Josefine Gjerde / Hvem er du når katastrofen rammer?

Megha Majumdar: A Guardian and a Thief. (2025). Alfred A. Knopf.

Det er enklere å være et selvoppofrende menneske i gode tider. Når du er mett og trygg, og aldri har behøvet å reflektere over hva mangel er. Men hvem blir du når krisen rammer deg? Når de du elsker natt etter natt må legge seg på tomme mager, eller må sove under presenninger i regnet fordi hjemmet deres enda en gang har kollapset i uværet. I sin nye roman, A Guardian and a Thief, skriver Megha Majumdar frem et fremtidscenario som setter nettopp slike spørsmål under lupen. Handlingen er lagt til den indiske byen Kolkata, som på grunn av klimakollaps, matmangel og sosial uro er i krise.

Vi følger en kvinne, Ma, like før hun skal reise til USA med faren og datteren. De har fått klimavisum og skal flytte etter Ma´s mann til Michigan i USA. Alt er klart til reisen, visum og nye pass er på plass. Ma har sagt opp jobben som daglig leder på hjemløssenteret der hun har jobbet. Det er lett å forstå Ma´s valg, og hennes ønske om å reise. Mangelen på mat, den voksende uroen, gjør det umulig for henne å gi datteren den samme, trygge middelklasseoppveksten hun selv hadde i byen. Å bli igjen er ikke noe alternativ. Et liv uten tilgang på mat, rent vann og trygghet har aldri vært noe hun har måttet forestille seg.

Det er lett å forstå Ma´s valg, og hennes ønske om å reise. Mangelen på mat, den voksende uroen, gjør det umulig for henne å gi datteren den samme, trygge middelklasseoppveksten hun selv hadde i byen. Å bli igjen er ikke noe alternativ.

Den umiddelbare sympatien leseren får for Ma og hennes familie, blekner fort. På papiret er Ma det vi vil se på som godt menneske. Hele hennes virke har handlet om å hjelpe andre, å være en beskytter. På senteret for hjemløse sørger hun for at vanskeligstilte får mat og en trygg seng. Hun kunne sikkert hatt en bedre, mer innbringende jobb, men hun er selvoppofrende, med et sterkt ønske om å hjelpe. Men når krisen rammer byen, og også Ma´s familie begynner å kjenne på matmangelen, settes hennes egen selvforståelse under press. I det skjulte har hun begynt å stjele fra arbeidsplassen. Først småting, litt penger til den lange reisen til USA, litt mat til den to år gamle datteren. Så mer og mer. Hun rasjonaliserer det for seg selv ved å tenke at det er krevende å begynne på nytt i et fremmed land. At datteren er sulten. Faren er gammel.

Vi møter også Boomba, en ung mann som bor på hjemløssenteret Ma har ledet. I fortellingen får han funksjonen av kontrast til den stakkars familien som må flykte. I hans øyne er Ma en mektig, privilegert kvinne som utnytter sin posisjon. Datteren hennes som gråter etter brokkoli, er bortskjemt sammenlignet med Boombas lillebror som vokser opp i et skur på landsbygda. For dem er det å flykte til USA så urealistisk at det ikke er noe de kan ta seg råd til å drømme om engang. Alt Boomba drømmer om er å kunne gi familien sin et hus med fire vegger, et tak som ikke lekker, og et nedkjølt rom med aircondition hvor moren kan skjule seg fra den stekende heten i. 

Alt Boomba drømmer om er å kunne gi familien sin et hus med fire vegger, et tak som ikke lekker, og et nedkjølt rom med aircondition hvor moren kan skjule seg fra den stekende heten i. 

