Hull i himmelen. Dumdum boys / Steffen Sørum

Så er vi på an igjen. Plektere for president, fred og ordskifte. Selv ikke Jan Eggum har trodd musikk kunne endre noe som helst. Men både sult i Afrika, flom og ozonlaget har vært forsøkt redda med royalties og fete covere før. Ikke coverlåter, for der går grensen, man må satse på noe nytt, selv om det er under middels. Vi blir alle grepet av illusjonen om at jo flere som presser seg sammen rundt en mikrofon, desto mer handlingskraft yter man. Ikke rart lydmenn rister på hodet.

Jeg har syklet byen på tvers og setter meg på en kafe for å skrive. Ut vinduet stirrer jeg rett på en vegg av stein. Murstein og utsmykking i noe som minner om gull. Rådhuset i Oslo. I Hieronymos Heyerdahlsgate har arbeiderstoltet fått en skikkelig dose steroider. Statuer og utsmykking. Kommunalt proporsjonert. «Fiskereren» stirrer tomt ut av veggen, garnet henger slapt ned mot hofta. Husker folka på innsiden av bygningen at Oslofjorden er tom for torsk? Vet de årsaken?

Det er stille i Oslo i fellesferien, men nye trafikale endringer har gjort kvartalet her stille hele året. Før raste trafikken forbi rådhuset og spredde blyholdig gift. Den gang betydde trafikk fremskritt, få ville snakke om at bly i lufta ga nye verdensborgere helseproblemer som ADHD, lese- og skrivevansker og lavere IQ. Folk var på vei, og det i en fart som aldri før hadde vært mulig. Bare se på omslagene til O-fags-bøker fra 70-tallet. Fly, bro, bil og båt. Bevegelse er fremskritt. I middelalderen beveget gjennomsnittsmennesket seg knapt lenger enn 4-5 mil fra hjemmet sitt – men du og jeg … Vi kommer så langt vi har samvittighet til.

 

Fremskrittet som en gang bygget landet er kanskje det som er i ferd med å rive verden ned? Jeg ser på rådhuset og tenker på hva som er det motsatte av fremskritt. Hvordan vi sluker verdens fornybare ressurser stadig tidligere på året.

Når jeg sipper i meg vekselsvis cortdado og inntrykk fra facebook, ser jeg at lykken er å reise. Jeg skjønner at folk blir sinte når yppersteprester maner til skam. Det er ikke sånn man vinner krigen, sier de. Krig vinnes med selfies. Det er lærdommen fra den kalde krigen de snakker om. Voice of America, Levis jeans og cola. Samtidig tåler jeg dårlig dommedagsprofeter som lever av å skremme andre for makta og æren i evighet.

Så har du klimafornektere, for de finnes. Det er som å beskue fjerne slektninger til dinosaurene. De finnes. Fra hai til høne. De er fremdeles store i kroppene og med små handlingslamma armer. De finnes. Og de ønsker å reise, de ønsker å spise og de ønsker å shoppe. Akkurat som du og jeg. Vi er ikke dårlige mennesker, vi har bare dårlige vaner.

 

Jeg vil vite før jeg formerer meg videre, hvem kan lappe sammen denne lille tabben?

Dumdum boys ber folk få blikket opp fra navlen. Det er et hull i himmelen og det blir varmt. Og dinosaurene jubler fordi da kan man gro appelsiner i Molde. Dagens dinosaurer er tilpasningsdyktige, de pisser i buksa for å holde varmen. Bare synd at habitatet vi er avhengig av, ikke er like tilpasningsdyktig som de tror. Det skal ikke mange gradene til før man endrer fullstendig kurs. Og prestene ha alltid sagt hvilke vei det går.

Mellom sprikende tær stikker det frem sprøyter, sugerør og taustumper.

Låtskriveren gitarist Kjartan Kristiansen fikk tekstforfatternes ærespris i 2012. Splitter pineer et album jeg holder høyt, selv om jeg ikke fikk med noen av låtene i boksingelen Norsktoppen som Flamme forlag ga ut våren 2019. Et av de store mysteriene for meg med Splitter Pine, er siste del av låta Hull i himmelen. Når stemmen til Prepple Houmb toner ut, er det fremdeles 1 minutt og 20 sekunder igjen. Hull i himmeleninneholder et ekstraspor. «Du er så fin å se på, jeg vet ikke inni, men utenpå». Jeg har lytta til låta i flere dager. Jeg går barfot på Solastranden. Unike strender knapt tjue minutter fra Stavanger sentrum. Jeg tar bilde med mobilen, vrir meg 360 grader for å fange skjønnheten fra alle vinkler. Under tærne er det noe som stikker. Sanden er ikke lenger myk. Mellom sprikende tær stikker det frem sprøyter, sugerør og taustumper. Detaljene stinker, men det er dette bildet jeg husker. Og jeg skriver Fuck Plast i neonfarga bokstaver.

I boka The subtle art of not giving a fuck,sier Mark Manson at behovet for positiv tilbakemelding er en negativ opplevelse. Paradokset ligger i å akseptere de negative opplevelsene som en positiv erfaring. Noe sånt.  Å kjempe for planeten er ingen sjarmøretappe. Manson ber deg gi faen i å legge ut bilder av økologisk vegansk svangerskap.

Andreas Wahl har lært oss at de som har vett, bruker ikke handlenett. Det er ikke vi og vår velfølelse som står i sentrum. For valget står mellom oss og det andre. Det andre er natur (av den typen som får Jean-Jacques Roussau til å dyppe lommetørkleet i øyekroken) mens vi representerer overbefolket massemord tjunet inn på overforbruk. Og akkurat nå finnes det et produkt tilgjengelig på nettet du aldri har tenkt på før. Du kommer til å hungre etter det sånn som du hungrer etter sukker, salt og smør. Det er slik vi er skrudd sammen. For det er ikke et hull i himmelen. Det er et hull i hodet og hodene er tomme og vil derfor sluke alt.

 

/

*Hull i himmelen er en del av Norsktoppen-prosjektet som ble utgitt på Flamme forlag.

Hull i himmelen-teksten er skrevet spesielt for Klimaaksjonen og er ikke tidligere publisert.

 

//

Steffen Renè Marandon Sørum (født 13. februar 1976) er en norsk forfatter og forlagsredaktør. 

 

 

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