Miljøødeleggelse som krigsvåpen/ Darya Tsymbalyuk

Av Anders Dunker

De siste dagers krigsterror i Ukraina, der missilene har ødelagt både menneskeliv, et nyrenovert arkitekturmuseum og Kievs Tjsernobylmuseum, minner oss om hvor total denne krigen er. Den russiske invasjonen er et angrep på livsgrunnlaget for både mennesker og ikke-mennesker, mener den ukrainske forfatteren Darya Tsymbalyuk. Hun ser krigen i Ukraina som en frontlinje i miljøbevegelsens kamp for en beboelig verden.

I boka Ecocide in Ukraine: The Environmental Cost of Russia’s War (2024) viser Darya Tsymbalyuk gjennom reportasjer og teoretiske betraktninger blandet med personlige erfaringer og poetiske refleksjoner hvordan naturen har blitt trukket inn i krigen som alliert, offer, krigsbytte og slagmark. Miljøødeleggelser oppstår gjerne utilsiktet, men i Ukraina har miljøet også blitt brukt som våpen og landskapet blitt angrepet med overlegg.

I sin utforskning av krigens økologi i Ukraina avdekker Tsymbalyuk, første-amanuensis ved Institutt for slaviske språk og litteraturer ved University of Chicago, dypere trekk ved forholdet mellom landskapet, andre arter og menneskers liv og død. Hun skriver seg også inn i bevegelsen som har vokst seg sterkere de siste årene for å få økocid – eller naturmord – anerkjent som en forbrytelse mot menneskeheten på linje med krigsforbrytelser og folkemord. Med en slik anerkjennelse vil Den internasjonale straffedomstolen i Haag kunne straffeforfølge ødeleggelse av landskaper og desimering av arter også der ødeleggelsene ikke rammer mennesker direkte eller umiddelbart.

– Økocid har vært en forbrytelse i ukrainsk lov siden 2001, men begrepet er fortsatt omdiskutert. Hvordan forbinder du det juridiske begrepet økocid eller naturmord med den konkrete erfaringen av krigen i Ukraina?

– «At folkemord er en forbrytelse, er sannsynligvis det minst viktige ved det», påpekte Zoé Samudzi nylig i et essay.¹ Jeg mener det også gjelder økocid. Ordet økocid utgjør en moralsk fordømmelse, som altfor ofte blir endepunktet for diskusjoner, mens det burde være utgangspunktet. Juss er ikke mitt fagfelt, og jeg etterforsker heller ikke miljøkriminalitet. Det jeg gjør, er å undersøke økocid ut over begrepets juridiske dimensjon, ut fra mitt eget ståsted i miljøhumaniora og opp mot annen forskning på krigens økologi.

– Jeg har satt meg fore å skrive om erfaringer som forbinder krigen og miljøet på en ærlig måte, uten sentimentalitet, men også uten å forsøke å være fullstendig objektiv – noe som uansett er umulig. Det jeg vil vise fram i boka, er en kroppslig form for kunnskap, særlig hvordan landskapets betydning blir forandret på grunn av krigen. For eksempel er sopplukking viktig i ukrainsk kultur. Det er en kunst vi lærer fra barndommen av. Alle ser fram til sesongen og skryter av fangsten. Men da jeg var på besøk i Kyiv i 2022, overhørte jeg en samtale mellom soppsankere. Det de snakket om, var ikke fangsten, men en nabo som hadde tråkket på en landmine. Krigen forandrer betydningen til landskapet og elementene. Jorda blir minelagt og forurenset. Avlinger satt i brann. Til og med lufta får en annen betydning, siden bombene og dronene kommer ovenfra.

– Vann er også blitt brukt som våpen. Du begynner boka med russernes sprengning av Kakhovka-demningen i 2023, som oversvømte enorme områder og grep drastisk inn i en del av Ukrainas geografi. Jojo Mehta, som leder Stop Ecocide International, har kalt sprengningen «et skoleeksempel på økocid».²Anna Ackermann, «In conversation: Stop Ecocide co-founder Jojo Mehta», London Ukrainian Review, 4. mars 2024. Hvilken rolle spiller dette begrepet i den offentlige samtalen om krigen i Ukraina?

