Klan, 2015

Av Torild Wardenær

Vi går i skogene igjen, bærer med oss dette kollektive hjertet, ikke engang vårt eget individuelle er det, for vi har forlengst blandet blod, vi har vokst sammen til én kropp, til én stor klan.

Vi har latt kjemikalier flyte ut i elvene og har latt så mye karbondioksid blande seg med Atlanterhavet, Nordishavet, Indiahavet, Stillehavet og Sørishavet at planktondød, forsuring og korallbleking har krympet tidsaldrene og tvunget sammen holocen og antropocen, så vi kan ikke annet enn å drasse rundt på dette store tiggerhjertet, sanke nok oksygen til en framtid.

Vi er motvillig slått til betlere av første orden og puster tungt under byrden av dette vervet.

Vi ber om bare ett gram mindre klimagass, men flere sinoberbiller og siksakkoraller og hinduterner, flere rokker og hammerhaier, mer sporesopp, flere fregattfugler og karmaugler, mer regnskog. Vi ber om at den sjette masseutryddelsen må vike, og vi sverger, her ved det nordlige bøketreet, at vi skal være aktivister, jordbrukere, skogvoktere, fysikere og drømmere.

Vi skjærer løftet vårt inn i stammene, karver inn det lett banale og hjerteformede emblemet, men også de uslitelige ordene; tro, håp, kjærlighet, og sukkeret fra bladverket skal overføres som energi til oss, skal sette et annet stempel på nerver og baner og broer i kroppene våre – fra issene ned gjennom det legendariske hjertet, ned gjennom kneskålene til under fotsålene som skal trø skogbunnen så lett og sette spor til å følge mot en framtid, og sporene skal blande seg med klovmerker fra hjortedyr og mycelium fra den bleike piggsoppen, de skal vise vei i villniset for de ennå ufødte, og bøkene med sine glatte stammer skal stå der, flere hundre sammen, uanfektet og som angrepet av håp skal de fortsette å vokse for våre etterkommere.

/

Les om Torild Wardenær hos Aschehoug, eller på hennes forfatterside.