Kultur—Natur. Inspirasjonsfoto hentet fra: http://www.ekosystem.org: #0331c Tree Moscow, Russia, fall 2012.

Byen som klippelandskap | En metafor—en metode — metamorfose

Dette er tema for en utforskende prosess knyttet til min stipendiatstilling ved Institutt for landskapsplanlegging [ILP], Norges miljø- og biovitenskapelige universitet [NMBU]. Stikkord for studien er innovasjon, urbanisering og natursystem.*

* Natursystem er det sentrale naturtypenivået i Natur i Norge [heretter NiN] — et felles kartleggingsmetodikk for inndeling og systematisering av natur, som skal være førende for kartlegging av all norsk natur. NiN beskrivelser alle naturtyper, fra de store landskapene ned til det minste livsmiljø. Natursystem er det laveste naturtypenivået i NiN der hele økosystemet (både levende og ikke-levende samt viktige prosesser) er inndelt i typer. I urbane strøk betegner NiN-metodikken naturen som ‘sterkt endret mark’ — altså natur eller mark som er ‘miljøstressbetinget’ og ‘forstyrret’ på grunn av menneskelig innvirkning [1]. For bedre forståelse om ‘urbane naturtyper’ baseres PhD-studien blant annet på NiN-metodikk.

Studien er motivert ut fra et par ‘skurrende faglige fornemmelser’ som har forfulgt meg gjennom flere år. En er knyttet til et behov for å vite mer om natursystem i en urban kontekst, det jeg kaller ‘urbane naturtyper’. Arkitekturfaget, og ikke minst stedene vi utformer, har mye å vinne på økt kunnskap og forståelse omkring ‘naturens egen teknologi’ som konkret problemløser. Den andre ‘skurrende fornemmelsen’ er knyttet til ønske om å definere kunst- og arkitekturfaglig kompetanse inn i den akademiske/vitenskapelige sfæren.

I følgende tankeportrettet reflekterer jeg løst rundt disse temaene. Prosjektet er fremdeles i en startfase.

Arkitekturforskning | Hva er egentlig en vitenskapelig kontekst, hvem definerer ‘forskerrommet’ og kriterier for god forskning? Professor ved AHO, Halina Dunin-Woyseth omtaler arkitekturforskning som et «kontinuum fra vitenskapelig forskning til en kreativ praksis» [2]. Og et sted på aksen i dette forløpet, mer mot den kreative praksis, kan altså min PhD-studie plasseres.

Mesteparten av mitt virke dreier seg om ‘å prøve ut noe …’. Ofte ut fra nysgjerrighet rundt hvordan subjektive erfaringer om et tema kan gå i dialog med fakta. Hvordan kunnskap — fra vitenskapelig- til fiksjonsdrevet, fra observert til fantasidrevet — kan spille sammen og syntetiseres til nye fortolkninger i et visuelt univers. En igangsetter i prosessen er bruk av ‘bevissthetsstrømmer’ [eng. stream-of-conciousness]: En fri strøm av tanker og forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom bevisstheten, beslektet med metoden ‘indre monolog’ [fr. monologue intérieur] [3]. En annen inspirerende fremgangsmåte er ‘aleatorisk musikk’ [alea latin for terning]. Der komposisjon overlates til tilfeldigheter og improvisasjon innenfor en gitt ramme.

For landskapsarkitekten kan naturen, stedet, byen representere en gitt matrise som ‘det nye’ formes inn i. Ved å tørre la tilfeldighetene styre, kommer nye aspekter til og nye fortellinger kan oppstå. Veven av improvisasjon, fantasi, inntrykk og uttrykk (det fenomenologiske, dikteriske) brytes mot realitetsorienterte, nødvendige strukturer (bygde elementer, infrastruktur, sosiale strukturer).

«Prosessen som konkret produkt — prosessen fra innsiden. Det som utfoldes underveis. Naturen som utfoldes, visner. Syklusene. Den tause kunnskapen som sitter i kroppen. Tenker i bilder, materialer, ikke ord — naturen, tiden, suksesjonen er materialet, utrykket: På et tidspunkt tar prosessen av på ‘egenhånd’: En indre logikk forfølger nødvendige spor og vendinger. Jeg er pilot. Navigerer gjennom prosessens styrende ‘krefter’ i en farkost som kan lignes med maneten. Tynne tentakler spres ut i vannmassene – bølgene – tidevannet. Resultatet blir alltid best når jeg lar meg styre av en slik dynamikk – intuitivt» [fragment, PhD-logg mai 2016].

