Avslagsbrev fra Cathrine Knudsen

© © Blunderbuss / Anna-Julia Granberg

For to år siden inviterte Forfatternes klimaaksjon Cathrine Knudsen til å skrive for oss. Hun takket først ja, men endte så med et nei. Avslaget skriver hun om i dette brevet til nettsidens redaktør. Brevets refleksjoner angår sentrale spørsmål om språk og handling, og vi får publisere det med forfatterens tillatelse. Klimaaksjonen takker! Svar kommer neste uke.  

/

Til Freddy Fjellheim, Forfatternes klimaaksjon.

Et ganske usortert og tankemessig springende brev til deg.

Du kan tro jeg har tenkt mye i disse månedene på dette jeg sa ja til å prøve å skrive! Og på hva jeg egentlig mener med det noe kryptiske jeg svarte deg: at dette er et område som ”ikke trenger språk”.

Hvorfor finner jeg det så umulig å skrive noe til dere? For det gjør jeg. Så dette blir heller et brev til deg.

Det er en følelse av irrelevans. Hva kan tekst gjøre med saken? Iallfall denne typen tekster. Jeg kan selvfølgelig skrive en annen type tekst, men hvorfor virker det umulig å skulle produsere en tekst med det formål å bidra til noe godt, politisk, viktig, viktigere enn alt annet, da skrivingen ikke er det, ikke som redskap. Jeg tror dessverre ikke nok på at skjønnlitteraturen kan være et brukbart redskap i klimapolitikken, iallfall ikke direkte. Men det jeg tror på, uuttalt, som jeg skjønner av det jeg har skrevet lenger ned (når jeg leser det igjennom), er at en autonom litteratur (nei, det er feil ord, det har blitt så belastet, det blir tolket som at man ser litteraturen løsrevet fra samfunnet, fra all virkning, som innkapslet og heist øverst opp i elfenbeinstårnet). Kanskje det er fare for at dette isteden blir en tale om litteraturens grad av frihet. Men alt dette er jo farlige saker å snakke om. Jeg sier intensjonsløshet, skrivingens intensjonsløshet, den skjønnlitterære. Men jeg kan også si at et tvilende, eller er det bedagelig, menneske som meg er ubrukelig i den store, synlige, klimakampen nå. Jeg ser ikke den rette veien. Det kan godt være at skrivingen og forfattervirksomheten er en flukt for meg fra de problemene jeg ikke ser en løsning på i verden.

Jeg ser ikke den rette veien.

Jeg var med på et seminar under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, sammen med noen andre nordiske forfattere. En av dem har skrevet romanen Kairos, som har fått mye ros og direkte går inn i de store spørsmålene. Espen Stueland var invitert som foredragsholder en av dagene. Mye av tiden brukte vi på å diskutere muligheten for å skrive nødvendig litteratur som tok opp de aller viktigste spørsmålene, altså det aller viktigste som er overhengende for alle muligheter her på jorda nå: klimakrisen. Det var, bortsett fra de faktiske språklige vanskene (disse danskene!) vanskelig, vanskelig, og det skulle det også være, det må det også være, men jeg satt mest av alt igjen med følelsen av å komme til kort som forfatter. Å bli mindre som forfatter. Noe mange sikkert har godt av, hvis de i utgangpunktet føler seg som store forfattere, noe ikke jeg gjør. Jeg må hver dag overbevise meg selv om at det jeg gjør er viktig. For jeg kunne jo drevet med noe som var så mye viktigere, enten direkte menneskelige hjelpetiltak, en slags en-til-en-menneskelighet, som pleier, som betalt medmenneske på fulltid, istedenfor skrivingens tilbaketrukkethet og menneskelige feighet. Eller som tydelig visjonær, som produsent av store og viktige tanker med retning. Noe av det jeg sa på seminaret: hvorfor vil alle høre på oss, hvorfor ber de oss målbære dette? Eller hvorfor får vi så lett taletid, spalteplass, bare fordi vi er forfattere? Er det ikke andre som har viktigere ting å si enn oss? Folk som helt direkte kan fortelle oss om klimakrisen ut fra vitenskapelige kriterier. Men: nå vil jeg jo si lenger ned at dette handler om moral, først og fremst. Når man på et tidspunkt vet nok til å handle. Vi er for lengst over det punktet, hvor mer kunnskap er overflødig i forhold til vissheten om at handling er nødvendig. Men hele tiden ligger jo det vesentlige spørsmålet der: hva kan utløse handling? Og hvilken handling er allerede utløst, men knapt synlig? Det er som gapet mellom de store handlingene, de overnasjonale, de statlige, de multinasjonale selskapers handling, og den enkeltes handlinger, bare blir større. Den enkeltes handlinger blir ikke sett. Som i hele kapitalismens, eller senkapitalismens, eller den postindustrielle verdens om du vil, eller hva vi skal kalle denne æraen i utnyttelsen av kloden, uthalingen av verdens ressurser, tyningen av våre alles, eller ingens, verdier, det paradoksale er jo at en elite sier at verden har gått over i en annen tid, men at for de fleste i dette landet er forbruket større enn noen gang, men vi har blitt flinkere til å kamuflere forbruket vårt.)

