Brev fra en utenforstående som er midt i det / Wera Sæther

Kjære Cathrine K og Freddy F.

Jeg vet ikke hvor flyktig og springende jeg nå skriver. Det vil jo bero på hvor mange ganger jeg reviderer det første utkastet. Jeg setter utfor.

Hvem vet hva tekst kan gjøre noe med. Den gjør noe med skriveren, dette vet skriveren. Hun får av og til vite at den gjør ”noe”, i prinsippet umålbart, med en eller flere leser(e). Om det som slik ”gjøres” i neste omgang gjør noe med en kollektiv bevissthet, og skyver på en stein, eller en varmegrad i verden, er selvsagt ukjent. De politiske, enn si klimatiske, konsekvensene av forfatteres arbeid er i det blå.

Hva er så ”saken” som teksten ikke kan gjøre noe med.  (Jeg knytter an til en setning i Cathrine Knudsens brev til Freddy Fjellheim). Ja, hva er det som gjør at teksten rent saksmessig kan sies å være irrelevant.

Saken er ”det hele”. Jeg leser brevet fra CK og blir sørgmodig. Saken selv gjør meg drastisk sørgmodig, men på et annet vis. Den saksbestemte sørgmodigheten har med drukninger og overopphetede byer,  landsbyer og hele livsområder for det levende å gjøre. Det blir ikke mindre vått eller mindre hett om ”jeg” skriver. Selvsagt ikke. Men ”jeg” må skrive fra stedet ”jeg” er fra. Og det er et hett og vått sted.

Om jeg, forfatteren, bor i Oslo er det likevel hett og varmt. For jeg bor jo også der jeg ikke bor. Dette kan jeg, akkurat denne skriveren, med en konkret letthet skrive fordi hun noen måneder i året – ennå – bor i Sør-Asia, på land som ifølge prognosene vil drukne før annet land, og samtidig med stillehavsøyer og, kanskje, Florida.

Skriften er ikke autonom i forhold til pulsslag og temperatur i meg. Den bor der.

Også jeg tenker at litteraturen skal være ”autonom”. Jeg skriver det og tenker: men hva er dette, ”autonom”, og hvordan. Jeg kan ikke oppheve ”meg selv”. Skriften er ikke autonom i forhold til pulsslag og temperatur i meg. Den bor der. Den er henvist til dette kjøttet. Ja, det jeg skriver er med nødvendighet utsatt for meg. Elfenbeinstårnet kjenner jeg ikke. Ikke som borger, og ikke som skriver.

Og likevel ”autonom”, for så vidt som ”jeg” ikke vil bli diktert av en filosofisk, politisk eller annen boss. Vinden blåser. Tvers gjennom den ene og den andre. Jeg er ikke gardert mot de bittesmå vindene, ofte ”motvindene”, i meg. Jeg er utsatt for mentaliteten i det noen en gang for lenge siden kalte ”det norske reservatet”. Det norske reservatet er, rent klimapolitisk sett, en fiksjon.

Privat talt: jeg skriver dette i Budapest. (Her fins det et skrivested som den som leser dette kan bruke!). I dag løsnet jeg meg fra romanen jeg gjør notater til, og som ikke har noe klimapolitisk tema, enn si slik agenda, og trasket med kameraet i retning det som i 1943-44 var gettoen i denne byen. Fra Budapest, men mest fra de ungarske landsbyene, ble det deportert cirka fire hundre tusen ungarske jøder til mørke steder sør i Polen. Det nåværende polske regimet sier at disse leirene ikke var ”polske”. Dem om det. Beliggenheten er ved Kraków, og naboene som ikke stormet skorsteinene i Auschwitz og Birkenau – noe de jo ikke kunne gjort uten å bli effektivt skutt ned – var polske. Riktignok i en okkupert sone. Et regjeringsvedtak er, så vidt jeg vet, ganske nylig blitt gjennomført i det polske parlamentet, og det er nå forbudt å forbinde dødsleirene med ”det polske” i offentlig skrift og tale. Altså: navnet er ikke irrelevant for de nåværende polske myndigheter.

Jeg trasket altså der, i det som var gettoen i Budapest. Og på alle kanter strømmet det turister fra vestligere land i Europa. De støyet med bagasje og vinglass på fortauene. Det er billigere å støye slik her enn i hjemlandet. Billigere å spise her enn det er i Oslo. Fløyet inn dit. Slik jeg ble fløyet inn hit. For, ja, jeg setter meg minst to ganger i året i fly på Gardermoen. Jeg vet om den økende Heten og jeg vet om Drukningen. Jeg vet om våtmarkenes innskrumping, bleknende koraller og færre fugler. Jeg vet at den som flyr er med på skadeverket. Så setter jeg meg likevel inn i flyet, som kan hete Norwegian eller Qatar. Jeg har skrupler. Jeg setter meg inn. Skruplene er ikke irrelevante. De inngår i en pågående skjelningsøvelse i denne reisende. Reiser jeg for å lage tekst(er)? Ja. Ikke bare det, men også dét. Beviser jeg ikke slik min egen inkonsekvens, altså: hvis jeg lager tekst(er) som har med Heten og Drukningen å gjøre. Jo, det kan være. Men jeg er ikke puristisk.  Og jeg er opplagt, ifølge visse kalkyler eller skjemaer, inkonsekvent. Jeg vil ikke ha noen boss som sier tenk dette, ikke dette. Jeg er katolikk. Og de fleste av mine nærmeste er hinduer og muslimer.

