II
Jordkloden
observert fra ringene rundt Saturn
via et kamera plassert i en romsonde
utgjør en ørliten prikk
på størrelse med et knappenålsstikk, lysende, mot en
beksvart bakgrunn. Vår relative ubetydelighet
blir selvforklarende.
Et opplyst punktum i universet
som prøver å forstå seg selv
før det forsvinner.
III
Ulikt hvordan marmor skapes av halvsmeltede
kalksedimenter, er diamanter dannet
under 40.000 atmosfærers trykk av superforsterkede karbonkrystaller:
Fire og fire kullatomer lenket i kjeder.
Rene og urene objekter oppsto 15 mil nede i mantelen
for tre milliarder år siden
under Kalaharikratonet nordvest i Afrika.
I de urene diamantene hviler mikroskopiske korn av eklogitt
fra den fjerneste av alle virkelige havbunner
på en tid da hele biologien
besto av bakterier
og atmosfæren var tom for oksygen.
IV
Hvorfor tenker jeg på pohutukawa-trær,
når jeg studerer albuevinklene og fingerleddene dine?
Det går an å telle fingre og setningsledd, men det er ikke mulig
å telle greinene og bladene på et tre.
Hendene er dessuten så forfinede og svekkede
at kun en rest av klatreferdighet vil ligge igjen
som en svak murring i den
framtidige gikten.
Var vi allerede fra starten av
en ikke fullverdig utviklet prototype?
Er vi så begynneraktige at vi aldri kan bli fullførte
før vi utraderer oss selv?
//
Diktene er hentet fra diktsamlingen «Ansiktet, håret, lyset i huden«. Gyldendal 2018. Vi takker forfatter og forlag!