Gerilja for naturen / Adam Welz & Anders Dunker / Guerilla for nature //

Et planetært skred av hendelser

AD: Noen av de mest dramatiske historiene i boken din, The End of Eden, handler om sykdommer og parasitter som blomstrer opp på grunn av endrede klimatiske forhold. Du beskriver en enorm massedød, der 200 000 saiga-antiloper i Kazaakstan bukket under på bare noen dager . Årsaksjeden som leder tilbake til menneskets karbonutslipp er veldig indirekte og evnen vår til å handle på grunnlag av denne forbindelsen og faktisk gripe inn er også temmelig mager. Det virker som vi befinner oss midt oppi et slags planetært skred som ingen kan gjøre noe særlig med. Hvordan skiller vi mellom situasjonene der vi faktisk har mulighet til å handle og disse andre ukontrollerte situasjonene? Jeg mener, er det mulig å lage et slags register, å systematisere det hele?  Hvordan vil du foreslå å tilnærme seg dette for å få et grep på situasjonen? 

AW: Dette er de virkelig vanskelige spørsmålet. Det er dette som gjør klimaendringer så krevende å håndtere. Det finnes visse historier eller beretninger om årsakskjeder som jeg kan skissere og som virker nokså umiddelbare, men som oftest har vi å gjøre med historier av denne andre typen, der det ikke er noen du virkelig kan peke på og si, vel, det er ditt ansvar, du rotet det til og nå må du ordne opp i det. Det er ofte vanskelig å være sikker på hva utfallet av handlingene våre vil bli. Kanskje vi gjør noe som virker voldsomt og forferdelig, men som ikke forandrer biosfæren nevneverdig, mens andre ganger gjør vi en liten ting som har en voldsom virkning. 

Denne usikkerheten er en grunn til at jeg ikke liker denne tanken om planetære grenser. Jeg misliker den av den enkle grunn at det er nok et begrepslig rammeverk som oppmuntrer oss til å tenke på klimasammenbruddet som en binær enten-eller-situasjon. Slik blir det seende ut som det finnes linjer, økologiske linjer, planetære grenser, og hvis vi krysser dem er alt håp ute, løpet er kjørt, det er total katastrofe. Mens hvis vi bare klarer å holde oss på denne siden av disse linjene, så er alt greit. 

AD: Det blir litt som bærekraftige fiskekvoter, som betyr at du kan ta ut akkurat så mye at arten eller økosystemet ikke kollapser fullstendig – en antatt grense som ingen egentlig vet noe om, som nesten aldri blir respektert likevel, og som vi som oftest bare blir ordentlig kjent med i ettertid, når kollapsen allerede har funnet sted.

AW: Ja, det er ikke slik at vi kan si OK, planeten blir varmere inntil vi en dag krysser en linje som vitenskapen har definert – en temperatur eller noe slikt – og så, Gud hjelpe oss, kommer dommedag! Når du ser på klimasammenbruddet globalt, så finnes det ingen bestemt linje som fastsetter et totalt havari eller en total katastrofe eller apokalypse eller hva du nå vil kalle det. 

Det er heller slik: Jo mer globalt oppvarmende forurensning (for å bruke Al Gores begrep) vi spyr ut i atmosfæren, jo mer bryter vi opp etablerte og relativt ordnede klimastrukturer. Vi bryter opp miljøet vårt bit for bit, gradvis, ofte på merkelige måter vi ikke fullt ut forstår. 

Jo mer innflytelse vi har på biosfæren, jo mindre kontroll har vi over den. Vi mennesker er vant til å tenke at det å utøve kraft i en situasjon innebærer at vi kan bestemme utfallet. Vel, slik fungerer det ikke i biosfæren: jo mer vi påvirker den med utslipp som fanger varmen i atmosfæren, jo mindre kontroll og vi er stadig mindre i stand til å forutsi hva som vil skje. Vi skaper stadig mer intens usikkerhet både for oss selv og for andre arter på jorden. 

Prioriteringer på naturens feltsykehus

AD: Ved å snakke om atmosfæren som bare en av flere komponenter i biosfæren, blir det også åpenbart at vi mennesker gjør livet prekært for andre arter gjennom andre former for press: utvinning av ressurser, ødeleggelse av habitater, hogst, fiske og jakt sammen med forurensning noen steder forårsaker det som kalles en «defaunering» av landskaper – et uhyggelig ord! Hvordan kan vi vite når klimaet har skylden, når det er så mange andre trusler som forsterker hverandre? 