Jeg tenker ikke at det er irrelevant at jeg flyr, og heller ikke irrelevant at jeg skriver. Hvis jeg tenker at selve min eksistens er irrelevant – noe jeg selvsagt kan pålegge meg å tenke – da er også det øvrige, hva meg angår, irrelevant.  

Fordi jeg vil lære å elske.

Er det irrelevant å puste nå fordi jeg jo opplagt en dag ikke lenger vil puste. Kanskje. Men jeg tenker ikke slik. Er det irrelevant å skrive, med få lesere elle med mange? Gjør antall lesere noe med skriftens relevans? Vet ikke. Men jeg skriver fordi jeg skriver, og fordi jeg puster. Og kanskje, ja, tilgi meg det store ordet. Fordi jeg vil lære å elske.

Skriver jeg da inntil ”klimasaken”? Kjøttet mitt er i jord, luft og vann. I Heten og Vannets større og større nærhet. Jeg skriver derfra, fra den temperaturen og den bevisstheten, uansett i hvilken sjanger jeg skriver. For jeg kan ikke oppheve ”mitt skrivende jeg” fra den utsatte organismen som inngår i en kollektiv organisme som er Alt som puster og er til. Jeg er, uansett og med hele meg, i Oss som blir Hetere og Hetere og Våtere og Våtere.

Kjære Cahrine K. Jeg vet ikke hva som er irrelevant. Jeg vet om en kolossal sorg. Også den kan være irrelevant. Jeg er mindre enn plankton, eller like stor. Min viten om det første og det siste er et pust i sivet. Jeg vil gjerne være med i min egen viten. Jeg er med i det vi – som er menneskebevisstheter og menneskekropper med alle de underlige tungemålene våre – er med i. Jeg er ikke avskåret. Noen av oss har nord-atlantisk ”flaks”. Så lenge golfstrømmen strømmer slik den gjør. Det er uvisst hvor lenge den vil gjøre det.

Det kan være tekst, enhver tekst, er politisk irrelevant. Men tekst er ikke irrelevant for bevisstheten, slett ikke irrelevant for Hjertet. (FF). Og, kan jeg tilføye: dit jeg oftest reiser, til det lave, og kanskje aller først druknende, landområdet i det østlige India og Bangladesh, der vil ingen landsbyboer jeg kan forestille meg tenke eller si at sang er noe irrelevant.

Ja, de er drukningen nær. Noen vet det, andre ikke. Noen vet det de vet, andre vet ikke det de med noe i seg vet, siden risen jo råtner eller tørker bort. De må tenke på risen først, de må jo tenke på barna. Men de synger og de hører. Det er muntlig. Det er ord føyd sammen. De strever med å skaffe seg ris som er blitt veldig dyr, ikke minst fordi åkrene ødelegges av flom og tørke og rådende politiske prioriteringer som ikke gavner småbøndene men agrarindustrien og internasjonale tobakkbedrifter, for å nevne noe.

Skal jeg sende det, og er det et brev?

Dyrene er langt borte fra skriften. Men de er jo ikke det. Det er bare de og det som går inn for å være langt borte fra kjøttet som er langt borte fra litterær tekst. Jeg skriver dette nå. Det må etterprøves i bevisstheten. Men jeg vil ikke lagre dette brevet. Jeg sender det. Så kan det heller rives i stykker.

Skal jeg sende det, og er det et brev? Det er i tilfelle fra et ”jeg” som ikke har tenkt seg grundig om, og slett ikke har finlest setningene. Gjorde jeg det, ville brevet kanskje bli sendt neste år, men høyst sannsynlig aldri. Jeg kjenner ikke neste år. Med de nåværende lederne av nasjonenes regimer, her jeg sitter akkurat nå, samt lenger øst og vest og sør og nord, vet ”vi” ikke hvor lenge vi får skrive.

”Herrene” gjør noe med klodens sekulære tid. Så vi kan jo, kollegialt, skrive til og med hverandre nå. I dette vidunderlige kollektive nå, der ingen blir mindre ”autonom” men kanskje kan bli mindre tungsindig. Vi er i samme båt. Forfatterne – som kjøtt – sitter ikke i en annen. Forfatterne – som kjøtt og skrift – kan neppe endre vindretningen. Men vi kan synge en sang om det vi merker, og elsker, og mister. Og som vi kanskje kanskje kan være med på å gjenreise et og annet av, i hvert fall erindre.

Hilsen Wera