Foto: Eivind Volder Rutle /

Vi vet etter hvert mye om økonomisk ulikhet mellom mennesker som konsekvens av nyliberal praksis og politikk. Vi innser at for de fleste er kapitalismens drømmer bare det: drømmer som aldri blir realitet. Kritikken av nyliberalismens økonomiske ødeleggelser og hva denne ideologien gjør med oss mennesker og synet på andre mennesker, har så langt vært anliggendet i denne boken.

Men de siste årene har en ny og akutt konsekvens av tøylesløs kapitalisme kommet på agendaen: Økologisk krise forårsaket av kapitalismens krav om evig vekst. Det er i dag umulig å snakke om nyliberalisme uten å snakke om den største av alle dens konsekvenser – destruksjonen av selve livsgrunnlaget vårt. Det er i grunnen umulig å snakke om noe som helst uten å samtidig etterspørre konsekvenser for klima og miljø, så altoverskyggende har dette temaet blitt.

Sammenhengen mellom nyliberalisme og miljøkatastrofe er en direkte forlengelse av alt som hittil har vært skrevet, og den åpner for minst tre spørsmål: 1. Hva sier nyliberalismen som ideologi om naturen? 2. Er det mulig å hindre ødeleggelser av jorden uten samtidig å endre det økonomiske systemet? 3. Er vi i så fall i nærheten av å endre det økonomiske systemet i dag?

Svarene er: Ingenting, nei og nei.

Spørsmålet om nyliberalismens forhold til naturen utfordrer oss. For lenge forholdt verken de som ønsker mer marked, eller de som kritiserer ønsket om mer marked, seg til spørsmål om natur eller klima. Nyliberalisme har vært diskutert som økonomi og som politikk, og til nød psykologi, men nå må vi ta det til neste nivå: Hvor passer naturens bærekraft inn, både hos forkjemperne og hos kritikerne?

En vekstøkonomi kan aldri forenes med naturens klare begrensninger på areal, arter, rent vann og ressurser. Det er opplagt. Likevel danderer vi de fleste samtaler utenpå denne sannheten, fordi den er både vond og vanskelig å begi seg inn på.

 

PLIKTEN TIL Å FORBRUKE?

Allerede i 1944 spurte Karl Polanyi: Hvilken mekanisme var det som gjorde at den gamle samfunnsveven ble ødelagt og forsøkt erstattet med en ny og lite levedyktig forening av mennesker og natur? Hvordan kom vi hit, at vi ble i stand til å godta enhver samfunnsmessig følge av det økonomiske fremskrittet? For det er her vi står i dag, fremdeles, at vi godtar nyliberalismens krav om vekst og lar markedsmakt trumfe naturens behov for grenser, avstand og beskyttelse. Ja visst skjer det en og annen miljøforbedring og et og annet politisk vedtak i positiv retning. Men det store bildet er skremmende og deprimerende: Enn så lenge virker det som om menneskene med selvfølge lar markedet få forrang foran miljøet. Men tanken om evig økonomisk vekst går rett og slett ikke i hop med realiteten i en begrenset klode. Hvorfor lar vi dette likevel skje? Kan en del av forklaringen være at vi er så integrert i systemet som er en pådriver bak markedet, at vi ikke evner å se, tolke eller stanse det, fordi det virker, vel, helt naturlig?

Kullet, som nå er en av våre verste fiender, var under industrialismen en velsignelse som lettet levekårene til uendelig mange mennesker. I dag er det lett å være etterpåklok og se at menneskets ønske om å være herre over naturen har gått over styr; at vi ble overmodige og overmektige etter hvert. Vi trodde naturen var en utømmelig kilde til bruk, forbruk og velstand. At vi hadde full kontroll over den.

Nå er sirkelen nær sluttet: Vi er igjen på randen av å måtte innordne oss naturens luner som kommer som konsekvens av at vi en gang forsøkte å unngå dem. Økologiske kriser og klimaendringer kan igjen sette oss sjakk matt i møte med naturkreftene. Den eneste måten å unngå et så dramatisk tap på er å ta dramatiske økonomiske grep, nå.

Vi er rett og slett fanget i en slags felle vi har arbeidet lenge med å sette opp selv.