AW: Ja, det finnes alltid mer enn en grunn til at en art blir truet eller dør ut. En slik art møter ofte en rekke ulike trusler samtidig. Konen min er sykepleier, og hun snakker ofte om disse forferdelige uhellene som skjer på sykehus der mennesker blir skadet eller dør på sykehuset på grunn av en feil en lege eller en sykepleier eller noen andre gjorde: Det er nesten aldri på grunn av den ene feilen som tilsynelatende forårsaket skaden eller dødsfallet. Det kommer av en hel rekke med feil. Når du analyserer disse hendelsene, vil du se at det først var en person som ikke gjorde det de skulle gjort, og så en person til som ikke fulgte den korrekte prosedyren. Og så, til slutt, gjør en annen sykepleier eller lege en annen lege noe feil så de får skylden. Mens egentlig ville ingenting skjedd hvis de bare hadde gjort denne ene feilen uten de tre eller fire andre feilene som ble gjort først. 

AD: Så for truede arter blir ekstreme klimaforhold den siste dråpen, nådestøtet. Selv om vi er klar over at årsakene er sammensatte og at det i mange tilfeller dreier seg om uforutsigbare, finnes det ikke også en god del eksempler på økosystemer som ikke bare forvandles, men virkelig kollapser – og der årsaken til at artene dør helt entydig er våre utslipp av drivhusgasser?

AW: Hvis du vil trekke frem et veldig renskårent eksempel på hvordan karbonutslipp fører direkte til massedød blant levende vesener, så kan vi snakke om blekingen av korallrev. Dette året 2024 ser ut til å bli det verste året noensinne for bleking av korallrev i stor skala. Mange fiskearter og det utrolige mangfoldet av andre vesener som lever på revet blir rammet utrolig hardt. Det er svært, få arter, om noen, som tjener på masseblekingen av korallrevene eller kan dra nytte av nisjer i økosystemene som måtte åpne seg. Dette er en rent negativ hendelse, massedød og kollaps. 

Burde ikke den moralen du snakker om være noe i stil med redningsplikten til sjøs, der det ganske enkelt ikke er lovlig å ignorere et nødsignal, et synkende skip eller et menneske som holder på å drukne? 

AD: Vi vet kanskje ikke hva økosystemene virkelig trenger eller vil, så å si, eller hva som er optimalt, men det å bevare mangfold er bra og det å overleve er i det hele tatt en god ting. Og det virker riktig å reagere på massedød som en katastrofe. 

På bunnen virker det som utfordringen har å gjøre med solidaritet i en tid der alt liv er kommet under hardt press? Burde ikke den moralen du snakker om være noe i stil med redningsplikten til sjøs, der det ganske enkelt ikke er lovlig å ignorere et nødsignal, et synkende skip eller et menneske som holder på å drukne? 

AW: Jeg ville helt klart si meg enig, men i naturvernorganisasjonene er det i stedet mye snakk om triage innen artsvernet – et begrep fra førstehjelpen som opprinnelig utviklet i militærsykehus i felten, der mannskapet delte pasientene som kom inn i tre grupper. Gruppe en er pasienter som vil bli bedre uten hjelp, så de trenger ikke å hjelpes umiddelbart. Gruppe to er pasienter som er så alvorlig skadd at det er nytteløst å prøve å hjelpe dem, så disse blir heller ikke prioritert. Gruppe tre er pasienter som er så hardt skadd at de antagelig vil dø hvis de ikke får hjelp, men som kan reddes. Disse blir prioritert og får hjelp.

Innen artsvernet betyr dette at visse arter blir ansett som vanlige og resiliente nok til å klare seg uten vår hjelp, og en annen klasse arter som er veldig nær utryddelse, og naturvernsorganisasjoner anser gjerne sjansene deres som så små at et forsøk på å redde dem fra utryddelse sannsynligvis vil slå feil – og så har vi den tredje gruppen med truede arter som blir ansett som mulige å redde. 

Mange organisasjoner som driver med vern av arter tilsidesetter med vitende og vilje mange sjeldne arter som blir ansett som dødsdømte. Det blir oppfattet som god praksis for ikke å kaste bort ressursene. Dermed blir en rekke sjeldne dyr i praksis ignorert, selv store karismatiske arter, som den Vestlige Elanden i Afrika, en spektakulær, enorm antilope, som får veldig lite oppmerksomhet fordi området der den lever lenge har blitt sett som for vanskelig å arbeide i og fordi antallet individer er «for lavt». Hvis du ikke har hørt om den, kan det henge sammen med at dyrevernsorganisasjonene unngår å snakke om dem eller skrive om situasjonen deres. Det ville være dårlig for omdømmet deres – dårlig PR – hvis de prøvde å redde denne arten og ikke lyktes. 

Egentlig mener jeg vi burde bli pokker så gode til å finne ut måter å redde disse «dødsdømte» artene på, for når det globale systemet blir mindre og mindre stabilt, presser vi flere og flere arter ut i denne kategorien. Ved å simpelthen avskrive hele denne kategorien, slik mange ledende naturvernsaktører gjør – for å «optimalisere finanansieringen» eller hva slags kapitalistisk forretningssjargong de nå bruker – så vil vi bli sittende igjen med veldig lite. 

Desperate naturvoktere

AD: Noe av skjønnheten i den ville naturen er det at den ivaretar seg selv. Denne robuste kvaliteten er også noe vi fratar naturen gjennom vår utvinning av råstoffer og våre naturinngrep. I myten gir Edens hage menneskene sine frukter i bytte mot at vi tar vare på den. I dag har oppgaven gått fra pleie og omsorg til førstehjelp. Tror du at vi noen gang i den nærmeste fremtid kan komme oss ut av denne situasjonen, der vi blir stadig mer desperate hjelpere for naturen? 

AW: Jo mer vi destabiliserer ting, jo mer vil noen av oss føle oss forpliktet til å bli stadig mer desperate voktere for naturen, siden økosystemer og arter mister evnen til å heles og hente seg inn. Noen mennesker som bestyrer nasjonalparker, prøver nå å finne ut hva de skal gjøre i denne situasjonen. I mange tilfeller må vi bare gi opp tanken om å i det hele tatt forvalte økosystemer, fordi de spinner helt ut av kontroll. Kanskje vi bare må begynne å gripe fatt i individuelle arter og prøve å redde dem på en eller annen måte. 

AD: Hvem vil stå for denne innsatsen? Noen prosjekter for å verne økosystemer og truede arter er ekstremt kostbare – 

AW: Ja, men ofte er alt du trenger for å redde en planteart noen få kvadratmeter med jord og noen plastpotter. Her finnes det en god del historier som er inspirerende, men hvordan kan vi gjenta og reprodusere slike innsatser? Slike prosjekter må også gjøres til del av en kultur. Hvordan knytter vi dem sammen i en bevegelse? Det er den virkelige store kampen. Det er den viktige og vanskelige delen av dette akutte arbeidet. 

Grasrotforskningen må bli mer radikal, og det vi kan kalle grasrot-naturvern må bli utrolig mye mer radikalt. Det å finne den rette balansen mellom frihet og innovasjon og eksperimentering og så gjennomføre det som fungerer er ganske vanskelig. Men nok en gang er det slik at de fleste naturvernorganisasjoner jeg har med å gjøre helst vil kontrollere alt. De er redde for den virkelige grasrota. De vil at grasrota skal gi dem penger, men de vil ikke at grasrota skal bli del av en bevegelse for å gjøre noe med den politiske status quo. De vil spre budskapet til verden om at vi befinner oss i en masseutryddelseskrise, men – for å sitere Greta Thunberg – oppfører de seg ikke som om det var en krise. 

For i disse dager finnes det folk som bygger nye boligområder i fynbos-området av Kapp det gode håp, og landskapet omkring er så fullt av sjeldne planter at det burde vært en nasjonalpark. Ærlig talt, i et sivilisert land burde ingen bygge noe som helst i et slikt naturrikt område. Og jeg har dokumentert mengder av sjeldne planter i disse områdene der bulldoserne er på vei inn. Jeg har brukt grasrotvitenskap-appen iNaturalist for å bokstavelig talt dokumentere koordinatene til mange hundre sjeldne planter i dette området. Jeg har tilbrakt dag etter dag etter dag over de siste årene for å dokumentere alt sammen og har store datasamlinger. Jeg kan vise deg akkurat hvor alle disse sjeldne, utrydningstruede planteartene finnes, med en presisjon på meteren. Jeg kan vise deg at de kommer til å jevne vegetasjonen med jorden i områder som er fulle av utrydningstruede arter. Noen av dem ble skrapt ned for noen måneder siden, og i andre er bulldoserne på vei inn neste måned. Jeg går til naturvern-organisasjonene og spør, vær så snill, kan vi prøve noen radikale tiltak? Kan dere hjelpe meg? Men nei, de er ikke interessert. Det er for mye jobb. De ville måtte konfrontere mektige landeiere, prøve nye juridiske strategier, og lage en masse ubehagelig bråk. Det er for risikabelt for ryktet deres. De ville måtte bryte ut av sin vante måte å gjøre ting på. Så svaret er nei, de kan ikke hjelpe meg, selv om jeg har all denne solide informasjonen. 

AD: De fleste av oss har ingen makt over store naturområder, eller kostbare landeiendommer som de du prøver å beskytte – og vi vet ikke om alle disse artene – så vi føler ikke kallet. Det virker på meg som om vi alle ville være mer mottagelige for nødsignalene, så å si, og føle oss mer kallet til å hjelpe – hvis vi ble gitt klare oppgaver, hvis det virkelig sto i vår makt å gjøre noe? 

AW: Jeg tror det er viktig at vi alle innser at vi faktisk kan redde arter selv. Mye av det mediene formidler handler om store dyr langt borte fra der de fleste v oss lever, men du kan hjelpe til med å redde mindre arter – planter, insekter, amfibier, fugler og så videre – selv om du bor i en tettbygget by og bare har en liten bakgård eller en balkong. 

En av hobbyene mine er ferskvannsfisk. Jeg laget de første akvariene mine da jeg var liten, og avlet opp vanlige tropiske fisk fra dyrebutikken. I dag har jeg 11 akvarier i kontoret mitt som rommer fiskearter som er utryddet i vill tilstand og som bare lever i akvariene til en håndfull mennesker rundt om i verden. 

Antagelig har jeg nå verdens største befolkning av en liten ferskvannsfisk fra Peru. De hører egentlig hjemme i en elv som har blitt fullstendig forgiftet og ødelagt av illegale gullgruver, og sannsynligvis er alle de ville fiskene av denne typen døde. Jeg fikk dem av en som besøkte Peru før gruveulykken og fanget noen i en elv som han tok med hjem. Nå har jeg verdens største befolkning av denne fiskearten, som det kanskje bare finnes 100 levende eksemplarer av. Dette er et håndgripelig eksempel på hvordan vi vanlige folk kan redde arter, for jeg er bare er en naturskribent, en vanlig fyr med noen utrolig enkle, hjemmebyggede akvarier. Samtidig føles det litt surrealistisk, for her, rett foran meg, finnes en av de siste populasjonene av en art som har vært her i millioner av år. 

AD: I dette tilfellet finnes det ingen drastisk ambivalens eller moralsk usikkerhet. Rebecca Solnit skrev nylig at håp er å gjøre noe som er verdt å gjøre uansett hvordan ting måtte gå til slutt. Jeg ser fisken din som et praktisk eksempel på et slikt håp. 

AW: Poenget mitt er at mange mennesker som til og med er klar over at vi opplever en utrydningskrise i naturen, ikke innser hvor alvorlig det er og hvor mye verre det ser ut til å bli. Det beste overslaget fra ekspertene er at vi nå globalt mister omkring 200 fiskearter hvert år. Vi mangler gode data – og veldig få mennesker bryr seg nok om fisk til å studere dem nøye. Vi ser en veldig lignende utryddelseskrise utspille seg med amfibiene – frosker og så videre. Og la oss ikke begynne å snakke om insekter, for der er utryddelseskrisen i en helt annen størrelsesorden. Poenget mitt er at vi allerede er kommet til et punkt der vi famler etter alt vi kan få tak i og prøver å redde det vi kan blant enorme mengder av utrydningstruede arter. Likevel tenker mange at jeg er tåpelig og mange profesjonelle konserveringsøkologer synes jeg kaster bort tiden. Hva vil du med disse små fiskene? 

Faktisk må vi inspirere flere til å bli «gerilja-naturvernere», eller en slags heimevernsstyrker i krigen for å redde livets mangfold på jorden, for det er en krig.

Det finnes ganske mange arter av denne typen, som ikke lenger finnes i vill tilstand, og som blir holdt i live av folk som har akvarier som hobby. Vi holder disse artene i live i håp om at vi en gang vil kunne slippe dem ut så de kan leve i vill tilstand. Vi vet at økosystemene i mange elver kan gjenvinne balansen ganske godt så snart du fjerner forurensningen eller andre ødeleggende krefter og du forlater dem i noen få år. Det er ganske utrolig. Jeg kjenner til noen eksempler helt nylig, der fiskearter som var fullstendig utryddet i vill tilstand, og som har blitt holdt i live i akvarier på ulike kontinenter har blitt reintrodusert i sine gamle elver og nå lever i beste velgående. De har blitt reddet. 

Gerilja-naturvern

AD: Det er også et eksempel på E. O. Wilsons tanke om at vår tid er en flaskehals i evolusjonen: hver art vi redder kan komme ut på den andre siden, når og hvis livsforholdene blir bedre. 

À propros triage og metaforer fra sanitetstjeneste og militærhospitaler: Daniel Janzen, som jobber i skogene i Costa Rica, har utviklet begrepet «parataksonomer» som betegnelse på frivillige som kan hjelpe til med det tidkrevende feltarbeidet med å telle og lete etter arter ute i landskapet. Med dine akvarier går du ett skritt lenger og blir en …

AW: … para-artsverner. Ja! Men faktisk har jeg de siste 15 åren stadig gitt offentlig uttrykk for at naturvernorganisasjoner burde utvikle en ny form for konserverinsøkologi med veldig raske arbeidsgrupper som ikke opererer ut fra ferdige formularer og så videre. I det amerikanske luftforsvaret har de en veldig vellykket gren viet til denne typen arbeid, som går under navnet Skunkworks – og de gjør store framskritt nettopp fordi de slipper å arbeide under byråkratiske begrensninger. Slik kan de løse problemer på eksperimentelle og intuitive måter, mens de fortsatt får finansiering, siden de faktisk frembrakte strålende resultater. 

Dette er en av grunnene til at jeg skriver den neste boken min, som har arbeidstittelen A Future for Nature. Det jeg prøver å si er at når det gjelder konserveringsøkologi er det veldig vanskelig å lage oppskriftsbøker som kan fungere globalt, for en som fungerer ett sted vil ofte ikke virke på et annet sted. En strategi som fungerer ett år, vil ikke virke neste år. Strategien som slår til i en kultur, slår feil i en annen.

Jeg tror vi trenger mer frihet, innovasjon og eksperimentering – og en vilje til å gjøre det som fungerer, selv når det ikke er i overensstemmelse med dogmene i en organisasjon, en standardprosedyre eller en fastsatt optimal praksis. På meg virker det som de fleste naturvernorganisasjoner i dag først og fremst vil kontrollere alt mulig. De er veldig mistenksomme overfor grasrotinitiativer. De vil at grasrota skal gi dem penger, men de vil ikke at grasrota skal danne en folkebevegelse som utfordrer status quo. 

Jeg gror vi burde utforske hvordan konserveringsøkologien kan gå frem mer som teknologiindustrien, i den forstand at når de får en idé prøver de den med det samme, selv om den ikke er fullstendig utarbeidet. Og hvis det ikke fungerer, prøver de om og om igjen, og forbedrer ved hjelp av stadig nye forsøk og gjentagelser – med nok finansiering til at de klarer seg gjennom perioder der de tilsynelatende ikke lykkes. 

AD: Det er noe tiltrekkende med tanken om en eksperimentell motstandsbevegelse. Å eksperimentere med naturen som del av konserveringsøkologisk arbeid blir mer akseptabelt, antar jeg, i en situasjon der det er uklart hva vi burde gjøre – og enda viktigere: når det er uklart om noen andre i det hele tatt bryr seg eller forsvarer naturen? 

AW: Faktisk må vi inspirere flere til å bli «gerilja-naturvernere», eller en slags heimevernsstyrker i krigen for å redde livets mangfold på jorden, for det er en krig. Vi må være realistiske og innse at det finnes mektige og virkelig morderiske mennesker, selskaper og myndigheter som helt ubekymret forårsaker død og ødeleggelse blant ville arter – og mennesker – hvor de enn opererer. De kommer ikke til å slutte med all denne jævelskapen bare fordi vi høflig ber dem om å holde opp, samme hvor sterke vi er i troen på vår egen godhet.

Vi folket, som går inn for at ville arter og naturlige økosystemer skal blomstre, må lære oss å bli mer bekvemme med å skaffe oss og ta i bruk virkelig makt. La oss ikke glemme at innbitte geriljaer ofte har maktet å overvinne mye større og mer velutrustede invasjonsstyrker.  

Oversatt til norsk av Anders Dunker.

Den utrydningstruede saiga-antilopen / The critically endangered Saiga Antelope // Wikimedia Commons

Guerilla for nature //

A planetary avalanche of events

AD: Some of the most dramatic stories in your book, The End of Eden, are about diseases and parasites that are thriving among wild animals because of changed climate conditions. You describe a massive die-off, where a herd of 200 000 saiga antelope in Kazakhstan perished in a matter of days. Here, the causal chain back to human carbon emissions is somewhat indirect, and our capacity to act on our knowledge of this connection and meaningfully intervene, is very limited. We seem to find ourselves in a kind of planetary avalanche that nobody can do very much about. How do we distinguish the situations where we actually have agency from other situations where we don’t? I mean, is there a way of cataloging it? How do you approach it and get a grip on it? 

AW: These are the really hard questions. This is what makes climate change so difficult to deal with. There are certain stories or certain narratives or chains of causality that I can sketch out that seem quite immediate, but most often in these stories,  there’s no particular individual that you can really point the finger at and say, well, it’s your responsibility; you screwed this up, so you must fix it. We often can’t be certain about what the outcomes of our impacts on nature and wild species are going to be. We might do something that seems massive and awful, but actually doesn’t change the way the biosphere works very much, or we might do something very small that has a massive effect.

By the way, this uncertainty is why I don’t like this idea of planetary boundaries. I don’t like it for the very simple reason that it’s yet another conceptual framework that encourages us to about climate breakdown as an either-or thing or a one-and-zero situation. It makes it seem like there are these kind of lines, ecological lines, planetary boundaries, and if we cross them then we’re doomed, we’re stuffed, it’s a total disaster. But if we just manage to stay on this side of those lines, then we’re fine. 

AD: It is a little like sustainable fishing quota, which mean you can extract just so much that the species or ecosystem doesn’t collapse entirely, a supposed limit which nobody really knows, which is almost always disrespected, and which we most often only become aware of after the fact, when the collapse has already occurred. 

AW: Yes, it’s not like we’re basically OK as the planet gets hotter and hotter until one day we cross this line that scientists have defined – some temperature or whatever – and then, oh my God, it’s the Apocalypse! When you view climate breakdown at a global scale, there’s no line that defines the point where we cross over into total failure or complete disaster or the Apocalypse or whatever you want to call it. 

I see it more like this: The more global warming pollution (to use Al Gore’s term) we throw up in the atmosphere, the more we’re breaking up the established and relatively ordered climate structure. We’re breaking up pieces of our environment, one by one, gradually, often in weird ways we often don’t fully understand. 

The more influence we have on the biosphere, the less control we have over it. We humans are accustomed to the idea that the more force you exert or represent in a situation, the more you can shape outcomes. Well, it doesn’t work like that in the biosphere: the more we influence it via our heat-trapping emissions, the less control we have on how it functions, and the less we’re able to predict what’s going to happen within it. We are inflicting ever-more intense uncertainty on ourselves and all the other species on Earth.

Prioritities in the field hospital of nature

AD: By talking of the atmosphere as just one component of the biosphere, it becomes obvious that we humans also make live precarious for other species by all kinds of other pressures: extraction of resources, habitat destruction, overhunting, overfishing, logging, causing what is now termed “defaunation” of landscapes – a chilling word! How can we know when climate change is to blame, when there are so many other compounding threats?  

AW: Yes, there is rarely just one reason for a species becoming threatened or extinct. Such species are often facing multiple threats simultaneously. My wife is a nurse, and she often talks about how if you look at terrible accidents that happen in hospitals where people were injured or died because of a mistake that a doctor or a nurse or somebody made: It’s almost never because of only that one final mistake that appears to have caused the injury or death. It’s because of a chain of errors. When you analyse the incidents you find first one person didn’t do what they were supposed, then another person didn’t check something, and then one more person didn’t follow the correct procedure. And then, finally, another nurse or doctor makes another mistake that gets blamed for the problem. But in fact, if they had only just made that final mistake without the other three or four mistakes that happened before, it all would’ve turned out fine.

AD: So for vulnerable and threathened species, changing climate conditions becomes the last drop, the final blow. Even if we are aware of the complexity of causes, and that we often face weird transformations rather than collapse, aren’t  there also quite a few clear examples of ecosystems that don’t just transform, but really collapse – and where species are unequivocally dying because of greeenhouse gas emissions? 

AW: If you want a very clear-cut example of carbon emissions leading directly and pretty much solely to mass death of living things, consider coral bleaching. This year, 2024, is looking like it’ll be the worst year on record for extensive coral bleaching. Ocean temperatures on Australia’s Great Barrier Reef are just absurdly high even far in the south, where in the past they’ve tended to be lower. With these mass bleaching events that go on for a long time, you have enormous numbers of corals dying. A lot of the fish and the extraordinary diversity of other creatures that live on the reef also get hammered really hard. Very, very few species benefit from mass coral bleaching, can take advantage of the space in the ecosystem that gets opened up. It’s just negative, a large-scale die-off and collapse.

Shouldn’t the moral values of conservation be something akin to the duty to rescue at sea, where it is simply not permissible to ignore a distress signal, a sinking ship or a drowning person? 

AD: We might not know what ecosystems really need or “want” or what is optimal, but retaining established diversity is good, and surviving is generally good. And it seems right to respond to mass death as a catastrophe. 

At bottom, there seems to be a fundamental challenge with respect to solidarity in a time where all life is under pressure. Shouldn’t the moral values of conservation be something akin to the duty to rescue at sea, where it is simply not permissible to ignore a distress signal, a sinking ship or a drowning person? 

AW: I would support that, but instead, in the conservation organizations, there is much talk about the idea of conservation triage –  a medical concept for urgent care, originally developed in war hospitals, which staff use to divide incoming patients into three groups. Group one is patients who will recover without care, so they don’t need to be helped immediately. Group two are patients that are so severely injured that care is unlikely to save them, so they, too, are not prioritized. Group three are patients that are severely injured enough that they will probably die in the absence of care, but can be helped. These are prioritized for care. 

In conservation that means there are certain species that are deemed common and resilient enough that they don’t need our help, then a second class of species that are very close to extinction, and conservationists deem their prospects for survival so slim that they’re likely to fail if they try to prevent their extinction, then the last class of threatened species that are deemed realistically saveable. 

Many conservation organizations practice conservation triage, deliberately sidelining many rare species that are thought to be beyond hope. It’s seen as best practice, not wasting resources. This means that a lot of rare species are effectively ignored, even large charismatic types like the Western Giant Eland, a spectacular, enormous antelope, which gets very little attention because for many years its area has been considered too difficult to work in and its numbers are “too low”. If you haven’t heard of it, it might be because they don’t even talk about them or publicize their situation. It would be bad PR if they try to save these species and fail.

In fact, I think we better get bloody good at figuring out ways of saving these “hopeless” species because as the global system becomes less and less stable, we are driving more and more species into that category. And just by simply writing off that whole category, which a lot of leading conservationists do for sake of “optimizing their funding allocations” – or whatever sort of capitalist, corporate terminology that they use – we are going to be left with very little.

