Våren 2020: Ut av hjemmekontorene for å sanke ramsløk
Populasjoner med ramsløk rives opp fra jorda i naturreservater for å bli til ramsløkspesto og ramsløksmør. Et bilde i avisen viser bakken i Ekebergskråninga i Oslo rasert etter at matentusiastene har vært på besøk. Artsdatabanken, et verktøy opprettet for det biologiske mangfoldets gode, brukes for å finne fram til områder med ramsløk. På nettsidene legger biologer og lekfolk inn artsobservasjoner, og etterpå kan alle kikke på kartet og se hvor populasjonene finnes.
…..Ramsløken lokaliseres, plukkes og spises. Om området er fredet eller ikke, ser ikke ut til å spille noen rolle. Å la ramsløken stå, ville for noen være det samme som å la den gå til spille, eller å overlate den til andre sankere. Da kan en likegodt plukke den selv?
Her en dag så jeg blader av liljekonvall strødd ut over stien. Det var kanskje noen som hadde plukket liljekonvall i den tro at det var ramsløk, før vedkommende hadde innsett at bladene ikke duftet av hvitløk. Kanskje hadde mennesket blitt det fortalt av noen på veien. De opprevne liljekonvallbladene lå i skogbrynet like ved innhegningene hvor hestene står.
…..Når vi går forbi hestene, har vi trådt ut av skogen, og da er vi som regel snart hjemme. Vi har gått turer i skogen nesten hver dag siden vi flyttet til huset i skogholtet i vinter.
Det er fint å bo et steinkast unna skogen, men det var likevel ikke en udelt glede å flytte hit. Vi brøt opp altfor raskt. Å dra fra der vi bodde før føltes (nesten) som en kjærlighetssorg. Jeg hadde ikke lyst til å flytte tingene, og jeg var ikke klar til å sosialisere med nye mennesker. Det å gjøre seg kjent i et nytt miljø og på et nytt sted er vanskelig og krevende. For å klare det må jeg være forberedt og innstilt på å få det til. Det er ikke noe som skjer over natten. Hvis jeg ikke er klar, har jeg en lei tendens til å fokusere på hvordan jeg selv fremstår. Selve relasjonen og de andre kommer ut av fokus.
…..Jeg var i gang med å finne på alle mulige unnskyldninger for å utsette sosialiseringen da koronarestriksjonene ble innført. De strenge reglene reddet meg. Jeg trengte ikke å finne på unnskyldninger for ikke å delta i den nye barselgruppa jeg var plassert i, eller til ikke å gå over til naboene og presentere meg selv. Jeg trengte ikke å dra ut formiddagene hjemme for deretter å kunne si at det var for sent til å ta turen til den åpne barnehagen på grendehuset. Jeg behøvde ikke å lyve om hvorfor det ikke passet med besøk i det nye hjemmet vårt.
…..Koronarestriksjonene fikset alt for meg. Jeg trengte ikke å sosialisere meg (ennå). I stedet tok jeg med meg T og hundene på tur i skogen. Vi ble kjent med stiene mens vi tittet på flaggspett og nøtteskrike. Nøtteskrika så vi nesten alltid i skjæringa mellom skogen og hogstfeltet. I blant fløy nøtteskrika i skyggen av trærne, andre ganger ute på den varme flata. Det må ha vært den samme nøtteskrika fra gang til gang. Hver gang jeg så den, sa jeg i fra til barnet: Se, der er nøtteskrika.
På en av turene traff vi elg. Det var flere av dem, minst to, i lysningen bak trærne. Det var ikke første gang jeg så elg, men første gang jeg var så nær elg mens jeg bar barnet mitt på ryggen, og det gjorde meg redd. Etter at han ble født har de verste tenkelige scenarioene dukket opp i hodet mitt. Denne gangen forestilte jeg for meg hvordan elgene ville jage oss, hvor umulig det ville være å klatre opp de høye uhåndterlige furustammene, hvis laveste greiner befant seg betraktelig høyere enn meg. Jeg håpet, dersom elgene skulle bli aggressive, at hunden ville distrahere dem, men det behøvdes ikke. Rolig passerte elgene stien mens vi ventet på at det skulle bli vår tur. Det var en lettelse å se dem forsvinne i en annen retning. Da de var gått, gikk også vi videre. Ingenting galt hadde skjedd.