Filosofen Arne Johan Vetlesen og sosiologen Rasmus Willig skriver i boken Hva skal vi svare våre barn? at «vi som samfunn driver rovdrift på to dimensjoner som virker gjensidig forsterkende».[i] Den ene dimensjonen er den ytre natur der mennesker og alt levende bor. Den andre er det presserende samfunnskravet om å presse vår «humankapital» til det ytterste. Dette fører til økologiske ødeleggelser på den ene fronten og angst og utbrenthet på den andre. Og disse to ender opp med å forsterke hverandre. Vi er rett og slett fanget i en slags felle vi har arbeidet lenge med å sette opp selv.

Forholdet mellom mennesker og miljø er det største dilemmaet i vår tid. Vitenskapen har for lengst etablert at også mennesket er natur. Vi vet det, vi har ikke glemt det. Men i vår praksis i dagliglivet lever vi likevel i en slags illusjon der overforbruk av natur, altså oss selv, pågår som om vitenskapelige faktum var helt irrelevante. Vi fortrenger, vi orker ikke tenke på det, tidsklemmen presser frem raske og komfortable løsninger, nødvendige løsninger. Og når jeg skriver «vi», er det dessverre ingen tvil om at «vi», det er først og fremst vi i vår del av verden. Det er vi i den rikeste delen av verden som setter de største økologiske avtrykkene på jordkloden med levemåten vår, og som, for å gjøre det enda verre, både har kunnskapen og pengene som må til for å endre på dette. Likevel gjør vi det ikke. Hvorfor ikke? Det må vi aldri slutte å spørre om.

«Det er plikten til enhver amerikaner å forbruke», sa president Dwight D. Eisenhower på 1950-tallet. Etter terroren i New York i 2001 oppfordret president George W. Bush amerikanerne til å shoppe mer. I Norge kom Kristin Halvorsen fra SV, som var finansminister under finanskrisen i 2008, med samme oppfordring.[ii] Og ja, det er sant at vi må shoppe mer for å berge økonomier i krise. Vi har basert verdensøkonomien av i dag på stadig mer forbruk. Så det er sant, men innenfor hvilken kontekst? For det er like sant at hvis vi shopper mer, så klarer vi ikke å berge oss selv. Hvilken sannhet er det som veier tyngst, for politikere og for mediene? For oss?

 

SORG OG KJÆRLIGHET

På valgdagen i 2017 skrev Aftenposten at vi igjen gikk lysere tider i møte. Det betød at kjøpekraften hadde økt igjen, etter to år på stedet hvil. Men nå skulle det atter bli lønnsvekst, meldte SSB.[iii] Oljebransjen så også lyst på fremtiden da den i 2016 feiret sitt 50-årsjubileum med statsminister Erna Solberg som gjest. Blant deltakerne ble det uttrykt optimisme, da Solberg-regjeringen nylig hadde vedtatt å åpne Barentshavet for utvinning.

Tilfeldighetene ville at Paris-avtalen om verdens klima trådte i kraft dagen etter. Solberg bekreftet at Norge ville gjøre sitt ytterste for å bidra. Men er det sant at vi kan ha oljeboring og samtidig gjøre vårt ytterste for miljøet?

Gro Harlem Brundtland fant opp begrepet «bærekraftig utvikling», mens hun samtidig åpnet opp for stadig flere oljefelt.

Hvorfor klarer vi ikke å endre levemåten vår til det beste for naturen, det vil si oss selv, når vi vet at stø kurs betyr å underveis ta livet av det meste som lever? Hva har gjort oss så selvdestruktive?

Så å si alle politikere har de siste 40 årene gitt med én hånd og tatt med den andre: Gro Harlem Brundtland fant opp begrepet «bærekraftig utvikling», mens hun samtidig åpnet opp for stadig flere oljefelt. Erna Solberg skriver under på Paris-avtalen, men vil ha mer forbruk og utbygging av flyplassen på Gardermoen.

