Me har lagt om i hagen. Torsdag før påskeferien fjerna eg dei halv-rotne grønsakskassane og laga åker. Drog jorda saman i fem fine grønsakssenger som nå ligg parallelt med gangveg mellom seg. Alt nøye målt opp av kona mi. I påskeveka skal me så, om nattefrosten berre vil gje seg. Det har vore kaldare enn normalt. Alt matavfall grev me ned i den siste rada. Neste år vil jorda der vere svart og næringsrik og me vil kunne hauste frukta av vår innsats og vårt avfall. Det er rart, men vår eigen grøde kjennest verd ti gonger så mykje som den ein kjøper.

Extinction Rebellion (XR) har raskt vokst til å bli en del av den globale miljøbevegelsen. Like fullt kritiserer akademikere og politikere XRs metoder. Jeg mener at kritikken langt på vei er unyansert, og ønsker å utfylle bildet av XR og sivil ulydighet i økokrisens tid.

Til Karoline

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg tror ikke man kan ta innover seg og forstå en bok, hvis bokens egenartede melodi ikke bærer; alt blir forståelig eller følbart når teksten flyter i sin egen melodi. Siden jeg tenker at det er slik, lurer jeg på om noe kan være sant, når det ikke er melodisk. Du med Schellingene og Fichtene og Kantene dine; for meg er det helt umulige fremtoninger. Jeg blir svimmel av dem. Jeg skammer meg over hvordan de bruker hakke og brekkstang på språket. Slike vise menn er ikke kloke. Klokskap må være naturlig. Vi må elske naturen over alt, kjærligheten må være sann, da blomstrer vi – da tar naturen bolig i oss. Filosofer synes snarere å drive rovdrift. Men du er jo dikter, Karoline, det du sier er sant og dyrebart. Gjennom deg puster naturen liv i meg; jeg våkner, som når spirer blir til blad. 

En robåt glir lydløst gjennom småbåthavna ved Slagentangen og bryter roen i den blikkstille overflaten som reflekterer en klar stjernehimmel. Med kald luft fra Oslofjorden i ansiktet står frostrøyken ut av munnen min når båten legger til og jeg og tre andre lemper kjetting ombord. Stemningen er spent mens vi stille fullfører det siste av forberedelser til aksjon mot en kjempe som vi kun kan skimte ute på fjorden i nattemørket.

Tjernobyl, jodtabletter och en vag skräck som lägger sig över vardagen. När Putin drömmer om att återupprätta Sovjetunionens storhetsdagar verkar denna våldsamma nostalgitripp även innebära kärnvapenhotets återkomst och en doft av 1980-tal. Vi som föddes i Europa efter Berlinmurens fall har ingen direkt relation till den nukleära oro som präglade människors vardag under kalla kriget, har inga egna minnen av utrymningsövningar och skyddsrum. Men i litteraturen finns spåren kvar. Dess halveringstid kan kanske inte tävla med uranets, men än kan vi ta del av atomålderns poesi. Kan den lära oss något om hur vi ska förhålla oss till hotet idag?

Det er i dag verden og dens representative virkelighet skal gå under. Det er idag jeg tar på meg  arbeidsbuksene og vender jorda. Det er i dag jeg skal ta meg god tid og studere ditt ansikt nærmere. Det er i dag alle trær vil kaste sine blader. Det er i dag asfalten vil brenne. Det er idag Eifelltårnet vil bli malt gult igjen. Det er i dag jeg vil si god dag til mine naboer. Det er i dag jeg skal slippe kattene ut i hagen. Det er i dag jeg skal lese et dikt av Olaf Bull til inspirasjon for de levende og de døde. Det er i dag jeg skal arkivere mine notater om paranormale hendelser. Det er i dag generalstreiken starter i fire verdensdeler samtidig. Det er i dag jeg skal høre rop fra skogen. Det er i dag jeg skal beslutte meg. Det er i dag, etter at solen har passert åskammen, jeg skal rope ditt hellige navn. Det er i dag radioen og nettet døde. Det er i dag butikkene tømmes for toalettpapir, ris, fyrstikker. Det er i dag jeg feirer. Det er i dag jeg endelig skal våkne. Det er i dag jeg skal si hva jeg ikke mener. Det er i dag du skal få din gave. Det er i dag linerla får en ny mening. Det er i dag jeg går barfotet inn i bilen, starter, og kjører bort. Det er i dag vi skal overleve, leve, se verden gå under i et stille slag. Det er i dag alle våpen ikke gjelder. Det er i dag over 7 milliarder mennesker vil våkne med en ny fullstendig bevissthet. Det er i dag drømmen om en ny dag virkeliggjøres. Det er i dag kalenderen ikke lenger er den rådende orden. Det er i dag sønner går mot sine fedre, døtre mot sine mødre. Det er i dag jorden skal henrulle. Det er i dag. Det er i dag. Det er i dag det vidunderlige skal skje.

