I Bibelen oppstår disharmonien mellom mennesket (hebraisk: adam) og jorden (hebraisk: adama) allerede i syndefallet: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. (…) Den skal la torn og tistel spire fram for deg.»[1]

Menneskets fremmedgjøring fra Gud får fatale konsekvenser for miljøet, et tema som gang på gang går igjen hos profeten Jeremia. «Ingen annen profet gir så kraftfullt uttrykk for hvor sterkt knyttet Gud er til jorden og selve marken», skriver Ellen F. Davis.

 

«Likegyldigheten til jorden – marken og miljøet – har alltid gått hånd i hånd med den åndelige glemsomheten.»

 

Og ingen bryr seg

Inneklemt i det tolvte kapittelet i Jeremias bok, finner vi en passasje der Gud utøser sin sorg over den herjede marken:

Og ingen bryr seg om det. Likegyldigheten til jorden – marken og miljøet – har alltid gått hånd i hånd med den åndelige glemsomheten. Begge smerter Herren like mye. Legg merke til hvordan jorden besjeles: den «sørger foran meg». På grunn av menneskenes hardhjertethet «sørger jorden og beitene i utmarken visner», sier Jeremia senere.[3]

 

«Jorden forenes med Gud i sin lidelse og sin klage»

 

Jorden sørger

Hos profetene er den sørgende jorden ofte et bilde på tørke. Den samme metaforbruken går også igjen hos Paulus i de uttrykksfulle ordene om det skapte som «stønner som i fødselsrier».[4] Jorden forenes med Gud i sin lidelse og sin klage, det plagede miljøet roper til himmelen som et tegn på at mennesket har vendt seg bort fra Gud. Profeten Hosea henspiller på denne dialogen mellom himmelen og jorden: «Den dagen vil jeg svare, sier Herren, jeg vil svare himmelen, og den skal svare jorden. Jorden skal svare kornet, den nye vinen og den fine oljen».[5]

 

«Når Israel ikke vil lytte til Guds menneskelige budbringere, profetene, velger Gud å tale gjennom sin kosmiske representant: Hele kosmos brøler»

 

Guds megafon

Når mennesket forsømmer sitt ansvar, reagerer jorden heftig. Selve «naturen fungerer som Guds ‘megafon’ for å vekke en tunghørt verden,» som teologen Hilary Marlow uttrykker det. I stedet for å forkynne Guds herlighet, som i Salme 19, forkynner naturen da Guds vrede, og trekkes slik inn i den pågående dialogen mellom Gud og hans folk. Når Israel ikke vil lytte til Guds menneskelige budbringere, profetene, velger Gud å tale gjennom sin kosmiske representant: Hele kosmos brøler.

Når vestlige kristne snakker om skaperverket, er det ofte i forbindelse med spørsmål evolusjon og kreasjonisme. De bibelske forfatterne er imidlertid svært sparsommelige når de skriver om livets opprinnelse. Ett eneste innlysende svar gis: «hos deg er livets kilde».[6] Noe mer trengs ikke. Langt viktigere er spørsmålet om hvordan skaperverket – jorden, menneskene, dyrene, ja, alt som lever – forholder seg til Gud og til hverandre. Dette temaet vender den bibelske tradisjonen konstant tilbake til, fra Første Mosebok og gjennom hele Toraen, til profetene og Det nye testamentet like til Johannes’ åpenbaring.

 

«Gjennom kroppene våre står vi i relasjon til jorden»

 

Økologisk synd

Gud som har skapt alt, skiller ikke mellom ånd og materie. Guds pakt med Israel er ikke en pakt mellom to parter – Gud og mennesket eller Gud og Israel – men kan snarere ses som en trepartspakt: den tredje parten er landet, forstått som naturen i sin helhet. Når Herren sier at han skal huske sin pakt med Abraham, glemmer han ikke å legge til: «Jeg vil huske landet.» [7] Gjennom kroppene våre står vi i relasjon til jorden – vi må spise, drikke og puste for å kunne leve – og må derfor leve i harmoni med naturen så den blir et «godt sted» for alt levende. Når vi ignorerer eller mishandler miljøet, synder vi mot Gud – en «økologisk synd» – med den følge at naturen sørger og tar del i Guds vrede.

Den økologiske synden bunner i en individualisme som gjør kampen om personlig lykke og tilfredsstillelse til tilværelsens mål. Denne synden har unektelig en sosial dimensjon: ansvarsløs utnyttelse av naturen rammer de svake og fattige aller hardest. Som den ortodokse teologen Johannes Zizioulas uttrykker det: «Den økologiske krisen går hånd i hånd med økende sosial urettferdighet. Vi kan ikke klare å hanskes med det ene uten samtidig å ta tak i det andre.»

 

«Gjennom evangeliet gjenvinner mennesket forståelsen av hvem hun er og finner sin rette identitet.»

 

Guds medskapere

I den tidlige kristenheten ble kirken etter hvert beskrevet som det nye Eden. Gjennom evangeliet gjenvinner mennesket forståelsen av hvem hun er og finner sin rette identitet. Jesu ord om Guds rike maner fram visjonen der jorden igjen blir et godt sted å leve. Dette gode stedet legemliggjøres i Kristus og, etter pinsen, av kirken som er hans fysiske kropp på jorden. Hennes kall er ikke å trekke seg tilbake på et fjell, eller ut i ørkenen, for å vente på verdens undergang. Kirkens oppdrag er med sitt liv å vitne om Guds rike, et fornyet skaperverk som venter på Kristi ankomst.

Visjonen er overveldende, det første årtusenets kirkefedre proklamerte oppdraget igjen og igjen med profetisk glød: Kirken er «den nye menneskeheten», kalt til å være Guds medskapere på den «nye jorden».

 

 

[1] 1. Mosebok 3,17–18.

[2] Jeremia 12,10–11.

[3] Jeremia 23,10.

[4] Paulus’ brev til romerne 8,19, 22.

[5] Hosea 2,21–22.

[6] Salmenes bok 36,10.

[7] 3. Mosebok 26,42.