Ansiktet, håret, lyset i huden / Halvard Foynes

II

Jordkloden

observert fra ringene rundt Saturn

via et kamera plassert i en romsonde

utgjør en ørliten prikk

på størrelse med et knappenålsstikk, lysende, mot en

beksvart bakgrunn. Vår relative ubetydelighet

 

blir selvforklarende.

Et opplyst punktum i universet

som prøver å forstå seg selv

 

før det forsvinner.

 

 

III

Ulikt hvordan marmor skapes av halvsmeltede

kalksedimenter, er diamanter dannet

under 40.000 atmosfærers trykk av superforsterkede karbonkrystaller:

Fire og fire kullatomer lenket i kjeder.

 

Rene og urene objekter oppsto 15 mil nede i mantelen

for tre milliarder år siden

under Kalaharikratonet nordvest i Afrika.

 

I de urene diamantene hviler mikroskopiske korn av eklogitt

fra den fjerneste av alle virkelige havbunner

på en tid da hele biologien

besto av bakterier

 

og atmosfæren var tom for oksygen.

 

 

IV

Hvorfor tenker jeg på pohutukawa-trær,

når jeg studerer albuevinklene og fingerleddene dine?

Det går an å telle fingre og setningsledd, men det er ikke mulig

å telle greinene og bladene på et tre.

 

Hendene er dessuten så forfinede og svekkede

at kun en rest av klatreferdighet vil ligge igjen

som en svak murring i den

framtidige gikten.

 

Var vi allerede fra starten av

en ikke fullverdig utviklet prototype?

 

Er vi så begynneraktige at vi aldri kan bli fullførte

før vi utraderer oss selv?

 

//

Diktene er hentet fra diktsamlingen «Ansiktet, håret, lyset i huden«. Gyldendal 2018. Vi takker forfatter og forlag!