Desperate caretakers of nature

AD: A part of the beauty of wild nature is that it takes care of itself. This robustness is also something we take away from nature through our extraction and disruption. In the myth Eden provides for the first humans – provided that we care for it. Today, our task has gone from care to urgent care. Is this the future nature is facing? Is there, in the forseeable future, any hope that we can wiggle ourselves out of the situation where we become increasingly desperate caretakers of nature? 

AW: The more we destabilize things, the more some of us will feel obligated to become increasingly desperate stewards of nature because ecosystems and species are losing their capacity to recover. It’s not like we can just back off, leave them alone, and they’ll come back to health. A few people who are managing national parks are now trying to figure out how to manage their areas in this situation. In many cases, we might just need to abandon this idea of even trying to manage ecosystems because they will be spiraling beyond our control. Maybe we just need to start grabbing individual species and trying to save them in whatever way we can. 

AD: Who will make these efforts? Some conservation projects are extremely costly – 

AW: Yes, but oftentimes all you need to save a plant species is a few square meters of earth and $10 worth of plastic pots or something as simple. Again, there’s some stories of low-budget conservation that are very inspiring, but how do we replicate those efforts? Such projects also need be part of a broad culture. How do we knit these efforts into a movement? That’s the big struggle.

Citizen science needs be more radical, and citizen conservation needs to be a heck of a lot more radical. And it’s about striking that balance between freedom and innovation and experimentation and then doing what works is quite difficult. But most professional conservations organizations seem to want to control everything. They’re terrified of true grassroots conservation and they don’t want to encourage it. They want the grassroots to donate money, but they don’t want the grassroots to become part of a movement to disrupt the status quo. They want to send this message to the world that we’re in an extinction crisis so they can raise money and grow their influence, but they’re not – to paraphrase Greta Thunberg – actually acting as if it’s a crisis. 

There are people building new housing subdivisions in fynbos areas near my house and the land around here is so filled with rare plants it should all be national park. In a civilized, sane country, no-one would build anything on any of these areas. I’ve been documenting huge numbers of rare plants in areas that are slated to be bulldozed; I’ve used the citizen science app iNaturalist to literally document the locations of hundreds and hundreds of rare plants. I’ve spent days and days over the last few years creating a significant data set. I can tell you exactly where these rare plants are down to the accuracy of one meter. Some of them already been bulldozed, and some are slated to bulldozed soon. I have approached conservation organizations say, please, can we try something radical to save these plants? Can you help me? But no, they’re not interested. It’s too much work. It would require taking on powerful landowners and trying novel legal strategies, causing an unpleasant fuss. The chance of failure is too high for them. The risk to their reputation is too great. It requires them to move out of their normal modes of doing things. So the answer is no, they can’t help me, even though I have all this robust information.

AD: Most people are not decision makers for big tracts of nature, or pricey real-estate like the one you’re trying to protect, so we don’t feel called upon. Perhaps we all would be more perceptive to the distress signals, so to speak, and feel more called upon to help if we were given clear tasks, if there was actually something we could do. If we even had some real power? 

AW: I think it’s important that we all realize that we can actually save species ourselves. A lot of the media about conservation focuses on large animals in places far away from where most people live, but you can help save smaller species – plants, insects, amphibians, birds, etcetera – even if you live in a dense city and only have a small backyard or a balcony or whatever. 

One of my interests is freshwater fish. I set up my first aquariums as a young kid, keeping and breeding common tropical fish from the pet shop. Today I have 11 tanks in my home office, and some of these are extinct in the wild, and are only kept alive in the aquariums of a handful of people around the world. 

I’m probably the most successful breeder in the world of a little catfish species from Peru whose rivers have been destroyed by illegal gold mining, totally polluted, and it’s likely that all the wild fish of this type are dead. I got a few from someone who went to Peru some years ago, before the mining accidents, and caught a small number in a river before the mining accidents and took them home. And now I sem to have the world’s biggest population of this fish species, which may be only around a 100 individuals in total.   Even if I am a nature writer, I am just a random guy with some very cheap homemade aqariums – I am not some specialist fish conservationist, so it’s a real and tangible example of how we ordinary people can help save species. At the same time, it feels a little surreal because here, just next to me, is the largest remaining population of a species from with a lineage millions of years.

AD: In this case, there is no drastic ambivalence or moral insecurity. Rebecca Solnit recently wrote that hope is doing what is worthwhile no matter how things turn out in the end. I see your fish as a practical exercise of hope. 

AW: I think that many people, even if they recognize that we’re in an extinction crisis, don’t realize how severe it is and how much worse it seems to be getting. The best expert thumbsuck estimate [AD1] is we’re currently losing about 200 species of fish every year, globally, even if the data is poor, since very few people care enough about fish to study them thoroughly. There’s a very similar extinction crisis happening with amphibians – frogs and so on. And let’s not begin to talk about insects, because that extinction crisis is at least another level of magnitude worse. My point is that we are already at the point where we are grabbing what we can, trying to save what we can, with an enormous number of species. But still there are people who think I’m silly, even professional conservationists who think that I am wasting my time. What are you doing with these little fish? 