Skriften kan ikke forandre, for den har allerede forandret.

Den som sier, den som skriver, den som handler, hvordan er forholdet her? Jeg er dessverre et offer for likegyldighet, kan du si, jeg har gitt opp, derfor vil du ikke ha min tekst her. Men jeg handler hver dag ut fra en rekke etiske og ubrytelige prinsipper, som jeg har internalisert gjennom decennier. Det må da bety at jeg tror? At jeg ikke er likegyldig. Jeg ser at det er umulig å gå den veien dere prøver på. Det er femhundre år for seint, minst. Skriften kan ikke forandre, for den har allerede forandret. Jeg, som så mange andre, prøver samtidig bare å overleve, vi har nok med livet vårt, å håndtere det. Hvis jeg prøver meg på noe mer, resulterer det bare i forskyvninger, at jeg skyver andre livsnødvendige ting ut av livet, som burde være der. At jeg ikke blir tilstedeværende i det eneste livet jeg faktisk har sammen med mine nærmeste. Slik det har skjedd med de fleste vestlige mennesker. Så prøver vi å ta det igjen fra en annen kant. Å ta det igjen med å gjøre noe stort og abstrakt. Det er sånn disse pelsete drømmene, som kapitalismen elsker, blir plantet i oss. Vi har skjøvet den nære menneskeligheten ut av bildet, for å se noe større, for å være fri, og jeg vil være fri, bevares. Jeg er født fri, i dette landet, i en forstad til en større by, vokste opp i det moderne Norge, levde barndommen på syttitallet uten å være i kontakt med store politiske hendelser, helt utenom miljøer som levde alternativt, uten noen uttalt idealisme i hverdagen. Det vil si, utenom skolen, der det fantes en usedvanlig progressiv lærerstab, som ga meg en viss forståelse av noe annet, av noe som jeg senere skjønte var sosialisme. Jeg elsket skolen.

Scener ved middagsbordet

I min barndom ble dette et oljeland, og gradvis smurte oljen livet. Da jeg var i seksten-syttenårsalderen, våknet jeg opp politisk, plutselig skjønte jeg at noe var alvorlig galt, jeg følte at jeg måtte gjøre noe, jeg kjente noe som bare kan karakteriseres som politisk vilje, stor vilje, jeg så urettferdighet, jeg kjente urettferdighet som ikke rammet meg selv, men det var som om den rammet meg selv. Så sterkt virket den. Jeg begynte å konfrontere folk rundt meg med mine allerede kraftfulle politiske tanker, som da overskygget alt annet, mine tanker om urettferdighet, at mennesker ble gitt så ulike muligheter, men det var som å diskutere med en betongvegg. Ved middagsbordet ble det scener der jeg gråt av fortvilelse over de andres hjerteråhet, over at de nektet å se noe annet enn en dag for dag-pragmatisme, at de mente det ikke var noe å gjøre med de rådende forhold, at alt var som det var, og at det var en grunn til det. At alt annet enn det som var som det var, var naivt å tro på, grenseløst naivt, selvutslettende. At jeg en dag ville forstå at jeg tok feil, at jeg en dag ville forstå at det ikke var noe å gjøre med verden, at disse sterke tankene og følelsene ville brenne ut, dø ut. Med tida.

