KASSANDRAEFFEKTEN

Av Freddy Fjellheim

(Foto: Wikimedia commons)

På uhyggelig vis ser det ut til at myndigheter og oljeindustri har (svime)slått seg til ro med at kloden tåler en økning på 2C. Dette skal fikses gjennom en hittil ukjent form for skadebegrensning.

Da er det fortrengt at 30% av jordens arter antakelig vil dø ut ved en 2C-økning. Ødeleggelsene i jordbruk og matproduksjon vil sannsynligvis føre til hungersnød, og havnivået kan stige med opp til 1,4 meter. Millioner av mennesker: På flukt.

Dette er ikke en dommedagsprofeti. Dette er prognoser belagt med den ypperste vitenskap.

Illusjonen om å begrense et klimaomslag som allerede inkluderer tippepunktet, er ikke bare en farlig logisk brist. Kapitalismens konkurransemenneske kjennetegnes av lignende mentale begrensninger, der skade og reparasjon inngår i samme begjærsøkonomi. En slik enkel handelslogikk kan saktens gjelde for biler og bildeler, men ikke for følsomme og komplekse relasjoner mellom mennesket og natur.

Oppvarmingen av Arktis – også av havbunnen – har det siste året gitt et naturscenario som er udelt mer dramatisk enn tidligere. Slippes metangassen ut (ca. 20 ganger mer skadelig enn CO2) vet vi ikke lenger rekkevidden av det som vederfares oss. Kan teknologiske løsninger bli redningen?

Når forskere diskuterer teknologiske inngrep for å ”snu” issmeltingen i Arktis, diskuterer de samtidig hvordan teknologien kan skade de øvrige økosystemene. Menneskeskapte ”balanser” kommer lett på kollisjonskurs med naturens selvregulerende mekanismer. Dette er kanskje den mest alvorlige indikasjonen på at mennesket og jordklimaet er i konflikt. Teknologiske løsninger blir fort en del av det problemet som skulle løses.

Teknologiske oppfinnelser er tenkt som forenklinger. Det som er ”dårlig” skal ”forbedres”. Dette er en verdiskala som kun inneholder to stadier – reduksjon og økning, ikke ulikt de økonomiske modellene som ligger til grunn for vårt ”avanserte” samfunn. Ser vi nærmere etter er finnes en lignende dualisme i den allestedsnærværende næringslivspsykologien der ”positiv” og ”negativ” nærmest utelukker en tredje mental form, stillheten. Også religiøse kommuniteter har latt seg narre til mentale kollisjoner mellom forenklede motsetninger, ”ondt” og ”godt”, uten å minnes at bare en høyere bevissthet kan dømme om slike kategorier.

Dette bunner i mentale splittelser som kanskje er opphavet til naturødeleggende konkurranseformer? Den falske motsetningen mellom ”positiv og negativ” leder til en dobbeltkommunikasjon som fort virker lammende på oss mennesker, særlig hos unge folk.

Når 40% av de unge ikke en gang tror at klimakrisen finnes, er det ikke fordi de er dumme. Det kan også skyldes at de fornemmer dobbeltheten i kommunikasjonen som varsler naturomveltningene, siden politikerne handler i et tempo som kapitalt motsier advarslene. Hvorfor skulle unge mennesker engasjere seg i en framtid som er avlyst? Kanskje deres skepsis er sunn så lenge politikernes ord ikke henger sammen med deres handlinger?

Slik jeg forstår miljøkrisene avspeiler de krisetilstander i selve mennesket. Vi lytter ikke lenger til naturen, men avkrever naturen lydighet og profitt.

Klimakrisen blir en ny mulighet for mennesker. Enten vi vil eller ikke må vi overskride falske motsetninger i vår konkurransementalitet og sanse mer mangfoldig. Hver og en av oss kan bidra til fellesskap som er mer sensitive, rettferdssøkende og lyttende, slik vi så glimt av etter 22. juli. Skrivende folk bør derfor avsløre konkurransemennesket i alle dets fasetter – slike som lever i den (falske) tro at fellesskapet er til for individuelle karrieremål, og at målet helliger middelet. Men først et språklig opprør:

Politikerklisjeen om ”bærekraftig utvikling” ser ut til å innebære en illusjonsrik skadebegrensning mer enn en radikal endring av tankesett, energipolitikk og forbruksmønstre. I frykt for å skremme (unge) folk med sannheten velger våre folkevalgte uforpliktende talemåter som fører til kollektiv løgn. Slik opprettholdes en psykologisk tilstand der fornektelse av klimakrisen ikke bare er akseptert – den er sanksjonert gjennom puslete politisk atferd og språkbruk.

Hvordan kunne dette skje? Politikere søker velgere for en begrenset valgperiode; bedriftslederne maksimerer kortsiktige fortjenester og private fallskjermer. Ansvar for kloden er på åremål, og blandingsøkonomiens tidsperspektiv blir dermed en systematisk fornektelse av framtiden. For menneskets overlevelse trengs en demokratisk og mental fornyelse som gir oss 50-årsplaner! Det tilsvarer klimakrisens dimensjoner.

Den balanserte husholderingen har lenge har vært forbeholdt statsøkonomiene på globaløkologiens bekostning. Velstandsøkningen og vareomsetningen er dermed en balanse av misbalanser. Folk i rike land blir gjort til passive miljøterrorister som undergraver sitt eksistensgrunnlag gjennom overforbruk av varer og kollektivt misbruk av naturressurser.