– Det er vanskelig å finne ord som virkelig kan formidle det materielle og symbolske sjokket etter Kakhovka-hendelsen. Vannet fra demningen oversvømte og forurenset enorme områder, og fortrengte og druknet både mennesker, dyr og planter. Redningsaksjonene ble ekstra vanskelige siden den venstre bredden var okkupert av russerne, som ikke slapp til internasjonal hjelp. Samtidig skjøt de mot redningsmannskapene på den andre bredden, som var under ukrainsk kontroll.

«De finner måter å bebo gjenvunne hjemsteder på, ofte med fare for eget liv.»

– Ødeleggelsen av demningen vekket smertefulle minner om industrialiseringen av Dnipro-elven, Ukrainas største, som renner gjennom hjertet av landet fra nord til sør og har spilt en viktig rolle i landets historie. De seks demningene Sovjetunionen bygde, oversvømte store områder som også hadde en dyp kulturell betydning. Etter ødeleggelsene forårsaket av Kakhovka-flommen var det en enorm økning i bruken av begrepet økocid. Samtidig har det helt siden krigen startet i 2014, blitt publisert en rekke rapporter om miljøødeleggelser og deres innvirkning på naturreservater så vel som gruvebyer i Øst-Ukraina, men diskusjonen har begrenset seg til fagmiljøene. Med Kakhovka ble miljøødeleggelsene for alvor løftet inn i den offentlige samtalen.

– Kakhovka-demningen ble – så vidt vi vet – ødelagt med overlegg. Den rådende definisjonen av økocid beskriver «lovstridige eller hensynsløse handlinger begått med en forståelse av at det er en betydelig sannsynlighet for at alvorlig og utbredt eller langvarig skade på miljøet vil bli forårsaket av disse handlingene». Blir ikke intensjonen dermed helt avgjørende for å fordømme og eventuelt straffeforfølge handlingene?

– Intensjonen er viktig, men når det gjelder økocid, kan det å fokusere på intensjonen føre til at bevisste voldshandlinger blir framhevet, mens virkningen av langsom, strukturell vold blir tilslørt og underkjent. Marginaliserte samfunn eller det som blir oppfattet som periferier, blir ofte kategorisert som offersoner og gjort til gjenstand for en langsom vold gjennom forurensning og miljøødeleggelser.

Å angripe sin fiendes venn, landskapet

Tsymbalyuk påpeker at å bruke miljøet som våpen ikke er nytt. For eksempel ble også Dnipro-demningen sprengt under andre verdenskrig, da den sovjetiske hæren trakk seg tilbake i 1941. I boka The Invention of Ecocide (2011) sporer David Zierler økocid-begrepet tilbake til plantegiften Agent Orange, som ble brukt under Vietnamkrigen for å fjerne løvverket geriljasoldatene skjulte seg bak. Tsymbalyuk ser en parallell til Vietnamkrigen, nettopp på grunn av det sterke elementet av økocid, med de direkte angrepene på landskapet som beskytter og understøtter både hæren og befolkningen i Ukraina. Men i Ukraina finnes det også en ekstra dimensjon i miljøtruslene.

– Russerne tok kontroll over Tsjernobyl-anlegget etter fullskalainvasjonen i februar 2022, og signaliserte samtidig at situasjonen nettopp ikke var under kontroll. Norske apoteker ble raskt utsolgt for jodtabletter, som folk hamstret av frykt for en ny atom-ulykke. Hva forteller slike fryktreaksjoner oss om miljøets betydning for folks engasjement i konflikten?

– Dette var noe vi allerede hadde opplevd med Tsjernobyl-ulykken, som forurenset landområder langt ut over Ukraina, Belarus og Russland, som var i episenteret for ulykken. Miljøødeleggelser stanser ikke ved grensene, og virkningene fra miljøangrep sprer seg på ukontrollerbare måter. Det ligger i miljøødeleggelsens natur at den trenger inn i naturens kretsløp, bevegelsene til jord, luft og materie, og folk føler seg dermed direkte truet og berørt.

– Hvilken forskjell kan fordømmelsen av slike handlinger eller trusselen om straffeforfølgelse utgjøre når miljøtrusler i praksis blir brukt som krigsvåpen?