     Jeg skjønte som seksten-syttenåring at vi holdt på å ødelegge naturen, at vi levde liv som hele tiden brukte mer enn de ga tilbake, at det hopet seg opp søppelberg på jorda. Som nittenåring fikk jeg også en slags oppvåkning der jeg på dagen bestemte meg for å aldri mer spise kjøtt fra dyr i industrielt dyrehold (det har jeg holdt, vil jeg si). Dette gjorde at jeg som tjueåring begynte på et studium i natur-og miljøvern. Jeg visste at det hastet, jeg så marerittaktige syner av avfallet som holdt på å drukne jorda, utslippene som ødela elver og vassdrag og dyreliv. Og alt dette kjente jeg i tillegg så sterkt, jeg levde tankene så sterkt, selv om jeg også følte meg feig fordi jeg ikke likte å aksjonere, det ble liksom for mye handling, for ensidig og platt, dette å lenke seg fast til togskinner, å gå helt praktisk inn i enkeltsaker. Jeg hadde tro på språket, på midler som kunne gjøre større forandringer på mange områder samtidig. Ikke bare pøse masse krefter inn i omstendelige og pragmatiske enkelthandlinger. Men jeg hadde også usvikelig tro på den enkeltes handlinger i hverdagen, dette var grunnlaget for forandringen. Jeg tok aldri pose i butikken (selv om den var gratis da). Vi som gikk på studiet planla å leve i små samfunn, økolandsbyer, i framtida, og dyrke vekster og holde husdyr etter permakulturelle metoder. Permakultur hadde noe stort og ideologisk vidtrekkende over seg, som appellerte til meg, i tråd med min hang til vakre, store ideer og abstrakter som tilsynelatende lett kan virkeliggjøres i konkreter.

Og det var som Arne Næss sr. også bare hevet seg over spørsmålet, han foraktet meg nok for det.

Det var akkurat dette med aksjonene som ikke passet meg så godt, kanskje det hadde sammenheng med min noe tilbakeholdne natur. At jeg ble skremt av tanken på direkte konfrontasjoner med politiet, ordensmakten, bli tatt hardt i, løftet, slept vekk. Jeg trodde nok for mye på menneskets iboende evne og vilje til forandring, jeg trodde på den myke veien. Samtidig så jeg hvordan mye av miljøvernfilosofien hadde noe narraktig og unnvikende ved seg. Noe av det jeg husker best fra studiet, er da Arne Næss sr. talte for et fullsatt auditorium. Han sto for et syn som var rådende på den tida: At det var for mange mennesker på jorda, at menneskeheten ble for stor og ville overstige jordas tåleevne. Og det hastet med å gjøre noe med det, mennesker i u-land, spesielt på det afrikanske kontinentet, fikk for mange barn, lot han det skinne igjennom, jeg tror også han sa det direkte. Han gikk ikke nærmere inn på hvordan man skulle gjøre noe med det. Han fortsatte å snakke om dypøkologien, som aldri gikk inn på konkrete løsninger. Jeg satt der og brant og brant med et spørsmål, men visste ikke om jeg turte å stille det, egentlig turte jeg ikke, jeg turte absolutt ikke, det var flere hundre mennesker der inne, jeg var tjue år og hadde aldri tatt ordet i en slik forsamling før. Men jeg ville stille ham spørsmålet, og skjelven i beina, i hele kroppen, rakte jeg opp hånda og ble gitt ordet, ropte ned til den store filosofen fra min rad nesten bakerst: hvordan ser du for deg at befolkningsproblemet skal løses? Hvordan skal man få ned befolkningsveksten? Er det snakk om tvangssterilisering? Økt kunnskap? Han ville ikke gi noe svar på spørsmålet mitt, det lå utenfor dypøkologiens felt. Jeg oppfattet det som han så vidt orket svare meg, som om jeg ikke hadde skjønt noe av det han snakket om. At det var større ting han snakket om. At det handlet om ideer og ikke konkreter. Den gang må jeg fremdeles ha trodd på en direkte kobling mellom teori og handling. Det var selvfølgelig et fryktelig naivt spørsmål, det fortjente bare forakt sett fra dypøkologiens ståsted. Og det var som Arne Næss sr. også bare hevet seg over spørsmålet, han foraktet meg nok for det. Han med sin klasse, sine rene tanker, sitt uvirkelig rene levesett. Sin beundringsverdige askese, som han utelukkende fant tilfredsstillende.