Terje Dragseth, 14 februar 2022.

Det kunne vært en naturhistorisk utstilling. På bordene foran oss ligger hvite maiskolber med store, kantete maiskorn, røde kolber med små og runde korn, og kolber i blått og gult. På et bord ligger en kolbe på størrelse med en liten gulrot. Maiskornene er blå, kulerunde og skinnende som perler. Den mørkhårede kvinnen som sitter bak bordet, forteller meg at det er popcornmais. Kanskje er det ideen om blått popcorn som er starten på min frø-fetisj.

Men først: den røde maisen, og en guddommelig polenta.

Les mer «Håpets røde maiskorn / Hanna Bjørgaas» →

Om det å være Ung, Klimaangst og Tomme Ord //

Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg involverer meg i klimaaktivisme. Det første som kommer opp er et minne fra da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse. I naturfagstimen spilte læreren av et klipp om klimaendringer. Alt var veldig lett forklart, men videoen sitter fortsatt i meg den dag i dag. I klippet snakket de om temperaturøkninger innen 2035 og 2050. Det de sa at det vil bli katastrofalt. Og jeg ble overbevist om at verden kom til å gå under innen 2050. Hvis jeg var heldig, ville jeg leve til jeg blir 43 tenkte jeg, men bare hvis jeg var heldig. Jeg begynte å få mareritt. Jeg hadde lært at hvis for mye is smeltet kunne det stoppe Golfstrømmen og Norge ville fryse til. Det var dette jeg drømte om.

Andre ganger drømte jeg om min siste skidag eller matmangel etter at det blir dødelig tørke i de landene vi importerer mat fra. Jeg tenke lenge og hardt på dette og jo mer jeg tenkte jo reddere ble jeg. Det var som om noen hadde lagt et mørkt teppe over framtiden min. Framtiden til menneskeheten. Jeg tenkte på hvor mange som ville dø, og ble overveldet. Tall med menneskeliv vi ville mistet så store jeg ikke engang kunne tenke over det uten at det ble for mye for meg.

You know, the irony is, they’re gonna show this cabin as evidence that I’m crazy. But if everyone was content to live simply like this, we’d have no more war, no poverty, no pollution.

– Ted Kaczynski

Når jeg skriver disse rader er det i en form for kollektiv bakrus. Som alle andre tenkte jeg at 1900-tallet var over. Nå skjønner jeg at det aldri vil gå over, men husker vagt at jeg en gang tilhørte en art som i jevne intervaller gikk oppreist. Vi får se.

Young Australians sued their government over the license to expand a mine, saying it has a duty to care for children who can suffer ‘catastrophic harm’ from the climate impacts of coal. This has not stopped the mine, but gave the new generation a fresh legal empowerment to care for the climate.

Bølgende åser, dype daler og høye fjell, middelalderbyer på toppene, døsige turkise innsjøer og brede langsomme elver nede på slettene – det er Umbria, «Italias grønne hjerte» som regionen blir kalt etter nasjonalpoeten Carducci. Når jeg årlig ankommer Orvieto etter en times togtur fra Roma og blir hentet av vennene mine som driver gård på høydedraget midtveis på den svingete veien til Todi, er det nesten som å komme opp i den norske fjellheimen. Så friskt dufter det, og himmelen åpner seg uendelig. I dette fruktbare og til dels ville landskapet levde Frans av Assisi (1181–1226).

