Da jeg i maj sidste år tilbragte otte timer på Bellahøj Politistation efter at være blevet arresteret som klima-demonstrant, gjorde jeg en forbløffende opdagelse. Politiet er tilsyneladende uvidende om en af Grundlovens meste elementære regler.

Det er ikke politiet, der skriver lovene. Det gør Folketinget, og det er heller ikke politiet, der bestemmer, hvor stor en straf en anholdt skal have. Det er domstolene, der afgør en anklagets skyld eller uskyld. Det kaldes også magtens tredeling.

Det ved de ikke noget om på Bellahøjs Politistation. Det første, en overordnet betjent sagde til mig, da jeg blev fremstillet for ham, var, at jeg stod til halvandet års fængsel. Så tilføjede han med et triumferende grin: “Jeg går ud fra, at du havde lavet en cost-benefit analyse, før du lod dig anholde.”

India 2020: En vestlig turist fotograferer en hellig mann under Shiva-festivalen i Varanasi. Fra utstillingen «Under en svart sol». Foto: Rune Eraker

I det globale overflodssamfunnet utgjør feriereiser kanskje den største industrien. Samtidig viderefører de kolonialismen i det globale sør.

// Av Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved UiO

Turismen utgjør en av verdens største økonomiske virksomheter, med stort og smått kanskje den største. Det har vært anslått at 10 prosent av verdensøkonomien inngår i turismens apparat. Det omfatter jo ikke bare om hoteller, flyselskaper, guider og restauranter, men også en underskog av tjenesteytere – fra taxisjåfører til solbrilleselgere – som er økonomisk avhengige av pengesterke besøkende.

«Forfattere må stille de radikale spørsmålene som rokker ved språkets makt og maktens språk.»

Miljøkriser verden rundt forsterker hverandre. Når det blir målt rekordhøye 37 C i Andesfjellene og temperaturen samtidig øker i lavlandet, er det et forvarsel om ufattelige konsekvenser for helse, drikkevannsforsyning og matproduksjon på et helt kontinent. Hvor skal flyktningene reise når klimaomveltningene også rammer de rike landene i full skala? Hvem skal komme dem til unnsetning? De rike landene er påholdne med flyktninger; de fattige landene mer sjenerøse. Når polene smelter vil havnivået stige over hele verden. Hvor skal mennesker flykte? Flommen og jordskredene i vårt eget land er bare en første påminnelse om lidelsene mennesker og natur blir utsatt for. Kan nordmenn snart endre velgeratferd?

I nesten tredve år har livet mitt med økologiske ammekuer vært en beskjeftigelse, ved siden av bøkene. Ammekua beiter opptil 7 måneder i året, kalven får all melken, og lever med moren. Er det vått, går de inn; men i snø og hardfrost elsker de å bli foret ute, ruller seg uten at noen har lært dem det. Er det grønt, beiter de, går på sine fire ben, og forvandler med sine fire mager helt lokalt gress, urter, bladverk til kjøtt. Ammekuer har gamle, kloke øyne, og har aldri hørt om Gro Harlem Brundtland, få har de hørt om; de er i bare deler av din verden, og i en annen verden. Sin egen.

Hvis vi skal redde demokratiet ved å temme naturkreftene, må vi våge å stille uortodokse spørsmål og tenke uhørte tanker.

Unge folk er i krise, gjentas det ofte, mens andre stedig hevder at det går de unge «forbausende bra». At pandemien forårsaket psykososiale utfordringer for en hel generasjon, er likevel hevet over tvil. Hva om kriser tross smerte og lidelse i dag er et sunnere tegn enn en viss tilfredshet ville være?