– Stop Ecocide International går faktisk inn for å trekke økocid-definisjonen og juridisk praksis ut av krigskonteksten. Det finnes nemlig allerede visse muligheter til å forfølge miljøødeleggelser i krig med Roma-vedtektene. Det vi derimot ofte mangler, er et rammeverk for å saksøke selskaper for omfattende og langvarige miljøødeleggelser.

– Uavhengig av det internasjonale grunnlaget for straffeforfølgelse har det i Ukraina blitt viktig for både lekfolk, journalister og forskere å dokumentere miljøødeleggelser og beskrive omfanget av det pågående naturmordet – også på detaljnivå.

«Jeg prøver framfor alt å skrive om ‘den levende verden’, å se Ukraina som en livsverden.»

– George Monbiot i The Guardian kaller angrepene på Gaza folkemord pluss naturmord, et slags holocid, et totalmord. En slik brutalitet bryter gradvis ned internasjonale institusjoner og overenskomster. Hvor viktig er kampen for å juridisk definere og straffeforfølge økocid, og hvilken plass spiller miljøet mer allment i dagens fredsarbeid?

– Jeg tror det vi ser i Ukraina og Palestina, er en prøve på de institusjonene og overenskomstene som ble etablert etter andre verdenskrig, basert på internasjonalt samarbeid og rettferdighet. De har bestandig vært mangelfulle, men å få dem til å fungere, og å få økocid anerkjent som en internasjonal forbrytelse, er fortsatt verdt å kjempe for. Det signaliserer en endring i våre verdier og vår forståelse av miljøet. Ukraina gjør en viktig innsats her, siden økocid er en del av landets lovverk, og siden staten har igangsatt etterforskning av en rekke tilfeller.

– Dette juridiske miljøarbeidet både administrativt og på bakkenivå legger et godt grunnlag for arbeidet med å få økocid anerkjent som en femte folkerettslig forbrytelse, ved siden av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjonsforbrytelser. En eventuell anerkjennelse av økocid i den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon kan få stor betydning ikke bare for Ukraina, men globalt.

«Krig er et økocid»

En av historiene i Tsymbalyuks bok handler om det utrettelige arbeidet til en gruppe miljøaktivister og forskere som strever med å transportere et halvråttent delfinkadaver fra en strand ved Svartehavet. Pakket i plast og stinkende i sommervarmen ankommer delfinskrotten – trukket av eselet Yasha – til et naturreservat. Reisen er en innbitt og fortvilet leting etter en fryser der aktivistene kan oppbevare delfinen, i påvente av en obduksjon som kan fastslå om dødsfallet til denne delfinen – og tusenvis av andre de siste årene – er en følge av krigen.

– Er dokumentasjon av miljøødeleggelsen et middel til å markere voldshandlinger som ellers ville blitt normalisert, til å gjøre rede for ødeleggelsen som noe unormalt og uakseptabelt?

– Ja, jeg tror det, både for forskere og de som blir vitne til dokumentasjonen. Dette bildet av miljøvernerne som sleper og frakter delfinene, har virkelig fulgt meg. Delfinhistorien blir levende fortalt av Ivan Rusev, en forsker ved Tuzlylagunene Nasjonalpark,³ og den gir et inntrykk av de materielle realitetene i innsamlingen av data for å dokumentere økocid – svetten og stanken i arbeidet på bakken. Dokumentasjonsarbeidet etablerer også en dyp kontakt mellom mennesker og dyr i et felles landskap. Et av kapitlene i min bok heter «Kropper» og spiller videre på delfinhistorien – hvordan krigserfaringen til mennesker og dyr ligner og langt på vei sammenfaller idet de blir skremt, skadet og drept.

– Den ukrainske advokaten og miljøverneren Andrij Andrusevitsj sa i en panelsamtale i New York ganske enkelt: «Krig er et økocid.» Aggresjon og okkupasjon ødelegger miljøet med overlegg, og gjør det ubeboelig for mennesker og andre arter.

Dødens episteme

– Miljøkrisen er i siste instans en beboelighetskrise. I krigssoner som Ukraina er forholdene både dødelige og uforutsigbare. Hva kan mennesker som bor i områder som er blitt farlige på grunn av klimaendringer og forurensning, lære fra folk i Ukrainas krigssone om det å leve med usikkerhet og ulike trusler?

