Preken for et nytt år / Margaret Snilsberg

/ Icon by Kelly Latimore ©

“Innover Europa har det strømmet

og vil det strømme mennesker som flykter

Fra makthavere klimakatastrofer krig

De er på flukt over landegrensene.

De har hvert sitt navn, hver sin historie.”

Åtte dager etter julaften

En dag inn i det nye året

Feirer kirken Jesu navnedag

 

Gud ble menneske

Kom til jorden som et barn

Og fikk navnet Jesus

Navnet forteller hvem han er

Guds sønn

 

Slik også navnet vårt gir oss identitet

Forteller hvem vi er

 

Men hvordan gjenkjenner vi Guds sønn

Der vi lever våre liv.

 

 

I desember inviteres barnehagebarna til julevandringer i kirken

De er tre år og fire år fem år.

De har cherrox og vinterdresser.

Nå skal de vandre julefortellingen i det store kirkerommet.

Oppleve det hellige.

De heter Emma, Cecilie, Lukas, Martin.

En kledd som Augustus skriver barnas navn inn i manntallet.

 

Så kler barna seg ut. En får bære Betlehemstjernen.

En får være Maria i blå kjole. En får være Josef i striekjortel.

Noen er engler. Andre er hyrder og vismenn.

De bærer på lys og sauer fra leketøysbutikken.

Har glitter i håret. Vandringen går langs kirkebenkene.

Vi er på vei til Betlehem.

 

En stemme høres i kirkerommet og på nattehimmelen.

Det er engelen Gabriel som synger:

Ære være Gud i det høyeste. Og fred på jorden!

 

Fremme ved alteret står krybben med barnet.

Det er som om et lys stråler og treffer barnehagebarnas ansikter.

 

De vet godt hvem Jesus er! Han ligger jo der. I krybben.

De har sett det selv. Med egne øyne. Der er Jesus.

 

Så enkelt kan det gjøres. Så enkelt kan de minste barna

gjenoppleve fortellingen om den gangen Jesus ble født på

jorden.

Så enkelt.

 

Å gjenkjenne Guds stemme og å gjenkjenne Guds sønn

 

 

Matteus skriver om Josef sin drøm

Hvor Josef blir varslet av en engel

Om å ta med Maria og barnet Jesus og flykte til Egypt

 

Herodes ønsker å drepe alle guttebarn som kan tenkes å ta fra ham makten

 

Josef følger varselet

Og drar av gårde

Risikerer livet

Redder livet

Flykter med kjæreste og barn over landegrenser

 

“De heter Abdulrahman, Abeer, Aida, Anna, Aras, Augin.”

 

Helt til han er fremme i Egypt

Og Matteus avrunder sin fortelling med

Dette er en oppfyllelse av det gamle ordet

«Fra Egypt kalte jeg min sønn»

 

Slik Gud en gang kalte Moses fra Egypt

 

Også Moses hadde en spesiell fødselshistorie og oppveksthistorie

Født av en hebreerkvinne som var slave for farao i Egypt

For å unngå å bli drept

Ble Moses lagt i en sivkurv

Funnet av Faraos datter

Og vokste opp hos Farao

Han ledet folket sitt tilbake til det lovede landet

Som skulle flyte av honning og melk

 

Dette er gamle fortellinger

Som bekrefter Guds inngripen i historien

I verden

 

 

Innover Europa har det strømmet

og vil det strømme mennesker som flykter

Fra makthavere klimakatastrofer krig

De er på flukt over landegrensene.

De har hvert sitt navn, hver sin historie.

 

De heter Abdulrahman, Abeer, Aida, Anna, Aras, Augin.

De heter Burhan, Dalal, Ezra, Hani, Mariam.

De heter Java, Kalila, Majda, Munira, Roshni.

 

De går langs høydene, veiene, stiene.

De kryper gjennom hull i piggtrådgjerdene mellom

landegrensene.

De risikerer livet i en båt på Middelhavet.

De mister livet.

 

Bak dem ligger familie, fedreland, fortid.

Foran dem ligger et håp om et annet liv, et tryggere liv.

De er på vei inn i fremtiden.

Med tomme hender.

 

Og likevel setter de den ene foten foran den andre.

De går og går.

Kan ikke se seg tilbake. Må se fremover.

 

Bærende på gråtende barn og noen få eiendeler

passerer de grense etter grense i Europa.

Leter etter husrom og hjerterom.

