til en samtale om hvordan språket vi bruker påvirker vår evne til å se og skape alternativer i naturmiljøenes sammenheng.

Naturfornyelse eller rewilding betyr å la ville dyr, insekter, planter og fugler få tilbake sine habitater slik at naturen kan bli menneskets hjelp til selvhjelp. Inspirert av forfattere som Paul Hawken inviterer vi skrivende folk til å reflektere over livgivelse og rewildening som konkret praksis og tenkemåte, med spesielt henblikk på språkbruk og litteraturens rolle. Ved å sentrere livet, oppmerksomheten og omsorgen til alt rundt oss – medmennesker, fugler, dyr, planter og insekter, hav og bekker, skog og fjell – kan klimasaken nå også dem som ikke lar seg treffe av trusler og fordømming, men instinktivt leter etter gjøremåter som gir resultater og mer løfterike tenkemåter.

Utgitt med støtte fra Fritt Ord.