Som leser er jeg hele tiden frem og tilbake; i det ene øyeblikket heier jeg på Ma og håper hun skal klare å rømme landet og slippe unna med forbrytelsene sine. I det neste ser jeg at egoismen hennes kommer til uttrykk på de verste måter, som f.eks. i frykten for at datteren skal bli syk når hun leker med barn av lavere klasse. Kanskje er det ikke krisen som tvinger Ma til å stjele mat og penger til familien, kanskje er hun rett og slett ikke et godt menneske til å begynne med, hennes karrierevalg til tross. Men like brått som sympatien forsvinner, vekkes den igjen når Ma krymper under øynene til personalet ved det amerikanske konsulatet. I møte med det amerikanske utenrikssystemet, blir Ma og familien liten og ubetydelig, deres kamp mot sulten og heten, helt uviktig. Majumdar avdekker et kompleks nett av privilegier. Ingen mennesker er bare én ting. Selv Boomba, som fremstår som en selvoppofrende karakter som mer enn noe annet ønsker å gi familien et stabilt hjem, er lite villig til å la egen (potensielle) suksess komme resten av landsbygda til gode. Han er livredd for at moren skal fortelle noen av naboene hvor bra de kanskje skal få det, i frykt for at de skal ønske å flytte inn med dem og at Boombas familie må dele noe av sin lykke. 

Majumdar avdekker et kompleks nett av privilegier. Ingen mennesker er bare én ting.

Det er ikke rom for en klassisk kamp mellom det gode og det onde i Majumdars roman. Hennes perspektivskifter er metodiske, og tvinger leseren til å reflektere over hva som gjør mennesker gode, og hva som tvinger oss til å handle umoralsk. Hun avliver myten om det gode mennesket.  Hun skriver nærmest frem en hobbesiansk menneskenatur hvor utryggheten setter alle opp mot alle, og hvor ingen kan stole på noe annet enn sitt eget kjøtt og blod. Om det er hennes overbevisning eller snarere en advarsel, er jeg usikker på. Men jeg håper det er det siste.

Flere ting kan tale for det. For selv om Majumdar skildrer et voldelig og tillitsløst miljø, kommer det små drypp hvor hun viser at ikke all medmenneskelighet er tapt. I en scene der Ma´s far er på jakt etter mat til barnebarnet sitt, kommer han over en kunstner som selger malerier med indiske havmotiv. Bestefaren, en poet i sorg over at barnebarnet ikke vil kjenne hans India og byen han vokste opp i, som ikke finnes som noe annet enn et minne, reflekterer over kunstens betydning i krisen de befinner seg i. Kunst kan ikke mette en tom mage, eller fylle rent drikkevann i datterdatterens kopp. Likevel kan han ikke dy seg for å kjøpe et maleri som minne fra byen han kommer fra, og landet jenta aldri vil huske som noe annet enn forfedrenes hjemland. Hva betyr kunsten under katastrofen, spør han seg selv i et møte med en tidligere redaktør. Kanskje er det bare en måte å lette byrden fra den som skriver. Men kanskje kan det også vekke en gjenkjennelse av det menneskelige i andre. Kanskje er det eneste måten å bevare noe menneskelig i krisetider, for å unngå at tilliten eroderer og frykten tar det beste i oss. Da redaktøren ga bestefaren en pose nøtter, kun fordi han gjenkjenner den gamle mannen og det han tidligere har skrevet, er det som om Majumdar legger ut en liten livbøye til de av oss som blir motløse på vegne av eget virke og interesser i en krisefylt verden. Litteratur, film, eller kunst kan ikke mette mager eller stanse krig og katastrofe. Men det kan være et botemiddel mot effekten disse krisene har på oss. Noe vi kan holde fast i, for ikke å miste hverandre av syne.

Litteratur, film, eller kunst kan ikke mette mager eller stanse krig og katastrofe. Men det kan være et botemiddel mot effekten disse krisene har på oss. Noe vi kan holde fast i, for ikke å miste hverandre av syne.

Og er det noe vi trenger i møte med fremtiden Majumdar tegner opp, så er det håp. Jeg er ikke særlig oppløftet når jeg legger fra meg Majumdars roman. Hun viser at klimaendringene ikke er én enkeltstående katastrofe. Det er den sakte nedbrytingen av lov og orden i en by hvor matmangel vokser, og sulten blir mer og mer prekær. Det er hus som forsvinner i gjørme, og mennesker uten evne til å bygge dem opp igjen. Det er vissheten om at dette ikke bare er et uår med dårlige avlinger, men en permanent endring i økosystemets balanse. Det er tilliten som smuldrer opp, og desperasjon som vokser.

