Sylkvasse sting / Knut Stene-Johansen

I samiske Britta Marakatt-Labbas verk uttrykkes en blanding av protest, opprør, narrativ glede, samisk historie og feminisme i en estetisk-politisk motstand som bruker broderi, ett av de mest presise og strenge kunstuttrykk som finnes. Hun arbeider også med akvarell, tegning, litografi og installasjoner. Men det er broderi som er hennes kjennemerke. Sannelig får ikke også brev og brevskriving her en spesiell birolle, som vi skal se. Som kvinne tilhørende en minoritet og et urfolksamfunn har nok anerkjennelsen sittet ganske langt inne. Men siden hun begynte som kunstner på 1970-tallet, har hennes anseelse stadig økt. Etter at hun deltok på Documenta 14 i Kassel i 2017 og Veneziabiennalen i 2022, har den internasjonale berømmelsen også skapt ytterligere oppmerksomhet lokalt. Den svenske kuratoren, forfatteren og pedagogen Maria Lind bemerker at det å måtte få bekreftelse ute for å oppnå suksess hjemme er et tydelig tegn på provinsialisme. Det kan nok stemme, men Marakatt-Labbas berømmelse er ikke desto mindre et viktig løft for samisk kunst, kanskje især for yngre kunstnere og for motstandsarbeid innenfor mange sektorer.

Serhij Zjadan / Hva kan vi se i dette mørket?

Ti refleksjoner om fremtiden

«Å fryse i hjel i sin egen seng i en millionby i Øst-Europa burde ikke være en del av noe menneskes livshorisont», sa Serhij Zjadan fra talerstolen under årets sikkerhetskonferanse i München.

Tese 1

I oppgangen min i Kharkiv er det ti leiligheter. En musikkskole i første etasje stengte da fullskalainvasjonen begynte. Ingen bor i andre etasje. En eldre kvinne døde før krigen, naboene flyttet etter de første bombene. I tredje etasje bor en eldre mann alene. For ti år siden var han staselig. Nå går han sjeldnere og sjeldnere til butikken, det er vanskelig for ham å gå trappene. Ved siden av ham bor en familie som holder orden i oppgangen og har nøkkelen til loftet. En leilighet i fjerde etasje står tom, familien ser ut til å ha forlatt landet. En annen blir bebodd av en ensom og stille forretningsmann som sendte familien bort. I femte etasje ble én leilighet forlatt ved krigens start. I naboleiligheten bor en familie som aldri dro noe sted. De sitter hjemme når bombene faller. I sjette etasje leies én leilighet ut; eierne har reist. I den andre bor jeg.

Vanligvis har vi strøm, vann og varme. Etter beskytninger forsvinner alt. Huset kjøles raskt ned, som et dyr som ligger påkjørt i veikanten. Også de gjenværende beboerne fryser. Så blir alt reparert, og livet vender tilbake. Denne vinteren fryser alle. Byene våre ødelegges. Byene våre forsøkes drept. Og noen ganger tenker jeg: Hvis strømmen en dag ikke slås på igjen, vil huset simpelthen fryse til for godt. Sammen med oss. Det vil ikke ta lang tid.

La oss så snakke om fremtiden.

20. februar 2026

Rafael Cadenas, Venezuela: ARS POETICA / gjendiktet av Christian Kjelstrup

ARS POÉTICA

Que cada palabra lleve lo que dice.

Que sea como el temblor que la sostiene.

Que se mantenga como un latido.

No he de proferir adornada falsedad ni poner tinta dudosa ni

añadir brillos a lo que es.

Esto me obliga a oírme. Pero estamos aquí para decir verdad.

Seamos reales.

Quiero exactitudes aterradoras.

6. februar 2026

Michael Marder / The Arthritic Society

Religious, philosophical, and cultural traditions have been getting a bad press since the dawn of modernity. Bacon’s recommendation to smash the idols of the past and Descartes’s doubt prompting him to do away with every established certainty except for that of the cogito have cast all “received knowledge” in a negative light. For the philosophers of early modernity, tradition was the realm of stagnation, a suffocating and mystifying veil that had to be torn and destroyed for human emancipation to stand a chance. Against traditions of every stripe, they sought to start afresh from a blank page unburdened by the past, from what is given and received solely by and from oneself.

26. januar 2026

Josefine Gjerde / Kunsten å se fugler

Torbjørn Ekelund: Fuglenes år. Ornitologiske feltnotater fra mine nærmeste omgivelser (2025). Cappelen Damm.

