Av Arne Johan Vetlesen

Vetlesen-Arne-Johan_author_full

Valgkampen går mot slutten, og de fleste av oss er trolig lut lei partiledernes kretsing om spørsmålet ”Hvorfor er det, dypest sett, ingen instans, ingen moral i verden?”

Beriktigelse: Det er forfatteren Erland Kiøsterud som i sitt ferske essay Stillhet og fortelling stiller dette spørsmålet, ikke våre politikere, enn si TV2s Oddvar Stenstrøm. I likhet med Sartre og Camus, og i våre dager Daniel-Robert Dufour, betrakter Kiøsterud det moderne Vesten som ”den første kulturen i verdenshistorien som prøver å greie seg uten en metafysikk, uten en gud, uten en instans utenfor oss selv som vi som samfunn og som enkeltmennesker kan se oss selv fra”. Kiøsterud knytter vår metafysiske ensomhet til den strukturelle volden vi – med vår vitenskap, kapital og krigsmakt – hver dag utøver for å sikre vår livsform, og spør om denne volden, normalisert som den er, er blitt usynlig og ufølelig for oss. Våre eventyrlige teknologiske fremskritt, vår historisk unike materielle velstand, vår tro på vår egenproduserte viten som øverste – og eneste – autoritet hva gyldighet og verdi angår, har gjort oss blinde og døve overfor all den lidelse og død som fremskrittet fortløpende forårsaker. I løpet av tre-fire generasjoner forbruker (les: tømmer) vi større reserver av begrensede energikilder enn alle våre forfedre til sammen; vi forbruker (les: utrydder) habitater og arter i rekordartet tempo; kort sagt, ”vi bor midt i en eksplosjon, men vi forstår det ikke”. Vår mentalitet, vår kroppslighet, våre empatievne står på stedet hvil, tilpasset situasjonen da vi for sytti tusen år siden vandret ut av Afrika – og håpløst mistilpasset dagens situasjon, med syv milliarder mennesker higende etter et forbruksmønster som kloden knapt kan tåle hos et mindretall.

Rovdriften på naturen utenfor oss skjer parallelt med rovdriften på oss selv, vår subjektivitet utlagt og utnyttet som ”humankapital” hver og en har å forvalte på optimal måte. Ansvar er ikke utadrettet og således etisk og sosialt, men vendt innover, privatisert som hin enkeltes ansvar for seg selv, for egen suksess eller misere.

Hørt det før, ja. ”Nesten hver dag leser vi i avisen at klimaproblemet krever en ny økonomi”, skriver Jan Kjærstad i Aftenposten. Bare for å slå fast at det som er sikkert, er at Norge ikke kommer til å gå i bresjen for en slik kursforandring. I stedet for å skifte kurs mens det ennå er tid, maner ”ansvarlige politikere” til med øket vekst i energiforbruket for å muliggjøre øket vekst i forbruket. Hvor mange kloder gjør de regning med? Det ansett nødvendige for å sikre velstanden, er ensbetydende med tappingen av naturen: rikdom basert på utarming.

Og det er helt riktig: Norge er del av et verdensomspennende økonomisk system som bare kan overleve hvis det gis anledning til å fortsette, uhemmet og ”fritt”, å ødelegge sitt naturgrunnlag. Ekspansjonen – tvangen (til forskjell fra friheten) under imperativene økt vekst, forbruk, profitt – er ikke livstryggende og livgivende, men det motsatte: en oppskrift for selvødeleggelse.

Innsikten Kiøsterud mener seg å nå, er at ”stillheten inne i meg og stillheten i det der ute er den samme; innerst inne er verden taus”. Han søker å ta innover seg at ”stillheten er verdens grunnvilkår, at det ikke finnes noen instans i verden”.

Det er vanskelig. Spørsmålet er imidlertid: er det nødvendig? Er innsikten sann?

Jeg deler langt på vei Kiøsteruds beskrivelser, men slutter meg ikke til at stillhet er verdens grunnvilkår. Vilkårene handler snarere om sårbarhet og dødelighet hos alt levende, og om artsoverskridende gjensidige avhengigheter. At vi leter forgjeves etter en instans, en autoritet for mening og verdi i oss selv som enkeltindivider, eller i vår felles frembrakte kultur, er en ting. Men om vi vender blikket, eller mer presist vår sanselighet og kroppslighet utover, lyttende vel så mye som seende, er det slett ikke stillhet som møter oss. Det er lyden av alt som lever, av verden som levende, ikke taus. Det er våre medskapningers streben etter forstsatt liv, noen summende, andre syngende, atter andre svømmende, krypende eller flyvende. Bevegelse, ikke stillstand; streben etter sitt artsspesifikke gode, ikke likegyldighet overfor alternativene liv eller død, blomstring eller undergang. Vi som tror vi projiserer alt som har med mening og verdi å gjøre, burde i stedet åpne oss for deres aldrihvilende manifestasjoner i den store verden. Og om det blir stille, så er det på grunn av oss.