I 2018 publiserte det prestisjetunge tidsskriftet Nature en artikkel som viser hvordan klimaendringer er i ferd med å påvirke folks mentale helse.[iv] Forskerne konkluderte med at økologisk sorg er en legitim sorg som respons på faktisk opplevde tap i naturen, eller til forventede tap. De skriver:

Gitt at vi lever i en tid med ekstraordinære tap, og at disse tapene ikke kommer til å slutte med det første, forventer vi sammen med et økende antall andre forskere at økologisk sorg vil bli en stadig mer vanlig menneskelig respons på tapene vi møter i vår tidsepoke; antropocen. Å selv være vitne til økologiske tap, eller å være vitne til lidelsen andre mennesker opplever gjennom sine tap, blir en påminnelse om at klimaendringer ikke bare er nok et abstrakt vitenskapelig begrep. I stedet er klimaendringene kilde til en hittil ikke verdsatt følelsesmessig og psykologisk smerte, særlig hos folk som fremdeles er sterkt knyttet til eller veldig oppmerksomme på naturen.

I forskningen sin intervjuet de blant andre australske bønder og kanadiske inuitter. Bøndene sa ting som at å se årstidene endre seg og at kronisk tørke ødela hele driften, ofte vekket følelser av skyld eller skam hos dem. For inuittene var endringer i vær og landskap en bekreftelse på at deres økologiske kunnskap var totalt uten verdi. En eldre jeger de intervjuet, sa: «Det gjør vondt på en måte. Det gjør vondt på mange måter. Fordi jeg kan ikke vise barnebarna mine hvordan vi pleide å gjøre ting. Det er smertefullt. Det er veldig smertefullt. Men jeg holder det for meg selv.»

Biologen og forfatteren E.O. Wilson lanserte i 1984 hypotesen om biophlia – en trang hos menneskene til å være en del av alle former for liv. Altså en indre trang til å søke sammenheng med andre former for liv, en kjærlighet til livet og til alt som lever. Philia, som det motsatt av fobi: en sterk attraksjon, en positiv følelse. Hvis vi aksepterer denne teorien og tenker at for mange av oss så er det noe i dette: den overveldende gleden mange får i nærvær med natur eller med dyr, så er det ikke rart om vi nå rystes inn sjelen når vi ser dette vi lengter mot, dø. Men dette følelsesladede kommer i kontrast til hvordan vi er lært opp: Slike følelser er ikke pragmatisk politikk eller økonomi. Slike sentimentale følelser ødelegger derimot for pragmatisk politikk eller økonomi. Så preget er vi av dette at altfor få miljø- eller klimaaktivister bruker denne typen følelsesladet retorikk. I stedet snakkes det gjerne om hvordan vi og næringsliv og alle kan tjene på å bli miljøvennlige. Grønn vekst! Det er bare å håpe at planen virker.

Virkelig endring som varer, koster alltid. For eksempel, for oss i denne delen av verden som har råd til å reise og råd til å ta ferie, så betyr det at vi må reise mindre. Verden kveles alt av turisme. I mai 2019 ble museet Louvre i Paris stengt, da de som jobbet der, nektet å jobbe mer. De ble overmannet av altfor mange turister, og de ansatte mente sikkerheten til kjente kunstverk som «Mona Lisa», og også deres egen, var truet. Samtidig så vi bilder av køer opp til Mont Everest der masseturismen nå betyr at man rent faktisk tråkker over lik for å komme til topps. Også gamlebyer verden over, ruiner, strender, minnesmerker og hellige steder ødelegges av masseturisme. Da holder det ikke å tro det er radikalt å bare endre reisemåten fra fly til tog eller håpe på elektriske fly og deretter muligheten til å leve som før. Det radikale er å si: Vi må alle reise mindre. Vi må finne roen og hvilen nærmere der vi er. Vi kan reise og se verden, men vi må gjøre det sjeldnere, det må gå lenger mellom hver langtur. Det kommer til å koste, men det er mye som koster allerede.

Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet, og i denne sammenheng kjærlighet til verdenen vår. Sorg er alvorlig og smertefullt. Sorg kan lamme folk og til og med gjøre dem syke. Sorg kan frata livslyst og livsglede. Men sorg kan også være grunnlaget for en ny start, en følelse av å leve fullt ut den tiden man tross alt har, lysten til å gjøre godt. Hvordan kan vi få den kollektive økosorgen til å havne i siste kategori, fremfor å gjøre vondt verre i den første? Vi må i alle fall ikke la økosorgen skli over i den noe mørkere økodepresjonen.

