Foto: Eivind Volder Rutle /

Vi vet etter hvert mye om økonomisk ulikhet mellom mennesker som konsekvens av nyliberal praksis og politikk. Vi innser at for de fleste er kapitalismens drømmer bare det: drømmer som aldri blir realitet. Kritikken av nyliberalismens økonomiske ødeleggelser og hva denne ideologien gjør med oss mennesker og synet på andre mennesker, har så langt vært anliggendet i denne boken.

Men de siste årene har en ny og akutt konsekvens av tøylesløs kapitalisme kommet på agendaen: Økologisk krise forårsaket av kapitalismens krav om evig vekst. Det er i dag umulig å snakke om nyliberalisme uten å snakke om den største av alle dens konsekvenser – destruksjonen av selve livsgrunnlaget vårt. Det er i grunnen umulig å snakke om noe som helst uten å samtidig etterspørre konsekvenser for klima og miljø, så altoverskyggende har dette temaet blitt.

Les mer «Nyliberalisme og økologiske ødeleggelser / Linn Stalsberg» →

Vi lever i en tidsalder, vi selv har døbt den antropocæne, forstået som menneskets tidsalder. Udtrykket blev introduceret af atmosfærekemikeren og nobelpristageren Paul J. Crutzen i 2000. «At navngive vor tid Antropocæn kan befordre en erkendelse af det afgørende, verdenshistoriske ansvar for klodens fremtid, som det moderne industrielle menneske har pådraget sig, ” skriver Crutzen i sin begrundelse. Han mener, at mennesket er blevet en geologisk kraft på lige fod med vulkaner, meteornedslag og forskydning af tektoniske plader. «En anerkendelse af Antropocæn vil veje meget tungt i den vægtskål, der fastslår menneskers påvirkning af miljøet som en videnskabelig kendsgerning,» fortsætter han.

Hvis den antropocæne tidsalder gjorde menneskets levevilkår lettere, ville den være et vidnesbyrd om vores succes som art.  Vi ville i sandhed have etableret os som skabningens herre, ikke blot enevældige hersker over det organiske liv, men også over de uorganiske stoffer. Gud havde vist sig på Jorden i solsystemets tredje bane mellem Venus og Mars, og han havde vores ansigt. Vi var ikke længere blot hans udtrykte billede. Vi var ham. Men det modsatte er tilfældet. Den antropocæne tidsalder er ikke er vidnesbyrd om vores succes, men om vores fejltagelser. Den demonstrerer grænsen for vores magt. Eller rettere, den demonstrerer den destruktive kraft i vores magt. Vi er endnu et meteornedslag i klodens historie. Menneskeheden er den inkarnerede naturkatastrofe. Hvis vi er Gud, er vi en Gud, der er blevet sindssyg.

Les mer «Carsten Jensen: Når vi bliver skabningens herre, detroniserer vi os selv» →

Professorpioner Ove Daniel Jakobsen tyr til anarkismen når han får lokalsamfunn til å drøyma om ei ny framtid.

Tekst: Maria Lavik

– Det brenn i Amazonas. Det brenn i Afrika og Sibir også, men det får mindre merksemd.

Det seier Ove Daniel Jakobsen, professor i økologisk økonomi. Han jobbar ved Senter for økologisk økonomi og etikk ved Nord Universitetet, eit av få utdanningsprogram av sitt slag i Noreg.

Ein gong var kanskje naturens toleevne eit tema for spesielt interesserte. Men no ser me brotstykke av klimakrisa når me ser ut vindauget eller opnar ei avis. Ekstremvêr, tørke, ras, skogbrannar i Amazonas. Og motsvaret: Eit miljøparti som gjorde eit brakval i kommunevalet i år.

I ei verd som brenn, meiner Jakobsen at me må tora å ty til utopiane.

Les mer «Ove Jacobsen: Kunsten å drøyma ei ny verd» →

Vi besluttede os for at finde kilden samme dag som min farmor mistede lysten til at leve. Hun døde efter tre ugers tørke i slutningen af juli, den varmeste julimåned der nogensinde var målt. Alle de dystre profetier, som metrologerne havde bebudet, gik i opfyldelse den sommer, men det vidste ingen i begyndelsen af april, hvor luften stadig duftede forårsfriskt af dug og saftigt græs og endnu ikke havde fået højsommerens tykke, klæbende stank af overmodne frugter og råd. Allerede i maj var der eftermiddage, hvor luften var så stillestående, bilosen så tæt, varmen så trykkende, at det føltes, som om man langsomt blev kvalt. Planterne blev så overvældede, at de modnede på rekordtid, visnede og blev til tørre strå. Hestene og køerne nappede i de små, underudviklede gevækster, der var brudt op af den hårde jordskorpe, eller de stod og sov i skyggen af et træ i folde med højt gulnet græs som afgav en rislende lyd, når vinden føg gennem det.

