Kommunikasjon som valium? / Freddy Fjellheim

Foto: Maja Hattvang

Klimaforkjemperne utgjør vår tids motstandsbevegelse.

Klimaforverringene er ikke et temaområde, men en altomfattende fysisk, mental og sosial virkelighet. Dette må syns i språket vi fører. Sorgen over utryddelsen av fugler, pattedyr, insekter, planter og mennesker er reell og kan uttrykkes av flere.

Miljøbevisste mennesker kjemper i praksis for omsorgens solidaritet og må derfor søke sannhet i ord og gjerning. I vår tid innebærer det også å ta i tu med middelklassens vegring mot å erfare negative følelser når farene truer. Snakk sant om virkeligheten i enhver sammenheng, er min bønn.

Det er ikke småtterier vi skal tåle å høre. Temperaturnivået de tre siste juli-måneder har ikke hatt sin like på 120 000 år, ifølge en tysk klimaforsker. Det avgjørende kulldioksidnivået i atmosfæren har et lignende tidsperspektiv.

Både stater og storselskaper har forsynt seg så voldsomt av fremtidens ressurser at ødeleggelsene vil ta mange tiår å rydde opp i, minst. Redningsaksjonene kan ennå organiseres, men ikke uten å forstå hva som skjer sammen. Alminnelige mennesker har ingen skyld i dette. Som velgere har vi likevel et eksklusivt med-ansvar hver dag.

Visjonen (!) om matsikkerhet for oss selv og våre barn, og gleden over at vi ennå kan forsvare og redde mennesker, dyr og planter, møtes i håpet om sunnere livsformer, også mentalt sett. Særlig unge som sliter med prestasjonskrav og psyke skal vite at fremtiden trenger dem og deres erfaringer.

Hva med foreldregenerasjonene? Jeg er redd hardt arbeidende middelklassemennesker er sene til å stå opp mot urett, antakelig fordi det innebærer ubehagelig følelser og stillingstagen. Nettopp viljen til å stå opp mot urett – i familie, nabolag og på arbeidsplassen – er avgjørende for å utvikle integritet og skape robuste fellesskap. Klimaforkjemperne har lenge underkommunisert sosial og økonomisk urett og er dermed i utakt både med folk flest og kunnskapene til FNs klimapanel.

Overopphetingen av kloden er urett i gigaformat. Det betyr dobbel brutalitet overfor uskyldige fattige, som så jages på flukt. De første som rammes av flom og branner, matmangel og sykdomsepidemier, er kvinner og barn.

Hvordan påvirker urett språket vi bruker? Vil mennesker som kjenner uretten på kroppen bli krassere i ordbruken, mens de velbergede nøyer seg med en mer konvensjonell språkbruk?

 

KOMMUNIKASJON OG VALIUM

I offentligheten har kommunikasjonsekspertene lenge markert revir om hvordan klimaforverringene skal kommuniseres. Noen sysler ennå med å tolke «kognitiv dissonans». Noen pugger positive budskap. Andre støper seg «Alarisme»-stempler av gamle kanner. Hver på sin tue fremholder aktørene sin retorikk som den rette, kanskje uten å tenke over at en levende offentlighet trenger både satirikere og alarmister, forskere og moderasjonsprofeter. I en fjern fortid kaltes dette for meningsbrytning.

Bruken av fortidens temakataloger døyver oppfattelsen av de akutte miljøkrisene.

Under partilederdebatten i Arendal denne sommeren fikk representanten for Miljørpartiet ordet og prøvde å sette diskusjonen i sammenheng med klimakrisene. Hun ble straks avskåret av programlederne. De andre partilederne bøyde seg høflig for de to journalistenes definisjonsmakt.

Det bør være siste gang.

«Almennkringkasterens» virkelighetsforståelse er uopplyst allerede i regien av en slik partilederdebatt. Naturomveltninges gjennomgripende karakter blir ofret på debattpedagogikkens alter. Bruken av fortidens temakataloger døyver oppfattelsen av de akutte miljøkrisene. Slik får media en feilslått makt over velgernes virkelighetsforståelse. Partiledere med respekt for seg selv og sine velgere må insistere på å snakke om det altovergripende miljøperspektivet innenfor alle temabolker.

Miljøsaken er drevet frem av sivilsamfunnets organisasjoner, av forskere, filosofer, kunstnere og forfattere. Disse burde inviteres og utfordre politikerne i partilederdebattene, slik at offentlig ordskifte ikke ender som en øvelse for de middels dyktige.

 

UTEN OMSVØP

Griske stater og internasjonale olje- og kullselskaper har langt på vei ødelagt kloden for menneskets videre eksistens. Skaden har skjedd; fortsettelsen blir en verdensvid dugnad for å begrense ødeleggelsene og redde flere flyktninger

Min søkende optimisme skyldes at sivilsamfunnets organisasjoner har vunnet betydelig seire allerede. Beslutningen om å trekke Oljefondet ut av kulldrift kom etter sterkt press fra bl.a. Greenpeace. Årelange kampanjer for å presse tidligere Statoil ut av tjæresandvirksomheten hadde sin tilmålte virkning. Motstandskamp nytter. Å begrense oljeproduksjonen er neste mål. Men aktivistene må snart skjerpe språkbruken. Oljepolitikk handler om mennesker og rettferd, om å sikre folk et sunnere og mer meningsfylt liv, om fysiske helse og framtidshåp. Kort sagt, bekjempe urett i alle dens tilskikkelser, med et sannere språk. Samhold kan bli noe mer enn oppslutningen om et søksmål.

 

FOR LITE?

Gleden jeg skriver om gjelder kanskje bare dem som eier lite, og som kjenner hvilken gave det er å høste fra Moder Jord, puste i frisk luft og slukke tørsten med rent vann.

Kritikk av elitene i naturfiendtlige stater, storselskaper og politiske partier er nettopp det stoffet motstandsbevegelser vokser på

Hvis dette skulle være for lite å glede seg over, er det fordi forbrukersamfunnets selvforsterkende teknologier produserer så falske behov at selve dømmekraften vår blir forurenset? Klimakampens akilleshæl er oppgjøret med overforbrukets samfunnssystem, kapitalismens bruk-og-kast. Hevdvundne begreper som «sjølberging» vil i denne tiden få internasjonal relevans. Som Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig i sin nye bok, spør jeg om tiden snart er moden for å fremme de klassiske dydene om måtehold og nøysomhet fra dem som har så det holder.

Kritikk av elitene i naturfiendtlige stater, storselskaper og politiske partier er nettopp det stoffet motstandsbevegelser vokser på, men da må kampen for rettferd løftes til et høyere organisatorisk nivå, slik finanskriser åpner for. Separatistisk partipolitikk har vist seg å være sendrektig, og derfor, i krisens sammenheng, klimafiendtlig.

I den ekstreme krisesituasjonen for mennesker og fellesskap kunne en bred motstandsbevegelse også finne gjenklang i realistiske ord fra en gammal dansk salme:

 

Kjemp for alt hva du har kjært,

dø om så det gjelder!

Da er livet ei så svært.

Døden ikke heller.

 

                                                                                              Freddy Fjellheim

 

/

En tidligere versjon av dette avis-essayet har stått i Klassekampen. / Red.