– Vi har ofte store debatter om minelagte områder og hva vi skal gjøre med dem, om de for eksempel skal bevares som en slags naturparker. Mens vi diskuterer landets framtid prinsipielt, teoretisk eller politisk, glemmer vi lett at folk vender tilbake til hjemstedene sine på eget initiativ: Lenge før diskusjonen er avgjort, har de allerede gjenoppbygd huset og plantet poteter. Slik både dyr og mennesker vendte tilbake til Tsjernobyl, kommer folk også tilbake til frigjorte områder hvis de kan, og de finner måter å bebo gjenvunne hjemsteder på, ofte med fare for eget liv. De utsetter seg for stråling, giftstoffer og andre farer med viten og vilje. Slik minner de oss også om at de er de fremste bærerne av kunnskap om stedet.

– Vi finner eksempler på en slik intim økologisk kunnskap verden over, også i områder rammet av klimakatastrofer, der det å leve og overleve blir en praktisk utfordring. I områder frigjort fra okkupasjonen rydder ofte bønder landminene selv, med hjemmelagde innretninger. Som sosialantropologen Munira Khayyat viser i boka A Landscape of War (2022), har småbrukere i Sør-Libanon gått over fra kyr til geiter fordi de veier mindre og dermed ikke utløser landminer ute på beite. Slike pragmatiske tilpasninger gir oss kanskje et glimt av Ukrainas framtid.

Slik både dyr og mennesker vendte tilbake til Tsjernobyl, kommer folk også tilbake til frigjorte områder hvis de kan, og de finner måter å bebo gjenvunne hjemsteder på, ofte med fare for eget liv.

– Det finnes i dag landminer på over en tredjedel av Ukrainas territorium. Der okkupasjonsstyrker trekker seg tilbake, kan de ligge kamuflert i veikanten, eller skjult som feller i hus og møbler, til og med i likene som ligger igjen etter krigshandlingene. I tillegg til landminene lekker det også kjemikalier ut i jordsmonnet fra udetonert ammunisjon, som påvirker vegetasjonen og livet i jorda. Ødeleggelsen utspiller seg med ulike temporaliteter og hastigheter og strekker seg langt inn i framtiden. Slik har invasjonen presset Ukraina til et irreversibelt punkt, der volden egentlig aldri vil ta slutt, fordi landet allerede er forandret.

– Dette må vel være selve kulminasjonen av det du kaller «dødens episteme», å lære gjennom tap og ødeleggelse. Også utenfor krigens kontekst lærer vi våre lekser om økologi og miljø, i en tid der naturens vev begynner å rakne under presset fra det teknologiske forbrukssamfunnet. Rommer ødeleggelsen og truslene også erkjennelser av andre slag?

– Vanligvis fortelles krigen kun gjennom katastrofens optikk, og med rette. Krig er grufullt og katastrofen en konstant understrøm i alt som skjer i hjemlandet mitt i dag. Likevel forsøker jeg framfor alt å skrive om «den levende verden», å se Ukraina som en livsverden. For når vi ser bildene av krigens ødeleggelser, både av raserte byer og ødelagt natur, har vi altfor lett for å forestille oss at ingen lever der lenger. Beretninger om dyr, planter og mennesker som fortsetter å leve i bombede områder, kan derimot forandre ansvarsfølelsen vår og forholdet vårt til slike steder.

En levende verden omgitt av død

Man kunne anta at omsorgen for naturen kommer i bakgrunnen i en kamp på liv og død. Tsymbalyuk framhever i boka derimot en rekke historier om mennesker som omhyggelig registrerer truede ville arter som er rammet av krigens omveltninger – som delfiner eller salamandre. Andre historier handler om folk som gjør en innsats sammen for å hjelpe dyr, enten det er hester som streifer om etter bombeangrep, kyr som holder på å drukne etter Kakhovka, eller ildre som hjelpeløst har falt ned i skyttergraver ved fronten.

– Hvilken betydning leser du ut av disse historiene om enkeltmenneskers forhold til natur, planter og dyr under krigen?

– De illustrerer noe av det jeg mener med «levende verdener». Når du er i en situasjon der den eksistensielle trusselen er konstant, oppleves livets tilstedeværelse annerledes. Du føler deg intenst levende, og du får en skjerpet mottakelighet for livet omkring deg. Det kan nesten beskrives som et «nakent liv», fordi det kan avbrytes når som helst.