Samvittigheten roper

Dette var i 1991. Men det er som om dette har gått i loop. Den gangen diskuterte forskerne klimavariasjoner, søylediagram og grafer over temperaturen fra siste istid og til vår tid. Det heftet ennå så mye usikkerhet rundt klimavariasjonene. Men det var ikke tvil om at det var nok av andre forhold som pekte mot at vi burde endre livsstilen vår og senke forbruket radikalt.  Selv om folk nesten ikke tok fly på den tida. Jeg hadde vært med på noe slikt som tre flyreiser i livet til da. Og det var ikke uvanlig å støte på folk som aldri hadde vært i et fly. Men på mange måter er det som tida har stått stille i denne sammenhengen i tjuefem år. Det er bare andre mennesker involvert. Og jeg er den samme, men en annen. Mens de unge som nå drar lasset, har kommet fram til dette i en ny tid. Og samvittigheten roper på så mange flere, det er ikke tvil om at det haster mer enn noen gang. Folk vet at de har vendt seg bort fra samvittighetsropene sine i så mange år. Det gjelder på mange områder; nå har vi i dette landet lagt et par tiår med forholdsvis lykkelig forbruk og avsondrethet fra verdens og menneskehetens lidelser bak oss. Men nå banker det hardt på dører fra alle kanter, og vi er nødt til å skru ned lyden på festen. Mange i Norge oppfører seg nærmest selvutslettende i sin samvittighets forbruksbakrus nå. Men det hele er så dobbelt; vi er blitt flinkere til å skjule oss, behersker dobbeltmoralen bedre.

Og hva skal en forfatter gjøre? Joda, jeg hører kravet om å ikke skrive ut fra et ”jeg”, om å skrive på en annen måte for å favne videre, å skrive fra et øko-perspektiv osv. Men jeg har aldri syntes, og synes fremdeles ikke det er noen god ide å skrive en tekst fram fra en hval eller en sel eller et tres perspektiv. Det er overflatebehandling som gir seg ut for å være noe annet. Den kløfta som er foran oss, mellom oss og handlingen, er uendelig dyp og skremmende, men ikke bredere enn at man kanskje tror man greier å stå med ett bein på hver side, og hvis man bare unngår å se ned, blir man ikke svimmel og mister fotfestet. Det vil vise seg, for dem som prøver, at kløfta er bredere enn noe menneske kan skreve over, uansett hvor smidig og modig man er. Man kan ikke ha bakkekontakt på begge sider av kløfta samtidig, for man er et menneske og ikke en kjempe, gud eller en fugl, for den del. Derfor tror jeg det er et sykdomstegn hvis vi ikke kan fortsette å skrive ”jeg”, for det er et menneskes samlethet og ikke pulverisering man må forutsette. Et helt menneske må kunne overskue sine handlinger, de handlingene må kunne knyttes til dette mennesket og ikke splittes i mening-handling i det uendelige, vi må helle søke å samle handlingene under et jeg istedenfor å konsekvensløst forsvinne i uoversiktligheten.  

