Fugleelskarar / Thalia Field og Rune F. Hjemås

 / Om Thalia Fields «Fugleelskarar, bakgard» (scroll down for poems in Norwegian and English)

Så lenge vi har fortalt kvarandre historier, har dyra vore viktige for måten vi som menneske forstår oss sjølve og verda rundt oss på. Dei eldste hòlemåleria, godt og vel 40 000 år gamle, framstiller tablå med hestar, nashorn og mammutar; gamle gudar fekk trekk frå dyreverda, medan merkelege fenomen blei forklarte med fabeldyr.

Skapingsmytane i Bibelen innførte eit tydeleg hierarki der menneska fekk fullmakt til å «råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorda». (1. Mos. 1:28) Den vidare historia kjenner vi. Med Darwin kom tanken om at artar ikkje er fikserte,  men noko som kan oppstå, og i forlenginga av det også døy ut. I den Pulitzerpris-vinnande boka Den sjette utryddelsen frå 2014 skriv Elizabeth Kolbert om korleis menneska gjennom nedhogging av tropisk regnskog, forsuring av verdshava og ved å endre den kjemiske samansettinga i atmosfæren no er i ferd med å forårsake ei masseutrydding av artar på jorda.

            Mot dette bakteppet står amerikanske Thalia Field si diktsamling Fugleelskarar, bakgard frå 2010 fram som ei bok som blir stadig meir aktuell. Ho tar for seg dei komplekse relasjonane mellom dyr og menneske og viser korleis synet vårt på dyra smittar over på oss sjølve. Resultatet kan bli absurd, som når vi overfører menneskelege eigenskapar på duer som har vore i militærteneste, og dekorerer dei med medaljar og «livspensjon», men òg tragisk, som når framavling av dyr blir tatt til inntekt for menneskeleg rasepolitikk, slik tilfellet var med arbeida til den austerrikske ornitologen og dyrepsykologen Konrad Lorenz under naziregimet i Tyskland.

UTRYDDELSEN AV DYREBEFOLKNINGER

            I diktet «Apparat for registrering av ein fallande lekam» er det duene som har falle, både i overført betyding og i ein konkret sosial kontekst. Frå å vere dyrka som kjæledyr med høg status i antikken blir duene innanfor rammene til ein kjølig, seinkapitalistisk arkitektur sett på som lite anna enn fjørkledde framandelement. «Ein gong brydde folk seg om desse fuglane. Så endra meiningar seg», skriv Thalia Field. Dette kan tene som ei oppsummering av mennesket si haldning til naturen meir generelt. Forteljinga om vandredua Martha er i så måte symptomatisk; frå å vere den mest talrike fuglearten i verda på starten av 1800-talet var Martha det aller siste eksemplaret da ho døydde i 1914. Duene hadde da blitt omsynslaust jakta på av menneska i hundre år. Denne historia er dessverre ikkje unik. Field kunne like gjerne ha skrive om det siste geirfuglparet, som blei drepe av tre namngitte personar på den vesle islandske holmen Eldey i 1844, eller for den del om pandaen, isbjørnen, tigeren eller nashornet, som alle ligg høgt på Raudlista over artar som er trua av menneskeleg framferd i dag. Det gir på alle måtar meining når Field ein stad spør om det ikkje eigentleg er duene som «forsøker å gjere det beste ut av sitt menneskeproblem».

 

I «Dette brotsverket har eit namn» legg Field forteljarstemma til ein mørk marsksporv. Denne sporvearten blei utrydda i 80-åra etter at utbygginga av Kennedy Space Center i Florida øydela hekkeområda til den siste kolonien. Ved å la fuglen sjølv fortelje historia si gir Field stemme til nokon som vanlegvis ikkje blir høyrt eller tatt omsyn til i spørsmål om samfunnsutvikling. Den einsemda fuglen kjenner idet arten hennar er i ferd med å forsvinne for alltid, blir samanlikna med opplevinga til astronauten Mike Collins da han sat aleine igjen i kommandomodulen på Apollo 11. Ein liknande følelse av kosmisk tomheit kan ein også førestille seg hos den vesle snigelen George da han i ein alder av 14 år døydde som det siste eksemplaret av ein spesiell sort tresnigel på Hawaii i januar 2019.

ØKOLOGISK GENTRIFISERING

            Har ein lese Fugleelskarar, bakgard, er det i det heile lett å legge merke til dei mange parallellane til Field sine tekstar som dukkar opp i nyheitene. I desember 2018 kunne ein til dømes lese i New York Times om den spanske byen Cádiz, som førebur seg på å relokalisere 5000 duer etter at hotellnæringa i byen hevda at fuglane driv turistar vekk frå sentrum. Duene skal fangast, transporterast vekk og sleppast laus i eit tynt folkesett område 600 km lenger aust i landet. Om desse tiltaka er resultat av ein idékonkurranse, veit vi ikkje. Faktum er uansett at konfliktar av denne typen held fram med å oppstå der menneske og dyr møtest i urbaniserte rom, og at resultatet stadig blir at det er dyra som må flytte på seg. Slik vil det fortsette så lenge den menneskelege domestiseringa av planeten breier om seg, som ei løpande økologisk gentrifisering. Det er dette som ligg i bruken til Thalia Field av ordet «bakgard». Når større og større delar av jorda skal fungere som heim for menneska, må dyra ta til takke med ein slags bakgard, ei forlenging av vår eigedom, der våre reglar og vårt språk legg alle premissa.

Kommunikasjon er for henne eit spørsmål om samarbeid, og når Hearne driv hundetrening, handlar det like mykje om å trene opp eigaren.

            Men kva kommunikasjon kan ein oppnå viss ein utelukkande insisterer på sitt eiget språk? For Vicki Hearne, poet og dyretrenar, var det viktig å oppheve det tradisjonelle skiljet mellom eigar og kjæledyr nettopp gjennom å jamne ut dei språklege hierarkia. Som vi kan lese i «Oppsummering: Ungdommeleg dårskap», var innfallsvinkelen til Hearne i arbeidet med hunden Bandit, som hadde hamna i unåde etter å ha bite eigaren sin, utprega lingvistisk. «Vald er eit teikn på språkleg fattigdom», blir det hevda, og når hunden bit eigaren, ser Hearne på det som eit «samanbrot i kommunikasjonen». Kommunikasjon er for henne eit spørsmål om samarbeid, og når Hearne driv hundetrening, handlar det like mykje om å trene opp eigaren. Her finst det truleg ein lærdom som strekker seg ut over hundetrening. For å oppnå resultat er ein avhengig av gjensidig respekt, og respekt er ikkje det som først og fremst har prega menneskets omgang med naturen dei seinaste hundreåra. At kostnadane no er i ferd med å bli store, blir vi stadig oftare minte på i form av varsel om ekstremvêr og naturkatastrofar. Ei bok som Fugleelskarar, bakgard hjelper oss med å bryte ut av dei etablerte tankestrukturane og gå inn i forteljingane på nye måtar. Slik kan vi kjenne på at dei angår oss, og kanskje kan det vere eit lite steg på vegen fram mot nettopp ein slik livsviktig respekt.

 

//

 

Utdrag frå «Apparat for registrering av ein fallande lekam»:

 

9.19

Det er ikkje krig mot duene riktig enno. Framleis finst restar av ein folkeleg motstand mot styresmaktenes brutalitet, og vi trur dette er grunnen til at vi er her. Det blir ikkje gripe til handvåpen. Viss dei tilsette eliminerer duer med luftgevær, blir dei sportsinteresserte opprørte. Så no er regelen: «inga skyting på kampdagar». Ein gong blei duene skremte vekk av jubelbruset, men det verkar som om dei har tilpassa seg. I konkurranseteksten på flygeblada stod det at eigarane har prøvd med strobelys, narreugler, netting.

 

9.22

Så dei lyser ut ein idékonkurranse for å løyse problemet.

