Ekspertenes dominans kan være et hinder for folkebevegelse og samfunnsomstilling, mener Edgar Hertwich, professor ved Universitetet i Yale og bidragsstyrer til FN klimapanelets 1,5-gradersrapport.
/ English version: Science Cannot Stop Global Warming
Hvis vi skal holde oss til forpliktelsene om utslippskutt under Paris-avtalen er det umulig at menneskene kan begrense oppvarmingen av jordens overflate til et gjennomsnitt på 1,5 grader Celsius. Dette funnet fremgår av en spesialrapport fra FNs Klimapanel (IPCC) om 1,5 grader oppvarming utgitt mandag 8. oktober 2018. Å begrense global oppvarming til 1,5 grader krever at vi snur samfunnsutviklingen på en grunnleggende måte.
Samtidig vil en større oppvarming enn 1,5 grader gi en dramatisk økning i ekstremvær, utryddelse av flere arter, og en mer omfattende stigning i havnivået. Havsnivåstigningen vil fortsette i århundrerettersom grønlandske og antarktiske isbreer smelter sakte. Samtidig absorberer havet langsomt mer varme og utvider seg. Konsekvensene for kystbyer som er hjem til hundrevis av millioner mennesker vil bli dramatiske etterhvert som stormene blir kraftigere. Klimapanelet gir et tydelig budskap om truslene mot liv, fysisk infrastruktur, økosystemer og resulterende økonomiske skader, uten å ta for seg politisk sammenbrudd, sivile stridigheter og krig som mulige klimakonsekvenser.
Å stoppe klimaendringene er ikke umulig, som den nye klimapanelrapporten viser. Teknologi er viktig og gir oss mange muligheter. Naiv tro på teknologi har imidlertid gjort oss tafatte og blinde for de nødvendige sosiale, politiske og økonomiske endringer.
Selv miljøorganisasjoner presenterer seg som eksperter og søker politisk innflytelse gjennom tekniske og økonomiske utredninger, i stedet for å bygge en folkebevegelse for klimavern.
Hovedårsaken til stigende temperaturer er bruken av kull, olje og gass som billige energikilder og den økende avhengigheten av rikelige mengder energi. Klimapolitikken har fokusert på teknologisk utvikling og bruk av renere alternativer. Vi har oppnådd gjennombrudd innen solenergi, vindkraft og elbiler, men har samtidig tillat energiforbruket å vokse. Vi kan ikke oppnå nullutslipp ved å bygge nye rullebaner, motorveier og hyttegrender, og med stadig økende bruk-og-kast av masseproduserte konsumvarer. Vi trenger helt nye modeller for økonomien, og for sosialt og individuelt velvære. Vi må befri oss fra avhengigheten av store mengder billig drivstoff. Grasrotbevegelser, urbanister, forskere og ingeniører har igangsatt lovende tiltak for å begrense vårt fotavtrykk på denne planeten, og vi må ikke lenger marginalisere disse.
Selv om vi i økende grad observerer konsekvensene av klimaendringer i form av stigende temperaturer og havnivåer, mer intensive stormer, oversvømmelser og tørker, er klimaendringer et fenomen som først og fremst har blitt forstått gjennom vitenskapen. Forskere observerer og modellerer solstråling, atmosfære, hav og biosfære, de kvantifiserer konsekvenser og utreder mulige omstillingssenarioer og responsstrategier, men forskere forstår sin rolle ikke som samfunnsaktører. Vitenskapenes dominans i den offentlige debatten sammenfaller med en marginalisert rolle for de sosiale bevegelser som utformer klimaløsninger og eksperimenterer med de sosiale, politiske og økonomiske forandringene som er avgjørende for å stoppe karbonutslippene. Jeg vet ikke om denne svakheten i sosiale bevegelser er en konsekvens av den tekniske argumentasjonen som dominerer klimapolitiske debatter. Selv miljøorganisasjoner presenterer seg som eksperter og søker politisk innflytelse gjennom tekniske og økonomiske utredninger, i stedet for å bygge en folkebevegelse for klimavern.
Vi må sikre våre sivile samfunn og politiske institusjoner
Denne mangelen på folkelig engasjement kan forklare hvorfor våre regjeringer ikke har maktet å utforme en tilstrekkelig slagkraftig respons på klimakrisen. Responsen som er påkrevd er av tilsvarende omfang som regjeringers reaksjon på den globale finanskrisen i 2007/08, den amerikanske regjeringens svar på terrorangrepene 11. september 2001, eller Kinas nye silkevei. Selv om nødvendig klimahandling er av et overkommelig omfang, er virkningene mindre synlig umiddelbart og et langsiktig engasjement er nødvendig. Trusselen oppleves ikke så umiddelbart truende eller synlig som sammenbruddet av World Trade Center eller banken Bear-Stearns. Flere verdensledere har vist oppriktig engasjement for klimasaken og har oppnådd resultater, men ondsinnede kampanjer fra fossilindustrien og skifte av politiske prioriteringer har motvirket dette arbeidet. Samfunnets evne til klimahandling har blitt undergravet av at regjeringer har blitt svekket gjennom globalisering, av fragmentering av det sivile samfunnet gjennom sosiale medier og målrettet trigging av konflikt, av økt makt og ekstrem rikdom hos noen få og redusert makt hos alle andre. Vi må sikre våre sivile samfunn og politiske institusjoner slik at disse kan motstå tøffere forhold som følger av politisk, teknologisk og klimatisk endring i det 21. århundre, ikke bare for å kunne stoppe utslippene, men også for å beskytte oss mot sykdom, tyranner og hetebølgens ødeleggelser.
Da jeg startet min vitenskapelige karriere på 1990-tallet, kunne man fortsatt argumentere for at vi ikke fullt ut forsto klimakonsekvensene av ulike alternativer, at lavkarbonteknologier ikke var modne og trengte videreutvikling, at mer vitenskapelig forskning og teknisk utvikling var viktig. I dag vet vi nøyaktig hva vi må gjøre, og 1,5-gradersrapporten beskriver det. Men vi er fortsatt handlingslammet. Det er på tide å endre det.
//
Edgar Hertwich er professor i industriell bærekraft ved Yale University. Han var professor i energi- og prosessteknikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet (NTNU) og leder ved NTNU`s program for industriell økologi fra 2003 til 2015. Han var en av hovedforfatterne av energikapittelet i den femte hovedrapporten til FNs klimapanel og bidragsstyrer (contributing author) til kapittelet om utslippsbaner i FNs spesialrapport på 1,5 grader. Artikkelen har tidligere vært trykket i Aftenposten.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 