Så skulle det altså skje igjen: forskernes alarm angående klima- og naturkrisen overskygges av en annen krise som oppleves mer akutt. Med angrepet på Ukraina sørget Putin for at den nye delrapporten fra FNs klimapanel ble en annenrangs sak, for spesielt interesserte, slik det vel må være når det utkjempes en fullskala krig midt i Europa.

Her forleden var der sådan et mærkeligt lys over himmelen. Et orange skær i det grå, som om solen var på vej ned. Men det var kun eftermiddag. Skyerne hang mørke og tunge ude over markerne, det så ud som om det snart ville begynde at regne. Lyset flimrede. Og hele tiden, dette mærkelige orange skær. »Det kommer fra Californien,« sagde Mikael, da vi stod ved siden af hinanden med indkøbsnettene i hænderne og så ned mod vandet. »Fra alle brandene derovre.«

Torsdag d. 24. februar, på invasionens første dag, krydser jeg Storebæltsbroen. Hvordan ville her se ud, hvis Danmark var i færd med at blive invaderet? Ville udbrændte tanks spærre vejbanerne mellem Fyn og Sprogø? Eller ville de lave kørebroer være sprængt i luften? Eller tænk, hvis højbroens to gigantiske pyloner var styrtet sammen i et bombeangreb fra luften, reduceret til forvredne betonkonstruktioner, der anråbende rejste sig mod himlen, mens de hældende vejbaner førte lukt i havet 20 meter nede. 

Er krigen i Ukraine begyndelsen på Tredje Verdenskrig? 

En verdenskrig kan være mange ting. Vi lever i en verdenskrig med naturen, der spænder fra Nordpol til Sydpol. Vores våben er olie og gas. Naturens våben er stigende temperaturer, smeltende ismasser, oversvømmelser, skovbrande, tørke, insekternes forsvinden. Fronten er alle steder. Det er en verdenskrig, der rækker fra Antarktis til din altankasse. 

Vi lever også i en verdenskrig mellem de rige og de fattige. De riges våben er skatteunddragelse, finansielle spekulationer og underbetaling af arbejdskraft. De fattige har ingen våben, undtagen i de lande, hvor der endnu er demokrati, og fagforeninger og politisk opposition er mulig. 

Den nederlandske Shell-dommen er ei heimelekse til verdas olje- og gasselskap.

Ensomhetens tidsalder

«There are no dewdrops on spiderwebs on Mars, Elon Musk, there are no spiders, no birdsongs, no autumn leaves […] No hum of bees, no song of sparrows, no sound of hoofbeats nor of streams or rainfall, no shade from oaks, no snow on peaks, no footprints on sand, bird or lizard or human, no wood, no clay, no shell, no flower, nothing to eat, to breathe, to plant, to reap.» (Rebecca Solnit på sosiale medier den 7. november 2021).

Illustrasjonen til teksten var et bilde av duggdråper på bakken, ved siden av kvist og gress. Ordene hennes bragte meg straks til en sommer noen år tidligere, da jeg var på Svalbard for å gjøre feltarbeid til et prosjekt om rødsildrer. Nesten fra øyeblikket jeg ankom øyriket, mens jeg passerte de gråbrune sagtannfjellene og skiltet under flyets vinge som advarte mot å gå under, lengtet jeg hjem igjen til mine egne østlandske trakter; til skumring og skog, lukten av hegg, syriner og varm granbar, lyden av surrende bier og kvitrende småfugler, synet av flagrende tistelsommerfugler i skjærsminbuskene.

Våre argentinske venner kjemper daglig sin kamp mot Equinor. I mange år har Equinor drevet med fracking – den verste formen for utvinning av fossile brensler som er ulovlig i Norge og Europa – på urbefolkning sitt territorium i Vaca Muerta. Nå skal Equinor også ta kystlinjen, det fikk begeret til å renne over. Tusenvis er i gatene i protest mot det de kaller «et åpenbart eksempel på ny-kolonialisme» av Equinor. De kjemper en desperat kamp og sendte ut et globalt «call to action» hvor 60 organisasjoner i 20 land kom sammen under banneret «Global Coastline Rebellion» på rekordtid for å demonstrere mot Equinor. Extinction Rebellion samlet våre aktivister i tre norske byer i solidaritet med det argentinske folk og deres økosystem. Her er et lite utsnitt fra Gitte Sætres video fra aksjonen, A Global Army of Cleaners: