Tekst: 1 Mos 1, 26-31

kej 003Av Knut Erling Johansen, domprost i Fredrikstad

 

Hva er da et menneske, at du husker på det? Salmedikteren i Det gamle testamentet skuer mot stjernehimmelen og kjenner seg ydmyk, liten. Og han spør sin Skaper: Hva er da et menneske?

Ja, hva er et menneske? Skal vi gi oss i kast med et svar, kan vi ikke hoppe bukk over vår tids og vår verdens største utfordring: Ødeleggelsen av livet og livsmiljøet på kloden. Det som klimaendringene og oppvarmingen av jorden minner oss så tydelig om.

Hva er da et menneske? Det er nærliggende å svare: Mennesket er et skadedyr. Mennesket er en dyreart som utviklingen har frambrakt, men som er beheftet med en alvorlig produksjonsfeil. Mennesket har vist seg som en ulykke. Arten menneske har løpt løpsk, den har kommet ut av kontroll. Mennesket er blitt som et slags ugress, slikt som noen ganger kommer inn i hagen vår, og som brer seg, og som ikke gir livsrom for noe annet.

Hva er da et menneske? Dagens prekentekst vil også gi et svar på det spørsmålet. I poetisk billedspråk skildrer den første av bibelens to skapelsesberetninger hvordan Gud, livets opphav, frambrakte mennesket: Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.

Ifølge billedfortellingen i 1 Mosebok er altså mennesket den eneste blant alle jordens arter som likner Gud. Mennesket er skapt i hans bilde. Mennesket skal likne Gud på jorden og råde over alt annet skapt.

For snart 50 år siden satte den amerikanske historikeren Lynn White Jr. seg fore å spore opp de historiske røttene til miljøkrisen, den økologiske krisen. Som menneskene for et halvt århundre siden kunne se den spede begynnelsen til. Men som vi i dag står midt oppe i. Og som barnebarna og oldebarna våre for alvor vil høste de bitre fruktene av – hvis ikke vi og dem vi velger til å styre våre samfunn, legger kursen radikalt om.

Lynn White sporer de historiske røttene til ødeleggelsen av natur og miljø til kristendommen og dens hellige tekster. For i disse tekstene kommer det fram et syn både på mennesket og på naturen som har gjort stor skade, ifølge White.

For det første tegner kristendommens hellige tekster et menneske som står i en særstilling i naturen, som står over naturen, og er løsrevet fra naturen.

For det andre framstiller Bibelen naturen som skapt, og dermed radikalt forskjellig fra Gud. Da blir naturen tømt for guddommelighet og hellighet. Ingenting i naturen skal tilbes og æres. Bare Gud skal tilbes, og han står utenfor naturen. Naturen blir ikke lenger noe besjelet og mysteriøst, slik den ble oppfattet i førkristen tid. Naturen er blitt en råvare som mennesket kan skalte og valte med etter forgodtbefinnende.

Kanskje har White rett i at skapelsberetningen vi har lest fra i dag, er blitt tolket slik gjennom de siste århundrene, og at den har bidratt til at det moderne mennesket er blitt et skadedyr som ødelegger sine omgivelser.

Men Bibelen er ikke utlagt og tolket en gang for alle. Og det fins en helt annen måte å lese og tolke Bibelens skapelsesfortellinger på enn at mennesket har fått et fribrev fra Gud til å plyndre og herje med skaperverket.

Leser vi kapitel 1 i 1 Mosebok sammen med de erfaringene vi gjør når vi er i kontakt med naturen, når vi erfarer oss selv som deltakere i ”Det store spelet”, når kjenner på det som Albert Schweitzer kalte for ”ærefrykt for livet” – da tvinges vi til å lese denne teksten annerledes.  Den blir et vitnesbyrd som klinger sammen med våre erfaringer: Alt det skapte henger sammen. Liv er avhengig av annet liv. Livsmiljøet er som trådene i den fineste vev..

Og så har jo Bibelen to skapelsesberetninger, to poetiske bildefortellinger som vil si oss noe grunnleggende om mennesket. I 1 Mos kap 2 finner vi den andre fortellingen. Der tar Gud Skaperen en neve støv eller jord i hånden sin og puster på den. Herren Gud blåste livspust i nesen på det, står det, og mennesket ble en levende skapning.

Sterkere kan det ikke understrekes at mennesket, som er sjel og ånd, samtidig er et jordvesen. Navnet Adam betyr nettopp: jordvesen. Av jord er du kommet, til jord skal du bli.

Vi er en del av naturens kretsløp. Byggematerialene til kroppene våre kommer fra naturen. Med åndedrettet vårt er vi vevd inn i naturen. Når vi dør, vender vi tilbake til naturen. Og dør livet i naturen, dør vi med.

Det er bibelmisbruk og bibelutroskap å lese de første bladene i vår Bibel på en slik måte at de skulle gi oss rett til å herje og plyndre, utbytte og utarme livet og omgivelsene. Rive i stykker den fint avstemte livsveven.

Jo visst likner vi Gud på jorden. Gjennom kunnskap, vitenskap, teknikk, industri, kapital, produksjon – råder vi over de skjøre livssammenhengene, rundt oss og i oss.

Men herjer vi med jorden, behandler vi moder jord uten kjærlighet og ømhet, er vi alt annet enn Gud lik!

At vi er gudlike, skapt i Guds bilde, det må bety å ha evnen til visdom og kjærlighet i vår omgang med skaperverket.

At vi er gudlike må bety at vi er Guds forvaltere, at vi kjenner ansvar for alt liv på jorden, og alt som livet er avhengig av – jord og vann og atmosfære.

Å bære Guds bilde i oss må bety å være så vise, så avanserte at vi kjenner vår begrensning. Kjenner vår plass i Guds store rom. Vet at vi er skapninger. Og at Gud alene er Skaperen.

Finnes det håp for jorden, vår vakre, rike, men kriserammede klode? Finnes det håp for barnebarna og oldebarna våre?

Kirken skal være en håpets varmestue i verden. Og menneskene rundt oss spør kirken, den gudstjenestefeirende menighet, etter håp.

Gro Harlem Brundtland henvendte seg slik til kirken på en konferanse for en del år tilbake:

«Hjelp oss med å overbevise alle dem som frykter for framtiden om at det finnes håp. Vi er ikke nødt til å styre i retning av en snarlig økologisk katastrofe. Vi kan finne en annen vei, en vei som består i en sunn og bærekraftig felles framtid. Den kristne tro innebærer et grunnleggende håp. Dette håp angår ikke bare kirkene, men jorden og menneskeheten som et hele. Vi kan ta hverandre i hendene for ‘Vår felles framtid’.»

Jo, kirken er i verden for å bringe håp.

Derfor lar vi jordens vann risle over dåpsbarnets hode, som et håpets tegn for hvert enkelt menneske.  For når mennesket kommer til seg selv, er det ikke et skadedyr. Nei, vi bærer Guds eget bilde i oss.

Vi deler vin og brød med hverandre her i kirken. Frukter av jorden, som vi lar vie til Jesu legeme og blod. Slik holder vi levende minnet om en Frelser som kan forvandle – oss selv og våre medmennesker, og til og med vår politikk. Slik han forvandlet vann til vin under bryllupsfeiringen i Kana.

Vi er kirke. Vi synger håp. Vi feirer gudstjeneste. For å holde håpet levende om en Gud som gjør alle ting nye.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.