– Moren min tilbrakte over to måneder i begynnelsen av krigen i et tilfluktsrom i Kyiv-metroen. Da hun begynte å gå ut igjen, gikk hun en tur i en lokal park. Euforisk sendte hun meg bilder og fortalte at det var den vakreste våren hun noensinne hadde opplevd. Jeg laget til og med et kort filmessay med bildene hennes senere, «En botanisk dokumentasjon av eksistensen». Det finnes en livskraft her som du bare virkelig kan åpne deg for når du er i dødens nærvær.

Når du er i en situasjon der den eksistensielle trusselen er konstant, oppleves livets tilstedeværelse annerledes. Du føler deg intenst levende, og du får en skjerpet mottakelighet for livet omkring deg. 

– Det er også påfallende hvordan krigen synliggjør alt som er hyklersk og falskt. Folk sier gjerne at i krigen blir livet svart og hvitt: Hva er vesentlig og uvesentlig når det står om liv og død? Du begynner å forstå hvilke forhold som virkelig betyr noe – våre nærmeste, steder, andre arter, planter og trær.

– Mange i den ukrainske hæren kommer rett fra sivile liv – lærere, kunstnere, lastebilsjåfører – og har plutselig blitt kastet inn i nye omgivelser, i fjerne deler av hjemlandet som de aldri har besøkt før. De befinner seg bokstavelig talt i jorda, i skyttergraver. Dette er en ekstremt fysisk og umiddelbar miljøopplevelse. Fra fronten får vi beretninger om soldater som ser nye dyr, føler nærhet til dem, eller redder dem. Jeg har et visst håp om at denne nye solidariteten som er i ferd med å oppstå, der lidelsen til andre arter blir sett som en del av den samme krigstilstanden, også kan mobilisere en annen forestillingsverden i tiden etter krigen.

«Over-være»

– Det som må gjenoppbygges, er ikke bare infrastruktur, men det politiske og sosiale rammeverket for liv. Din kollega, sosial-antropologen Adriana Petryna, omtaler dette som «fredens arkitekturer».⁴Adriana Petryna, «De-occupation as planetary politics: On the Russian War in Ukraine», American Ethnologist, 4. desember 2022 Hvordan bygge en beboelig framtid mens krigen fortsatt raser?

– Det er vanskelig å gi et godt svar på, for på den ene siden er det viktig å tenke på framtiden, siden det bare er den tanken som kan løfte deg gjennom krigens redsler. På den andre siden, med et innenfra-blikk i Ukraina, sliter jeg virkelig med å forestille meg framtiden i det hele tatt. Krigen og livet i overlevelsesmodus gjør noe med deg – det blir mye vanskeligere å tenke langsiktig.

– Jeg tror vi frambringer framtiden en dag om gangen, ved å plante en hage som vil bære frukt eller blomstre i framtiden, eller ved å fortsette å svømme i den lokale elva. Ved å opprettholde slike relasjoner fra dag til dag strekker du deg mot en annen framtid. Jeg vil samtidig ikke skjønnmale dette, for det handler om folk som lever i giftige omgivelser, med fare for å bli bombet og beskutt. Men det er nettopp slik man bebor en skadet livsverden.

– I Kakhovka ble en kvinne filmet bare timer etter at demningen ble ødelagt. Mens vannet stiger rundt henne, spør en journalist om hun skal evakueres: «Nei, vi rir stormen av. Vi blir her, alt skal gå bra.» Hun bruker det ukrainske ordet perebutyj, som betyr å «over-være» eller «over-eksistere». Det er en framtid i denne «over-væringen» som ikke er det samme som å overleve. Hun sier nettopp ikke «overleve». For det finnes ingen garanti. Men det ligger likevel en form for framtidighet her, som har kraft til å bære livet videre.

Det er en framtid i denne «over-væringen» som ikke er det samme som å overleve. Hun sier nettopp ikke «overleve». For det finnes ingen garanti.

