Introduksjon: Natur og kultur i antroposen

Av Thomas Hylland Eriksen 

Ingen kan bestride at Bruno Latour er en av de viktigste premissleverandørene for samfunnsvitenskapelig tenkning i dag. Han er sosiolog, men kaller seg antropolog (kanskje mest for å erte andre sosiologer), og har egenhendig utviklet et teoretisk perspektiv, Actor-Network Theory (ANT), som i mange år har skapt hissig debatt blant samfunnsvitere. Et av Latours grep består i å problematisere skillet mellom mennesker og ikke-mennesker: Aktørene som inngår i hans nettverk kan være av mange slag – ting, planter og dyr. Han er også kjent for sin bok Nous n’avons jamais été modernes (‘Vi har aldri vært moderne’, 1991), der han viser at moderniteten er langt mindre rasjonell og målrettet enn det har vært vanlig å anta.

            Latour trives altså med å fjerne grenser og desentrere mennesket. De siste årene har han vært opptatt av økologi og den nye tidsalderen antroposen, epoken da mennesket på irreversible og ugjenkallelige måter har satt sitt stempel på hele planeten. Han snakker nå ofte om Gaia (James Lovelocks metafor for Jorden som organisme) og interesserer seg stadig mer for ikke-europeiske perspektiver på forholdet mellom kultur og natur.

            Dermed er det duket for en utveksling av synspunkter og perspektiver mellom Latour og Philippe Descola, den franske antropologen og Amazonas-forskeren som har fått mye oppmerksomhet for sin Par délà nature et culture (2005, eng. overs. 2013). Descola, elev av Claude Lévi-Strauss, hevder at det er fire hovedmåter et folkeslag kan artikulere sitt forhold til naturen på, og at den europeiske naturalismen er like provinsiell som amazonas-indianernes animisme.

            Descola og andre som arbeider i samme retning (som den brasilianske antropologen Eduardo Vivieiros de Castro) fremstår som radikale relativister. Etter hans syn er det et overgrep å lese indianske verdensbilder ut fra en vestlig epistemologi, og Latour slutter seg helhjertet til dette synet. Hvis dette rådet skal følges, blir antropologien noe annet enn en sammenlignende vitenskap om kulturell variasjon, men snarere en måte å snakke om forskjeller på, der de andres ontologier tas like alvorlig som vår egen.

            Kan en slik innfallsvinkel bidra til å finne løsninger på klimakrisen? Det er tvilsomt. En opplagt fare er at urfolk nok en gang blir gjort til gisler for vår egen selvforakt, men muligheten må holdes åpen for at moderniteten faktisk kan lære noe vesentlig av skriftløse folkeslag.

/

Vi vil med jevne mellomrom publisere video-materiale der miljøaspekter blir drøftet og belyst. Denne uka har vi bedt Thomas Hylland Eriksen skrive en innledning til samtalen mellom Bruno Latour og Philippe Descola. Samtalen fant sted på University of British Colombia.