Jentene blir tatt med til en mørk alkove, en slags spisestue, hvor stolene står: seks massive eikestoler fordelt rundt et langbord. Generalens kone beskriver stolene som horrible, for i neste øyeblikk å humre av hvordan ektemannen pleide å forgude dem.
Om kvelden plukker min mann flått av hundene med en pinsett. Han vil at vi skal gi hundene tabletter mot flått. Tablettene gjør hundens pels giftig, slik at de små, svarte dyrene dør når de kommer i nærheten. Jeg lurer på hva som skjer med de andre småkrypene, som f.eks. insektene, når de havner i hundens pels. Dør de også? I fjor gav vi hundene tablettene, men nå synes ulempene større enn fordelene. Det er mer enn nok pesticider i økosystemene fra før.
…..Flått og andre små sykdomsfremkallende dyr havner i hundenes pels der de beveger seg nede i busksjiktet. Det er bare en av måtene nærkontakt med ville dyr kan gjøre menneskene syke på. Faren for zoonose, at sykdommer smitter fra dyr til menneske, øker i takt med at interaksjonene med de ville dyrene blir flere. Det kan skje på mange måter: Skogsarealer hogges og blir til beiteområder hvor husdyrene våre går side om side med de ville dyrene. Det stadig ekspanderende nettet av skogsbilveier leder flere mennesker dypere inn i skogene. Veinettet gjør at skogene blir mindre og mer fragmenterte, og at det blir mye kantsone i forhold til skogsareal. Kontaktsonen øker. Menneskene går inn i skogen for å sanke og jakte, både de som har matauk som hobby og de som har matauk som levebrød. På vei ut igjen har de med seg f.eks. ramsløk, en elg, eller et skjelldyr med koronavirus.
Høsten 2019: Tilbaktrekningen
I høst, før vi flyttet til huset i skogholtet, la jeg fra meg en novellesamling av Roxane Gay. Midt i en novelle om en kvinne som ikke lenger hadde barnet sitt hos seg, klarte jeg ikke å lese lenger. Det ante meg at noe grufullt kom til å bli avslørt i løpet av de neste sidene. Det var jeg sikker på fordi alle novellene til Gay (som jeg hadde lest til da) handlet om grufulle ting. Jeg ville ikke vite hva det grusomme i akkurat denne novellen var, og heller ikke i samlingens resterende noveller, så jeg la fra meg boka. I motsetning til da elgene forsvant i en annen retning enn oss, ble jeg ikke lettet. Historien om kvinnen som hadde mistet barnet sitt på tragisk vis eksisterte jo på de neste sidene. Det hadde skjedd, det skjedde og det skulle skje, uavhengig av om jeg la den halvleste boka tilbake i hylla eller ikke.
Våren 2019: De tykkhudete menneskene
I Barbara Comyns roman fra 1962, The Skin Chairs, møter vi ti år gamle Frances som blir sendt til slektningene sine på landet. En dag får Frances’ jevnaldrende slektning Ruby et ærend: hun skal levere en beskjed til generalen på godset i landsbyen. Ruby synes det er kjedelig å måtte gå dit alene, så hun spør Frances om hun ikke vil slå følge, og når det viser seg at Frances ikke vil, forsøker Ruby å lokke Frances med at det finnes noen spesielle stoler på godset: ”[I]n fact they were made of human skin.” Frances stiller seg tvilende til stolenes eksistens, men bestemmer seg for å bli med likevel, i tilfelle Ruby snakker sant.
