Forverringens logikk

Av Arne Johan Vetlesen

Naomi Kleins bok This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate har fått velfortjent oppmerksomhet i Klassekampen, og takket være en kronikk av Jonas Gahr Støre er boken også blitt kjent for Aftenpostens lesere. Kan vi dermed håpe på at klimadebatten på høyeste politiske nivå vil ta en systemkritisk vending der vekstfiksert kapitalisme ikke er løsningen, men erkjennes som en hovedårsak til problemet?

    En slik erkjennelse er gammel i økologisk orientert samfunnskritikk, slik for eksempel nylig avdøde Sigmund Kvaløy Sætreng formulerte den siden 1970-tallet. Det verdifulle med Kleins bok er at hun underbygger tesen om at «vårt økonomiske system og vårt planetære system nå er i krig med hverandre» med harde naturvitenskapelige data. Ifølge The Carbon Tracker Initiative tilsvarer den mengden olje, kull og gass som verdens fossile selskaper (statlige såvel som private) allerede er i gang med å utvinne 2795 gigatonn karbon. På den annen side forteller beregningene at for å begrense temperaturøkningen til to grader, kan ikke mer enn 565 gigatonn utvinnes – en femtedel av det som er planlagt av selskapene og ønsket av deres eiere og aksjonærer, inklusive den norske stat i tilfellet Statoil. Så hvordan forhindre at det brennes fem ganger så mye fossilt brennstoff som jordklodens atmosfære har evne til å absorbere?
    Problemet det handler om kunne ikke vært mer systemimmanent: det er uatskillelig fra en kapitalistisk økonomi. Det betyr at det systemet vi har ikke kan unngå å forverre problemet. Motsetningen er akkurat så grunnleggende: klimaet avhenger av en radikal reduksjon – nedtrapping – av menneskenes bruk av naturressurser, mens det nåværende økonomiske systemet avhenger av grenseløs – og grensebenektende – ekspansjon. Som Klein i likhet med Sætreng og Erik Dammann påpeker, er det bare ett av de to systemenes regelsett som rent faktisk lar seg forandre, og det er ikke naturens lover.

    Benektingen av psykologisk art av slike grenser er en ting, og ille nok i klimasaken der vi som politisk fellesskap har mistet verdifull tid til endring. Men den fysiske neglisjeringen av grensene, forsåvidt som de selv er fysiske – i naturen​ – er verre, for her har vi forårsaket en forverring som ikke er omgjørbar slik en psykologisk forestilling er det. Vår form for økonomi er systematisk bakvendt: vi produserer og forbruker som om det ikke er noen ende på hva som faktisk er endelig (rent vann, dyrkbart landareale, fossile brensler, atmosfærens evne til å absorbere utslipp), samtidig som politisk fellesskap, som næringsdrivende og som forbrukere innretter oss som om det er uforanderlige grenser – noe absolutt og invariant – ved strukturene og institusjonene som innrammer all vår økonomiske gjøren og laden. Å fortsette en type praksis som helt systematisk behandler det uforanderlige som elastisk og det foranderlige som endringsimmunt, er med tiden dømt til å ende i kollaps. Som økonomen Herman Daly har formulert det, er det økologisk umulige – grenseløs og evig vekst – av dypere karakter enn det opplevd og erklært politisk umulige: å avskaffe kapitalismen.
    Kan vi det? Og kan vi klare det tidsnok? Det er spørsmålene Kleins bok aktualiserer. Hun viser gjennom en rekke eksempler at klima- og miljøproblemene rykker stadig nærmere, ikke bare i tid, men geografisk. Selskapenes hunger etter ukonvensjonelle fossile kilder og metoder – fracking, skifergass, oljesand – bringer den politiske kampen hjem, bokstavelig talt: til de norske fjordene, til Finnmark, samt til en rekke andre vesteuropeiske land.

Forverringen økologisk sett gir anledning til økt mobilisering politisk sett. Jo skitnere metoder kapitalens krig mot naturen anvender, desto mer skjerpes konfliktlinjen. Det er forverringens logikk – og den politiske mobiliseringens mulighet. 

/

Denne artikkelen stod i Klassekampen 4.11.14