Vi prøver oss frem som søkende, spørrende enkeltpersoner, innenfor en kollektiv kontekst der nye naturbetingelser stiller ubehagelige krav til våre språkhandlinger.
Kjære Cathrine Knudsen,
Først må jeg beklage at jeg ikke har svart på brevet du sendte meg i mars 2016 før nå. Din skepsis mot litteratur i klimakampen var overbevisende på sine premisser, alt mens jeg stod midt i et arbeid med å overbevise forfatterkolleger om nødvendigheten av felles innsats.
Men brevet ditt har vært tilstede i min bevissthet. I mellomtiden har du kanskje endret holdning i en eller flere retninger. For alt jeg vet har du lagt dette temaet bak deg, noe jeg vil ha full forståelse for, men her er likevel et svar som tar en litt annen vei til spørsmålet om litteraturens muligheter, først og fremst på vegne av meg selv*.
Interessant å lese om hvordan du har vært involvert i miljøspørsmålene helt fra unge dager, særlig møtet med Arne Næss sr. vekket min interesse. Måten du forteller på viser at det oppstod et kommunikasjonsbrudd mellom konkrete spørsmål og en slags abstrakt holdning, ikke sant? Jeg skriver holdning, for slik jeg ser det beskriver du ikke et svar eller et ikke-svar fra AN, men en velkjent attityde. Etter mitt skjønn er miljøbevegelsen grunnlagt på ett eller flere (lignende) kunnskapsregimer, som svever i sine sammenføyninger, og med mye holdningsmakt, retorisk sett. Den mangler sosial forankring. Jeg har lenge argumentert mot en slik form for kommunikasjon, med tall, tiltak og handlingsmodeller og holdninger uten lys og mørke / uten mennesker og fall og oppreisning.
Det kan virke som om beregningene og talehandlingene har blitt retoriske subjekter som selv beregner sine virkninger, en maskinell kommunikasjon hos teknaturene, og med tilbakevirkende kraft: Fremtiden skal finnes i fortidens analyser.
Broene som språket reiser?
For en som driver med stillhetsarbeid og kontemplasjon finnes det en velkjent splittelse i den menneskelige konstitusjonen, i bevissthetskroppen – avgrunnen mellom teori og praksis, intensjon og handling (Paulus-prinsippet).
Jeg tror jeg grunnleggende sett forstår mennesker som brobyggere i sin egen livsmodning.
Innenfor flere meditasjonsretninger jeg har stiftet bekjentskap med støter jeg ofte på dem jeg kaller «Sveverne», dvs. slike som skriver skyhøyt og elegant, konsistent og opplyst, poetisk og drømmende om sine spirituelle erfaringer. Jeg kan ha en rem av den huden selv, men prøver likevel å erfare det ulike tradisjoner kaller «høyere bevissthet» som nevearbeid, kroppsarbeid, ja hjerteslit og tankestrev for den saks skyld, der den mentale innsatsen bunner i konkrete livsforhold. Det er mange veier til høyere bevissthet, og til illusjonene om høyere bevissthet, mens slumarbeid, de såre alminnelige besøkene hos gamlingene på et gamlehjem, slitinnsatsen blant flyktninger, års familiestrev, troskap, vedhogst – jeg banner i flere sakrale og sekulære menigheter med min påstand om at alminnelig slit og alminnelig hvile, herunder smertearbeid og lidelse, leder til høyere bevissthet, vel og merke der du er lidelsen kroppslig bevisst, med alt hva det innebærer.
Dette er brobyggerarbeidet jeg forstår som livsmodning, et blindt arbeid, et homerisk arbeid som ikke glaner på sine egne bedrifter, men lever i fortellingen. Det kan også skje gjennom litteratur der forfatterne skriver innenfor konkrete erfaringer av f.eks. (menneske)natur, teknologi(forståelse) og klima(sorg).
Får klimafrykten mennesker til å snakke annereledes, gjøre andre valg i hverdagene, behandle ungene sine annerledes, flyktningene? For meg er det et litterært spørsmål sui generis.
