Foto: Maja Hattvang

Tross «utdanningssamfunn» og informasjonsoverskudd på alle flater og i alle kanaler, gjør klimakrisenes fakta oss så passive og sløve at vi er i ferd med å gi opp våre barns framtid?

Hver gang jeg tar ordet i en samtale og nevner de fortvilende naturødeleggelsene som er tydelige for alle som følger med – ufattelige utryddelser av mennesker, fugler, insekter, planter, pattedyr – kvier jeg meg. Ingen vil være den som kommer med påminnelsen om en varslet katastrofe, men jeg lemper meg over de sosiale stengslene og prøver ut perspektivene. Blikkene som møter meg er doble. De sier ofte: «Du har kanskje rett, vi burde vite det». De sier samtidig: «Du ødelegger den gode stemningen, hva kan vi egentlig gjøre?».

«IKKE FORSTYRR!»

Kunnskapstradisjonene i Europa har ett fellestrekk etter opplysningstiden. Et stadig mer mekanisert samfunn gjorde seg avhengige av primitive makthierarkier for å utnytte naturressursene. Kunnskap ble makt. Sosiale kunnskapsformer fra arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse måtte til for å sivilisere denne driftige viljen til makt og nyskapning. Omtrent samtidig som maktforholdene i samfunnet nedvurderte fysisk arbeid og oppvurderte gründervirksomhet, oppstod splittelsen mellom teoretisk kunnskap og kunstartene.

Spesialiseringen av kunnskap segmenterte språkbruk og litterære sjangre i to leirer, som vi vet. Det er denne dualismen som er maskinguden i våre dagers kunnskapsmessige tragedie: Med sine faktamengder makter forskere og politikere dårlig å overbevise borgerne om livstruende naturhendelser, alt mens sivilsamfunnet blir forsøkt redusert til instinktenes vankelmodige kjøpegrupper.

De splittende kunnskapsregimene avspeiles i naturkrisene og samfunnslivet. «Fakta» og «fake» har blitt moteord, og demokratiet er under angrep i mange land verden over. En av forklaringene er en forfeilet materialisme som gjør velgere til primitive jegere på jakt etter personlige fordeler. «Utdanningssamfunnets» kunnskapsformer ser ut til å ha splittet det vi vet fra dem vi er fordi vi bare lærer med hodet. I slike samfunn blir kunnskapsutveksling en sfære for selvutnevnt eliter, intellektuelt atskilt fra livet, kunnskapene og erfaringene i sivilsamfunnet.

Er det surferne på sosiale media framtidens demokrati skal sette sin lit til? Kan lesningens fluesnappere forventes å oppsøke de dramatiske nyhetene om de omfattende ødeleggelsene av kloden? Bør klimakunnskap simpelthen innføres som nytt fag allerede i grunnskolen?

Den mentale revnen i moderne menneskers kunnskap medfører at mange opprettholder vanntette skott mellom sine private liv og naturhendelsene, et skisma som vil ruinere alt vi har forbundet med privatliv og sosiale livsformer.

Velstandsnordmenn går nemlig rundt med en flakkende beskjed i blikket: «Ikke forstyrr!». Angsten for annerledeshet virker akutt og konformiteten ditto stivbeint. Dette bevitner mennesker som er kronisk syke eller syke gamle, og som ikke lenger kommuniserer like tilpasningsdyktig. Hvor stor er ikke da angsten for flyktningenes annerledeshet, undrer jeg, og for utsiktene til en helt annerledes og ukjent natur- og samfunnstilstand. Kan vi hjelpe oss selv ved å hjelpe andre?

 

NYE MULIGHETER

Den skjulte angstens splittelser under klimakrisen skjenker litteraturen og kunstartene nye muligheter. Som forfatter vil jeg utforske dette kulturelle skismaet og utprøve skrivemåter der saksforhold og kommunikasjonsforhold (litteratur) krysser hverandre. Som litteraturkritiker vil jeg likeledes bestrebe meg på å integrere klimakrisens realiteter i alle slags bokanmeldelser, om så bare med én setning.

Har tradisjonell sakprosa og skjønnlitteratur mer å fare med? Hvordan skal tall og prognoser kunne tale troverdig om en mulig utryddelse av menneskearten? Kan en faktabok om klimakrisen uttrykke noe særlig mer enn fakta?

I sakprosa der erfaringene og talemåtene fra sivilsamfunnet adskilles fra klimavitenskapens og miljøbevegelsens faktafremstillinger – «Ikke forstyrr!» – undergraves samtidig den mellommenneskelige overtalelsen. Skjønnlitteratur som utelukker klimakrisens konsekvenser for menneskelivet er virkelighetsfornektende.

Menneskers herjinger med kapital, kunnskap og hverandre gir sivilsamfunnet historiske muligheter til å endre tenkemåter og språkbruk, også litteratene.

 

DEN ENE SETNINGEN

Den opplyste setningen om klimakrisen, som skaffer seg rydning i en samtale eller en (kon)tekst, kan være like viktig som en hel bok om samme tema, hevder jeg. Integrert kunnskap er dypt menneskelig. På lignende vis kan vitenskapens omfattende kunnskap om klimaendringene integreres i handling og engasjement: Misbruket av fossile ressurser må bekjempes med all kraft i sivilsamfunnet. Fakta og klimakamp kan smelte sammen i en hjerteligere henvendelse til dem vi vil overbevise.

Det er ingen vei utenom. Både sakprosaforfattere og skjønnlitterære prosaister vil i årene som kommer bringe klimavirkeligheten inn i menneskenes liv, inn i hverdagens høytider, med et fornyet språk som ansporer til nysgjerrighet og kontroverser. Poetene har ledet an.

Å integrere et avgjørende perspektiv og en avgjørende setning i en større kontekst, skjerper også evnen til å sanse virkeligheten, er min erfaring. Vi som kommer rett fra sommerens varme svaberg, saltgnistrende svømmeturer og nyfisket makrell vet hvor mye vi har å beskytte!

SAMTALER SOM POLITIKK

Jeg nevnte samtalene og ubehaget ved å ta opp vanskelige tema. Gode samtaler har noe til felles med litteraturen. Den ene setningen som får oss til å oppfatte helheten, mønsteret og sammenhengen kan bli inspirerende for hvordan vi selv uttrykker hvem vi er og hva vi vet.

Derfor, følg høstens valgdebatter med argusøyne! Hudflett programlederen og politikeren som unnlater å koble klimakrisens uhyggelige realiteter til mennesker og sivilsamfunn, det være seg utdanning, eldrepolitikk, samferdsel, kultur. Ta avstand fra partier og «ledere» som luller seg inn i fortidens tenke- og talemåter, nettopp fordi de ikke har integrert klimakunnskapen i livet og språket sitt.

Dette kan fort bli prøvesteinen på nordmenns klokskap og klimakunnskap i det kommende valget: At Lofoten, Vesterålen og Senja oppnår fullstendig vern fra det nye Stortinget.

 

//

Artikkelen har stått på trykk i Aftenposten.