DIKT FREMFØRT UNDER LANSERING AV FORFATTERNES KLIMAAKSJON LØRDAG 24. AUGUST 2013

Av Ruth Lillegraven

41

dei gamle

fortel dei same

historiene om

og om igjen

for i 1949 kom

tidenes tôrebyge

inn fjorden, likna

ei flygande kiste

sjur og marta var

til fjells, måtte kaste

fiskestengene, søkje

ly i lågare lende

ein gong var det

tretti mil å sykle

og like mange

varmegrader

vi nikkar

og smiler

men smila

stivnar i trekka

deira, vinden blæs

gjennom kroppane

våre, sivet rotnar

i vasskanten

for dei

gamle er

som tigrar

og isbjørnar

umistelege

likevel

snart

borte

45

trea breier

seg ut over dei

steile, ein gong så

glatte fjellsidene

om tusen år vil

flyndrer beite

i hagane

våre

om tusen år vil

norsk regnskog

ha status som

verneverdig

om tusen år vil

ingen vite at

vi ein gong

har levd

her

64

kvist meg

høvl av, ta

det som stikk

ut, hengjer seg

opp, tek for

mykje

plass

men ta

ikkje skota

dei regntunge

skota som blafrar

og syng i vatnet

tida går

vi blir

eldre, større

kroppane våre

forlèt oss, blir

til andre

kroppar

kroppar

vi ikkje

lenger

kjenner

vi får

fleire barn

fleire ting

større hus

og mindre

tid

dei gamle

ristar på

hovudet

men det er

noko som

dunkar og

slår i oss

noko som

ikkje vil

sleppe

oss

vatnet

stråa og

bregnane

bøyer seg

berre vi

er ute av

stand

berre vi

er urørlege

ubøyelege

ute av stand

til å forstå