Mystikernes tradisjoner – kanskje særlig hos Teilhard de Chardin – innebærer en bevissthetsomgivelse vi ikke har bokstavenes språk for, kanskje bortsett fra hjerte. Selv kardiologene (og kanskje særlig dem?) har undervurdert hva hjertet i oss er i stand til. Pascal hadde rett. Hjertet forstår; rytmisk-urytmisk, blodfullt, oksygenrikt, hormonielt. Hjertet har et syn som synet ikke kan skjelne fra seg selv, en ekstra sans, et hellig rom som pulserer mellom mennesker. Hjertet er i oss og samtidig mellom oss.
Mitt miljøengasjement begynte for alt jeg vet når jeg lånte øre til faren min. Jeg var sju år. Han ville formidle til meg beundringen for Thor Heyerdal som allerede da bevitnet ødeleggelsen av verdenshavene (plast!). Øynene hans røpet at dette var noe han ville jeg skulle forstå, et borende beklagelsens blikk, som om farsøynene så på meg med en hel generasjons erfaringer og beklagelser. Noen år senere, i biologitimen på ungdomskolen, meldte jeg meg på en dagstur med forskningsfartøyet Pandalus Navigator. Dette har jeg visst skrevet om tidligere: Hva jeg lærte den dagen i skjærgården utenfor Onsøy, om plankton og kretsløp og fotosyntese, gjorde så voldsomt inntrykk at jeg vil kalle det en vitenskapelig og litterær åpenbaring. Kunnskapene jeg hadde fra skolebøkene fikk måker og fiskesprett i synsfeltet. Sjøvann som ble øst opp over ripa og plassert under et fabelaktig mikroskop; hvilken spinnvill verden å se for første gang, hvilken høyere havslogikk, tenkte ikke 12-åringen. Jeg dro hjem på gyngende fot og skrev min første tekst. Den kom på trykk i byens lokalavis noen dager senere.
Skulle jeg reflektere over mine egne motiver og forutsetninger for Klimaaksjon ville jeg bare få gjort det jeg allerede kan, og det er ikke liv laga for ein forfattar?
Noe i meg hadde oppdaget at jeg kunne skrive slik jeg erfarte. Teori og praksis? Mitt unge jeg gikk i ett med naturomgivelsene, tok deres parti, ble planktonets alliansepartner, ennå uten å vite det.
«Vekk, vekk herfra!»
Brevet ditt ble litt plagsomt fordi jeg ikke kunne berøre spørsmålene dine uten å havne i en bestemt form for selvrefleksjon. Skulle jeg reflektere over mine egne motiver og forutsetninger for å delta i Klimaaksjonen, ville jeg bare få gjort det jeg allerede kan, og det er ikke liv laga for ein forfattar? Jeg reflekterer selvsagt rundt det jeg gjør og skriver, men det er i den kafkaske bevegelsen «vekk, vekk herfra».
Da jeg i november 2011 kontaktet Espen Stueland og spurte om vi skulle skrive en artikkel om Frp´s manglende miljøpolitikk, var det antakelig fordi jeg ikke hadde tenkt igjennom konsekvensene (han takket forøvrig nei). Den samme blindheten stod meg bi da Forfatternes klimaaksjon ble en realitet. I snart fem år har jeg jobbet døgnet rundt med et engasjement jeg i det lengste unngår å evaluere, men som nok evaluerer meg. Selvrefleksjonen vinner til slutt, men så må den også bøte med livet. Det jeg gikk inn for i 2013 var at «aksjonismen» ikke måtte størkne i det politisk-organisatoriske, men sprike og språke inkonsekvent, i håp om å skape en litteraturbevegelse som ikke er muntlig-eller-skriftlig; både-og, handlende, i bevegelse, ikke pedagogisk eller ordnet. En kollektiv litteratur basert på et felles og omfattende tema skrevet av svært forskjellige forfattere. I motsetning til de fleste andre i det som da var FKA hadde jeg satt meg minimale, men langsiktige mål. ( den bastante kritikken har FKA fått fra Norge og prosaforfattere, og fra prosakritikere, og fra prosaakademikere, mens forfattere utenfor landets grenser bejubler vårt aksjonistiske nettbibliotek titt og ofte, særlig poetene )
Sindig sortering, midt i rotasjonene
Springende skrift her også, men kan du følge meg i dette:
Menneskemaskinen dømmer, bedømmer og fordømmer instinktivt, men vi er mer enn slike mekanismer. Alt i denne samtiden tyder på at vi er buntet sammen i en voldsom sentrifuge, som del av maskineriet, og at vi må hjelpe hverandre til en form for sindig sortering, midt i rotasjonene, erkjenne en dypere avhengighet av omgivelsene, som samtidig gir oss frihet til å jumpe over indivi / dualismens stakitt, for å lytte til lyttingen, hvile, raste, jobbe mindre, og mer selvstendig; eie mindre, lese friere, lindre lidelse hos hverandre. Jeg aner begynnelsen på en ny sosiale bevegelse der mennesker må stå sammen mot teknologiene, kjempe for å bruke mer tid sammen med barn og gamle, kjempe for – ikke seg selv, men selve Mennesket-i-omgivelse.