Vi så det under finanskrisen, og vi ser det tragiske utspille seg i Spania og Hellas. Uskyldige mennesker mister hus og arbeid når den ”avanserte” økonomien bryter sammen i underdanighet for Markedet. Privatkapitalistene har alltid en virksom trussel mot statskapitalistene: Utflagging på halv stang! Dette spekulative sorgspråket, som mer enn gjerne går i fistel, påfører velgerne og demokratiet en kommunikativ terrorbalanse som snart har tatt hele demokratiet som gissel. Grekerne lider en urett det er vanskelig å fatte rekkevidden av.

Da nærmer vi oss Kassandra, den greske mytologiens sannsigerske.

Se over med mitt dueperspektiv, men gjennom et makroøkonomisk overblikk kan vi ane en Kassandra-effekt: I frykt for folkets dom unnlater de som har kunnskap å varsle om katastrofen.

Hvori består fortielsenes selvsensur i media og blant vitenskapsfolk? Ved å føre et ”saklig” språk med gjengse begreper for ikke å skremme folk med klimahelvetet som venter oss? Gjennom å balansere språklige ytringer slik at de ikke angriper illusjonenes uvesen?

Kreftene som underholder oss til døde holder det gående i en tragedie kamuflert som komedie. Koret er den støyende og naturskadelige mediemakten, mens skuespillerne er medieyndlinger og konkurransemennesker, fanget i tidens Facebook-speilinger.

En stemme hvisker meg i øret at i ethvert menneske bor det en drøm om kjærlighet og anstendighet. I de fleste fellesskap og samfunnsgrupper er mulighetene til å skape verdige slektskapsforbindelser avgjørende for et levelig liv. Kall det gjerne valgslektskap. Kall det konflikter og forsoning, hverdag og minste felles verdighet.

Det vi skal redde er ikke bare en naturgitt levestandard eller noen økosystemer, men mennesket og eldgamle livsformer: Kjærester, barn og venner, gamle og unge slektninger, fattige og flyktninger. Det vi holder sammen og blir holdt sammen av.

Konkurransen partiene i mellom gjør det like vanskelig for sivilsamfunnet å komme til orde med slike sosiale perspektiver som for miljøforkjemperne å bli hørt om de truende hendelsene i Arktis. Konkurranseprinsippet, som har vært det private næringslivets ideologiske trumfkort, er for lengst tatt i bruk av de store reklamepartiene. De har blitt fabrikker for slette fortellinger av dårlige forfattere.

Min høyst betrodde Naivitet erindrer at småkårsfolk kan enes om måtehold. Småkårsfolk betegner her mer en nøysomhetstradisjon enn et sosioøkonomisk sjikt: Vi holder stand i de fleste partier, og vi vet hva det vil si å ofre noe. Vi foretrekker småbedrifter, små enheter, lokalt selvstyre, lokalt særpreg i matproduksjon, kultivering av gamle kornsorter og dyrking av grønnsaker uten kreftfremkallende stoffer. Vi steiler ved tanken på at fiskestammer og fuglesorter er truet med utslettelse.

Småkårsfolkets tradisjoner er ryggraden i det norske demokratiets kamp for sosial rettferdighet. Vi kan på en god dag skille mellom Mammon og menneskelig verdighet. Vi merker oss små og viktige tall, som at klimakrisens kan løses med 3% av verdens ”samlede” BNP. Det er riktignok mye i økonomisk forstand, men forholdsvis lite når vi tenker på alternativet.

Måtte Stortingsvalget bli en folkemønstring for de miljøbevisste partiene. Et opplyst Storting med miljøpartier på vippen kan inngå forpliktende avtaler: Kaste miljøfiendtlige regjeringer som ikke vil la fossile ressurser bli i bakken.

Også Statoil ledelse burde legges i bakken – og forbli der. Oljeministeren kan legges i rør. De tjæresandanvarlige bør først rulles i svineriet.

Sivilsamfunnets ryggrad skal ikke bare holde samfunnskroppen oppreist og i arbeid. Vi er forbindelseslinjen mellom det instinktive livet som raskt oppfatter fare, via hjertet som banker for nødstedte og undertrykte, helt opp til den rasjonaliteten som gjerne vil agere på egenhånd. Det skjer både hos enkeltmennesket og i samfunnskroppen og er et klassisk psykologisk problem. ”Hodemenneskene” er i ferd med å ødelegge menneskelivet på jorda. De påfører den langsomme og stille naturen profittjag, effektivitetskrav og kortsiktighet.

Det glorete mediebildet vitner om at ødeleggelsene er underveis. Hver dag får vi eksempler på at den selvfeterende individualismen først av alt vil ha lavere skatter og ”positive” nyheter.

Se, da har forfattere av alle slag en drittjobb å gjøre. Vi må gjenopprette mistilliten til klisjeene. Vi må dikte sanne fortellinger som fordriver reklamefortellerne i reklamepartiene ut av språket og inn i fortiden.

Hvis du forstår ordene jeg her skriver melder du deg øyeblikkelig inn i en miljøorganisasjon: Det er 65 millioner år siden denne kloden ble utsatt for temperaturøkninger i et tempo som dagens. Artenes kamp for å overleve kan i løpet av tiår bli en dødskamp lik den som rammet dinosaurene, hvis ikke sivilsamfunnet reiser seg til motstand mot den menneskeskapte klimakrisen.

Bare noen få ukers hetebølge fører til raskt stigende dødsrater hos arten homo sapiens. Tenk resten sjøl, hev stemmen – og med ord fra en gammel bok, vær frimodige, urolige hjerter.