Den tyske grunnlovsdomstolen viser vei i en komplisert juridisk klimafloke.

Jeg vokste opp med to klimakatastrofer. Den ene var Tsjernobyl-ulykken i 1986; det var en menneskeskapt katastrofe som kom til å påvirke naturen mer enn vi hadde kontroll over. Jeg husker hvordan det ble målt becquerel i rein- og sauekjøtt her i Norge, over 200 mil unna episenteret. Jeg husker tanken på at den rene naturen ikke var ren lenger, at det gjemte seg noe usynlig og menneskeskapt og farlig rundt oss og i oss.

Det foresvever meg at overfor vemmelseskrisen vis-à-vis politikersjiktet, er det beste dagens samfunn kan gjøre å ta pause for å tenke gjennom grunnlagsspørsmål. Man må innvilge seg selv tid til en forfatningsdebatt, som kan gli over i en undersøkelse av verdensformatet. Formodentlig skjuler det seg et globalt ubehag i den allmenne hoderystingen over det politiske personalets utilstrekkelighet, et ubehag som ennå ikke har funnet sin form.

Nylig ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har tatt det norske klimasøksmålet til behandling. Det blir den tredje klimaklagen på EMDs bord. Domstolens behandling av sakene vil bli en milepæl i spørsmålet om klima, menneskerettigheter og vår felles fremtid.

Jeg tenker stadig oftere at den store gleden i et lesende liv er å få lese bøker om igjen – å omgi seg med et knippe verk som har satt spor i en, og som får utvidet betydning for hver gang man vender tilbake til dem. Ikke til forkleinelse for tradisjonens rikdom, eller for strømmen av nye utgivelser; det er så mye man uansett ikke får lest.

Ett år er gått siden Høyesterett ga grønt lys for mer oljeleting. Klimasøksmålet var et nederlag for fremtidige generasjoners rettigheter, men tap skal snus til seier når vi klager Norge inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Hva kan en hund formidle gjennom sitt vesen?

Ett år etter klimasøksmålet i Høyesterett er det på tide å re-aktualisere debatten. Året skal snart avsluttes, og ettersmaken av klimatoppmøtet i Glasgow (COP26) betrygger oss ikke. Her står vi igjen med (minst) tre spørsmål:

Om Jay Griffiths’ «Wild: An Elemental Journey»

Alle liv har sine ups and downs; alvorlig sykdom, samlivsbrudd, økonomiske problemer – det var ingen som sa det skulle være enkelt. Noen år før årtusenskiftet opplever den britiske forfatteren Jay Griffiths en av sitt livs største nedturer. I måneder er hun lammet av en tung depresjon, en «mental ødemark», slik hun selv beskriver det. En dag da hun sitter oppløst i tårer i sin lille leiebolig i Hackney nordøst i London, ringer telefonen. Det er Jeremy Narby, en antropolog og forfatter Griffith kun kjenner gjennom bøkene hans. Han viser seg å være like begeistret for hennes arbeid. Da han hører hvordan hun har det, inviterer han henne med til Peru for å besøke noen sjamaner han kjenner og drikke ayahuasca, et potent psykedelisk plantebrygg som bl.a. brukes til å behandle depresjoner. Griffiths svarer ja på direkten. For, som hun skriver: «jeg kjente igjen en livbøye da den ble kastet mot meg».

«Dommen i det store klimasøksmålet bestod av svak virkelighetsforståelse og dårlig jus», skriver Marius Gulbranson Nordby.

Det som trengs, uttalte Greta Thunberg under klimatoppmøtet i Glasgow, er at én verdensleder bestemmer seg for å være ærlig og å behandle klimakrisen som den krisen den er. Da vil alt settes i bevegelse i retning forandring. Spørsmålet er: hvem er den lederen?

For noen år siden ville jeg finne ut hvilke faktiske regler som gjelder når vitenskapen forsker på mennesker: Hvilket personvern har forskningsobjektet?

If someone has planted a time bomb in your home, you are entitled to dismantle it. The same applies to our planet.

«Den nye klimapolitiske bevissthet har fått et ansikt i den unge svenske klimaaktivisten Greta Thunberg», skriver Rune Slagstad. Sammen med Georg Henrik von Wright og Dipesh Chakrabarty beskrives Thunberg som miljøets dannelsesagenter.

Akkurat nå er du en koala, kjærlig klamrer du deg til leggen min med stjerner i øynene. Men det skal saktens ikke mye irritasjon til før du skifter til å være en grevling, som biter seg fast i den samme leggen, og nekter å gi slipp før du hører lyden av knasing i beinet.

Tekst&foto: Elisabeth Eide

Jean Baptiste fra Bourgogne-regionen står rett utenfor slusene som leder inn mot selve klimatoppmøtet. Delegater, observatører og presse viser sine adgangskort, og dagens godkjente negativ Covid-test på mobiltelefonene før vaktene slipper dem forbi. Jean-Baptiste strekker de lange armene sine i været. I forlengelsen av dem en plakat med tekst på begge sider slik at de travle ikke skal unngå å se budskapet hans: «Stopp fossilt brensel nå». «Stopp klimaforbrytelser!» 

Tekst&foto: Elisabeth Eide /

Maurtuen (også kalt COP26) er nå overfylt, journalister og andre som kan, blir oppfordret til å jobbe hjemmefra. Utenfor Blue Zone tetter aktivister rekkene. Tirsdag rådde urfolk fra Latin-Amerika grunnen. Tallrike politifolk grep ikke inn. Ropene mot Bolsonaro nådde ikke delegatene, slusene innover mot møtelokalene er for mange og lange.

Selvom vi ikke ved, hvor vi ender, bliver vi nødt til at vide, hvor vi gerne vil hen. Kim Stanley Robinsons forfatterskab blander science fiction, alternativ historie og utopisk tænkning i en række uforglemmelige værker, der gennemlever, søger og skaber de muligheder og handlerum, der åbner sig, når vi fortæller historier.