Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Bruno Latour:Ansigt til ansigt med Gaia. Otte forelæsninger om det nye klimatiske regime | Oversat fra fransk af Tom Havemann | Mindspace, 2025
Det er skrupforkert at bilde sig ind, at mennesket befinder sig uden for eller over den jordiske historie. Lige så tosset og fatalt er det at tro, at mennesket har ret til at gøre naturen til kun ressource og objekt for beherskelse. Det hjælper heller ikke som et romantisk plaster på såret og som en undskyldning for århundreders udplyndring og skamridning at ophøje en ubesmittet natur til at fungere som en tavs kontrast til menneskets mange gøremål.
/// Photo Mia Cathryn Randøy Chamberlain: Isabel Huse / Photo Ole Jacob Madsen: Tor Stenersen.
Abstract
The influence of radical protests on public attitudes towards social movement actors and issues remains a critical inquiry. This systematic literature review examines the empirical evidence regarding radical effects. The analysis reveals that positive radical flank effects are frequent, though negative effects also occur, especially when protests involve violent tactics. The findings suggest that the clear distinction of moderate factions from radical ones may mitigate negative associations. Importantly, the presence of radical factions does not inherently pose a problem for social movements. Utilizing the elaboration likelihood model of attitude change, we propose cognitive elaboration as a potential mechanism through which radical flank effects manifest. Future research should aim to replicate studies examining nonviolent radical tactics, such as sabotage, perform meta-analyses to aggregate effects, and explore variations in radical flank effects across different political issues.
Jeg setter den ene foten foran den andre, er fullt og helt til stede i hvert bidige steg, følger vandringens enkle logikk. I mulmet er lite gjenkjennelig, identifiserbart. Kontrastene forsvinner. Alt glir over og inn i hverandre. Mennesket er ikke et nattvesen. Uten tilgjengelige lyskilder kløner vi oss gjennom terrenget, med ulykke og smerte truende bak hver sving. Mørkeredd eller ei, når den livskraftige dagen har gjort sitt og skygger banen, vekkes dypt begravde – primitive – instinkter i oss. Å stå der innhyllet i det sorte, eksponert og sårbar, utlevert til noe man hverken ser eller rår over, er en like deler ydmykende og nødvendig erfaring.
2025 fremstår som året der alt klapper sammen. Den daglige nyhetsstrømmen gir fort inntrykk av at vi lever i et globalt galehus. Men hvor alarmerende vårt politiske og kulturelle øyeblikk enn fortoner seg, kan de destruktive, mytomane og nihilistiske kreftene som nå vinner frem sies å gjenspeile noen grunntrekk ved normaltilstanden.
I dette dramatiske vendepunktet er det grunn til å se nærmere på noen sammenhenger i vår nære historie. Hensikten er ikke å normalisere det ekstreme, men å reflektere over noen trekk ved vår antatte normaltilstand som nører opp under ekstreme utartinger.
Pappa sa en gang til meg: «Om du spytter ut en tyggis i det store åpne havet, kommer en fisk og spiser den. Når fisken spiser den, dør den.» Jeg var 25 år da han sa det. I løpet av de 25 årene hadde jeg sikkert spyttet ut 100 tyggis. Det vil si, jeg har drept over 100 fisk.
Da
Denne dagen lå solen høyt på himmelen, og luften var varm. Jeg hadde på meg den nye genseren min, men tok den av da jeg kjente svetten i nakken. Det var første skoledag i 5. klasse. Jeg gledet meg til å komme hjem og fortelle mamma og pappa om alle de nye vennene mine.
Løft blikket, sier folk, og tenker på det større bildet for å se det som må sies. I det store bildet er havet nå så varmt[i] og jordatmosfæren så mettet at det samtidig handler om både trosten og torsken, om kroppen din og maten du spiser, om helse og håp – og klassekamp? En samlet norsk høyreside ser ut til å ha lukket øynene for godt og vil «prioritere» opprustning og «sikkerhetspolitikk» fremfor klimapolitikk, som om noen form for sikkerhet er mulig ved å fornekte klimaomveltningenes eksistensielle ultimatum.
Hvor mange har tatt inn over seg at kun rike og velstående kan kjøpe seg tid når den planetariske nedsmeltningen aksellerer? «Lik en fullskala atomkrig», sa den klimabevisste norske utenriksministeren nylig om naturomveltningene, som allerede setter verdens samfunn på store prøver, mens det store grosset av skrive- og taleføre fortsatt har råd til å bruke nesten alle sine språklige og analytiske evner på den nederlagsdømt amerikanske statsnihilismen.
Thomas Hylland Eriksen: Det umistelige. Aschehoug 2024.