Nye landskaper, gamle røtter

– I boka skriver du treffende: «Selv om du ikke evakuerer, men blir i hjembyen din, befinner du deg plutselig i en annen verden.» Der Kakhovka-reservoarets vannmasser tidligere utgjorde en vidstrakt innsjø, finnes det nå enorme gressletter og nye skoger, der en rekke dyre- og fuglearter etablerer seg. Frosker yngler i bombekratrene. Ligger det også et framtidshåp i disse nye krigsskapte habitatene?

– Gjengroingen i Tsjernobyl har blitt kalt et «grønt mirakel». Det er en falsk og misvisende karakteristikk. Sosialantropologen Elena Kim har gitt en kritisk analyse av idealiseringen av den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea: Idet naturens oppblomstring i den minelagte grensesonen blir utnyttet i politiske narrativer, opplever lokalbefolkningen at deres kunnskap og perspektiver blir ignorert, slik de selv har blitt fortrengt.⁵

– Det kan virke som det er veldig vanskelig for oss mennesker å forstå naturens liv uten å gi det en symbolsk betydning og bruke det som et argument for et standpunkt. Da jeg intervjuet folk som var fordrevet fra Øst-Ukraina, som fra tid til annen kunne besøke hjemmene sine før 2022, fortalte de det som for dem var skrekkhistorier – om hvordan hagene og husene deres var blitt helt overgrodd – siden plantene som vokste ukontrollert, symboliserte forfall og forlatthet. Krigen er en omkalfatring, som skaper brudd der også nye relasjoner og konstellasjoner oppstår, men de vokser fram fra en voldelig ødeleggelse av verden slik vi kjente den.

– I et historisk perspektiv framstår krigen som en intensivering av et brudd som allerede har skjedd. Byggingen av Kakhovka-demningen for 70 år siden var også en miljøkatastrofe. Du beskriver også andre naturinngrep i sovjettiden, der selv hveteåkrene var en del av en brutal industrialisering.

– Ukrainas landskap har blitt terraformet gjennom industrialisering, også landbruket. I mange tilfeller er krigens sjokk bare den siste rystelsen i en lang historie av utbytting og ødeleggelse. Det meste av den russisk-ukrainske frontlinjen løper gjennom Ukrainas steppeområder, der uberørte gressletter ble erstattet av monokulturer, kornåkrer, industribyer og store kullgruver.

– Gjennom moderniseringen utslettet Sovjetunionen en hel verden av eldre praktisk kunnskap. Tvangskollektiviseringen på 1930-tallet ble møtt med sterk motstand, siden folk ikke ville oppgi dyrene og jorda til de kollektive gårdene. Stalin svarte med en menneskeskapt sult-katastrofe som tok millioner av menneskeliv. Denne volden ytrer seg gjennom det fysiske landskapet, så vel som i kulturelle praksiser.

Ukrainas landskap har blitt terraformet gjennom industrialisering, også landbruket. I mange tilfeller er krigens sjokk bare den siste rystelsen i en lang historie av utbytting og ødeleggelse.

– Industrialiseringen har på mange punkter brutt båndene mellom fortid og nåtid, og redusert landskap til blotte ressurser. Du er opptatt av minner og kontinuitet, av tradisjonell kunnskap og historier som knytter folk til vegetasjonen og landskapet?

– Jeg tror førmoderne tenkning fortsatt er veldig til stede i Ukraina, og gamle forestillinger om naturen inngår fortsatt i noen av de religiøse praksisene. Selv om tradisjonen er kristen, ligger den som et tynt dekke over hedenske trosoppfatninger. En del av mitt eget prosjekt har vært å utforske slike tradisjoner, for eksempel den gamle forestillingen om at sjelen er en fugl. Fuglene flyr til vyrij, et mytisk sted i sør – og det samme gjør de dødes sjeler.

– Du forteller også om elektrikere som tar seg tid til å reparere et storkereir som holdt på å falle ned fra en mast. Og hvordan storkene gjerne omtales med ulike navn i hver landsby. Omsorgen folk viser for storkene, springer kanskje ut av slike tradisjonelle, symbolske bånd?

– Myter og legender binder oss til landskapet. Men kunnskapen og tradisjonene kan også være noe helt praktisk, som at å lære å plukke sopp lærer deg å lese landskapet annerledes og gjør deg oppmerksom på ulike arter, jordsmonn, mose og trær. Det er viktig for meg at vi i miljøtenkningen kan bygge på den økologiske kunnskapen som finnes i kulturen, i folks livspraksis.