 

Å UTFORDRE VENSTRESIDEN OG FAGBEVEGELSEN

Selvsagt er det slik at det ikke er din og min skyld at vi har havnet i dette uføret. Det er kapitalismen og kapitalismens konkurranse mellom stater og mellom konserner som bærer skylden, og som fortsetter denne rovdriften. Bør ikke da skammen over de store ødeleggelsene i større grad bæres av politikere og næringsliv som i mange tiår, og selv i dag med all kunnskapen vi har, fortsetter å presse på for å skvise enda mer ut av en naturresurs? Eller oppfordrer oss til å forbruke, fordi det er sånn vi bevarer velferdsstaten?

Selv om jeg selv flyr minimalt, er det stadig økning i flytrafikken; Gardermoen bygges ut, og flyselskaper jubler over økning i antall reisende. Selv om enkelte forbrukerkampanjer klarer å ta palmeolje ut av norske sjokolader, forsvinner stadig mer regnskog på grunn av palmeoljeproduksjon. Selv om jeg sykler mer i Oslo sentrum, kveles andre byer verden over mer og mer av sort og dødelig forurensning, som får barn til å spytte blod og folk til å gå ut med masker, hvis de i det hele tatt går ut. Selv om vi protesterer mot oljeboring på fritiden, blir det oljeboring i Arktis. Hver og en av oss klarer ikke dette, vi må tenke kollektivt og legge press oppover.

Vi er moralsk forpliktet til å ha et tvisyn og til å ri minst to hester mot målet.

For vi kan ikke legge alt ansvar på enkeltmennesket, selv om det er typisk nyliberalt å gjøre nettopp det. Vi kan ikke begynne å jobbe deltid fordi resten av dagen må brukes til å være en bevisst forbruker som sjekker hvor hver gulrot og hver sokk produseres. Vi har ikke sjans, dette ansvaret må tas overordnet, men det gjøres ikke i dag. Også her, som i så mye annet, er ansvaret i stor grad overlatt til hver og en av oss.

Problemet med kritikk av vekst er at økonomisk vekst har gitt mange mennesker i verden bedre liv og høyere materiell velstand. Når vi produserer mer og økonomien vokser og dette fordeles noenlunde, så er det mange som løftes oppover i velstand. Betyr kritikk av vekst at vi ikke unner andre denne muligheten? Diskusjonen av vekst må være tveegget. Vi er moralsk forpliktet til å ha et tvisyn og til å ri minst to hester mot målet. Vi må på én side problematisere hele ideen om vekst og spørre oss om ikke noen grupper arbeidere nå har høy nok lønn, og tørre utfordre både venstreside og fagbevegelse på: Hva skal disse som har mer enn nok, med enda mer? Kan det være annet enn lønn som gjør det interessant å jobbe? Som mer medbestemmelse, eller mer fritid, eller å snu arbeidet mot mer bærekraftighet?

Men på den annen side: Vi har i verden folk som jobber på liksom-lønn, umulig å leve av, på tross av arbeidsdager som er mye lengre enn våre. Og vi har folk som har en lønn å leve med, men den er bare så vidt mulig å leve av, slik at å eie bolig, dra på ferie, kjøpe nye klær, ha en konsertopplevelse eller medlemskap i fagbevegelsen er utenfor økonomisk rekkevidde. Dette vet vi gjelder en del arbeidsinnvandrere fra Europa, for eksempel. Vi må ikke glemme alle disse som faktisk trenger vekst, for da glemmer vi samtidig det viktige klasseperspektivet når vi skal snakke om å stanse økonomisk vekst. Vi må skatte dem som har mest, mer og fordele overskudd fra bedrifter og staten helt annerledes enn i dag.

 

RETTFERDIGHET OG KLASSEKAMP

Disse to kampene, for rettferdighet og i klassekamp på én side og for natur og mot vekst på den andre, må kjempes parallelt. Ved å kjempe disse to kampene samtidig utfordrer man dobbelt dagens urettferdige og ødeleggende økonomiske modell, som begge skanser vil ha alt å tjene på til slutt. Kjemper vi klassekampen, kjemper vi også miljøkampen, og en sterk og direkte kritikk fra fagbevegelsen mot nyliberalismen ville vært et fint sted å begynne.