…..På veien til godset treffer jentene tilfeldigvis på generalen. Han kommer ridende, og før Frances rekker å si noe til Ruby, bevitner hun overrekkelsen av beskjeden. I et skuffet øyeblikk er Frances redd for at muligheten til å se skinnstolene er forspilt, før generalen, til Frances store lettelse, informerer jentene om at kona hans befinner seg på godset og at hun gjerne vil ha besøk av dem. Generalen rir av gårde, og jentene drar til godset, hvor de på ikke særlig diskret vis får generalens kone til å vise dem stolene. Jentene blir tatt med til en mørk alkove, en slags spisestue, hvor stolene står: seks massive eikestoler fordelt rundt et langbord. Generalens kone beskriver stolene som horrible, for i neste øyeblikk å humre av hvordan ektemannen pleide å forgude dem. Hun forteller jentene at generalen tok dem med seg til England etter å ha tjenestegjort under boerkrigen i nåværende Sør-Afrika. Hvis jentene ser nøye etter, kan de se at det er en forskjell på stolene: fem av dem er trukket med svart skinn, den sjette med hvitt skinn.
Forfatteren Helene Oyeyemi beskrev, under en litteraturfestival i fjor, The Skin Chairs slik: Romanen handler om hvordan Frances kan leve i en verden hvor skinnstolene finnes.
…..I likhet med meg oppsøkte Frances tegnene etter de verst tenkelige scenarioene, og ikke bare det, hun satte seg også på en av dem: One chair certainly was lighter than the rest and I carefully sat on it, expecting something strange to happen; but it was exactly like sitting in any uncomfortable chair. My bare arms touched the back and, remembering what it was made of, I stood up and wiped my arms with my handkerchief.
…..Etterpå bestemmer Frances seg for at hun skal fortelle faren sin om stolene når hun kommer hjem fra besøket hos slektningene, men før hun kommer så langt, dør faren hennes. Hun får aldri fortalt ham om stolene trukket med menneskehud, men videre i romanen møter Frances stadig nye mennesker som ennå ikke har hørt om skinnstolene. Til dem forteller hun om stolene, som den kuriositeten de er.
//
Klimaaksjonen ønsker å undersøke hvilke dyperegående endringer koronakrisen leder til i våre mentaliteter og handlinger. Koronas omkalfatrende virkninger for vaner og samfunnsstrukturer kan åpne for nye og radikale muligheter innenfor flere livsområder, gitt at mulighet innebærer hardt arbeid. Media boltrer seg med begrepet «virus», men pandemien er nært knyttet til kapitalismens naturbrutalitet og dermed miljøkrisene. Hvordan kommunisere dette til befolkningen? Skyldes benektelsen av klima-realitetene og pandemi-krisen at individualismen gir blancofullmakt til å sortere moralske spørsmål under den sosiale kategorien «privat»? Slike og andre spørsmål har vi stilt våre bidragsytere. Både kunsten, litteraturen og filosofien er på mange måter seponert som isolerte virkelighetsområder, kun med en viss temarelatert tilstedeværelse i offentlighetssfæren. Klimaaksjonen vil endre på dette.
Denne gangen gir vi ordet til forfatter og redaktør på denne nettsiden, Kathleen Rani Hagen. Hun debuterte med romanen Grunnleggende plantediversitet (Forlaget Oktober) i 2018 og har utdannelse i både biologi og litteraturvitenskap. Seneste skjønnlitterære utgivelse er å finne i antologien An Invite to Eternity (Calque Press) fra 2019. For tiden jobber hun på sin andre roman.
Tidligere artikler i serien:
Thomas Hylland Eriksen: Korona, klima og skalakollisjoner
En tragedie i et uendelig antall akter / Tommy Olsson
Serien realiseres gjennom støtte fra Fritt Ords koronautlysning. Vi takker for søknadsmidlene!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 