Les mer «Marie Hjørnet Nielsen / Kilden» →

Så er vi på an igjen. Plektere for president, fred og ordskifte. Selv ikke Jan Eggum har trodd musikk kunne endre noe som helst. Men både sult i Afrika, flom og ozonlaget har vært forsøkt redda med royalties og fete covere før. Ikke coverlåter, for der går grensen, man må satse på noe nytt, selv om det er under middels. Vi blir alle grepet av illusjonen om at jo flere som presser seg sammen rundt en mikrofon, desto mer handlingskraft yter man. Ikke rart lydmenn rister på hodet.

Jeg har syklet byen på tvers og setter meg på en kafe for å skrive. Ut vinduet stirrer jeg rett på en vegg av stein. Murstein og utsmykking i noe som minner om gull. Rådhuset i Oslo. I Hieronymos Heyerdahlsgate har arbeiderstoltet fått en skikkelig dose steroider. Statuer og utsmykking. Kommunalt proporsjonert. «Fiskereren» stirrer tomt ut av veggen, garnet henger slapt ned mot hofta. Husker folka på innsiden av bygningen at Oslofjorden er tom for torsk? Vet de årsaken?

Les mer «Hull i himmelen. Dumdum boys / Steffen Sørum» →

‘Climate emergency is about much more than global warming or melting ice’, says art historian T. J. Demos, who recently gave a lecture in Bergen.

By Susanne Christensen

Kunstkritikk met T. J. Demos at Hotel Terminus just hours before his scheduled lecture at the project space Landmark at Bergen Kunsthall on 11 September. Demos is a professor of History of Art and Visual Culture at the University of California and founder and director of the Center for Creative Ecologies. He is currently focusing on a research, exhibition, and book project devoted to the questions, “What comes after the end of the world?” and “How can we create future social justice within capitalist ruins?” He was invited to Norway by Marie Nerland, head of the curatorial initiative Volt, which has hosted a programme of discursive and artistic events around Bergen since 2008.

Les mer «Not Beyond Politics» →

Foto: Lærke Posselt, 2016.

”Det er flygtningenes tid på planeten»

Nelly Sachs

/

En flygtning er budbringer af ulykke. Flygtningen kommer med dårlige nyheder. Med budskaber om krige og klimakatastrofer, om manglende livsbetingelser for planter og dyr.

Flygtningen bringer fjerne klimaramte og krigsplagede kontinenter tæt på og forstyrrer vores behagelige velstand med varsler om samme skrækscenarier på vores tempererede breddegrader.

Flygtningen minder os om at klimakatastroferne ikke ligger langt ude i fremtiden, men at vi allerede lever i fremtiden. Midt i drivhusopvarmningens forhøjede vandstande. Midt i nedsmeltningen af polerne. Midt i tørken i Afrika. Midt i voldsomme skovbrandes katastrofelandskaber.

Les mer «Flygtningenes tid / Kirsten Thorup» →

De pågående forhandlingene om reduksjon av klimagasser og fordeling av utgifter, reflekterer et underliggende faktum: At vi som menneskehet må forholde oss til en felles verden.

En globalisert verden betyr også globale problemer, og selv om disse problemene ikke nødvendigvis skyldes intendert politikk, krever de felles løsninger. Disse løsningene bør helst formuleres i fellesskap og på en måte som ivaretar hensyn til vilkårene for et globalt sivilsamfunn og det enkelte individs integritet. I lys av dette mener jeg det er god grunn til å se med nye øyne på Kants begrep om kosmopolitiske rettigheter. Det vil si, de rettighetene som er særlig tilpasset de situasjoner hvor mennesker er utlendinger i møte med fremmede stater. Asylretten er det mest velkjente eksempelet på en slik rettighet. Kan vi tenke oss ytterlige rettigheter som bør anerkjennes i en globalisert verden?

Les mer «Kosmopolitiske rettigheter / Johannes Servan» →

Foto: Maja Hattvang /

«Erfaringslitteraturen tilhører en langsom kulturell økologi som hjelper oss å skille skitt fra kanel i hverdagene. Poenget er ikke gold dannelse eller sitatvennlig visdom, men tilstedeværelse i språket. Med innsiktene fra erfaringstradisjonene får språk og tenkemåter fremtidskraft.»

Partilederdebatten i Arendal dette året er noe av det pinligste jeg har sett av politiske programmer. NRK hadde igjen sjansen til å vise at institusjonen er på høyde med kunnskapene om de ekstreme ødeleggelsene som herjer med mennesker og klode. Men nei. Den populistiske seremonimesteren inviterte folk til å stemme frem enkeltsaker, og så ble de flaue politikerne satt til å opptre som konkurrerende sirkushester. Konseptet ga oss den ene heseblesende gampen etter den andre i nærbilde, som når amatørskuespillere ikke får øve inn replikkene, men må ty til underlegen improvisasjon. På friluftsscenen i Arendal handlet det ikke lenger om barns fremtid, men om hvilken politiker som var best til å spille politiker.