Lynet slår ned, og et tre tar fyr. Insektene føler varmen og prøver å fjerne seg. Fuglene sanser røyken og legger seg på vingene. Apekattene hører fuglenes skrik og setter etter. Villsvinet sanser fuglenes og apekattenes flukt gjennom skogen og følger på. Et menneskedyr ser ilden og ringer brannvesenet. Sirenene og de blinkende lysene fra de røde bilene i full fart ut av byen får sykler og fotgjengere, busser og biler til å vike til side. Den som ikke tolker signalene rundt seg riktig, er i fare.^[i]

Andreas Malms bok How to Blow Up a Pipeline har siden utgivelsen i 2021 fått oppmerksomhet i et omfang sakprosabøker om klimakrisen bare kan drømme om. Den interessevekkende, og sikkert veloverveid provoserende tittelen har sørget for at boken raskt ble fanget opp av klimaaktivister verden over, og her i landet bidro NRK Debatten i november 2022 til at spørsmålet om bruk av vold i klimakampen nådde ut til en bred offentlighet. Programmet vil særlig bli husket for at den unge klimaaktivisten Joachim Skahjem uttrykte forståelse for tanken om å bruke sabotasje mot fossil infrastruktur, eksemplarisk oljerørledninger. Skahjems uttalelser ble umiddelbart motsagt og førte til at lederne for den ene miljøorganisasjonen etter den andre i Dagsrevyen dagen etter tok sterk avstand fra enhver aksept av å bruke annet enn strikt ikke-voldelige virkemidler.

I den græske mytologi er det titanen Prometheus, der røver ilden fra guderne og bringer den til mennesket. Zeus straffede ham ved at lænke ham til en klippe, hvor han dagligt blev angrebet af ørne, der åd løs af hans lever. Hvad Zeus ikke tænkte over var, at han med sin ubarmhjertige straf gjorde Prometheus til martyr. Prometeus ville gøre mennesket en tjeneste.Men nu blev han pludselig symbol på den frihed, de vilkårlige, selvtilstrækkelige guder ikke undte os. Når de første mennesker tændte et bål, sende de ikke guderne, der jo havde skabt alt, også ilden, en taknemmelig tanke. De tændte ilden i trods. I flammernes dans fødtes den første tanke på oprør. 

Jeg tar forbehold om at jeg kan ha lest meg blind på klimaendringer, tap av artsmangfold og landareal, m.m. den siste tiden, og hvordan alt dette er knyttet til KAPITAL, men jeg klarer ikke fri meg fra å se det samme mønsteret i bokbransjen.

Når man først begynner å tenke sånn, kommer spørsmålene på løpende bånd: Hvem bestemte egentlig at fremtiden for litteraturen var strømming og bokhandlerkjeder? Hvem tok avgjørelsen om at det beste var å ha noen få store eierskapskonstellasjoner, som kjøper opp småforlag og bokhandlere fortløpende? Hvem har funnet ut at vi trenger skyhøye direktørlønninger for å tiltrekke de rette menneskene til bokbransjen? 

Et bidrag til Forfatternes Klimaaksjon   

De sagde, at du var et øde sted—endda åndsfraværende, endda stillestående, og med det mente de tilbagestående. De sagde, at du var nærig og mager, og med det mente de fattig. De sagde, at du var som en ørken og ufrugtbar, og med det mente de uden liv. Men for dem, der levede her, var du dem nær, både levende og generøs med det du havde at give. 

Jorie Graham is a tenacious fighter who has been building up her liberating poetic arsenal for two decades.

The meeting with Jorie Graham’s (b. 1950) new poetry book TO 2040, published in April 2023, leaves marks, and the highly necessary and rejoicing celebration of this great authorship already started in the fall 2022 with the publication (TO) THE LAST (BE) HUMAN. The book gathers her four groundbreaking poetry collections Sea change (2008), Place (2012), Fast (2017) and Runaway (2020). Notice that the rate of publication increases along with title choice, and the American poet’s acute poetry also increases in intensity. Readers and authors – a culturotope threatened with extinction? – will with these books be allowed to enter a poetic world where linguistic form and rhythm become the bearers of a mystical hope from an unknown future, like a disenchanted Elysium. It is the slightness of this hope which seizes in Jorie Graham’s new book TO 2040, where the poetic voice shows the way to the musica practica of reading. Have we lost both the ancient languages and the shared songs in the madness of nature loss? Song can show to be liberating, like the children’s songs we learnt became liberating for the voice and the imagination, the «song treasure» (sangskatten) as we say in Norwegian about folk songs, which once gave us historical belonging and the experience of generations for free, or like the songs we sing along with masters like Bob Dylan or Alicia Keys. This said, it doesn’t mean that Graham’s poems are singable, but the reading is.

