Av Sigurd Hverven
How should we think about freedom in light of the crisis in the relation between human and nature? This question is the recurring theme of this paper, which begins with Hans Jonas’ narrative of a historic change in western thought. Jonas claims that modern thought is dominated by an ontology of death, where only lifeless matter in mechanical motion are held to be actually real. Life on Earth is a strange phenomenon in a primarily lifeless universe. Nature, empty of purpose and value, lies at the disposal of the human mind, which is regarded as a lonely island of wishes, will and freedom. (From the Summary)
/
Individuell hybris: speiling av kollektiv blindhet for liv
Ignoranse for menneskets ufravikelige avhengighet, både av naturen og av andre mennesker, er typisk i vår tid. Den viser seg ikke bare i politisk og økonomisk tenkning og praksis, men også i enkeltmenneskers oppfatninger om hva frihet er. Lars Fr. H. Svendsen reflekterer interessant over dette i boka Frihetens filosofi:
[Det] er et stort problem at vi i for stor utstrekning har flyttet idealet om negativ frihet fra den politiske sfæren, hvor det bør få spille en stor rolle, til det personlige planet, hvor det ikke har en like innlysende plass […] Vi forstår i dag ofte friheten som rent negativ, som en frihet fra alle forpliktende relasjoner til andre mennesker. (side 296)
Som det fremgår av hans syn på negativ frihet i den politiske sfæren, er Svendsen selv liberalist. Likevel mener han at negativ frihet er blitt for dominerende i den private sfæren til enkeltmennesker. I henhold til moderne filosofiske læresetninger (etter G. E. Moore) kan etikken (det normative) ikke avledes fra ontologien (det deskriptive),77 og i henhold til politisk liberalisme er individet i den private sfæren fri til å følge sine egne oppfatninger om det gode, uten at den liberale politikken øver innflytelse på disse oppfatningene. Likevel observerer Svendsen at mennesker i dag har en tendens til å ignorere avhengighet på samme måte som moderne ontologi og politisk filosofi gjør. Det kan virke som om individet, i sin egen private sfære, har internalisert ontologiens og politikkens hybris på vegne av mennesket. Noe fra utsiden – ontologien og politikken – befinner seg på innsiden, i det frie subjektet.
Innsiden speiler utsiden. Om man fastholder at ontologi og etikk er adskilt, på den ene siden, og at politikk og etikk er adskilt, på den andre siden,78 vil speilingen av innsiden i utsiden forbli ubegripelig. Men fra perspektivene til Jonas og Hegel gir speilingen mening. For dem er innside og utside to sider av samme sak. Innsiden er alltid bestemt i forhold til utsiden. Det er en vedvarende utveksling mellom innside og utside. Innsiden er ikke fiksert, som enten årsak til eller virkning av ytre bestemmelser; innsiden er snarere en aktivitet eller form (eidos) som utfolder seg i den ytre verden – stofflig og sosialt. Individuelle subjekter lever; det vil si at de bare er ved å bli til i kraft av å involvere seg med verden utenfor, og den vil øve innflytelse på dem. Moderne ontologi, politisk filosofi og filosofisk antropologi overser en slik grunnleggende mottakelighet og avhengighet, det speiles i enkeltmenneskers oppfatninger om frihet, og uttrykker til sammen en blindhet for liv.
Krisen som ytring av dødens ontologi
Både i naturvitenskap og politisk filosofi har det i moderne tid vært et metodisk adelsmerke å fjerne vesentlige kjennetegn ved liv, som subjektivitet og essensielle relasjoner situert i tid og sted. I laboratorieeksperimentet isoleres enkeltobjekter; all partikularitet blir fjernet, og selv det betraktende subjektet, forskeren, skal i prinsippet være utskiftbar. Resultatene av et godt laboratorieeksperiment er de samme selv om forskningsobjektet eller forskningssubjektet skiftes ut med et tilsvarende. Et lignende abstraksjonsnivå finner vi i John Rawls’ idé om den opprinnelige posisjonen og uvitenhetens slør. Der er alt bestemt abstrahert vekk, alle relasjoner i tid og sted er tenkt bort. Riktignok finnes en form for subjektivitet i den opprinnelige posisjonen, lokalisert i partene som skal kommer til enighet om prinsippene for rettferdighet, men man kan stille spørsmålstegn ved hva slags subjektivitet det er, forut for all bestemthet og alle erfaringer om målsettinger (jf. kapittel 1). Både i laboratorieeksperimentet og i den opprinnelige posisjonen er abstraksjonsnivået høyt. Hos Rawls er abstraksjonen tenkt, i eksperimentet er den gjennomført i praksis ved isolasjon og strenge krav til utførelsen. Det betyr, i et hegeliansk perspektiv, at begge deler sier noe om et moment ved virkeligheten, men det bærer galt av sted hvis denne ensidige innsikten tas for å være hele sannheten; det er å tenke noe abstrakt som konkret – det Alfred North Whitehead har kalt «the fallacy of misplaced concreteness» (1925). Mistaket kan også betegnes reifikasjon: Én side ved en sak, eller en måte saken ter seg på under visse omstendigheter, tas for å være saken selv.