 

På mange måter gjenkjenner han deres venting

og deres følelse av tomhet og verdiløshet

Som ligner hans egne følelser etter at arbeidslivet er slutt

 

 

Å forsøke å sette seg inn i andre menneskers liv.

Hvilken frykt de lever med.

Kan vi egentlig forstå, uten å ha opplevd det selv.

 

I en roman av Jenny Erpenbeck «Går gikk har gått»

møter vi en pensjonist i Berlin i Tyskland

Litt tilfeldig blir han kjent med noen flyktninger på et asyl

På mange måter gjenkjenner han deres venting

og deres følelse av tomhet og verdiløshet

Som ligner hans egne følelser etter at arbeidslivet er slutt

 

Flyktningene som har forlatt alt

Og for hva?

For en seng i et fremmed hus

i et fremmed land blant fremmede mennesker

Både flyktningene og han selv er i et slags Limbo

Et ventested

 

Han prøver å forstå, setter seg inn i deres sted

Han stiller spørsmål, får de til å fortelle

Hvem de er

 

Her er et utdrag fra en av historie

fortalt av en som har flyktet fra Ghana

 

«Jeg spurte meg selv

Hva er galt med meg?

Jeg spurte meg selv

Og jeg spurte også Gud

Det er greit at det går dårlig av og til

Men når du aldri vet hvor du skal sove og hva du skal spise

Fins det virkelig ikke et eneste sted på jorden der jeg kan legge meg ned for å sove

Jeg så foran meg og jeg så bak meg

Og så ingenting

Jeg tenkte

Hvis jeg ikke lenger er til,

kan ingen ville meg noe heller

Jeg satte meg i utkanten av et jorde og gråt

Slik er det

Mange ghanesere er svært fortvilet

Noen tar livet sitt

Jeg så foran og bak meg og jeg så ingenting

Jeg bodde i leiren i Italia

Så reiste jeg til Finland

Der sov jeg på gaten i to uker

Det var kaldt, veldig kaldt

Så reiste jeg til Italia

Så til Tyskland

Jeg så foran og bak meg og jeg så ingenting»

 

Å ikke ha fortid og ikke ha fremtid

Å vente

Og 

Hvordan gjenkjenne Gud og Guds sønn

 

En russisk legende forteller

 

«En gang for lenge siden bodde en far alene med sin sønn

langt ute på den russiske steppe. Julen nærmet seg, og faren

forklarte at dette var den fest da Guds sønn skulle komme til

alle mennesker. Da så kvelden for Herrens fødsel kom, satt de

to og ventet. Sent på kvelden kom det en fattig tigger til gårds.

Han var gammel og fordrukken, kledd i filler og luktet ille.

 

Faren reiste seg, bøyde seg til jorden for ham, slik som skikken

var på de kanter, gav ham mat og drikke og en saueskinnspels

til å holde kulden ute. Da så tiggeren var gått, satte de seg

igjen ned og ventet.

Til slutt ble sønnen utålmodig og sa til faren:

”Far, kommer ikke Guds sønn snart?”

”Sønn,” sa faren, ”men har du ikke skjønt det?

Denne tiggeren, det var Guds sønn.”»

 

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd

Som det var i begynnelsen

Så nå og alltid

Og i all evighet

Amen

 

/

Margaret Snilsberg er prest i Rolvsøy menighet.

 

Tidligere tekster om flyktningen på nettsiden:

Efter fasten / Jonas Eika

The «Climate Refugee» / Jenna Coughlin

Benyamin Farnam/ Last night

Immigrant Sea / Forrest Gander

Ashur Etwebi: Wind, just for the refugees

Mediterranean blue / Naomi Shihab Nye

Flygtningenes tid / Kirsten Thorup

Ømhed og politisk praksis / Jonas Eika, Rolf Sparre Johansson

Ai Weiwei: Our Judgement is Crippled

Lyudmyla Chersonska: Two poems

Jægeren og de som jages / Susanne Christensen

Andreas Eckhardt-Læssøe: Om at samle sig og samle sammen

Göran Sonnevi: Tre dikt

Wera Sæther: Vannet

Madame Nielsen: Slovenia – Østerrike

Thomas Hylland Eriksen / Arne Johan Vetlesen: Klimaflukt som moralsk utfordring

Herta Müller: Nachts, wenn die Zäune wandern

Freddy Fjellheim og Søren Høyner: Uskyldige menneskers flukt fra klimaødeleggelse 

Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen

Frode Grytten: Tusener seglar igjen

Gunnar Wærness: Venn med alle, III

 

 

 

 

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