Det handler om å reise seg; på med sko og ut døra, før presserende oppgaver har rukket å holde deg igjen, eller de utallige kranglevorne stemmene i hodet: før man blir demotivert av det moderne livet. Løpe uten å vente, fortsette rett inn i Østmarka, i samspill med terrenget. Vende blikket opp mot trærne og ned mot den ujevne stien. Skanne kroppsholdningen: hodet opp, skuldrene ned, ryggen rett, armbevegelsene jevne og rytmiske, knærne i lett bøy, fotlandinger i jevn avstand. Puste sakte inn med nesen, helt ned i magen, sakte ut fra munnen.

Putin-regimets terrorkrig i Ukraina har skapt en humanitær katastrofe. De menneskelige lidelsene er enorme: Minst åtte millioner ukrainere er drevet på flukt ut av landet og seks millioner ukrainere er internt fordrevne.[1] Regimets forakt for menneskeliv er uforbeholden og grotesk. Listen over brudd på menneskerettighetene forlenges daglig. Regimets råskap mot sivile ukrainere er barbarisk.

Ringvirkningene i resten av Europa, som økte priser på mat og energi, har i sin tur utløst en politisk vilje til å gjøre seg uavhengig av russisk gass. EU har gitt marsjordre til at det utvikles mer fornybar energi, gradvis, men i et forrykende tempo – og mye raskere enn noen så for seg før krigen.

Lige fra begyndelsen af arbejdet på et oprør, hvor der typisk kun er ret få aktivister, kan man med fordel lave aktioner og udøve civil ulydighed. Selv om aktionerne her kun kan være små og symbolske, kan de alligevel tjene et formål. De kan skabe og skærpe opmærksomhed om sagen, hvilket forhåbentlig kan trække flere aktivister og tilhængere til, der kan danne grundlag for større aktioner og mere opmærksomhed. Det kan især gøre sig gældende, hvis kendte og anerkendte personer – f.eks. forfattere, skuespillere, sangere og forskere – deltager, lader sig arrestere m.m. Desuden kan aktionerne give aktivister træning, erfaring og mod, som kan spille en væsentlig rolle i det videre oprørsarbejde, f.eks. i uddannelsen af nye aktivister og planlægningen af nye aktioner.

1

Et ark uten farge, uten skygge. Et absolutt tomrom. Mørke trer gradvis fram, i form av ord. Det kommer til liv, tar form og taler. Ingenting spesielt har skjedd. Mørket er blitt opplyst, kanskje det har en beskjed til meg: uten maleriene og tekstene dine har du intet territorium, uten historier har du intet hjem. Du er avbildningen av et mørke, og hvis ikke du uttrykker deg  blir du begravd i en navnløs grav. Du skal også vite at menneskelige fantasier og drømmer har rotfeste i vann og jord, og at ikke hvert frø spirer i all slags jord. Skrivingen adlyder de samme prinsippene. Hver penn har sitt eget domene, sitt eget vann, sin egen sol. 

Оригінал есею українською — нижче на цій сторінці.

In front of me is the book Moon over Kinburn, published two years ago. I had written this big historical novel for children in a single night: «Orhan was standing with one foot in the sea and the other in the river. If you might say it can’t be like that then you should visit the Kinburn Spit. This is such an extraordinary place in Ukraine: a strip of land between the waters, where the Dnipro River flows into the Black Sea. At the very tip, this sandy spit is as thin as a single hair, and that’s why the Turks long ago, when they lived in the present south of Ukraine, called it Kilburun, which literally means a thin strand of hair. About seven years ago I visited this place and fell in love with the clearest sea water, dolphins, bird colonies, and occasional silver olives along the coast. I was not really confused by the lack of comfort, civil infrastructure, and good drinking water. Who knows, perhaps if I had lived there for a longer time, rather than coming by boat, I would not have found it as romantic. I was constantly asking myself: why haven’t I been here before? In a word, Kinburn impressed me. 

I januar 2017 strandet en seks meter lang gåsenebbhval (Ziphius cavirostris) på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Det er andre gang denne hvalarten er blitt registrert observert i Norge. Da hvalen ble funnet, levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake. Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske feltstasjon i Espegrend. Undersøkelsen av magesekken viste at den var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet (Lislevand 2021). Den fikk derfor kallenavnet plasthvalen.

