Audhumla

Av Stein Mehren

 

Kyr! De står i den flimrende solheten

            som i langgrunne vann ut mot horisontene

Dagen gjennom står de der, står og står

            og ser ut som sine egne speilbilder

Det er som de vet at jorden eier dem

            Og at dette er et bilde som omgir tiden

Snart er siste avdrag betalt. Jeg bor!

            I egen hytte. Jeg er rik. Hva betyr det

Eier jeg jorden solen vinden og stjernene

            I dette bilde er det ikke mulig å eie

annet enn sanger eller klager. Og jeg

            synger fordi gleden sprenger mine gjerder

og fordi jeg ikke kan stenge sorgen ute

I vår plantet jeg et tre under frostens

            stjernebilde. Men dyrene står, urørlig, i en

annen tid, borte ved trærne, I dyreøyet

            ser jeg undergrunnen som knytter dem sammen

Tre og dyr. Treet som vokser, hver vår

            for å åpne himlene. Og himmelkua under det

Dyrene står i engen, tredve meter fra meg

            og seks tusen år som klokker av sølv. De bor

i et veldig rom, inne i skumringens

            skinnende lys-indre. I deres dyreblanke øyne

stråler underverdenens grunnvann opp

            Mitt hus er bare et øyeblikk i tiden …

Alt mennesket må bygge for å bo, ordne opp i

            planlegge, pusle omkring med, dets blikk

er et sluk av omsorg, en labyrint av omsorg

            inne i en såret drøm om å være … Jeg står

ved mitt hus og lengter intenst etter det som

            er, akkurat her … Så ser jeg inn i dyreøyet

Det uutgrunnelige sentrum, der verden er mor …

Et fata morgana fra Egypts eller Babylons kyr?

            Nordlyståkenes og regnbueskimmerets dyr?

Flankene skjelver som i feberfrost. Hvert dyr

            i sin egen fred, I solengens eter-sjøer

Mine rom er rom i dens buk, Sæd sveller ut

            i dens jur. Som i en dyp livmorsøvn bærer

og føder dyret verden. Bronseflammende solskjød

 

            Gjenta og gjenta langsomt etter meg

På nattens bunn, dypt inne i morgenens øye

            ser jeg vannene og lyset styrte

i solhetens blendende blikk. Rimku. Langsomt

            strømmer ilden gjennom blodet ditt

Så slikker du saltet av jordens sår, Du er

            sol-ku, i sol-speil … soldrukne raut

 

I disse øynene ser verden på seg selv

            gjennom sin egen fødsel

Og jeg vet: Det er jorden som eier meg

            Det er jorden som har forstøtt meg

Det er ved jorden jeg skal falle på kne

 

//

Stein Mehren har satt sitt preg på norsk litteratur i et halvt århundre. Nå som tiden bare blir mer og mer dyrebar, er det gledelig å kunne trykke et dikt som allerede i 1979 formulerte den helheten vi leter etter. I ”Audhumla” forenes mytene med kuas beinete kropp, og grunnvannet med himmelen. I det storslåtte samspillet mellom spene og munn, kropp og idé, liv og død, kan ikke mennesket annet enn å falle på kne.

Vi fikk publisere dette diktet med vennlig tillatelse fra Stein Mehren. Det er hentet fra ”Vintersolhverv” (1979).

R.I.P.