Det er ikke mange som greier å innskrenke sin egen frihet ved hjelp av viljen.

Den eneste løsningen blir kanskje å destinere menneskenaturen? Å forandre menneskene genetisk? For det virker ikke som mennesker evner å bruke kunnskapen til handling. Det er noe med oss. Hvis vi ikke greier å la være å sette oss på et fly for å reise til den andre siden av jorda, må enten en autoritet, absolutte betingelser som økonomi, eller noe annet nekte oss det. Det er det aller mest basale, men det virker umulig å få til ved egen vilje for de fleste. Man kan si: Det måtte da være et minstekrav til en forfatter som er med i forfatternes klimaaksjon at han eller hun ikke tar fly til eksotiske reisemål. Dette kalles moralisme, og folk er allergiske mot moralisme, det passer oss så dårlig, for vi vet at det innebærer en eller annen innskrenkning av muligheter. Men en slik handling koster mer enn mangfoldige tekster. Å avstå fra spennende reiser koster oss enormt mye. Det er lett å skrive, vanskelig å innskrenke friheten. Det er ikke mange som greier å innskrenke sin egen frihet ved hjelp av viljen. Det er forsvinnende få. Noen andre må nekte oss,  for i kapitalismens tidsalder er vi evige barn. Rikdommen har blitt våre grenseløse foreldre. Så da må vi barna oppdra oss selv. Det enkleste ville være om menneskene kom ferdig oppdratte, og dette er noe som passer inn i det stadig mer rådende verdenssynet til kjente vitenskapsmenn (ingen profilerte kvinner, meg bekjent?) som for eksempel Peter Singer, Richard Dawkins, og andre av biologismens talsmenn. De har tro på at framtidsmennesket kan programmeres med bestemte egenskaper. Men bestemte i forhold til hva, kan man spørre.

Jeg har ingen tro på klimakvoter (men er det noen som har det lenger?). Det øker bare uoversiktligheten. Det finnes  mangel, i menneskelige relasjoner, som vi kompenserer for, eller prøver å kompensere for. Men jeg er selv en som foretrekker mangelen. Det er dessverre min personlige destruktive forutsetning for å skrive. Det gir meg fordeler i øyeblikket, selv om jeg vet at det ikke er bærekraftig. Særlig i kraft av å være kvinne nyter jeg å kunne unnslippe fellesskapet, som alltid har lagt fullt beslag på kvinner (der sølibatet og nonnetilværelsen var omtrent de eneste mulighetene til å unnslippe.)

Viljen til massive offer

Jeg er forvirret. Jeg har ikke den samme klarheten som jeg engang hadde. Jeg vil ikke si jeg er blitt mer kynisk, mindre enn de fleste blir med alderen, kan jeg kanskje driste meg til å påstå. Men det er noe vesentlig som glipper i hele språkansamlingen rundt klimakrisen. Det er de andres språk for meg nå. Og jeg klarer ikke å lage et språk rundt det selv, heller. Det blir for likt det som ikke sier noe. Det finnes så mye som er sagt allerede, det er mulig at noen svært gode og viktige tekster i det rette øyeblikket, slik som ”Den tause våren”, kan forandre noe. Men det er og blir menneskets vilje som står i sentrum her. Det er viljen til massive offer. Kanskje det altså må vokse fram en ny type mennesker som er i stand til dette. At vi gammeldagse mennesker som tilhører denne verden nå, ikke er genetisk utstyrt for å greie det. Først og fremst må kapitalismen avskaffes, selvsagt, det er og blir umulig med en veksttankegang der innskutte verdier skal kunne avle større verdier. En rentefri økonomi er forutsetningen for å ikke drive rovdrift.