Mens vi håper på og jobber for et annet økonomisk system, er det endringer som kan skje parallelt, og innenfor dagens system, dersom det er vilje til det. For at vi skal klare å ta skikkelig grep om situasjonen og lette litt på sorgen, trenger vi reguleringer ovenfra. Få røykere tok hensyn til de andre gjestene på puben, eller de ansatte der, før det kom en lov som sa de skulle gjøre det. Vi har fremdeles overvåkningskameraer og trafikkpoliti som berettiget straffer oss når vi kjører for fort, selv om vi vet at andre, eller våre egne barn, kan dø på grunn av fartslysten. Jeg tror ikke at individuell forbrukermakt kan redde jordkloden. Det må fellesskapsløsninger til. Det betyr ikke at hver og en av oss ikke også må ta ansvar, for våre private valg kan gi tydelige signal til politikerne om at vi ønsker begrensninger og endringer i levemåten vår. Likevel: Vi mennesker vet ikke alltid vårt eget beste, og de færreste av oss klarer å leve rene og ranke gjennom enhver hektisk hverdag. Vi trenger hjelp gjennom reguleringer, lover, bestemmelser, forbud. Gi hver husstand én flyreise i året. Bygg ned Gardermoen. Forby oljeleting. Subsidier elbiler, elsykler og kollektivtransport massivt. Sett grenser for hvor store hytter og hus vi kan bygge, få vekk cruiseskipene som ødelegger fjordene våre. Stans utbygging av store kjøpesentre på matjord, som visst kan gi sårt trengte arbeidsplasser her og nå, men som på sikt kan gjøre at vi ikke klarer å dyrke maten vi faktisk trenger for å leve. Sånne ting er politikerne faktisk nødt til å gjøre. Forby. Lag regler. Bestem. Ta grep.

 

Endringer i økonomi og levemåte av hensyn til økologien kan gi oss nye friheter. For eksempel sekstimers arbeidsdag eller firedagers arbeidsuke. Med det kunne vi også fått mer tid til å velge miljø, som å reise kollektivt fremfor å bruke bil. Mange, særlig barnefamilier, lever i en tidsklemme, og samme hvordan man vrir og vender på det: For de aller fleste går alt mye raskere med bil, og det teller når hvert minutt teller. Å leve miljøvennlig er å leve langsommere. Det kan komme til å gi hverdagene en dypere klang og en annen verdi. Å lage mat fra bunnen av. Å reparere klær. Å dyrke selv. Dagens takt er ikke skapt for dette, det er hektisk og halvfabrikata som er tidens tone. Den britiske tenketanken Autonomy konkluderte i mai 2019 med at arbeidsfolk i hele Europa i fremtiden må redusere arbeidsdagen dramatisk nettopp av hensynet til klima. Vi må ned i nitimersuken (!), foreslår tenketanken for å understreke hvor alvorlig situasjonen er, og hvor grunnleggende vi må endre levemåte.[v]

De alle fleste av oss kan vinne på nye regler på vei mot et klimavennlig samfunn. For eksempel, ved å regulere størrelsen på hytter og hus blir mange flere hytter og hus innenfor økonomisk rekkevidde for oss alle sammen, og nærferie kan føles mer fristende for flere. Bygg mye luftigere mellom leilighetene i byene, så borettslag kan få plass til drivhus og hageflekker og epletrær, og hva med noen høner? Da har man heller ikke dette behovet for å komme seg vekk fra det trange og mørke når man har fri, men kan ta med pikniken til bakgårdens grønne hage. Hvis det blir begrensninger på å fly, for alle, vil det føles rettferdig og riktig, og man kan glede seg over den lovlige langturen man kan ta. Vi skal være åpne for at endringer kan være utvidende for livene våre og ikke begrensende. Hvis vi klarer å holde fast i slike ting, føles klimakampen plutselig offensiv, på vei mot noe nytt og bedre, og ikke bare defensiv, der vi kjemper for å holde igjen. En stor del av denne kampen vil handle om å endre det dominerende økonomiske systemet, og selv om det per nå føles som flere lysår unna å få til, kan den galopperende klimakrisen fremskynde endringer vi ikke klarer å forestille oss i dag.

 

 

[i] Vetlesen og Willig (2018), s. 76.

[ii] Gjengitt hos Tveitereid (2018), s. 95.

[iii] Gjengitt i Tveitereid (2018), s. 45.

[iv] Ecological grief as a mental health response to climate change-related loss, Ashlee Cunsolo og Neville R. Ellis i Nature 3.4.2018: https://www.nature.com/articles/s41558-018-0092-2

[v] Guardian 22.5.2019.

 

//