Min tese er at slik forvirret tenkning er typisk for dødens ontologi. «Kunnskap» og «virkelighet» forstås som noe man utelukkende kan oppnå under evighetens synsvinkel – sub specie aeternitatis – et perspektiv uten plass til essensielle relasjoner eller til bestemt subjektivitet som utfolder seg i tid og på et sted. I en slik «virkelighet» er selve livet abstrahert vekk og kunnskap om livet blir umulig. For livet er stadig endelig, foranderlig og i bevegelse. Det avhenger av sine bestemte omgivelser som det har tilpasset seg gjennom evolusjon over tid. Livet er essensielt visse former og relasjoner som har vokst frem i tid.
I dag ser vi tegn på at en ensidig verdensanskuelse utledet fra abstrakte eksperimenter gjør krav på stadig større deler av virkeligheten: En tankemessig blindhet for liv ytrer seg (entäußerte sich) i en praksis som er fiendtlig og til dels voldelig79 innstilt mot livet. Forsiktig sagt er ontologisk fysikalisme og politisk atomisme uegnet i møte med krisen i forholdet mellom menneske og natur. De er blinde for liv, og ser derfor ingen egenart eller verdi i det som er truet, nemlig livet. Moderne ontologi er nihilistisk, skriver Hans Jonas (The Phenomenon of Life side 212-234). Mindre forsiktig sagt har dødens ontologi alt å vinne på det verst tenkelig utfallet av krisen, nemlig utslettelsen av avansert liv. Den dagen livet opphører, vil den rene materialismen være den perfekte ontologien. Når livet er ryddet av banen forsvinner den ene brysomme flekken i en ellers plettfri teori (riktignok forsvinner også subjektene som kan tenke fysikalistisk, men den selvmotsigelsen får dødens ontologi ta på sin egen, dødens, kappe). Økokrisen kan tolkes som et tegn på muligheten for at dødens ontologi utfører seg selv, i hegeliansk forstand.
I liberalismen, med dens varierende grad av atomisme, finner vi blindheten for liv på et politisk nivå. Denne iboende teoretiske svakheten blottlegges i møte med krisen i forholdet mellom menneske og natur. Særlig problematisk er liberalismens tendens til å tenke forholdene mellom avhengighet og frihet, og fellesskap og frihet, som absolutte motsetninger. I den rådende liberale fortellingen vokser friheten i takt med den materielle velstanden og den teknologiske avstanden til naturen. Men fordi den er grunnlagt på absolutte motsetninger, er friheten uten ytre grenser. Mer velstand og mer avstand til naturen er alltid godt, det finnes ikke noe tak. Selv i land som Norge tenker vi at et nytt nivå av frihet alltid er oppnåelig bare vi blir litt mer effektive, litt mer produktive. Denne manglende bakkekontakten bunner i mangelfull forståelse av de grunnleggende avhengighetsforholdene mellom individets frihet, naturen og menneskelig fellesskap. Konsekvensene av slik hybris er klarere enn noen gang.
/
77 Læresetningen sier ikke at deskriptive forhold ikke faktisk kan være formende for normative oppfatninger, men snarere at det er logisk ugyldig å trekke normative slutninger av deskriptive premisser. Problemet er at så lenge det rent faktisk skjer glidninger mellom de to sfærene, og det mener jeg det alltid vil gjøre, så er opprettholdelsen av et absolutt, kunstig skille egnet til å skape forvirret tenkning. Underforstått i skillet er det at det finnes noe slikt som rent deskriptive premisser, uberørt av normative forestillinger. Men det stemmer ikke (Mary Midgley (2005, 196) skriver bra om dette). Det deskriptive, eller «fakta» er aldri nøytralt og uberørt. Selv de hardeste naturvitenskapelige fakta er blitt til ved at mennesker har forestilt seg noe, dannet en teori eller en hypotese, som de deretter etterprøver gjennom eksperimenter. Disse fakta er formet av hvilke forestillinger og begreper som inngår i hypotesen og danner utgangspunkt for undersøkelsen. Begrepene og forestillingene stammer fra et intersubjektivt fellesskap, vår kollektive fornuft og språket vårt – ånden (Hegel).
78 Svendsen holder hardere på skillet mellom politikk og etikk enn skillet mellom ontologi og etikk. Men han skriver også at kapittelet om frihetens ontologi «i grunnen ikke [har] ført oss noe nærmere et svar på spørsmålet om hvorvidt viljesfrihet overhodet er mulig» (2013, 77), og «jeg [velger] i det vesentlige å la denne problematikken få stå uavklart. Det meste jeg argumenterer for videre i denne boken er heller ikke avhengig av en slik avklaring» (2013, 76).
79 Erland Kiøsterud (2014) har sagt at vi øver en «strukturell vold» mot naturen – et begrep som stammer fra Johan Galtungs fredsforskning. Galtungs begrep betegner strukturell dominans over mennesker, men Kiøsterud vender det mot naturen.
/
Vi takker Sigurd Hverven for tilltatelsen til å publisere et utdrag fra hans masteroppgave «Individets frihet, i fellesskapet, på jorda», UiO 2015. Hverven ble nylig belønnet med Georg Morgenstiernes pris for fremragende mastere i filosofi ved Universitetet i Oslo.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 