Det kaller de en økolandsby! I romanen ”Jeg kunne vært et menneske” forutså jeg at det ikke var mulig å opprette eller drive såkalte økolandsbyer i dette landet i dag.

Jeg har tidligere skrevet om en mislykket økolandsby i en av romanene mine. Men se på Hurdal, da. Jeg vil påstå at jeg forutså den utviklingen. Det kaller de en økolandsby! I romanen ”Jeg kunne vært et menneske” forutså jeg at det ikke var mulig å opprette eller drive såkalte økolandsbyer i dette landet i dag. Hvordan kan man det når husene koster fire millioner og skal ha luksusstandard, og som en bonus skal de være miljøvennlige og gi god samvittighet. Så skal man prøve å lage et fellesskap rundt dette … når det ikke er noe som helst nødvendig fellesskap der i utgangspunktet, annet enn en vag tanke om å leve alternativt. Som det ser ut som blir tolket som en slags videre frigjøring av individet, fristilling fra alt realpolitisk. Det virker som rikdommen får folk til å bli såkalt alternative på helt ville veier. De tror på chakraer og astrologi og krystaller.

Skrive med samvittighet, skrive det beste man kan, språket var det som atskilte oss fra verden, var det ikke, det er gapet som oppsto i og med rasjonaliteten.

Den store løgnen

Så jeg må bare si, Freddy, at jeg er avventende. Jeg føler at vi lever i et gammeldags etterslep. Vi er mennesker som lever i et samfunn av etterslep, vi tror vi er så raskt omskiftelige, vi snakker om alle endringene som har skjedd de siste femti år, og den omstillingen mennesket går igjennom. Hvordan generasjonenes kunnskap og tradisjoner er utdatert, ikke kan overføres. Den store løgnen. Vi ser jo hvor hjelpeløse vi er i forhold til å endre våre preferanser og vaner. Hver dag ser jeg rundt meg i alle familier og kjenner på kroppen selv også hvordan vi er slaver av kortsiktige regnskap som vi innerst inne vet ikke går opp. At vi bare forskyver noe, at det aldri går rundt. At ting bare forsvinner ut av livet for så å aldri dukke opp igjen, mens vi stadig innfører nye ting og varer, at livene våre her er så ualminnelig konsekvensfrie. Vi flyter rundt i en mangel på konsekvens. Det finnes ingen begripelig størrelsesorden mellom tilførsel og forbruk. Vi vet at noen andre mennesker i en avstand som gjør at vi ikke forholder oss til dem som mennesker, hele tiden lever i våre konsekvenser, er slaver av våre konsekvenser, er konsekvente slaver av våre usynlige konsekvenser. For konsekvensene finnes hele tida. En bok som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn var en gammel bok hos besteforeldrene mine, den het ”Veslemikk”. Veslemikk var en rev som ble tatt til fange på en gård, og satt i lenke. Han forsto ikke hva en lenke var, og trodde at hvis han bare gravde ned lenka i jorda så hele lenka ble usynlig, så var den borte. Da lenka var gravd ned, tok han fart og løp, var sikker på at han var fri. Men i frihetens øyeblikk ble han brutalt rykket tilbake. Han skjønte det ikke. Lenka var jo borte, og så var den der. Jeg gråt mange tårer over det ville dyrets manglende evne til å forstå det domestiserte livet.

 

Jeg tror jeg avslutter nå, på denne abrupte måten.

 

Cathrine

Vikersund, Øst-Modum, 30.03.16

   

/

Her er Freddy Fjellheims svar på brevet.

 

//

Cathrine Knudsen bokdebuterte i 2005 og regnes som en av sin generasjons viktigste forfattere i Norge. Gjennombruddet kom med kritikersuksessen «Manuell» i 2014. I flere av sine bøker skriver hun om forholdet mellom menneske og teknologi. Hennes nyeste bok, «Den siste hjelperen» (Pelikanen, 2018) har mottatt svært gode kritikker.