 

10.44

I lys av floskelen om at menneskelivet har hegemoni blant alt liv, og dermed bygningar – kva bygg er eigentleg meint for fuglar, anna enn dueslag? Her er kanskje eit hint – om at duene for lenge sidan hadde sine arkitektar – og luksuriøs innkvartering i slotta til våre europeiske, egyptiske og til og med asiatiske forfedrar. Duer var ein gong ein felles rikdom. Sultanpalass var dekte med duehòl, og fuglane var like verdifulle som te eller salt. I Europa blei behova til duene dekte av romslege dueslag med spesialtilpassa trau, stabla i tusental ved sida av kjøkkena. Romerske slavar togg ferdig brød for fuglar som hadde fått beina knekte og fjørene klipte.

 

12.28

Kanskje problemet starta da revolusjonen kom til Frankrike – alle dei feterte fuglane blei massakrerte saman med sine adelege verjer. Dei var ikkje fuglar da, men symbol på undertrykking. Brutalt blei dei angripne i dueslaga sine, og berre nokre få flyktningar kom seg til byane der dei gøymde seg over dører. Her heldt dei ein låg profil, tvinga til å forsørge seg sjølve i gatene og halde bestanden beskjeden. Dei braut seg inn under tak og i loftssprekker for å bygge reir, dei åt det dei fekk, og søppel dei kom over. Ein gong hadde dei vore tamme og bortskjemde, men no fann dei seg sjølve i ein halvvill tilstand – utsette for vêr og vind – ei verd utan vern. Desse ville skapningane ville aldri igjen kunne lande i det dei har vore, og kven kan vel gløyme? Dette er etterkommarane deira, eit par tusen generasjonar seinare.

 

//

 

9:19

It’s not quite a war on pigeons yet. Remnants of public opinion still constrain the brutality of government, and we think that’s why we’re here. Handguns are not drawn. If employees eliminate pigeons with air-powered pellet rifles, the sports fans get upset. So they say, ‘No shooting on game days.’ The cheering once scared pigeons off, but it seems they’ve adapted. On the contest flyer, it said owners have tried strobe lights, fake owls, netting.

 

9:22

So they advertise a thinking contest to bring the problem home.

 

10:44

Given the platitude that human life has hegemony on all life, and building follows – what building is really for a bird but a pigeonnier? And here is a clue perhaps – that pigeons long ago had their architects – and luxury accommodations in the castles of our European, Egyptian, even Asian forebears. Pigeons were once every people’s treasure. Sultans’ palaces were topped with pigeon-holes, and the birds traded as richly as tea or salt. In Europe, vast dovecotes with engineered troughs satisfied the birds’ needs, stacked by the thousands next to the kitchens. Roman slaves pre-chewed bread for birds whose legs were snapped and feathers clipped.

 

12:28

Maybe the problem started when the revolution came to France – All the pampered pigeons massacred alongside their noble protectors. They weren’t birds then, but symbols of oppression. Brutally attacked in their dovecotes, only a few refugees made it to the cities where they hid above doors. Forced to fend for themselves in the streets, they kept low profiles, their numbers down. Breaking into roofs and attic crevices to nest, they ate handouts and garbage. Once pampered and domesticated, they found themselves in a semi-wild state – encountering weather and accident – a world of slim protection. These feral creatures would never again be landed as they had been, and who can forget? These are their descendants, a few thousand generations later.

 

//

 

Thalia Field (f. 1966) kjem frå Chicago og er kjent for sin innovative prosa og sitt sjangeroverskridande uttrykk. I tillegg har ho arbeidd mykje med teater, både som dramatikar, produsent og regissør. Ho underviser i kreativ skriving, multimedium og tverrfagleg kritikk ved Brown University i Providence, Rhode Island.

/

Rune F. Hjemås (f. 1982) debuterte med kortprosasamlinga Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd i 2008 og har sidan gitt ut fleire bøker i ulike sjangrar, seinast romanen Aurora i 2018. Saman med Mathias R. Samuelsen driv han miniforlaget Beijing Trondheim. Dei to var også redaktørar for antologien Ny amerikansk poesi, som kom ut i 2018. Hjemås bur for tida i Trondheims forfattarbustad, Adrianstua

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