Les mer «Populistens tankefeil / Freddy Fjellheim» →

«Hele skaperverket er knyttet direkte til Gud. Den moderne utviklingsteorien bekrefter på sin måte dette perspektivet på skaperverket. Gud skapte naturen og alt annet levende før mennesket.»

«Hun er varm i dag, sola, langt bedre enn når han blåser opp til storm». Vi gir naturfenomener personlige pronomen. Slik reflekterer språket vårt fortsatt den tradisjonelle holdningen til naturen som er så tydelig uttrykt i de bibelske salmer. I den hebraiske spiritualiteten er natur og dyreliv selvstendige subjekter med en direkte relasjon til Gud:

«Halleluja! Lov han, sol og måne, lov ham alle lysende stjerner! ….Lovsyng Herren fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde…frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jorden og alle folk, stormenn og alle styresmenn på jord, unge menn og jenter, gamle folk og gutter! De skal love Herrens navn!» (Salme 148).

Petter Dass formulerte det samme i det som nå er blitt Den norske kirkes hovedsalme «Herre Gud, ditt dyre navn og ære»:

«Om seg folk anstille vil så slemme / Guds navn slet at tie stille og glemme/ så skal dog stene og tørre bene/ei være sene hans navn det rene/at fremme/.

Ja, før Gud sin ære skal forlise,/før skal hav og grummen hval ham prise,/ samt og tanteien som løper leien/ stenbit og seien og torsk og skreien/ og nise» (Norsk Salmebok 278, vers 3 og 4).

Les mer «Biskop Atle Sommerfeldt: Mennesket i Skaperverket» →

Hvis det ikke var slik at alt stod på spill, ville jeg blitt rasende. Nå tenker jeg: hva skal jeg skrive, og hva skal jeg gjøre når jeg ikke skriver, spiser og sover.

Hvis det ikke var slik at jeg var forbundet med det som står på spill, ville jeg skrevet, og skrevet enda mer, og lykkelig trodd på en leser, kanskje også om noen tiår. Nå tenker jeg, hvem vil lese om noen tiår, hvem vil skille bokstav fra bokstav i været, hvor vil det finnes stillhet og hus å sitte i, hvor vil solen ikke blende øynene som vender seg mot den hvite siden, hvor fuktbestandig vil papiret være, for ikke å nevne heten, og hvor i verden, skjønt kanskje her hos oss, vil elektrisiteten til datamaskinen være pålitelig. Syn, bok, datamaskin er skjøre realiteter, forstyrrbare. Alt dette kan ikke-finnes.

Les mer «HVIS IKKE / Wera Sæther» →

Av Freddy Fjellheim / Foto: Caleb Putnam \ Bilde: Utrydningstruet utsagnsposisjon?

Hvor og hvordan vil skrivende folk uttrykke seg under de livsfarlige naturomveltningene?

Det norske tidsskriftet Vinduet intervjuet nylig noen forfattere under tittelen «Norsk litteratur i dag». Enkelte av dem satte spørsmålstegn ved om forfattere bør ta ordet i samfunnsdiskusjonene. Klimaforverringene ble ikke nevnt med ett ord. Var det tidsskriftet eller forfatterne som etterlot inntrykket av en litteraturforståelse uten kontakt med virkeligheten?

Diskusjonene pågår i flere land. Forfatterne etterlyses i den offentlige samtalen, eller det som er igjen av den. Kanskje forfatterne simpelthen må lære seg å skrive og uttrykke seg i en miljøskadet medieoffentlighet? Historien vil dømme oss om vi fortsetter å sysle med det rent litterære, uten å reflektere inn truslene mot hele vår framtid som mennesker og forfattere.

Les mer «På feil klode?* Miljøaksjon mot kommunikasjonssøppel /» →

Foto: Kari J. Spjeldnæs

Bangladesh var lenge synonymt med håpløs fattigdom. Nå er det i ferd med å bli et mellominntektsland. Eirik Jansen har fulgt landsbyen Bhaimara i 40 år, og har svarene.

En av de minst tiltalende flosklene i journalistspråket er den som går ut på at kinesere (enkelte sier endog kineserne; jeg minner om at de er godt over en milliard) er blitt løftet ut av fattigdommen. Rent bortsett fra at formuleringen er slapp og doven, død og oppbrukt, er den ikke så rent lite nedlatende. Folk flest, også kinesere, løfter seg jo faktisk selv, ofte etter håret. Det er dyrt å være fattig, og det kan kreve en enorm innsats å forlate den absolutte knapphet. For mette mennesker i et søkkrikt utkantstrøk kan det være vanskelig å forstå dette. Her forleden år trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg leste en politiker snakke om at det var viktig å stille krav til innvandrere. Finnes det overhodet noen befolkningsgruppe det stilles strengere krav til? spurte jeg, uten å få svar.

Les mer «De løfter seg selv ut av fattigdommen / Thomas Hylland Eriksen» →