Ylva Ambrosia Wærenskjold: Uten tittel

/ Foto: Pernille M. Walvik

Det er to hovedårer inn til skolen; den ene fra nord, den andre fra sørvest.

Kommer jeg nordfra, eller ovenfra, ettersom det er nedoverbakke hele veien fra busstoppet, kan jeg gå rett inn i gangen utenfor klasserommet, låse meg inn, ta ned stolene fra pultene, skru på datamaskinen, henge opp oversikten for dagen i dag, skrive mål for timen på tavla, stable bunker av leksebøker fra skapet klart til utdeling, bla i de øverste, sjekke klokka, koste smuler fra gulvet de kanskje har sett, men oversett, jeg tenker alltid at jeg skal spørre, hva heter dere som vasker etter meg? Om ettermiddagen, når lærernes kontor er overfylte og jeg heller sitter i klasserommet helt fram til de kommer, da hilser jeg og pakker sammen, de drar moppen over tavla, dere låser med sikkerhetslåsen? spør jeg alltid, de nikker bekreftende, klirrer med nøkkelknippet, og lukker vinduet? spør jeg, eller beordrer.

Andre dager skrur jeg på lyset og setter vinduet på gløtt, utenfor snør det, jeg står klar til å ta imot når det ringer inn.

Jeg har grått inne på lageret for musikkinstrumenter, på doen for mennesker med funksjonsnedsettelser, i gangen tilhørende klasse 3c, som jeg underviser, i grupperommet like ved siden av, i skråningen der skolegården slutter, på grusveien opp mot bussen, i førersetet til den lille bilen min, på sykkelen nedover mot sentrum.

Det er enklere når tårene triller, da er de bare blanke og kan blunkes fri, det er verre når det presser bak øynene så de blir røde og hovne, når stemmebåndet blir svampete, da er det bare å ha et ærend, i hvilken som helst retning så lenge man bærer på noen papirer og har nøklene i hånden som et beroligende knippe, et som sier: det går over, du jobber fortsatt her, du har en designert plass.

Fra sørvest kommer jeg de dagene alt går på tverke, når ungen ikke vil på skolen, når egget knuser utover hele kjøkkenbenken og renner ned langsmed siden på komfyren akkurat der vi aldri har fuget ferdig, dagene lukta fra menneskene på banen er ulykkelig søvn, dagene hvor nettene har vært lavmælt krangling og vi har sovnet på hver vår side av sengen, dagene jeg setter meg i bilen, skrur på radioen så høyt at den overdøver det defekte lufteanlegget, kjører i køen på ringveien, parkerer ved siden av rektors bil, skrur av tenningen, sitter og ser de minste elevene ankomme med foreldrene i lanken, de større kommer to eller tre sammen, den siste klassekameraten litt lenger bak, går liksom sammen men også aleine, krysser skolegrensen, forsvinner inn i sin faste plass, jeg må huske å si ekstra hei, se dypt inn i øynene, si at jeg ser, slå ned blikket i tide, legge hånda raskt på skulderen, trykke tommelen lett mot kragebeinet, akkurat nok til at de vet: her er en voksenperson du kan snakke med.

Klasserommets estetikk er langt fra det jeg vil fortelle dem om verden: jeg vil ha pulter av ubehandlet treverk, stoler av flettet strå, jeg vil ha oppskriften på kritt og plast, men jeg kan ingenting om verdens bestanddeler.

En gang underviste jeg i Panama, jeg var nitten og visste både mer og mindre enn nå, jeg lærte bort engelsk under et blikktak og timen måtte avsluttes før ettermiddagsregnet da det ikke lenger var mulig å høre noens stemmer, og tavle hadde vi ikke. Mitt romantiske lille minne, jeg skammer meg over den hvite piken i landsbyen, hvorfor lengter hun tilbake til regnet, hvorfor bærer hun bøtter med snø inn i klasserommet til 3c, er det for at de skal se hva som skjer når det smelter og siden skrive det ned i bøkene sine, hypotese først, hva tror vi kommer til å skje, hvordan tror vi det skal gå, hvordan kan vi finne det ut?

 

/

Ylva Ambrosia Wærenskjold er født i Oslo i 1988. Hun debuterte i 2013 med kjærlighetsfortellingen kom hjem når sorgene har løpt forbi. I 2016 fulgte hun opp med sin første diktsamling Syv somre og femten vintre. Vi takker forfatteren for den nyskrevne teksten, og Forlaget Oktober, som bidrar med honorarstøtte!