Sunde-Ole-Robert_Foto-Jo-Michael

Av Ole Robert Sunde / Foto: Jo Michael

Det er borgerkrig i Syria, og Aleppo som er Syrias største by, har fått sin del, og mer til, av bomber, så mye at hele gater, smug og kvartaler er ødelagte, men den er ikke alene, som om borgerkrigen er smittsom, eller krigen i seg selv, hvis ikke bombingen er det; tenk bare på Libya, Irak, Palestina, Tsjetsjenia, Ukraina, osv; den nederlandske journalisten Geert Mak skriver i sin bok om Europa. En reise gjennom det 20 århundret, at DOVO, den belgiske tjenesten for opprydning og tilintetgjørelse av krigsmateriell, detonerer 1,5 tonn ammunisjon, fra den første verdenskrigen, daglig, og det minker ikke, skriver han, ikke bare granater, knapper, penner, kniver, kuler og gevær, dukker opp, noen ganger hele tanks.

Bombingen i Aleppo er så godt dokumentert at det er umulig å ikke påtreffe ett av de utallige fotografiene av byens ruiner – pussig nok analogt med reklame for byens hoteller, kart over Syria, og syriske byer, samt de stedene som skal lokke til seg turister – det jeg stirrer på, etter å ha søkt noen få minutter på nettet, uten å kunne oppgi navnet på opphavsmannen eller opphavskvinnen, all den stund bildet er uten signatur, er en totalt demolert bilpark; en av bilene minner om en installasjon av Matias Faldbakken, men disse bilene har blitt til skrap, Faldbakkens bil; skråstilt og fastmontert til en stor stålramme med hjul, var bare sliten, tilsynelatende småskadd, kanskje ueffen til å ha på veien, som jeg husker den, nei, nå husker jeg det, den var også et vrak; disse fra Aleppo, er gråblåpatinerte, flekker av gult hist og her, som om boligblokken vis-á-vis, med dens gule mursteiner, etter en fulltreffer, ser det ut som, kan ha smittet dem.

To stammer, kan det være to plataner, er så ribbet at bladene er borte, hvis ikke årstiden; kan det være om høsten, holder løvet tilbake, til og med barken er borte, eller virker å være det, det som er tilbake er tynne knekte greiner som peker i alle retninger, som om de ennå er i sjokk, eller slik alt ville ha vært det, og til og med er i sjokk, utsatt for noe av det samme dag ut og dag inn, lik de krigene som forgifter med fattigdom, vannmangel eller sult; de to bilene, under trærne, har beholdt lakken, også dekkene er intakt; de fire fartøyene, som er fotografiets blikkpunkt, må ha vært selve fulltreffet, om ikke ett av mange – det ryker ennå fra bygningen bak bilene – her har trykket fra bombene skrellet opp bilpanseret, som om det kunne ha vært gjort med en grov boksåpner; hva slags sinne eller raseri er det i slike detonasjoner, eller trykk som øyeblikkelig river alt i filler, og som er likegyldig til hva som blir truffet, eller hvor, bare det treffer og gjør mest mulig skade – hvem er det som hater så mye og så intenst at det bare er en utgang; større skader.

ORS-Syria

Bilen til venstre, opprøsket, frapellet med forvridde rester, er som et knadd bilskjelett fullt av rester; alt det som virket hardt, er mykt, eller har blitt det, som om det er variasjoner over hardhet, og over hardhet, så over kulde, om ikke like gjerne der kulden blir varm, varm kulde er ildens kynisme; felgene uten dekk, gir bilen et nakent preg, som om fraværet av dekkene gjør den mer naken og ribbet, selv om alt på den er rasert; bare taket – over det bortblåste bakvinduet – er buklete som etter et frenetisk raseri, nei, den blir ikke mer naken, men det var det buklete taket og felgene jeg først glante på.

Over forhjulet, på selve karosseriet, som dekker til det som er igjen av motoren, ser det ut som om karosseriet har smeltet, og ikke bare blitt banket flatt av den rasende boksåpneren; det er noe mykt, ettergivende over fasongen, som etter en intens ild; sveiseflammens ild mot panseret som har gitt karosseriet dets underlige sammenpressete utseende, som etter en vanvittig kollisjon med en styrke som ikke er på et stormbarometer, men på Richterskalaen – et jordskjelv som kommer innpakket i slanke bomber, et jordskjelv via luften, og som alle kunstige jordskjelv, er de stasjonære og treffer med en voldsom presisjon; alle de som er uskyldige blir ofret.