Ich saß auf einem Stein und schaute auf das dicht an dicht mit Eisschollen belegte Meer hinaus. Durchsetzt war das Packeis mit Eisbergen: einer ganz in der Nähe, ein nur wenige Meter hohes, aber mehrere hundert Quadratmeter umfassendes Plateau von matt türkisfarben erscheinendem Eis, das unendlich langsam, aber doch wahrnehmbar nach Süden trieb. Weiter weg aber war das Eismeer, über dem ein niedriger, in der frühen Nachmittagssonne glitzernder und funkelnder Kristallnebel zu stehen schien, von gewaltigen, an Alpenberge erinnernden Kolossen durchwoben, deren Steilwände in nachtblauen Schatten lagen, und in den porzellanweiß leuchtenden Himmel über dem Horizont zeichneten sich in graublauen Fernfarben bald Kathedralen von monströser Filigranität, bald die Skyline von Manhattan ab; Pagoden, Kühltürme, Pyramiden waren da auf einmal über die Meereslinie gehaucht, um sich im nächsten Moment, durch eine winzige, dem Auge gar nicht nachvollziehbare Veränderung der Linienführung in Moscheen, Raumbasen oder Bohrinseln zu verwandeln: als ob all die Umrisse und Formationen, die zu erinnern und hervorzurufen im Menschen angelegt ist, hier im Spiel von Licht und Eis immer schon tausendfach ausgesponnen und für Momente in Szene gesetzt worden seien.

Photo: Valentyn Kuzan

It might sound strange to think about approaching climate disaster during the ongoing disaster of the Russian invasion of Ukraine. It is difficult to think about climate change when you are living under everyday missile attacks on civilian cities. It’s hard to think about the future when you are not sure if you will be alive tomorrow. It is difficult to think about cuts of water consumption when you are sitting in the dark during blackout, with no water at all. It is tricky to think about cutting CO2 emissions from thermal power plants when Ukrainian thermal power plants are being bombed by the Russian missiles and at times produce no electricity, and therefore no CO2 emissions at all. It is difficult to think about the upcoming apocalypse when you are living through an apocalypses here and now.

But these different versions of apocalypse are not disconnected. They both invite us to think about a new ethics of life, a new biophilia that should lead us into the future. And yes, you can think under missile strikes and during the full war. During this time you might see hidden connections. There is something that can escape from your attention when you are in peace, and which does not, during the war.

Foto: René Fietzek

En trykkende het natt i begynnelsen av august drømte jeg – som alltid når jeg har feber – en drøm jeg kjenner godt: Foran føttene mine åpner jorda seg, brått faller jeg ned i et gapende hull før jeg fluksens klatrer opp igjen med en tegneseriefigurs iver, bare for å falle ned i neste hull som helt plutselig åpner seg foran meg. Det er en uendelig hinderløype i regi av en overordnet makt, en forsøksinnretning som blir stående på stedet marsj, det motsatte av en historie. Denne drømmen har fulgt meg siden barndommen og er sannsynligvis like gammel som erkjennelsen av at jeg en gang kommer til å lande i et hull for alltid. Dramaturgisk sett er det en ytterst enkel og likevel virkningsfull drøm. Den er ikke mindre original enn Sibylles: I nattesøvnen blir hun regelmessig overveldet av en diger, tsunamiliknende bølge, fortalte hun meg noen dager senere.

Av Jonas Kittelsen, Nordisk Ungdomsrepresentant COP15

Verdens land er i skrivende stund samlet i Canada for å ferdigstille en global avtale for å stoppe biomangfoldskrisen. Endelig skal biomangfold og naturen få et globalt rammeverk slik klimakrisen har Parisavtalen. Det er ingen overdrivelse å hevde at COP15 er et av de viktigste toppmøtene i vårt århundre. Uten naturen er vi ingenting.

Alvor i korridorene

Økosystemer i alle dens utspring holder oppe og muliggjør alt vi er glad i. Naturen gjør vår virkelighet virkelig. Maten vi får servert, luften vi puster, et stabilt klima. Over 50 % av økonomien avhenger direkte av naturen. Kollapser økosystemene, kollapser raskt de pilarene som ivaretar høy tillit i samfunnet. Vi lever så trygt og avskåret fra vår økologiske gjensidighet at vi har vansker for å ta inn over oss det mektige alvoret.