Årets første dag krysser jeg Torshovdalen i hvit januarsol. En svarttrost hopper mellom tomme fyrverkeribatterier, hun leter etter noe. En skjære letter fra en gren i Sarsgate. Under greina ligger en firkantet metallisk rottefelle, en slik man finner over hele byen. En av mange menneskelige metoder for å tviholde på illusjonene om vår plass utenfor naturen, og over den. I sirkler over kolonihagen: En kråkeflokk. Vinterens første snø legger seg, og likevel, aldri har jeg sett så mange fugler her jeg vandrer gjennom byen med et nytt blikk. Kanskje blir dette mitt fugleår.

16. januar 2026

Lengsel etter soltårnet / Susanne Christensen

Teo sitter på lavbudsjettshotellet i Ouarzazate, og tankene løper løpsk. Hun har fått grublefeber, og nå er det Noor III hun tenker på. Det er en del materiale å lese på nettet. Hun vil så gjerne komme inn og fotografere og få en omvisning og en oppklarende samtale. Hun sender e-poster igjen, men får heller ikke denne gangen svar. Kanskje hun bare kan dra ut og snuse litt rundt og se hvor nær hun kan komme?

Noor betyr lys på arabisk. På området utenfor Ouarzazate ligger det nå fire forskjellige seksjoner av Noor-anlegget som alle på forskjellige måter produserer elektrisitet fra solvarme. Det mest spektakulære anlegget er Noor III med det underlige, lysende tårnet som ikke akkurat kan skjules i den røde steinørkenen. Noor-anleggene har kostet 9 milliarder dollar å bygge og dekker et areal på 3000 hektar. Et hektar er 10 000 kvadratmeter, så man kan bare prøve å forestille seg størrelsen på anlegget. Noor III oppbevarer solenergi i form av glovarmt smeltet salt. Varmen derfra driver en dampturbin som produserer strøm til de tusen hjem. Et anlegg som Noor kan forsyne hele Europa med elektrisitet – ja, hele verden, men det er mildt sagt en del utfordringer.

4. desember 2025

Veikart og diffuse mål / Elisabeth Eide

De siste ukene har den bereiste Elisabeth Eide sendt oss små reise-essays fra en togtur gjennom Europa, med sideblikk til klimatoppmøtet i Belém, Brasil og miljøtilstanden i ualminnelighet. Klimaaksjonen takker for reisen! /

Togturen nærmer seg slutten. Det er mulig å reise helt fra Middelhavet og Marseille til Hamburg i nord på én dag. Den dagen varer litt lenger enn vinterlyset, rundt tolv timer med bytte i Mannheim. Ikke verst å være togreisende og klimavennlig i Europa sør for Norden. Strekket til Oslo er imidlertid så komplisert at vi velger båt fra Kiel.

Den digre ruggen som pløyer rolig hav mot Oslo, har fjorten etasjer, med rike handlemuligheter. Langt borte, ved munningen av verdens mest vannrike elv flikker forhandlerne i Belém på tekster og inngår kompromisser. Det handler om tid, penger og konsensus. Det handler om næringer som ikke vil gi slipp. Men teksten gir noen positive signaler, spesielt om finansiering.

11. november 2025

David Zimmerman / Klyvnad och kärlek

/ Om Balsam Karams rymdtrilogi

Det är väl ingen vansinnig gissning att de senaste två årens folkmord i Palestina kommer påverka hur vi läser och skriver skönlitteratur. Klyftan mellan olika verklighetsavläsningar har gjort vårt språk, såväl det vardagliga som det offentliga ostadigt och kluvet.

Hur vi ser på Israels och västerlandets skuld avgör vilken grammatik vi lever i. Därför känns det främmande, tycker jag, när jag läser böcker som tycks utgå ifrån att värld och språk arbetar i en fungerande harmoni, att alla figurer lever i samma verklighet; eller, att berättelsens struktur åtminstone utlovar en lösning i slutet. Litteratur som däremot ägnar sig åt att undersöka hur våldsamma olika osäkerheter och klyvnader i språket kan bli, om det så är Sofokles eller experimentell poesi, upplever jag väldigt värdefull just nu. Få litterära platser har exempelvis varit så närvarande i mina tankar de senaste åren som de fiktiva, kluvna geografier Balsam Karam konstruerar i Händelsehorisonten (2018), Singulariteten (2021) och inte minst i den nyutkomna Mörk materia.

1. november 2025

Jon Ståle Ritland / Fire dikt

brennmaneten lyser
som en undersjøisk sol

om du berører fangtrådene
vil du kjenne smerten

fra en brann som tok fyr
for 500 millioner år siden

jeg svømmer mot maneten
vil kjenne det vonde

flytte seg
til et annet sted

31. oktober 2025

Arne Johan Vetlesen / Living with disappointment in the face of environmental crisis:

Alf Øksdal / Arne Johan

RESILIENCE, RESISTANCE, AND DENIAL

By Arne Johan Vetlesen / Professor of Philosophy at the University of Oslo.

