Norsk miljøforvaltning i nedtur

Kløvningen, Tjøme

Av Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar / / Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Statsministeren ynder å snakke om «det grønne skiftet», men vi mener regjeringens miljøpolitikk heller fortjener fargen grå. Ja, på flere felter har regjeringen Solberg bevisst gitt miljøforvaltningen en nedtur. Blant annet er viktige arbeidsoppgaver fjernet fra klima- og miljødepartementet, nasjonale kommandolinjer gjennom fylkesmannen er svekket, og økt frihet er gitt til kommuner som mangler relevant kompetanse.

Allerede da regjeringen tiltrådte i 2013 skiftet den navn på Miljøverndepartementet – ordet vern forsvant; nå skulle det hete Miljødepartementet, og siden Miljø- og klimadepartementet.  Mer alvorlig var det at planavdelingen, med ansvar for plan- og bygningsloven, ble fjernet fra dette departementet og overført til det nye Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Dette var noe Jan Tore Sanner ivret for. Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, var det et hovedgrep at plansakene måtte ligge i dette overordnete departementet. En god langsiktig arealforvaltning er helt sentral i miljøarbeidet. Nylig er departementet også fratatt forvaltningen av jaktbart vilt. Uten forutgående utredning skal Landbruks- og matdepartementet plutselig forvalte økologisk viktige dyrearter, et fagfelt som alltid har hørt inn under Miljødirektoratet og naturmangfoldloven. Mens miljøverndepartementet opprinnelig var påtenkt som et overordnet «ressursdepartement», plukkes nå oppgave for oppgave vekk. Det vitner om en respektløs holdning til miljøoppgavene.

I tillegg bestemte Sanner at fylkesmannens miljøavdelding ble nektet innsigelsesrett mot kommuners naturskadelige inngrep. Og det vel å merke når vi vet at bare et fåtall kommuner nå har forvaltningskompetanse med egne miljøledere!

Et annet meget uheldig grep som regjeringen har tatt, er helt å fjerne den verdifulle oversikten over de stadig minkende villmarksområdene i landet (INON). Særlig viktig er en slik løpende oversikt når det gjelder å bevare biomangfoldet.

Ser vi på den norske rødlisten over sårbare og truede arter, som sjelden trekkes frem i norske medier, er den skremmende lang; den avslører i praksis at regjeringen har satt vernearbeidet med å hegne om biomangfoldet på sidelinjen.

Dramatisk har striden om bygging i strandsonen vært. Her hadde departementet tolket loven feil – og konsekvensen ble en massiv nedbygging av strandsonen. Dette ble påpekt av Nikolai Winge i doktoravhandlingen «Kampen om arealene» i 2012. Praksisen med å bygge nær sjøen, i strid med den nye plan- og bygningsloven, fikk pågå i åtte år – fra 2009 til 2017. En mengde byggetillatelser ble altså gitt på uriktig grunnlag. Nicolai Winge understreker – i en artikkel i «Apollon» 2018/1 – at dette er irreversible inngrep som begrenser tilgangen til et av våre viktigste fellesområder for rekreasjon og naturopplevelse. «Når kommende generasjoner spør hva som gikk galt i 100-metersbeltet langs sjøen, blir ulovlighetene i disse åtte årene en viktig del av historien».

Historisk sett har Norge en stolt miljøvernhistorie, men denne oppturen er nå snudd til en nedtur.

Også fjellnaturen er hardt rammet av hyttebygging. Da omfattende hytteplaner nær Vassfaret ble godkjent, var den formelle innsigelsen fratatt fylkesmannen. Det førte til at Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv, protesterte: «Dersom fylkesmennene, som skal passe på at Stortingets politikk følges opp, får beskjed om å holde fingrene fra fatet, så er det utrolig dårlig natur- og miljøvernpolitikk, rett og slett skremmende» (Dagsavisen 5. mars 2016).

Historisk sett har Norge en stolt miljøvernhistorie, men denne oppturen er nå snudd til en nedtur. I 1982, ti år etter opprettelsen av verdens første Miljøverndepartement, mente regjeringen Brundtland at det også trengtes økt miljøkompetanse på fylkesnivå. Regjeringen opprettet derfor egne miljøvernavdelinger hos fylkesmennene. Noen tid etter kom også kommunene i søkelyset. Også der mente regjeringen at det trengtes økt miljøkompetanse. Følgelig ble det bevilget 100 millioner i øremerkede midler til opprettelse av miljøvernledere i kommunene.

Nå var Norge en periode godt skodd når det gjaldt mijøkompetanse på alle de tre forvaltningnivå: på departementsnivå gjennom Miljøverndepartementet, hos fylkesmennene gjennom egne miljøavdelinger og i kommunene med sine miljøvernledere.

Men snart kom dessverre nedturen da den nevnte øremerkingen falt bort etter noen tid. Da viste et økende antall av kommunene at de prioriterte andre saksområder enn miljøvern. Til sist var det bare et fåtall av kommunene som beholdt sine miljøvernledere.

På grunn av økende miljøproblemer i 1980-årene så FN det nødvendig å opprette en egen miljøkommisjon, og statsminister Gro Harlem Brundtland fikk det ærefulle oppdraget å lede den. I 1987 kom rapporten «Vår felles framtid».  Her ble det foreslått en ny FN-konferanse i Rio i 1992.  Det ble der lagt frem to forslag til internasjonale konvensjoner: Biomangfold-konvensjonen og Klima-konvensjonen. Norge undertegnet ivrig begge! Dette året vedtok Stortinget i tillegg en ny Grunnlovparagraf: Paragraf 110, senere omgjort til paragraf 112. Den skal sikre en forvaltning slik at landets naturmiljø og biomangfold bevares for fremtidige generasjoner.Paragrafen er som kjent trukket frem av miljøorganisasjoner for å stoppe oljeutvinning i nord. En rettsak om dette pågår.

I anledning FNs miljødag den 5. juni roper vi et varsko mot regjeringens bevisste nedbygging og vingestekking av miljøforvaltningen.

I anledning FNs miljødag den 5. juni roper vi et varsko mot regjeringens bevisste nedbygging og vingestekking av miljøforvaltningen. Planavdelingen og viltforvaltningen må tilbake til klima- og miljødepartementet, fylkesmennene må få tilbake sin myndighet overfor kommunene, og kommunene må få miljøvernledere som evner å tenke økologisk og langsiktig. I arealforvaltningen må naturmangfold, rekreasjonsområder og matjord bli vinnere i stedet for tapere. Nå er norsk miljøforvaltning i nedtur, i en tid hvor presset på naturverdiene er større enn noensinne. Det er blitt et pinlig gap mellom landets lovmessige og internasjonale forpliktelser på den ene siden, og regjeringens respektløse nedbygging av miljøforvaltningen på den andre siden!

 

/

Bredo Berntsen er miljøhistoriker og forfatter. Sigmund Hågvar er professor emeritus i natur- og miljøvern, NBMU. Artikkelen stod på trykk i dagens Klassekampen.