Planetære samtaler

– Ved krigens utbrudd skiftet Europas politiske oppmerksomhet fra den langsiktige klimakrisen til den umiddelbare geopolitikken rundt energisikkerhet og krig. Er det mulig å opprettholde en akutt klimainnsats samtidig som man forsøker å stanse en krig?

– Klimaendringer og krigen er åpenbart sammenvevd på mange måter. Russlands krigsevne er direkte knyttet til det globale forbruket av russisk olje og gass. Også i Ukraina overlapper disse krisene hverandre. Snakker du med bønder, forstår du at de er ekstremt sårbare for klimaendringer og uberegnelige årstider. I tillegg må de nå håndtere miner og beskytning. De som lever av jorda, er rammet av usikkerhet og vold på flere nivå samtidig.

– For å konfrontere klimaendringene trenger vi selvsagt en oppslutning om planetære allmenninger, men med okkupasjon og væpnet vold krymper spillerommet for en global, planetær samtale – utvekslinger som kan innbefatte vitenskapelig samarbeid, miljøovervåkning og politiske fellesprosjekter. For at dette skal endres til det bedre, må det bli slutt på volden.

– Som med økocid-problematikken handler det om å holde Den internasjonale straffedomstolen i live som en institusjon med en reell innflytelse. Stormaktskonfliktene kommer i veien for selve forestillingen om et planetært fellesskap.

For å konfrontere klimaendringene trenger vi selvsagt en oppslutning om planetære allmenninger, men med okkupasjon og væpnet vold krymper spillerommet for en global, planetær samtale

– Finnes det håp i denne grasrotdrevne, overnasjonale eller «planetære» diskursen som utfolder seg uavhengig av rivaliseringen mellom stater?

– Absolutt. Ukraina er i stor grad en del av samtalen nettopp i kraft av solidaritet. Denne kulturutvekslingen har blitt opprettholdt siden 2022 av enkeltpersoner og lokalsamfunn i andre land gjennom stipender, donasjoner og samarbeid. Problemet er at det største landet på planeten – Russland – har gjort seg utilgjengelig for slike globale samtaler. Samarbeidet som fant sted mellom russiske, ukrainske, bulgarske, georgiske og tyrkiske forskere om Svartehavet, er nå brutt og kan ikke gjenopprettes så lenge Russland fortsetter å være en aggressor.

– Dermed er vi vitne til et skifte i selve muligheten for å forestille oss det planetære. Vi kan ikke gå tilbake til en business as usual som ignorerer vold og overgrep, slik som overgrepene som har blitt avdekket i tidligere okkuperte områder som Butsja. Hvis vi skal ha noe håp om et framtidig fellesskap, må vi først få en slutt på volden. Derfor kan vi ikke simpelthen akseptere en foreslått løsning – slik noen synes å gå inn for – der Ukraina avstår en stor del av sitt territorium, slik at alle kan gå tilbake til handelsavtalene sine.

Noter:

1. Zoé Samudzi, «Against Genocide: Introduction», The Funambulist, nr. 37, 31. august 2021.
2. Anna Ackermann, «In conversation: Stop Ecocide co-founder Jojo Mehta», London Ukrainian Review, 4. mars 2024, londo-nukrainianreview.org.
3. Overslag for antallet døde delfiner er svært høyt, og ekspertene diskuterer årsakene uten at man har nådd fram til klare kon-klusjoner. For mer om Rosev, se Alix Kroeger, «How the war in Ukraine is killing marine mammals», BBC, 4. januar 2023.
4. Adriana Petryna, «De-occupation as planetary politics: On the Russian War in Ukraine», American Ethnologist, 4. desember 2022
5. Eleana J. Kim, «Toward an Anthropology of Landmines: Rogue Infrastructure and Military Waste in the Korean DMZ», Cultural Anthropology, vol. 31, nr. 2, 2016.

Intervjuet ble først publisert i norske Le Monde Diplomatique i desember 2025.

Takk til norske Le monde Diplomatique for publiseringstillatelse. Takk også til Anders Dunker og Darya Tsymbalyuk.

Fotokreditering: Michele Cooper/DPIE.