Etter hva jeg kan vite har alle mennesker denne sjansen til hvile i arbeidet, stillhet i støyen, ro i rotasjonen, før vi rykker ut i bevegelse og handling.
Det lyder sikkert overspent og som en utgammal klisjé, men dette sanne livet kan skje i hjertet. Også i hjertets tempel finnes tidens vanvittige hastighet, men der er rommet og rotasjonen stor nok til ro, fred, stillhet, om så bare i sekunder ad gangen, før alt levende bryter ut i sang og dans! Etter hva jeg kan vite har alle mennesker denne sjansen til hvile i arbeidet, stillhet i støyen, ro i rotasjonen, før vi rykker ut i bevegelse og handling.
Ble dette en tanke far-fetched? Jeg undrer på om vi tenker i samme baner når du skriver:
«Derfor tror jeg det er et sykdomstegn hvis vi ikke kan fortsette å skrive «jeg», for det er et menneskes samlethet og ikke pulverisering man må forutsette. Et helt menneske må kunne overskue sine handlinger, de handlingene må kunne knyttes til dette mennesket og ikke splittes i mening-handling i det uendelige…»
Hvis en nettside kan ha en poetikk: Tekstmangfoldet skapes med sikte på å ignorere fastlåste kategorier og sjangre og fremelske det store litterære mangfoldet, uten å kreve helhet eller individuell konsekvens. Klimaomveltningenes kjennetegn er nettopp mangfoldige årsaker og virkninger, hendelser på mange nivåer, språkliggjøring i mange ulike sammenhenger. Vi prøver oss frem som søkende, spørrende enkeltpersoner, innenfor en kollektiv kontekst der nye naturbetingelser stiller ubehagelige og til dels skremmende krav til våre språkhandlinger.
For meg slutter og begynner sannheten – og dermed litteraturen – i hjertets bevegelse, i solidaritet- og omsorgsarbeid, i bevissthetskroppens flow. Litteratur som bryter denne forbindelsen tilhører et lukket kretsløp, lukket inne i en dualistisk estetikk, i salgskanaler og individuelle karriereløp. Den store offentligheten er jo forlengst krepert, og kulturjournalistene virker fornøyde med å være mikrofonstativer.
Ære være deg som ga svar på tiltale!
Skuffelsen med Forfatternes Klimaaksjon er alle de skjønnlitterære prosaforfatterne som kun svarer med de halvdøde ordene «Jeg har ikke tid», hvis de i det hele tatt svarer på våre invitasjoner. Ære være deg som ga svar på tiltale!
Den store gleden – alle poetene og sakprosaforfatterne som går inn i sin tid og vil virke i et foranderlig tekstkollektiv. Stadig flere forfattere og journalister lar seg inspirere til å undersøke hva klimakrisen innebærer for språk, tanke, sanser og omgivelse.
Den litterære bevegelsen er ennå ingen revolusjon, men stadig en begynnelse.
Vennlig hilsen
Freddy
Fredrikstad, 12. mai 2018 /
//
Her er Cathrine Knudsens brev
\
*Intervju i Bøygen nr. 3, 2017
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 