There are a fair number of fish species like this, that are gone from the wild, that aquarium hobbyists are keeping alive. They’re not part of some professional, funded conservation project. We’re carrying these species with the hope is that one day we can release them back into the wild. We know that many river ecosystems tend to restore themselves pretty well once you take away the pollution or other destructive forces and you leave them for a few years. It’s kind of amazing. I know of some recent examples where fish species that were completely wiped out in the wild and kept going for years and years in aquariums on other continents have been reintroduced to their former rivers and are flourishing again. They have been saved. 

Guerilla conservation

AD: It is a good example of E.O. Wilson’s idea of our present moment as a bottleneck in evolution: every species saved could get through and thrive on the other side, when and if conditions get better later on.

A propos triage and the war hospital metaphors, the radical conservationist Daniel Janzen, who works in the forests of Costa Rica, has established the concept of parataxonomists – non expert volunteers who can aid in the time-consuming field work of counting and looking for species in the wild. With your aquariums, you go one step further, becoming a …

AW: Paraconservationist! Yes! I have actually I’ve been talking publicly for over 15 years about the need for conservation organizations to develop a new kind of conservation with very fast-moving teams that don’t work according to formula and so on. In the U.S. aerospace industry there is a very successful branch of this kind of work, called Skunkworks, which makes great progress because it was outside normal bureaucratic constraints, allowing them to solve problems in experimental and intuitive ways, while still getting funding – because they did actually produce great results.

This is one reason why I’m writing my next book under the working title A Future for Nature. What I’m trying to say is in terms of conservation, it’s very difficult to provide globally-applicable recipe books for action because again, an approach that works in one place doesn’t work in a different place. An approach that works one year doesn’t work the next. A strategy that works in one culture doesn’t work in another, etcetera. 

Actually we need to inspire more people to become “guerilla conservationists”, partisans in the war to save the diversity of life on Earth, because it is a war.

I think we need more freedom and innovation and experimentation, a commitment to doing what works, even if it does not adhere to an organization’s dogma, a Standard Operating Procedure, «best practice», or whatever. It seems to me that most conservations organizations today first and foremost want to control everything. They’re very suspicious of genuine grassroots efforts. They want the grassroots to donate money, but they don’t want the grassroots to become part of a movement to disrupt the political status quo.

I think we should explore ways for conservation to operate more like the tech industry, in the sense that they have an idea and then they just try it, even if it’s not perfectly formulated. And if doesn’t work, they try it again and again, iteratively improving as they go, with sufficient funding to carry them through periods of apparent failure. 

AD: There is something attractive about the idea of an experimental resistance. To experiment with nature for the sake of conservation becomes more permissible, I suppose, in a situation where it is unclear what we should do – and more importantly: where it is unclear if anyone else cares or has a plan or stands up for nature? 

AW: Actually we need to inspire more people to become “guerilla conservationists”, partisans in the war to save the diversity of life on Earth, because it is a war. We need to be real about the fact that there are powerful and genuinely murderous people, companies, and governments who think nothing of sowing death and destruction of wild species – and people! – wherever they operate. They’re not going to quit doing all this awful stuff just because we ask them politely to stop, no matter how strongly we convince ourselves of our own goodness. 

We, the people who want wild species and natural ecosystems to thrive, need to become comfortable with acquiring and using real power. Let’s not forget that dedicated guerrillas have a good track record of beating very much larger, better-equipped invading armies.

---

 [AD1]Dette er visst sørafrikansk slang for et løst overslag, a la det amerikanske ”guesstimate” . https://www.collinsdictionary.com/us/submission/16298/Thumbsuck#:~:text=a%20guess%20or%20estimate,projections%20are%20a%20total%20thumbsuck.

/

Adam Welz is a South African writer, photographer and filmmaker based in Cape Town. He was born and raised in Pretoria, South Africa, and has lived, worked and travelled on six continents, including extended periods in the United States. He consults on conservation projects and is an experienced birder and keen all-round naturalist. His writing focuses on wildlife, nature conservation and climate change, and has appeared in numerous publications worldwide including The Guardian, The Atlantic and Yale Environment 360. 

His latest work The End of Eden – Wild Nature in the Age of Climate Breakdown  has received wide praise for – in the words of Bill McKibben – being a book that «goes deeper than any before into the meaning of climate breakdown for all the rest of creation that shares this planet uneasily with us». Welz is currently working on his next book which will be about the future of nature and conservation.

Photo: Sarah Geline

/ 

Anders Dunker works as a journalist and philosophical author, focusing on the environment, technology, and the future of the planet. His works includes a series of interviews with leading international environmentalists for the Norwegian journal Samtiden, that was published as Gjenoppdagelsen av Jorden (2019) and translated into English in 2021 as Rediscovering Earth (O/R books). Anders Dunker is also a permanent member of the NWCC’s Editorial Board.

Publisert med støtte fra Kulturdirektoratet.