For Thomas Hylland Eriksen, 1962-2024.

/

“DRILL, BABY, DRILL”

Recent years have seen the emergence of a correlation that has taken many by surprise: the more visible the consequences of climate change, the greater the popular support for political parties that promise to “drill, baby, drill”. Donald Trump’s successful bid for a second term as U.S. President may well be the most prominent case in point, but it is part of a broader trend that includes my own country, Norway. The message seems to be that the more indisputable the warnings of climate science turn out to be before our eyes, meaning here and now, not elsewhere and in the future, the more stubbornly is the present trajectory, that of fossil fuels based economic growth, held on to.

To point out the correlation between two phenomena is not to explain anything; it is to invite questions about why they occur, either simultaneously or in a sequence, questions about cause and effect. What is the correlation I mentioned essentially about?

6. oktober 2025

Ilya Kaminsky / Tre dikt fra Døverepublikken / gjendiktet av Eivind Aalen Øi

Alfonso stilles til ansvar

Dere var så jævlig utrolige alle sammen,

den morgenen arrestasjonene begynte:

mennene våre, som pleide å være redde og holde seg i sengen, står nå rake som menneskelige master –

døvheten strømmer gjennom oss som en politifløyte.

Jeg

er vitne til at:

24. september 2025

Colombia Against the Fossil Fuel Age/ Andreas Malm, Maxy Guez

By Andreas Malm / Maxy Guez

Colombia’s energy transition is not just playing out in policy papers — it’s unfolding in oil fields, coal towns, and courtrooms. Jacobin spoke with engineers, unionists, and President Petro himself about trying to realize a post-extractivist economy.

Our taxi stops as close to the presidential palace as possible. We get out and join the queue. We hand our passports to the guards at the first check point. We then have to pass through several security stations, the gravity and solemnity rising with each. At long last, we are inside the halls, close to the innermost sanctum of state power, but we must wait for another hour or two until the time has come — now we also have to give away our phones — and the door to the office is opened and there he is: the president of Colombia.

10. september 2025

Agnar Lirhus / For sent i tide:

Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid

/

En ubehagelig åpenbaring

Jeg vet ikke nøyaktig når det gikk opp for meg hvor ille ute vi er. Kanskje var det i bilen den mørke høstkvelden jeg skulle hente dattera mi fra dansetimen?

Jeg hadde parkert i en busslomme, og lyttet til The Great Simplification med Nate Hagens. Hagens intervjuet økonomen Steve Keen, som jeg hadde lest en del av de foregående ukene, fordi jeg hadde havnet i en intens debatt med oljeforkjempere på Twitter, etter å ha gått i bresjen for forfatteroppropet Nei til oljeleting i Aftenposten.

27. august 2025

Karl Ove Knausgård / Tallenes tale

Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene.

Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.

Genpolitisering af økologien / Steen Nepper Larsen

Latour for fuld udblæsning.

Bruno Latour: Ansigt til ansigt med Gaia. Otte forelæsninger om det nye klimatiske regime | Oversat fra fransk af Tom Havemann | Mindspace, 2025

Det er skrupforkert at bilde sig ind, at mennesket befinder sig uden for eller over den jordiske historie. Lige så tosset og fatalt er det at tro, at mennesket har ret til at gøre naturen til kun ressource og objekt for beherskelse. Det hjælper heller ikke som et romantisk plaster på såret og som en undskyldning for århundreders udplyndring og skamridning at ophøje en ubesmittet natur til at fungere som en tavs kontrast til menneskets mange gøremål.

Tre dikt / Mariam Meetra // Gjendiktet av ariel rosé og Aina Villanger

زمان

Time

این شعر مهربان نیست با کلمات

نا تمام می ماند مدام

مثل من که مهربان نیستم با خودم

با نبض زمان می دوم

از نفس می افتم

و روز های پر شتاب بیقرار

می گریزند از برابر چشمانم

تند حرف می زنم

تند راه می روم

چقدر از نبض زمان عقب مانده ام!

این دویدن ها مرا به هیچ جا نرساند؟

تکیه می دهم بر دیوار زمان

نگاه می کنم به صبحگاه سرد بارانی

که گویی عکسی از دیروز است

آویخته بر پنجره ی امروز

مرز های زمان در هم می شکند

گذشته فرو می ریزد چون دیواری

و پیش رو

زمینی است که زیر پایم می لغزد

اتفاق های بسیاری ناتمام مانده اند

نمی توانم این راه را دوباره بروم

بنشینم پشت میز

و همین شعر را تمام کنم.

Blogg på WordPress.com.