På bakken rundt bilene – uten krater, ettersom det var bilene, og boligblokken, som tok det kraftige støtet – er det strødd med murstein, biter av fasaden, takrenner, glass, vindusrammer, ledninger, stållister, planker, steiner, avrevete dekk; helt mot det som er tilbake av husfasaden – og det som er uten fasade, bare husets åpne rom, slik det hadde vært da huset ble bygget, ikke helt, selvfølgelig, siden avtrykket etter granatene, er løse, utstikkende armeringsjern, vannledninger som svever i fritt fall, ramponerte verandaer, tøyremser (noe fra et soverom?) og en hel blomsterpotte, og en som er ødelagt – er det undersiden på en bil, hvis ikke noe fra fasaden, eller selve verandaen; det er vondt å se.

Mellom to biler er det flere rester av boligblokken; det ser ut som noe fra en søyle, hvis ikke noe helt annet; et gjerde, om ikke noe fra en av de raserte verandaene, sammenklappet, rett bak er det mursteiner, krøllete ledninger, mer karosseri, dernest en bil, så bombet at også den er et vrak, som resten av de gråblå, gulflekkete farkostene, og der det ryker, ikke bare fra huset, men også fra en av bilene, hvitgrå, som om det ennå oser, eller er på vei til å bli en større brann, eller til å slukne; i ytterkanten av bildet, mot huset, tykner røyken til, liksom dette er øyeblikket rett etter at bombene har falt, før ambulansene, før politiet, før brannvesenet kommer.

Hvor har alle de skadde og døde tatt veien; kanskje det ikke er noen skadde, bare de døde som har blitt til pulver og tatt med og ført bort av detonasjonene, som noe som er litt tykkere enn luft, pulverisert som fra en eksplosjon i et parfymeri – alt blir til et fremmed pulver, og alle de som sørger, eller som kommer til å sørge, hvor skal de gå for å stille sin sorg, alle kistene som kommer til å bli fulle av støv, hvis ikke noe som er litt tyngre, bare for å få en tyngde, bare for å gi inntrykket av at de døde ligger i sin kister, uansett om alle vet at de er omkalfatret til den molekylære verden.

Helt til høyre, nesten kant i kant med fotografiets ytre ramme, bare et steinkast fra de løvløse platanene, går det an å se en gruppe med menn, i en samtale; han som er nærmest, er skallet, de er alle i sivile klær, og det ser ut som om de konverserer; alle står i en klynge med ryggen til, som om de ikke orker å se på bilmassakeren, eller har sett nok – den ødelagte bilparken rekker helt opp til dem, eller nesten; det er flere skadde biler, uten å være totalskadete vrak, som de fire i blikkfanget.

Husfasaden overfor platanene er mindre skadet, og de tre som samtaler, er kanskje de beboerne som slapp med skrekken, som det heter, og til og med, som den dagen da de ble berørt av hellet, unnslapp det som traff bilene, og som nå ikke vet sin arme råd, eller som priser Gud, eller forsynet at de stadig er i live, ettersom de skulle ha sittet bak rattet på det som nå er rattløst og fullstendig unyttig som framkomstmiddel.

Foran dem igjen er det enda en skikkelse, eller som ser ut til å være foran dem, og ikke en som de samtaler med, framoverbøyd som om han lener seg mot karosseriet til en bil som gaper med et åpnet bagasjerom, hvis ikke det er fronten uten motorkasse, uten radiator, uten girkasse, ja, uten alt det som får en bil til å starte og å gå; overalt er det bilvrak, ingen lik, ingen sårete, bare vridde skrap, mursteiner, grus, steiner, utdratte dekk, ledninger, tøyremser, nakne trestammer og en grå ubestemmelig røyk.

Den bilen som er selve blikkfanget til fotografiet – og som står først i rekken av de havarerte skrapene, er på kanten av alle ødeleggelser, som om det finnes en grense, og at dette er selve grensen; denne grensen er ikke i nærheten en gang – har et stort mørkt punkt inne ved forsetet, ved det som kunne ha vært sjåførens plass, og enda et mørkt punkt der hvor døren, til den samme bilen, på sjåførens side, kunne ha vært, uten at jeg vet hvor disse mørke punktene kommer fra, ettersom de ikke virker å være skygger, ingenting på fotografiet kaster skygger; det er høylys dag, kanskje til og med en høylys høstdag, eller som det het en gang, om en roman og dens tittel: Mørket midt på dagen.

Dett er et nyskrevet essay av Ole Robert Sunde. I «Krigens partikulære nivå» tar Sunde utgangspunkt i et fotografi fra Aleppo i Syria, hvor en bombe har slått ned. På sin karakteristiske måte leder forfatteren leseren gjennom bildets slående og mer skjulte innsikter, og nærmer seg også en slags naturtenkning, da det heter at «… de døde ligger i sin kister, uansett om alle vet at de er omkalfatret til den molekylære verden.»

Det er velkjent, og en av klimakrisens aller mest skremmende sider, at klimaforandringene også vil medføre en tilspisset verdensorden. I Sundes registrerende og assosiative prosa ser vi en demolert verden, hvor menneskene er tilskuere til sin egen skjebne.
 
Vi takker så mye for essayet!