Den siste tiden har ikke akkurat vært preget av ukuelig optimisme. Om det kan føles som om verdenssamfunnet står på kanten av stupet, ivrig etter å ta et stort skritt fremover, er det vanskelig å se for seg en fremtid. Det var visstnok den amerikanske filosofen Fredric Jameson som sa: «I dag er det lettere å forestille seg verdens undergang enn slutten på kapitalismen». Senere forfektet Margaret Thatcher en liknende fatalisme, da i triumf snarere enn resignasjon: «There is no alternative», altså at det ikke finnes noe alternativ til global kapitalisme.
TINA, den berømte forkortelsen for Thatchers bastante konstatering, er et av utgangspunktene for den siste boka til Thomas Hylland Eriksen, Det umistelige. Tittelen henviser til mangfoldet som går tapt i en stadig mer ensrettet og funksjonalisert verden: Arter forsvinner i urovekkende fart, og over hele kloden forskyves økosystemer og kulturer for å tilpasses den rådende orden. «Den økonomiske globaliseringen er en bulldoser som gjør alt sammenlignbart med alt», skriver Hylland Eriksen, men som forventet har forfatteren ingen hensikt om å la seg bulldose ned uten videre, og som antitese til Thatchers TINA lanserer han sitt eget slagord TAMA («There Are Many Alternatives»). Dermed speiler han nok en voksende tendens til å ville tenke nytt, gjøre motstand og finne de alternativene Thatcher påsto ikke finnes.
Ikke lenge før Thomas Hylland Eriksen døde, sendte han oss dette essayet som er basert på og oppsummerer deler av Det umistelige (2024). Vi takker familien for tillatelsen til å publisere. I morgen bringer vi en anmeldelse av Det umistelige, skrevet av Simen Hagerup.
//
Et perspektiv fra biosemiotikken
Globalisering innebærer standardisering, noe som påvirker både det kulturelle og det biologiske mangfoldet på dramatiske måter. I begge tilfeller er redusert fleksibilitet et resultat. Det er behov for å fokusere på begge prosessene gjennom én og samme linse, og det nye feltet biosemiotikk gjør dette mulig.
I samtaler med biologer om truslene mot det biologiske mangfoldet, har jeg ofte blitt slått av likhetene med hvordan antropologer som meg selv snakker om tapet av kulturelt mangfold på grunn av globaliseringens brutale høvel. Faktisk er det slående paralleller mellom biologers advarsler om tap av biologisk mangfold og antropologers forsvar for kulturelt mangfold, forstått som folks rett til å definere sin egen skjebne uten å bli overkjørt av stats- og markedskreftene. Dette dobbeltsporet er verdt å forfølge, og i begge tilfeller er moderniteten – eller globaliseringen om du vil – den viktigste årsaken til tapet.
Write an essay about what it’s like to live in Inverness in 1975. The winning essay from your school will be placed in a time capsule and the time capsule will be sealed and then buried so that when people in the future dig it up and find it they will discover what it was like to live here in the past!
My essay won. I was twelve or thirteen years old. I don’t remember who organised the time capsule and invited the schools to take part. I can’t remember how long the time capsule was supposed to be being buried for or where they said it’d be buried. I wonder if what I wrote back then is still somewhere underground; actually I wonder now if there ever really was a time capsule.
It was quite a time.
It was all about new money. It was all about new power.
Nå husker jeg ikke lenger navnet, men, for fryktelig mange år siden – jeg var fortsatt midt i tenårene – hadde et av de den gang fortsatt noe anstrengte og høyspente kulturprogrammene på svensk tv et innslag på noen få minutter med en litt vill, rufsete, neoekspresjonistisk maler, i anledning en utstilling. Han liknet på den mannen jeg etter hvert selv kom til å bli, men det visste jeg ikke da. Og de stilte ham det djevelske tabloide spørsmålet; hva i alle dager handler dette her om? Konfrontert på den måten vil mange kunstnere bakke to skritt og gå i vranglås, siden det ikke bestandig lar seg gjøre å lokalisere verken narrativ eller noen særlig klar beskjed i arbeidet deres. Det er heller ikke kunstens jobb å forklare seg selv, og i hvert fall ikke kunstnerens. Det «handler» sjelden om en begrenset ting, men åpner som oftest opp mot det ubegrensede. Det blir det samme som når nyprovoserte publikummere, etter å ha fått sine parametere utfordret nok, i sinne spør «Ja, hva ER kunst da?». Og det er nettopp et aspekt av hva kunst faktisk er; en kontinuerlig utfordring av det du tror deg å vite. Men, selvsagt, det er jo ikke bare det. Det er kun en barnål fra en maurtue av mulige svar på spørsmålet. Et annet svar kom fra denne maleren, som det saktens irriterer meg å ikke vite navnet til, i det han litt bakoverlent og grinete mutret frem sin respons; at kunstnerskap på en måte er som trær, hvor det nyeste arbeidet representerer den ytterste årringen. Sagt av en kunstner som bar spor av levd liv, plassert foran maleriene sine – som dirret av impulser og konsekvenser av det samme livet – virket det øyeblikkelig riktig. Made perfect sense. Så får det være en annen ting at denne liknelsen ikke lar seg applisere absolutt overalt til enhver tid. Det funket der.