Det er særlig et spørsmål som nager meg gjennom hele boken: Hva er det i oss mennesker som gjør at vi kjemper så mye hardere for å beskytte våre egne enn de andre. Når Majumdar skriver, gjennom stemmen til Ma´s far: ««But the needs of others were always smaller than the needs of one’s own child», blir jeg først provosert, så full av skam. For vet vi ikke at det er sant? Lever ikke den norske middelklassens mennesker hele tiden liv hvor hvert eneste valg vi tar, hvert eneste kjøp, hver eneste kvadratmeter bolig vi holder varm for oss selv og egen familie, hvert eneste klesplagg, hver eneste ting vi bare må unne oss, er en fornektelse av vissheten om at vår velstand kommer på bekostning av noen andre? Trygt i leiligheten i Oslo, leser jeg med fordømmelse om Ma som stjeler fra de fattige hjemløse på senteret hvor hun jobber. Men jeg kan ikke fordømme henne helt. For er ikke hun meg? Er ikke jeg henne? Hvis vi ikke klarer å dele mer, unne hverandre mer, når vi er trygge, varme, mette – hva kan vi da forvente når krisen virkelig rammer?

Det er særlig et spørsmål som nager meg gjennom hele boken: Hva er det i oss mennesker som gjør at vi kjemper så mye hardere for å beskytte våre egne enn de andre.

Det ble tydelig at Ma og hennes famile aldri trodde at krisen skulle ramme dem. Det er med motstand faren hennes vurderer å stille seg i matkø, til tross for at barnebarnet sulter. De køene er ikke for sånne som dem. Klimaendringene forverrer allerede etablerte klasseskiller, men likevel finnes det ingen garanti for noen. Forskjellen blir mellom dem som har muligheten til å reise, og de som må bli. Mellom dem som har midler til å gjenoppbygge et hus som tas i gjørmeras og flom, og de som må flytte til telt og vente med angst til neste gang uværet igjen tar dem. Til tider er romanen litt vel konstruert. For å slutte den dramaturgiske buen, må forfatteren ta flere snarveier. Karakterene handler mer naivt enn de realistisk sett er, og brikkene faller litt for enkelt på plass mot slutten. A Guardian and a Thief er likevel en av de mer interessante klimaromanene jeg har lest på lenge, en som tvinger leseren til å oppheve skillet mellom det gode og det onde, og som holder speilet opp foran leseren og spør: hvem vil du være når katastrofen rammer?

Bilderettigheter: Dibakar Roy

//

Restaurering av natur, bevissthet og litteratur.

Vi kan ikke fullt ut forstå et fenomen eller en sammenheng om det ikke speiles i språket vårt. Kan det være slik at klimaendringene og naturnedbyggelse får skje fordi vi både gjennom språket og kulturell selvforståelse lever distansert fra naturen? Forfatternes klimaaksjon vil med prosjektet Restaurering av natur, bevissthet og litteratur invitere til en samtale om hvordan språket vi bruker påvirker vår evne til å se og skape alternativer i naturmiljøenes sammenheng.

Naturfornyelse eller rewilding betyr å la ville dyr, insekter, planter og fugler få tilbake sine habitater slik at naturen kan bli menneskets hjelp til selvhjelp. Inspirert av forfattere som Paul Hawken inviterer vi skrivende folk til å reflektere over livgivelse og rewildening som konkret praksis og tenkemåte, med spesielt henblikk på språkbruk og litteraturens rolle. Ved å sentrere livet, oppmerksomheten og omsorgen til alt rundt oss – medmennesker, fugler, dyr, planter og insekter, hav og bekker, skog og fjell – kan klimasaken nå også dem som ikke lar seg treffe av trusler og fordømming, men instinktivt leter etter gjøremåter som gir resultater og mer løfterike tenkemåter.

Utgitt med støtte fra Fritt Ord.