Afghanske kvinners kraft

Elisabeth Eide (tekst og foto)

Landskapet er nakent, gulbrunt og steinete; knapt et tre er å se. Til landsbyen Pestay Kalan kommer du bare i sakte fart via knudrete veier, gjennom piplende bekker og langs stupbratte, nakne åsrygger. Her ivaretar kvinnene spirer til liv i små kjøkkenhager, der frø skal bli til nyttige trær i det karrige landskapet.

Langt nord i landet, en fire timers reise fra hovedstaden Faizabad i Badakhshan-provinsen, bor disse stiklingvokterne. Her har tiår med krig bidratt til hogst og avskoging. Tømmeret forsvant sørover og østover. Brorparten ble fraktet til nabolandet Pakistan, der det ble solgt som byggemateriale og brensel. Dette rovet og erosjonen som fulgte, bidro til at grunnen under gamle Pestay Kalan gradvis raste ut. Landsbyen og alle innbyggerne måtte flytte før åsen den var bygd på, havnet i elveleiet hundre meter under dem. Fra nybygde hus av leire kan innbyggerne se hvordan høstsolen lyser mot den forrevne skrenten og rester av boliger på den andre siden av kløften.

Gamle Pestay Kalan, landsbyen som forsvant.

Kvinnene i Pestay Kalan hadde ingen utdanning da jeg møtte dem høsten 2012. Skolen var for langt borte for jenter. Slik hadde moralen i den patriarkalske strukturen vært, og slik ble den tatt for gitt. Men hva om lærerne kom til kvinnene? Fra nabobyen tok to lærere på seg ansvaret for å gjøre en gruppe landsbykvinner til mikrogartnere. De fikk lære om ulike frøsorter. De fikk ansvar for å gjøre frø om til stiklinger, og stiklingene til små trær som kunne plantes ut og vokse. De skulle forsyne landsbyen med frukt, nøtter og byggematerialer, skjerme husene deres og hindre erosjon.

Inspiratorer: Lærerne fra nabobyen til Pestay Kalan, ved stiklinghagen.

Ingen av kvinnene hadde møtt journalister før. De ville ikke la seg avbilde, men var stolte av den lille grønne oasen i det gulbrune landskapet. De to lærerne lot seg overtale, men fullt tildekket.

Vinteren er hard i Badakhshan. I fire-fem måneder er familiene og dyrene deres omgitt av flere meter snø som presser dem innendørs. Hva spiser de da? Poteter og egg, sa de. I framtiden: kanskje frukt og nøtter.

                                                                       *

I en hytte i utkanten av byen Keshim, sør for Faizabad, bor enken Gulnara med tre barn, tre andre er flyttet ut. Femten kvadratmeter har de til disposisjon. Fem nabokoner er på besøk. De har også arbeidet med stiklinger og venter utålmodig på nye. Gulnara eier ikke jord. Mannen omkom i en ulykke, og hun har arbeidet for jordeiere så lenge hun kan huske. Datteren vil bli lærer; kanskje får Gulnara råd til å sende henne til lærerskolen i Faizabad. Hun poserer gjerne for fotografen, men alvoret inntar ansiktet, her er ikke rom for fjas.

Gulnara og nabokvinnene viser sammen med stiklingmødrene i Pestay Kalan hvordan kvinners omsorgspotensial kan gi håp om veier ut av fattigdommen. Samtidig kan de bidra til å gjenskape vegetasjonen som gikk tapt under tiår med krig.

Enken Gulnara, Keshim, Badakhshan

Den norske sosiologen Kari Wærness presenterte i 1984 begrepet omsorgsrasjonalitet, en egenskap som kvinner relativt sett har utviklet mer enn menn. Dette har ikke nødvendigvis noe med biologi å gjøre, men med hvordan samfunnet har sosialisert kvinner til å ivareta familiene, ungene og de eldre, ved siden av andre oppgaver og plikter. Og omsorgsrasjonaliteten er, ulikt mye vitenskapelig rasjonalitet, ikke ute etter å kontrollere omgivelsene, men verne om dem.

Kan bruk av dette begrepet bidra til å legitimere kvinners plass i hjemmene, eller vil den bidra til å oppvurdere kvinners livsbevarende arbeid, enten det handler om stiklinger eller unger? I Pestay Kalan er begrepet ukjent, men omsorgspraksisen etablert og utvidet.

I denne, som i så mange andre avsidesliggende landsbyer, handler arbeidet mye om overlevelse. Den høsten jeg besøkte Pestay Kalan, observerte jeg fedre som tettet vegger og reparerte lagre som rommet fôr til dyrene. Snørike vintre, tørkesomrer og jordskjelv hjemsøker Nord-Afghanistan med ujevne mellomrom. Klimaet utfordrer de hardføre kvinnene og mennene i Badakhshan-provinsen, som grenser til Kina i øst, 5000 meter over havet.

I vår tenkning om fattige land, er kvinners ansvar for å hente vann assosiert med byrde, men skal en tro landeyene, har de også en romantisk side                                                     *

Kvinners forhold til natur er ikke naturgitt annerledes enn menns, men vi ser mange naturmotiver i landeyer, poetiske tolinjete vers med en avsluttende snert. Disse versene stammer i hovedsak fra pasjtunerne, den største folkegruppen i Afghanistan. Forfatterne av disse kortdiktene er ukjente, men eksperter antar at de fleste er kvinner. Og tradisjonen lever fortsatt.