Det er allment kjent at i Sovjetunionen havnet barna til «folkets fiender» under oppsyn av statlige sikkerhetstjenester. Bestefaren min var nettopp et av slike barn og fikk oppleve alle «fordelene» med et sånt oppsyn. Men det er ikke det jeg vil snakke om. Selv om jeg var barnebarnet til en av folkets fiender, skilte jeg meg ikke ut på noen måte. Jeg var en helt vanlig russisktalende gutt fra Donetsk som frem til tjueårene sine var helt uvitende om den sanne historien, verken om familien sin eller om fedrelandet sitt.
Alt kan eies og kontrolleres i dagens verden, fra strender og skoger til blodprøver og sinnsstemninger. Kampen for frihet og rettferdighet er en kamp mot eiendom og for allmenningen.
Plutselig er det krise overalt, enten vi retter blikket mot matpriser, krig, klima eller demokratiske institusjoner. Nå er jo ikke krise et nytt ord. I antikkens Hellas ble krisis (κρίσις) ofte brukt som et medisinsk begrep. I mangel på antibiotika og vaksiner var krisen et vendepunkt med to mulige utfall: Du døde, eller du ble frisk. I den teknovitenskapelige tidsalder leter vi etter krisenes årsaker for å finne en vei ut av labyrinten. Noen av de større navngitte krisene i vår levetid har vært oljekrisen, dot com-krisen og finanskrisen, som alle førte til økonomisk destabilisering og sosial misnøye. Likevel er det noe som er nytt i det 21. århundrets tredje tiår: Krisestemningen flyter nå i modernitetens hjerteblod.
It is possible to think like a mountain, Aldo Leopold famously suggests in his seminal book A Sand County Almanac (Leopold 1949). In light of this observation, I ask: is it possible to love like a mountain or at least love the mountain—an inanimate (e.g., stones) part of the world? I propose that such love can be practiced. To explain how that can be done, I coin the concept of ecological love (Lysaker 2020b). In the following, I outline that term and relate it to the experience of ecological grief.
En uskyldig og stimulerende leg er: Hvilken bog ville du tage med hvis du strandede på en øde ø? Sandsynligheden for at strande på en øde ø er dog forsvindende lille. Det realistiske spørgsmål må i stedet være: Hvilken bog ville du tage med hvis du blev tvunget til at flygte? Og svaret på det spørgsmål er rimeligvis: Ingen. Mobiltelefon, varmt tøj og vand virker som mere oplagte genstande. Men hvis man nu alligevel skulle få mulighed for at tage en bog med så burde den bog være Homers Iliaden – sangen om Ilion, sangen om grækernes 10 år lange krig mod Troja – også selvom den er tung. For Iliaden er af mange grunde den nødvendigste bog der findes. Den beroliger og trøster alene via heksameterets stadige fastholdelse og udvidelse af tiden. Den viser menneskelivet frem som det er: Med dårskab og dumhed, kærlighed og kløgt. Den er et læredigt som lærer os hvad krig er og hvilke konsekvenser den har. Den lærer os om, hvordan vi skal huske de døde, hvordan vi tager deres historier med os. Og sidst men ikke mindst så tilbyder den os et glimt af, hvordan vi kan forholde os til krigen, hvis vi vil undgå at den overhovedet går i gang.
Då eg gjekk på ungdomsskulen skjedde det brått. Læraren bad meg om å lesa høgt. Og som frå ingenstad kom brått ei redsle over meg som heilt overvelda meg. Eg liksom forsvann inn i redsla og var berre den. Eg reiste meg og sprang ut or klasserommet.
I morgentimene lørdag den 14. april 2018 ble de forbrente levningene av en framstående New York-advokat, David S. Buckel funnet i Prospect Park. Ifølge brevet han etterlot seg, tente han på seg selv for å skape oppmerksomhet omkring de ødeleggende virkningene fossile brennstoffer har for den enkelte og planeten som helhet. «Forurensning ødelegger planeten og sørger for at luften, jorden, vannet og været blir ubeboelig», skrev han. «De fleste mennesker på jorden puster nå inn luft som er blitt usunn på grunn av fossilt brensel, og mange dør derfor tidlig – min tidlige død på grunn av fossilt brensel gjenspeiler hva vi gjør med oss selv». I hans egen dødelighets mikrokosmos gjenskapte Buckel de makrokosmiske konsekvensene av fortsatt bruk av kull, olje og naturgass i energiproduksjonen. Vi brenner vi oss kollektivt til døde, antydet han, samtidig som vi trekker med oss utallige andre arter og selve planetens levelighet inn i katastrofen.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 