Oss og naturen | Vi snakker gjerne om naturens nytteverdi for menneskene. Hva med menneskenes nytte for, eller i natursystemet? Tendensen er å trekke et skille mellom oss og naturen. Samtidig gjør det enkle, instinktive fenomenet ‘pust’ sitt til at vi inngår i stadig sirkulasjon med omgivelsene. Er det ikke da litt underlig, at det virker så vanskelig for oss å ta vare på naturkretsløp utenfor oss selv?

Maneter. Figurer: Sørensen © Innlegg til Girl Geek Dinner [GGD] Oslo juni 2016.

Maneter. Figurer: Sørensen © Innlegg til Girl Geek Dinner [GGD] Oslo juni 2016.

Maneter. Figurer: Sørensen © Innlegg til Girl Geek Dinner [GGD] Oslo juni 2016.

Natur—kultur | For å omgå faren for å forville meg inn i komplekse teorier rundt fenomenet ‘natur—kultur’ gjenforteller jeg en samtale med tenåringssønnen min. Hans syn representerer en stikkprøve fra norsk samtidskultur og skolesystem (der dypøkologien ikke virker å ha festet seg). På mitt spørsmål om vi mennesker er natur, eller del av naturen, svarte han umiddelbart nei. Dette utdypes med at skillet først og fremst er oppstått på grunn av vår hjernekapasitet og tenkeevne. Videre lurte jeg på hva han tenker om menneskenes produkter som veier, bygg, byer? Han svarte at disse strukturene er menneskenes plattform på jordkloden.

Les mer «Billedlig talt: Elin Sørensen» →

Table of plenty 

A part of the alternative education programme “Everything Under The Sun”, that merges the fields of food and art under the issues of climate change through an interdisciplinary, experimental approach. Curated by Ece Pazarbasi and  Caique Tizzi in the Agora collective, Neuekölln, Berlin.

Kultivator led a module with 12 participants in this programme, choosing to focus on the refugee situation. From Kultivator’s perspective, the changes in everyday life due to the migration of people is one of the effects of climate change that so far has had the biggest impact on society as a whole, as well as on Kultivator’s home village and farm. This movement is big right now, but as climate change continuous, the amount of people having to re-locate themselves will only grow. With the 12 great participants of chefs, artists and activists from all over the world, the aim was to create an artistic response to the possibilities and challenges that this presents.

We were particularly interested in the changing cultures of food; like organisation of meals, economy, ownership, manual labor, social aspects and the mix of traditions and recipes.The north has since long benefitted from influences from all over the world in their kitchens. Berlins Neuekölln and Kreuzberg districts are evidence of a great wealth in food culture, from street food to restaurants, or as in Agora; cosmopolitan, artist-run cafes. In the many street markets there is an abundance of produce.

In the same areas people are living in refugee camps, at the moment extremely overpopulated, with no possibilities for people to prepare food or eat as they wish. With only one week to work with, we set out to cook something from these ingredients.

The “cooking” process started with visits to inspiring initiatives, activist groups and kitchens, and two different camps for asylum seekers. With the people we met, and in our group, we decided that we wanted to create a situation of sharing and discussion with people that are in the asylum seeking process, and together with them create something that could serve as a template for future community events at Agora cafe.

As we discussed the project with local street vendors, an overwhelming lot were more than willing to join by donating bread, vegetables, fruit and other produce nearly out of date. In one evening’s gathering, we collected more than enough material for a huge dinner. We could invite the people we had met in the refugee camps, Tempelhof (at the time housing a thousand people) and Berlin Stadtbadhaus (around 300) to share the kitchen and social space of Agora with us for one evening.

The event was named “Table of plenty”, referring to both the overfull table of food material, and the chefs and guests from many backgrounds. The evening went over all expectations.

The connections made between people locally in Neuekölln, and the map of where to find food and the new experiences and knowledge sharing of kitchen skills, could be one small step in preparation for a world that is changing, not only for the worse.

Kultivator was founded in 2005 by visual artists Mathieu Vrijman and Malin Lindmark Vrijman and farmer Maria Lindmark and Henric Stigborn. Since 2007 the visual artist Marlene Lindmark is also a member. Kultivator initiates and implements projects, exhibitions, public commissions and workshops with members and/or invited groups and the public. Kultivator’s collaborative practice is based on an open and creative process, and the content is characterized by an interest in sustainability, democracy and learning. Kultivator is based on Öland in Sweden where they have an exhibition hall, a guest studio and an organic dairy farm with 30 cows, chickens, ducks, sheep and horses.

Since its inception in 2005, around 80 artists, scientists, students and farmers have visited and worked with Kultivator on Öland. Besides self-initiated projects, Malin, Mathieu and Marlene also regularly work with art, new media and facilitation at Öland Folkhögskola.

More information: www.kultivator.org

Text: Kultivator