Mange landeyer er dristige. De vitner om kvinner som finner utløp for sterke følelser og ikke vil la seg kue. I Afghanistan heter mange jenteskoler Malalai, oppkalt etter krigerpoeten som under den andre (1880) av de tre afghansk-britiske krigene grep en fane og ildnet mennene til å stå mot britene og drive dem ut av landet. Malalai skal ha bidratt med denne landeyen:

Av min elskedes blod vil jeg tatovere en blomst/som bringer i vanry alle hagens roser

Men også andre, anonyme kvinner, egget til strid samtidig som de uttrykte stolthet over sin pasjtunske tilhørighet:

Hvem skulle du bli, om ikke en tapper kriger/du som har drukket morsmelken til en pasjtuner?

I Afghanistan er kjærlighetshandlinger mellom mann og kvinne (for ikke å snakke om mellom likekjønnede) omgitt av forbud og straff. Jenter giftes bort tidlig, og har lite de skulle ha sagt. Like fullt er de verbale uttrykkene for (undertrykt) kjærlighet saftige og direkte. En del landeyer handler om de få mulighetene kvinner og menn har til å møtes, eller i alle fall se hverandre. Det kan de når kvinnene går til elven for å hente vann. I vår tenkning om fattige land, er kvinners ansvar for å hente vann assosiert med byrde, men skal en tro landeyene, har de også en romantisk side:

La Gud skape deg om til en elveblomst/Så jeg kan kjenne duften av deg når jeg henter vann.

Ryktene forteller at min kjære kommer i dag/Jorden blir til fløyel, blomstene bugner på stien.

Kvinner med klesvask, Kabul

Som vi ser, kan kjærligheten til den utvalgte smelte sammen med kjærligheten til naturen, og med undring:

Å, blomst på fjellsiden, det hører meg til å vanne deg/Men hvem hører du til?

Landeyene, også kalt en perle innen afghansk lyrikk, viser kvinnekraften som ulmer under patriarkalske åk. At denne litterære formen er høyst levende den dag i dag er nok et tegn på at lyrikken er den dominerende sjangeren i afghansk litteratur. Bakgrunnen er en sterk, muntlig fortellertradisjon, samt at et mindretall mestrer lesekunsten. Den eldste kvinnelige poeten vi kjenner til, er prinsessen Rabia Balkh’i, som levde for rundt tusen år siden. Historien forteller at hun var forelsket i en slave, og ble drept av sin egen bror da forholdet ble oppdaget. Før hun døde, skal hun ha skrevet et dikt med sitt eget blod.

                                                                       *

Enkelte forfattere har kalt Afghanistan for ‘steinrøysa’. I et fugleperspektiv, på vei inn for landing i hovedstaden Kabul, kan deler av landet fortone seg slik. Men karakteristikken er fattig på nyanser. Afghanistan er et jordbruksland, og selv om krigen har bidratt til sterk urbanisering, er folk stolte av hjemprovinsenes produkter: de beste melonene fra Kunduz, de beste druene og granateplene fra Ghazni, valnøttene fra Panjshir, potetene fra Bamyian.

Hvem vet, kanskje nå også pistasjnøtter fra Badakhshan, til og med fra Pestay Kalan og Keshim? Om nå krigerne la ned våpnene og lot kvinnene drive ufortrødent med sitt; grave i jorden, hegne om grønne spirer.

 

//

Kilder:

Elisabeth Eide & Eugene Schoulgin (2004): Bitre mandler. 18 forfattere i Kabul. Oslo: Aschehoug

Elisabeth Eide & Terje Skaufjord (2014) Afghanistan – ingen fred å få. Oslo: Pax forlag

Turaj Muhammad (red. 2002) Lundaye. Pashto Folk Couplets. Kabul: Shah Mohammed Books

Poetry Foundation: Landays: Poetry of Afghan Women. Lenke: https://static.poetryfoundation.org/o/media/landays.html

Norsk filologisk institutt: Language, Legacy and Landey (LLL) Afghanske kvinners stemme som kulturarv og kulturfrihet. Lenke: http://www.landey.org/Landey-og-kulturfrihet.pdf .

Kari Wærness (1984) The Rationality of Caring. Economic and Industrial Democracy. Uppsala

Oversettelser:

Malalais landey er gjendiktet av Norsk filologisk institutt. De andre fra engelsk av EE.

 

 

///

Effektene av pandemien og klimaendringene påvirker kvinner og menn forskjellig. Både klimakrisene og pandemiene rammer de fattigste og syke hardest, og 70 % av verdens fattigste er kvinner. Vi vet at det ofte er fattige kvinner som er ansvarlige for matproduksjon og sanking av mat, vann og brennstoff for oppvarming og matlaging. Disse oppgavene kan bli svært vanskelige etter ekstremvær. I mange kulturer har kvinner også tradisjon for å organisere samfunnene, herunder økonomi og utdannelse, og kvinner i mange kulturer er førstelinjen i omsorgsarbeidet når sykdom og pandemier rammer. Likevel blir kvinner ofte ikke hørt når det tas politiske avgjørelser. 

Hele narrativet til klimakampen har vært mannsdominert, med kvoteprat, tiltaksstrategier og mange store ord. Hvordan kan kvinners språk og erfaringer bidra til å bygge fellesskap og infrastruktur som er rustet i møte med omveltende forandringer? Har kvinner større forutsetninger for å tolke og oppfatte en krisesituasjon, og er kvinner dermed bedre forberedt og egnet til å løse kriser? Undersøkelser i flere land viser at det er menn som har størst andel av klimafornektere.

Slike store spørsmål har våre bidragsytere fått seg forelagt i denne serien som har latt seg realisere takket være støtte fra NFF.

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